Med ctrl alt delete tar Oslo Handelsgym oss med inn i en teknisk revy hvor kunstig intelligens (eller KI som de kaller det) står i fokus. Det sies at robotene er så smarte at de vil utklasse mennesker, og på et tidspunkt vil vi bli overflødige – allerede i 2040 om vi skal tro revyen.
Tittel: ctrl alt delete
Hvor/når: Oslo Handelsegym, 5. januar
Instruktører: Angelo Barra og Mikkel Lyseggen
Skuespillere: Martine T. Andersen, Balder Bergan-Gulli, Fannar Steinn Lindal Rafnsson, Madeleine Hovtun, Nils Petter Alfsen, Julie Grønnerød Sundby, Maria Aaserud, Aksel Melkersen, Falicia Andresen, Aksel Heider Almaas og Una Moe Giske
Kommende forestillinger: t.o.m. 17. januar
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Revyen starter med et energifylt sang- og dansenummer som gir høye forhåpninger, men det hele ender mer som en berg- og dalbane. Det blir litt for langt mellom høydepunktene, men de er absolutt til stede.
Det har lenge vært snakk om at man via genmodifikasjon kan være med på å bestemme hva slags baby man skal få. I babyklinikken på OHG tar de det enda lenger – her er også alder en valgmulighet, for hvor greit hadde det ikke vært å få en baby som allerede har fullført ungdomsskolen? I tillegg til babyklinikken, er jeg også veldig fan av de talestyrte butikkassene som tar kundens dialekt litt for bokstavelig.
OHG er gode på å holde seg til tema, noe som får revyen til å flyte godt. Flere av karakterene går igjen, og spesielt Jarvis treffer godt. Der Siri kun kan gi råd, er Jarvis en ekte husrobot som hjelper deg med hva enn det måtte være. I vårt første møte med Jarvis tar han over alle familiefarens oppgaver i hjemmet, mens en annen sketsj viser en gjeng maktsyke Jarvis’er på vei til verdensherredømme.
Det er ganske mange skuespillere, så jeg føler ikke at jeg blir ordentlig kjent med noen av dem, men de er en sjarmerende gjeng. Når de synger er det til tider ganske surt, men de skal ha creds for at de gjør alt selv – dette er tross alt en skole uten hverken dans-, drama- eller musikklinje.
Sceneskift med blackout mellom hver sketsj gir oss mange unødvendig lange pauser, og selv om bandet spiller så det svinger og scenearbeiderne løper så svetten renner, må det finnes en mer effektiv måte å gjøre dette på. Vi mister fokus gang på gang og revyen føles med det altfor lang. Etter det jeg tror er finalenummeret, smeller de til med enda en sketsj, et musikalsk innslag og så den faktiske finalen. Det blir rett og slett litt for mye av det gode.
Hadde pausene og de kjedeligste sketsjene vært kuttet, kunne revyen kanskje hevdet seg i toppen, men den havner dessverre bare midt på treet.
