En høy og malende technobeat fyller rommet. Fem kvinner beveger seg i en militant formasjon. Bevegelsene er kjente, men flyten er ny. Musikken fortsetter utrøttelig. Danserne likeså. De treffer hvert eneste slag, like hardt og malende som rytmene. De er knallgode, og jeg nyter det.
Utgangspunktet for Postmodern Cool er jazzdansen, og forestillingen er fullspekket med sjangerens velkjente bevegelser og steg – bare i en litt annen innpakning. FOTO: Tale Hendnes
Tittel: Postmodern Cool
Koreograf: Inés Belli
Tid og sted: Dansens Hus, Hovedscenen, 2. mai 2019
Lysdesign: Martin Myrvold
Musikk: Jordan Fields
Kostymedesign: Signe Vasshus
Kunstnerisk leder: Ingri Fiksdal
Medvirkende: Trude Amalie Leirpoll, Trine Lise Moe, Sara Enger Larsen, Henriette Hamli, Hedda Rivrud
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Mari Noodt
Det kan på ingen måte være en lett oppgave å være danser i denne forestillingen. De akkompagneres av en utilgivelig technomusikk, uten pauser, uten følsomme toner å gjemme seg bak. Det er ikke rom for improvisasjon. Det er hardcore telling og punktlighet, fra start til slutt. For det andre, har koreograf Inés Belli helt klart øye for vakre og spennende formasjoner. Danserne beveger seg sømløst gjennom intrikate arrangementer, samtidig som de hele tiden utøver en streng grunnkoreografi. Dette er et gjennomgående element som skaper mange flotte sekvenser og som aldri slutter å imponere meg. Jeg er full av beundring for disse fem talentfulle unge kvinnene!
Danserne beveger seg imponerende nøyaktig på linje og i andre formasjoner. FOTO: Tale Hendnes
Forestillingen kan ses på som tredelt. Den første delen består av enkle jazzdansinspirerte koreografier, som gjentas både som én gruppe og som fem individer. Sluttsekvensen av denne delen er ganske langdryg, og jeg soner dessverre ut. Repetisjonene blir kjedsommelige. Del to er mer eller mindre et pausenummer. Danserne forlater scenen, og på anlegget spilles en gammel jazzklassiker. En stor kontrast til den pumpende musikken like før. Det er noen få endringer i lyset, men scenegulvet står ellers helt tomt. Jeg ser med en gang for meg de gamle musikalene, filmene og jazzdansens originalspråk. Et finurlig lite grep, som markerer forestillingens historiske tilhørighet. Musikkinnslaget gir oss også tid til å savne danserne. Rommet og musikken er ikke nok… Vi trenger bevegelse – og det får vi.
Groove blandes sammen med sylskarp presisjon, og skaper et nytt jazzuttrykk på Dansens Hus. FOTO: Tale Hendnes
Tredje del er denne kveldens desiderte høydepunkt! Formasjonene og repetisjonene fortsetter, men nye elementer legges raskt til. Bevegelsene er større og mer spektakulære, og vekker til live beundringen igjen. Velkjente trinn mikses hurtig sammen og utføres med sylskarp presisjon. Det er interessant og gøy å se på. Jeg koser meg skikkelig!
Postmodern Cool er verken for intellektuell eller for platt. Det er dyktige dansere, deilig basstung musikk og en spennende ung koreograf. Mer enn det behøves ikke. Det er akkurat passe og veldig, veldig kult.
