Ok. Rett på sak her. Det er ikke politisk teater bare fordi man nevner KRF, Trump eller Midtøsten. Jeg sliter derfor med å kalle OSLO «politisk teater i verdensklasse», slik Dagsavisen så fint sier det. Da kan det være like politisk å sette opp Mary Poppins, så lenge det er gjort med et skråblikk på dagens tematikker. Nei, dette er i bestefall en eksklusiv historietime.
OSLO spinner rundt to sentrale figurer i den såkalte oslo-avtalen, Terje Rød-Larsen (Preben Hodneland) og Mona Juul (Kjersti Dalseide). FOTO: Erika Hebbert
Tittel: OSLO
Av: J. T. Rogers
Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 2, 18. januar 2019
Regi: Stefan Larsson
Scenograf og lysdesigner: Jens Sethzman
Kostymedesigner: Christina Loverly
Lyddesigner: Morten A. Jorsett
Dramaturg: Anders Hasmo
Medvirkende: Kjersti Dalseide, Preben Hodneland, Geir Kvarme, Paul Ottar Haga, Amell Basic m.fl.
Kommende forestillinger: I spilleplan til 21. mars 2019
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe
Oslo-avtalen var og blir en stor politisk «talkie» gjennom 90-årene, fram til den andre intifadaen satte i gang, og prosessen ble satt i nytt lys. Det Norske Teatret går tilsynelatende dokumentarisk igjennom hva som skjedde de 9 månedene Terje Rød-Larsen og Mona Juul la til rette for hemmelige møter mellom den israelske regjeringen og Palestinian Liberalisation Organization (PLO). Teatret stiller vel egentlig ingen ytterligere spørsmål rundt hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hva det var godt for eller ikke.
Er vi forvirret? Neida. De har fått med seg utrolig mye tørt stoff inn i en og samme fortelling, og fortellergrepene er urovekkende bestemte. Det er effektivt fortalt. Jeg tror også folk i salen kjente at de lærte noe, men er det nok, om man skal lage «politisk teater i verdensklasse»?
En platt scenografi understreker den gjennomgående uengasjerte tonen i forestillingen. FOTO: Erika Hebbert
I forestillingens aller siste minutter stiller skuespillerne seg opp som en plakat-photoshoot for Mad Men. De bruker noen få setninger på å gå igjennom det jeg ser på som kjernen i materien: Hva fikk avtalen å si for ettertiden, og hvor ligger konflikten i dag? Dette er først etter å ha dratt oss gjennom 3 timer med verbaldrevet diskusjon og politisk retorikk fra før tusenårsskiftet. På fake nynorsk. Og nå drar jeg ungdomskortet. Det er ikke meningen å kjede meg i salen, bare fordi jeg er ung og vill og ønsker mer action-teater med griseblod og porno… Men dette funker ikke. Rent billedlig er dette noe av det minst spennende som har skjedd på denne scenen. OSLO hadde fungert like bra som radioteater, og de korte sekvensene med video prosjektert på scenografien er provoserende likegyldige. De viser slow-motion-snutter av «palestinsk opprørsungdom i flammehav», «Cairo by night» og andre stockphotos. Det var allikevel gøy med en skandinavisk 90-tallsversjon av House of Cards. Men vent, da kan man jo også bare se House of Cards.
OSLO hadde også vært spennende, hadde det vært et dokumentarisk teater, men som regissør Stefan Larsson sier, og som de med rette har fått kritikk for; så fraskriver de seg ansvaret hva gjelder historisk nøyaktighet. Det er jo teater. Da er det heller ikke lenger en utrolig kul og bekostet TED-Talk om fred og konflikt. Bare bekostet. Preben Hodneland er forøvrig ganske overbevisende og flink.
Preben Hodneland er et stort lysglimt i en ellers ganske trasig teateropplevelse. FOTO: Erika Hubbert
Skuespillerne kan få lov til å stille seg opp i dramatiske poseringer så mye de vil, men så lenge de og regissøren ikke STILLER seg opp for annet enn den «objektive historien», trenger jeg personlig ikke å se på. Men det er meg. Jeg har lest manuset av J. T. Rogers og har arbeidet med Isreal-Palestina-konflikten tidligere. Jeg forventer kanskje for mye av denne forestillingen, men jeg syns også min generasjon skal kunne kreve litt mer bein i nesa fra aktører som ønsker å tematisere nettopp denne konflikten.
Manus virker gjennomgående skrevet av fedrene og mødrene våre. For og fra en annen tid. Med daddy-jokes og billige poenger som ikke lander helt, blir fokuset dratt bort fra dit jeg egentlig vil: Pille på skorpen og stikke fingeren i såret. Jeg aner også en rekke stereotypier som vi ender opp med å le lett ut gjennom nesen av, uten at vi blir fulgt opp på det etterpå. Lettvint.
Vi får vel bare vente til Ylvis-brødrene lager en episode av Oslo-avtalen i serien sin Stories from Norway. Kanskje de kan gjøre den litt mer rivende og aktuell. Tørre å drite seg skikkelig ut. Det Norske Teatret gjør et uengasjert forsøk.
