Uten navn

Det er premiere på forestillingen Uten navn. En forestilling om de pårørendes kamp blant rusmisbrukere. Allerede før jeg har sett forestillingen skjønner jeg at dette blir tungt. Heldigvis blir det tungt på en veldig bra måte.

Nils Jørgen Kaalstad får oss til å forstå at kjærligheten til et barn er like sterk uansett hva det blander seg borti. FOTO: Trine Sirnes

Tittel: Uten navn
Hvor og når: Amfiscenen på Nationaltheatret, 10. desember
Manus og idéutvikling: Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist
Medvirkende: Nils Jørgen Kaalstad, Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Alfred Ekker Strande
Kommende forestillinger: 18. og 19. desember (begge er utsolgt)
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
  

I forestillingen møter vi pårørende som har mistet sine nærmeste til rusen. Det starter med en far. Han forteller om sønnen sin. En sønn som var narkoman, rotet seg borti heroin og andre saker han burde holdt seg unna. Han dør altfor ung, på vei til Oslo for å kjøpe jakke. Faren forteller historien hans fra familieperspektivet. Han forteller om oppveksten, alt det morsomme de gjorde. Om sønnen som ringte ham flere ganger hver dag, uansett om han var ruset eller ikke. Vi får høre om et nært forhold mellom far og sønn, som gjør det umulig ikke å bli rørt. 

Fire skuespillere gjenskaper ulike pårørende sine tanker og følelser. De forteller oss om situasjoner, ofte med en god dose humor. Ensemblet bruker flere kule virkemidler både i teskt og lys. Det som funker best er når gutta snakker i munnen på hverandre, om en felles kamerat. De forteller samme historie, samtidig, men med sine ord. Det er i utgangspunktet kaotisk, men ryddig nok til at jeg får med meg essensen i alt de sier. Det fungerer godt.

Det unge talentet Alfred Ekker Strande, er et friskt pust blant de mer etablerte skuespillerne.
FOTO: Hermann Sabado

Tekstene i forestillingen bygger på ekte historier fra rusmisbrukere og deres pårørende, noe som gjør det hele ekstra tungt. Uten navn setter ting i perspektiv og åpner opp for å snakke om rusmisbrukere fra innsiden. De pårørende som portretteres i denne forestillingen er ikke i tvil om at det er rusen som forandret personen. Ett feiltrinn er nok til å havne skikkelig på kjøret, og altfor mange dør unge.

Forestillingen belyser et viktig, og for mange tabubelagt, tema. Den treffer absolutt ungdom og viser at det er mulig å fortsatt være glad i noen som har forvillet seg inn i rusen. Det er en sterk og tung forestilling som imponerer på alle plan. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg