Society Under Construction er en byggebazaar med innslag av dans og store powerpoints. Rimini Protokoll med regissør Stefan Kaegi leverer velkomponert tysk kaosteater og fryder øyet om man fristes av bærende stålkonstruksjoner, container-estetikk og synlig kabling.
FOTO: Benno Tobler
Tittel: Rimini Protokoll: Society under Construction (State 2)
Hvor/Når: Nationaltheatret 28.september
Forfatter og regi: Stefan Kaegi
Medvirkende: Sonja-Verena Breidenbach, Dieter Läpple, Fang-Yun Lo, Alfreo Di Mauro, Jürgen Mintgens, Marius Ciprian Popesco, Viviane Pavillon, Reiner Pospischil
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe
Etter å ha blitt delt inn i fargegrupper blir vi bedt om å følge etter vår egen guide. Vi kommer inn til en støyete Hovedscene som først virker uoversiktlig. Rommet er arrangert som en kompakt byggeplass. Utstyrt med live audioguide blir vi beordret fra nivå til nivå og må utføre enkle oppgaver. Det er enten opp i stillaser, inn i containere på investormøter og eller ned på gulvet som lediggående migranter. Det kan minne om aktivitetsstasjoner fra skolegymmen.
Kompaniet klarer noenlunde komplekst å føre publikum rundt. I begynnelsen hører man kun sin egen guide og forstår ikke hva de andre gruppene instrueres til. Etterhvert som gruppene bytter plass med de foran seg, øker forståelsen av det helt sinnsykt store opplegget. Gradvis får vi større innsikt i de utvalgte byggeprosesser som av en eller annen grunn har stanset eller bør stoppes. Uferdige flyplasser i Berlin, fotballstadioner fra helvete i Qatar og lange Autostradaer i Italia som aldri tar slutt. Til og med Regjeringskvartalet får seg en smekk over baken. På vei gjennom det hele forteller alle oss det samme: “Don´t believe those others.”
Tysk faglig aksent
Aktørene var ikke drevne skuespillere, og der lå sjarmen. Dette er den første forestillingen jeg ser av kompaniet, selv om de har holdt på siden tidlig 2000. Derfor innså jeg ikke før en stund ut i forestillingen at dette jo absolutt var ekte mennesker. (I motsetning til skuespillere). “Ekspertene” som de kalles, fremførte sine monologer nervøst, brokete og snakket om ting de var utdannet i. Da var det plutselig ikke helt vanlig teater, det var fagfolk med forseggjorte forelesninger i arrangerte rammer. Dette fungerte på en underlig og sympatisk måte godt. Styrken lå i det såre og autentiske. Ble den rumenske bygningsarbeideren eller den britiske advokaten for profesjonell, fikk jeg en følelse av at det dokumentariske også gikk tapt. Sløyfen på verket var da hver ekspert fremførte sin egen dansebevegelse avslutningsvis. Insektsprofessoren lagde antenner med fingrene som en japansk maidenservitrise og økonomieksperten delte ut imaginære cash som Tupac. Dette var koselig og rørende.
Men kosen stod nok i veien for budskapet. Opptil flere ganger gikk alvoret tapt i artige påfunn. Fra de personlige historiene og det heftigste fagstoffet husker jeg lite. Heller ikke den tunge tyske aksenten gjorde det lett å finstille øret inn på all informasjonen og tyngden den egentlig hadde. Det var harde overganger fra fun til facts og infobolkene varte ofte litt for lenge.
Die Weltspiel
Society Under Construction tar opp grusomme konsekvenser fra en ineffektiv byggebransje. Men ikke bare det. Jeg opplever at de prøver å fortelle oss at alt som skjer på arbeidsbordet, er symbolske handlinger for prosesser i verden der ute. Allikevel sitter jeg ikke igjen med en større følelse av innsikt eller deltagelse. Vi blir ufrivillig med i maskineriet. Forestillingen er nemlig en meget sømløs lenke av publikumsbevegelser. Det er imponerende, men en relativt enkel konstruksjon.
Om noen dro og så Carsten Höller sin utstilling Sanatorium på Henie Onstad i 2017 husker de kanskje den tragikomiske sirkusversjonen av en klinikk. Museumsvertene loset publikum opp i en karusell og ned gjennom en sklie. Man kunne til og med leie seg en natt på automatiserte sykesenger som loset deg rundt i museet. Det hele var en lang vandring gjennom Liseberg for mentalt lidende. Höller nevner selv i et intervju med Natt & Dag at han er interessert i at opplevelsen skal være en kollektiv greie. “At man ser på det i termer som om alle mennesker er en del av arbeidet.”
Sosial dumping
Det skuffende var at jeg som publikummer ikke ble oppfordret til annet enn å lytte og flyttes. Selv om det introduseres som vandreteater, var aktørene så absolutt avhengig av deltagelse at teksten ikke hadde fungert uten. For meg er det også en invitasjon til interaktivitet. Men interaktivitet skal ikke føles som falskt demokrati. Det skal føles som å bli tatt med inn i en verden man kan være med å endre, selv hvor umulig og innviklet det måtte være. De ga oss heller strenge ordre om hvor vi skal legge steinen ned, hva vi skal gjøre når og hvordan da. For en dyr penge finner jeg meg i å danse kleint foran masse fremmede, gå i ring og ta standpunkt om økonomi og risikoinvisteringer som uansett ikke får noe utfall. Jeg ser en ironisk likhet mellom dette spesialdesignet og gammeldags sosial dumping, hvor arbeidere som kommer utenfra blir presset inn i et system med mindre forutsetning for å forstå hvordan man skal oppføre seg og får mindre frihet eller innsikt enn de opprinnelige aktørene.
Troubled Water
Kompaniet klarer derfor med utrolige krefter å skape følelsen av et komplott. Ikke gjennom formen alene, men fordi formen speiler innholdet. Mye av stoffet blir servert smakfullt med en liten aktivitet attåt. Det er absolutt spennende å tematisere hvordan individet er lenket til systemet og derfor gi samme behandling til publikum. Men det gir dessverre ikke meg som deltaker en følelse av å være del av noe spennende, fordi jeg er satt i en undertrykt posisjon. Det var fengslende å følge omvisningen. Både i negativ og positiv forstand. På samme måte som det er “gøy” å kjøre rundt i en automatisert sykeseng på Henie Onstad er det like “gøy” å leke seg med Rimini Protokoll fordi vi vet det er glatt moro over dypt tema. Det er et effektivt men enkelt og underholdende virkemiddel. “Like a bridge over troubled water.”
Kompaniet har klart å skape en fornøyelsespark med mye aktivitet, men det er en falsk frihet vi blir presentert for. Denne tvungne formen kan vel ikke annet enn å gjenspeile tematikken. Det er på ingen måte i enkeltindividets makt å stanse den utviklingen vi ser i dagens bryggebransje, heller ikke å kickstarte forlatte prosjekter. Det er jo ekspertene sin oppgave. De forteller: “Behageligheter hos noen, skaper ubehageligheter for en annen yrkesgruppe.” Det er kanskje poesien, at jeg gjennom hele affæren følte meg pinlig berørt ovenfor de andre i rommet. Fanget i å ha det litt gøy og litt presset og litt kjedelig om hverandre, visste jeg ikke hvilket av disse jeg skulle føle når. Rimini Protokoll har skapt noe som tilsynelatende er en evig korrupt koreografi som ikke kan stoppes, selv av publikum. Og tro meg, jeg prøvde.
