Story, story, die

Alan Lucien Øyen er tilbake med ny danseforestilling på Dansens Hus. Denne gangen deltar vi på både forsnakk og ettersnakk, og får et unikt innblikk i arbeidet til (jeg sier det rett ut) Norges fremste dansekunstner. 

Historien må gå videre… FOTO: Martin Flack

Tittel: Story, story, die

Hvor/Når: Dansens hus, Hovedscenen 26.mai 2019

Koreografi: Alan Lucien Øyen

Dansere: Olivia Ancona, Zander Constant, Mai Lisa Guinoo, Pascal Marty, Lee Yuan Tu, Tom Weinberger, Cheng An Wu

Kommende forestillinger: forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Øyen har døpt kompaniet sitt Winter Guests, etter en tanke om at ulike kunstnere deltar på ulike prosjekter som gjester. Gruppen består likevel av mange gjenkjennelige fjes, og har utviklet et karakteristisk uttrykk et sted midt imellom dansen og teatret. Denne gangen heller det i retning dans, på tross av at tittelen er hentet fra en kjent dramalek.

Dramaleken er enkel. Man står på rekke og skal fortelle en historie, sammen. En person peker på den som skal snakke og dersom hen ikke klarer å fortsette historien ryker hen ut, eller dør. Story, story, die. Sannhet og fiksjon er tema. En slags underlig tanke om at likes og kommentarer i sosiale medier må til for å bli elsket har spredd seg i dagens samfunn, spesielt blant unge. Samtidig er det vi fremstiller i SoMe ofte noe annet enn virkeligheten. Hvis noen gir et “hjerte” til et bilde hvor du ikke ser ut som deg selv, betyr det da at de liker dette bedre enn ditt egentlige utseende? Og hvis de ikke gir “hjerte” i det hele tatt, betyr det at de ikke er glad i deg? Det er mye her som er spennende å snakke om. Alan Lucien Øyen lar sine dansere danse om det.

Alan Lucien Øyen jobber mye med tekst, teksten er også viktig denne gangen. Selv om kveldens forestilling er dans. FOTO: Martin Flack

Måten klisjeer brukes på er med på å skape et gjenkjennelig og trygt rom i forestillingen. Dette er moderne dans. Det er ikke alltid så lett å få tak på. Men klisjeene kjenner man igjen og forstår, og få kan kunsten å spille på klisjeer like godt som Øyen. Det er dramatiske historier, bruddstykker av liv. Man får på følelsen at dette virkelig er på ramme alvor.

Jeg er fornøyd og spent og liker forestillingen. Jeg tenker hele tiden at “dette er viktig”, men det er som om den glipper mellom fingrene på meg. Jeg får ikke helt tak på hvor den vil. Likefullt liker jeg den. Hadde dette vært story, story, die hadde jeg dødd tidlig, for jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette…

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg