Some hope for the bastards har sine interessante og spennende øyeblikk. Best er den når konteksten og bildene på scenen lar assosiasjonene og fantasien flyte fritt.
Tittel: Some Hope for the Bastards
Hvor/Når: Dansens Hus, 23.august
Skapt av: Grouped’ArtGrave/ArtGroup v. kunstnerisk ledelse Frédérick Gravel
Koreografi: Frédérick Gravel i samarbeid med danserne
Medvirkende: David Albert-Toth, Dany Desjardin, Kimberley De Jong, Noémie Dufour-Campeau, Louise Michel Jackson, Alanna Kraaijeveld, Jean-Benoit Labrecque, Alexia Martel, Frédéric Tavernini
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa
Når vi kommer inn i salen på Dansens hus er de medvirkende allerede på scenen, i en slags uformell dialog med publikum. Publikum er i godt humør, danserne drikker Munkholm og er festkledd på scenen. Det står en rad med stoler fremst på scenen og de ni danserne er plassert rundt omkring på scenen sammen og alene. Stående og sittende. Bak på scenen er det satt opp en liten scene med bandutstyr. Ingenting er skjult. Nakent og åpent. Danserne skaper definitivt en feststemning en fredagskveld verdig.
Etterhvert begynner vi å forstå at forestillingen har startet. Lyset i salen er fortsatt på. Danserne ser på oss og blir stående der de har plassert seg fra starten av. Sakte, men sikkert sklir beina deres lenger og lenger fra hverandre. Etterhvert mister de balansen og skyver seg ut i rare posisjoner. Strekker kroppen så langt det er mulig før man detter. Noen faller også på gulvet. Slik starter det hele før bandet entrer scenen og gitaristen begynner å snakke. Han er kunstneren bak forestillingen og snakker løst om visjoner for forestillingen. Han introduserer så sin andre intro som han også liker godt og gjerne vil vise fram. Alle disse introduksjonene av stykket virker umotivert og merkelig. Som om kunstneren ikke har gitt slipp på sine ideer og sagt «ja takk, begge deler». Det oppleves useriøst, rotete og undergraver forestillingens integritet. Som om den delen av forestillingen som har vart i 10-15 min allerede ikke betydde noe. Som om forestillingen egentlig ikke har begynt.
I intro nummer to samler danserne seg på stolene som er satt fremst på scenen. Noen står bak, noen sitter. Lyset i salen skrus av. De starter å bevege hoftene. En slags jokke-bevegelse. Først subtilt, så subtilt at du nesten ikke legger merke til det, så blir bevegelsen større og større. Dette skjer samtidig som livemusikken bygger seg opp og plutselig ut av det blå blir jeg interessert. Denne introduksjonen var bedre. Jeg får følelsen av å være på et diskotek. Bevegelsene gikk fra å være merkelige til å ha en kontekst. Som om all bevegelse på et dansegulv starter med en jokkebevegelse. Nå gir kostymet og Munkholmen mening. De er på fest og dansegulvet er hovedpersonen. Nye situasjoner kommer og går og jeg får assosiasjoner til ulike situasjoner som kan oppstå på et dansegulv. De to venninnene som er hverandres wing-womans på en sliten nattklubb i Europa eller de to elskede som er i et hjørne og har funnet tonen for lengst. Eller han som ypper seg og vil sloss fordi en annen har prøvd seg på feil person. Situasjonene glir over i hverandre og det er spennende å se på. Alle bevegelsene med samme utgangspunkt, jokkebevegelsen.
Underveis i denne suggerende festen hvor mine egne tanker og indre assosiasjoner flyter over i hverandre, bytter danserne kostymer. Fra å være festkledde har de nå på seg et mer hverdagslig kostyme. En olabukse, vanlig cardigan. Håret er slått ned og pynten er borte. De er ikke lenger på festen. Herfra og utover mister forestillingen meg litt. Assosiasjonene til dansegulvet er borte og koreografien går mer over i simultan dans der alle gjør de samme bevegelsene. Konteksten og karakterene forsvinner og dermed forsvinner også det interessante. Motstanden i situasjonene er borte.
