I vinterferien inviterte islandske Ásrún Magnúsdóttir og Black Box Teater en gruppe unge mennesker til workshop. Ideen var å samle personer som ikke nødvendigvis hadde noen bakgrunn innenfor teater, til en felles feiring av livet og kunsten. Workshoppen endte med en forestilling hvor ungdommen fikk utrykke seg på scenen gjennom dans, sang og teater. Teaterungdom satt i salen, og opplevelsen var noe utenom det vanlige.
Tittel: Oslo Party
Idé og koreografi: Ásrún Magnúsdóttir
Dramaturgisk rådgivning: Alexander Roberts
Tid og sted: Black box teater, 22. februar
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Stine Sørensen
Listening party var den originale tittelen på forestillingen, eller konseptet som det vil være mer riktig å kalle det for. Ásrún Magnúsdóttir har tidligere jobbet med samme workshop på Island, men da hun tok den med seg til Norge så hun seg nødt til å endre tittel. Originalt skulle det være minst 30 ungdommer på scenen, men frafall førte til at antallet havnet på under tjue. Listening party ble derfor til Oslo party, en kollektiv sammenkomst av sceneglede og ungdommelig energi.
Kort fortalt; Oslo party er ikke en forestilling for publikum, det er en forestilling for aktørene på scenen. Magnúsdóttir inviterer ungdommen til å utforske og grave i egen sceniske utfoldelse, og fokuset er hele tiden på deres funn og opplevelse av hva kunsten kan føre til. Vi som publikum får muligheten til å observere denne nysgjerrige og åpne tilnærmelsen til kunsten, men vi er ikke der for å kritisere eller lete etter mening mellom linjene.
Vi møter en gjeng med unge mennesker som deler sine favorittsanger, og blir vitne til hvordan de reagerer på musikk og felleskap. Noen ganger danser de, og noen ganger synger de. Andre ganger gjør de ingenting, men nyter rett og slett musikken i sitt stille sinn, og inviterer publikum til å gjøre det samme. Teaterungdom er ikke lenger til stede for å anmelde, vi er til stedet for å se hvordan kunsten kan brukes til å samle mennesker som er vidt forskjellige. Aldersspennet på aktørene er fra 9 til 16 år, og multikulturelle bakgrunner pryder scenen. I denne forestillingen hadde det faktisk vært gøyere å få være en del av fellesskapet på scenen, fremfor å sitte i salen.
Magnúsdóttir har skapt en arena hvor ulikheter viskes ut og felleskapet står i fokus. Det er kule greier, og jeg håper vi får se mer av slik konsepter fremover. Kunst på ungdommens premisser, rett og slett!