En karakter skreddersydd Charlotte Frogners vimsete framtoning, promotert med skuespillerinnens ansikt på alle plakater… Nå står ferske, litt like, Kjersti Aas Stenby på scenen og skal servere oss Agnes Ravatn i teaterform. Kanskje ikke den mest takknemlige jobben, men på ingen måte en dårlig start på karrieren.
Etter sin debut i Mare, har Kjersti Aas Stenby fått fornyet tillit på Det Norske Teatret og spiller solo i Operasjon Sjølvdisiplin. FOTO: Dag Jenssen
Tittel: Operasjon sjølvdisiplin
Av: Agnes Ravatn
Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 3, 12. mars 2019
Omarbeidelse og regi: Ingrid Weme Nilsen
Dramaturg: Matilde Holdhus
Medvirkende: Kjersti Aas Stenby
Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 25. april 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt
Det har vært noe fram og tilbake med denne forestillingen. Til slutt er det Kjersti Aas Stenby som alene må bære den på sine skuldre. Hun leverer en monologversjon av Agnes Ravatns bok Operasjon Sjølvdisiplin, og forteller om alle metodene vi har for å mestre livet bedre. Litt som en foreleser eller coach. Tror jeg. Litt usikker på rollen. Hun blir aldri introdusert.
En av metodene som fremmes, er å ta fem minutter pause hvert 25 minutt. Så da gjør vi det. Tre ganger i løpet av forestillingen går alarmen, og vi snakker og scroller i fem minutter. En ganske ny teateropplevelse. Ikke så ubehagelig heller, må jeg innrømme. Dette deler naturligvis forestillingen inn i tre små akter.
Første akt er ganske straight forward. Stenby står alene på scenen i en rosa dress og legger ut om ulike selvhjelpsmetoder. Det er nokså faktabasert, nesten som et foredrag. Derav foreleserfeelingen. Jeg tar meg i å notere flere tips bak øret. Men er det meningen? Skal forestillingen gi meg tips, eller være kritisk? I første akt er jeg usikker. Så går alarmen og bakgrunnsmusikken skrus på. Passende nok er det “I morgon, i morgon, men ikkje i dag” som siver ut av høyttalerne.
Alle selvhjelpstips kan til slutt bli for mye for en vanlig borger. FOTO: Jan Jenssen
I mørkeblå dress introduserer Stenby andre akt. Teppet glir opp og vi ser deler av en leilighet. Den udefinerte karakteren fortsetter med beskrivelsen av selvhjelpsmetoder, men prøver samtidig å gjennomføre dem rent praktisk. Hun skrur på fin musikk og sorterer sokker, hun leser bok og feirer med å røyke pipe. Følelsen av stress øker, og til slutt går alle metodene i surr. Alarmen går for andre gang, og vi får fem minutter pause. Jeg begynner å ense kritikken til selvhjelpsbøkene, men visker ikke vekk alle tipsene helt ennå…
Etter å ha lyttet til tematisk passende låter i nye fem minutter, er vi tilbake med Stenby. Scenen er tom igjen, og på bakskjermen popper det opp noen sitater. De handler om livet, om tiden vi har fått tildelt og om å nyte hver dag, hver time. Den fortsatt udefinerte karakteren beveger seg i saktefilm. Musikken surrer og går, sitater popper opp og Stenby legger seg sakte ned i fosterstilling. Har selvhjelpen tatt knekken på henne? Gjorde selvhjelpen mer skade? Spørsmålene fortsetter ut av salen og ned i foajeen.
Vi føler helt klart stresset fra alle tips og triks! FOTO: Jan Jenssen
Stenby har kanskje ikke fått utdelt det letteste materialet, eller den mest interessante karakteren, men gjør en god jobb med det hun har. Målet med denne forestillingen er noe uklart for meg, og jeg klarer ikke helt å omfavne den. Forestillingen Operasjon Sjølvdisiplin får ingen sterk anbefaling fra meg. Men jeg har lyst til å lese boka, så det kan jeg heller oppfordre til!
