Karen har alltid ønsket å bli som Åsne Seierstad – en modig kvinne som tilsidesetter seg selv og risikerer eget liv for å skildre og dokumentere omstendighetene i ekstreme samfunnstilstander til de tilbakelente sofa-sitterne hjemme i Norden. I 2015 eskalerte det som i dag betegnes som den største verdenskrisen siden 2. verdenskrig. Karen ser sitt stikk – flyktningkrisen blir hennes «moment to shine». Hun pakker kofferten og drar til de greske øyer for å bli en anerkjent youtube-journalist.
- Tittel: Undercover Refugee
- Tid og sted: Nordic Black Theatre & Caféteatret, 5. desember
Medvirkende: Karen S. Houge og David Tann - Anmeldelse av: Silje Drengsrud
«Undercover Refugee» er en dokumentarteaterforestilling hvor Karen forteller om sin reise til Hellas for å hjelpe mennesker i krise. Her begynner hennes reise hvor hun og videokameraet følger to syriske flyktninger gjennom Europa. Caféteatrets scenerom gir forestillingen et godt utgangspunkt for sin løse og ledige fortellerform. Vekslingen mellom fortelling og fysiske handlinger er virkningsfull, og etablerer et løst og uhøytidelig møte med publikum. Regissøren har i arbeidet med det dokumentariske materialet bevisst søkt humoren for å styre unna det tunge som ofte følger slik tematikk.
At vi skal hjelpe trengende er vi alle stort sett enige om. Men som Karen poengterer i sin forestilling forskyves ønsket om å hjelpe til å snarere bli et behov for å hevde seg selv og fremstå som solidariske, barmhjertige medmennesker. Med Middelhavets kirkegård i bakgrunnen, viser situasjonen seg å besitte et stort potensial for opprykk på salgs- og eksponeringsplattformer som Instagram og Facebook – også for Karen. Fokuset forflyttes fra å faktisk gjøre veldedighetsarbeid, til selfies på sosiale medier og innhøsting av likes og flatterende kommentarfelt.
Fra et ønske om fellesskap til dyrking av egoet. Foto: Undercover Theatre Company
Det som er spennende er hvordan forestillingen subtilt tar for seg så mange ulike former for makt, måtte det være makten sosiale medier besitter; makten som ligger i å reise gjennom Europa med norsk statsborgerskap; makten og privilegiet i å være en hvit kvinne i en verden skapt – stort sett – av hvite privilegerte menn.
At idéskaperen vil si noe viktig er det ingen tvil om. Teaterforestillingen berører mange ulike problemstillinger, og det er kanskje derfor man til tider kan oppleve budskapet som tvetydig og uklart. Forestillingen får dermed ikke den slagkraften som den har potensial til. Dersom man først skal bedrive samtidskritikk så kjør på, gi oss tilskuere en real «sucker punch» – for samfunnet vårt trenger mer av det.