Vår vesle har kommet hjem. Hun har studert i Sverige, tatt en master, fått kjæreste, blitt gravid, tatt abort, reist fra alt. Foreldrenes perspektiv gir oss grunnmuren i forestillingen. Det føles som om de har mistet datteren, selv om hun er der hele tiden.
Hvordan behandler man en voksen datter med psykiske problemer som plutselig flytter hjem? Foto: Dag Jenssen
- Tittel: Vår vesle
- Hvor og når: Scene 3, Det norske teatret, 8. des
- Regi: Victoria Meirik
- Videodesign: Ivar Smedstad
- Medvirkende: Kaia Varjord, Hilde Olausson, Svein R. Karlsen, Ellen Birgitte Winther, Kyrre Hellum, Thomas B. Olsen
- Kommende forestillinger: 12., 13. og 20. des, 4., 16. og 23. jan
- Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Det er også andre folk i bygda, og tidligere relasjoner blomstrer opp igjen. Det er denne delen jeg som ungdom liker best. Det er forelskelse og utroskap. Utforskelse og tilståelser. Kanskje litt klisjé, men det er mye man som ungdom kjenner seg igjen i, som gjør forestillingen lett å forstå.
Kameraet foran i bilen lar oss oppleve de mer intime scenene på nært hold. Foto: Dag Jenssen
Det står en rød boble midt på scenen, ellers er det ingen fysisk scenografi. Alle skuespillerne er på tilstede hele tiden, men fokus flytter seg fra taket på bilen, til scenegulvet eller inni bilen. Bilen er mye forskjellig i løpet av forestillingen, noe vi som publikum aksepterer med den aller største selvfølgelighet. Et kult virkemiddel er kameraet som er plassert midt på dashbordet. Det filmer alt som skjer inni bilen og vi får se det på en storskjerm som dekker hele bakveggen til scenen. En spennende måte å bruke film på!
Kjærlighet, forelskelse og utroskap er alle sentrale temaer som utforskes på nye spennende måter i denne forestillingen. Foto: Dag Jenssen
Fokus på psykisk helse blant studenter er veldig “i tiden”. Sånn sett er Vår Vesle på ballen. Vi får oppleve depresjon på nært hold og ser at psykiske problemer ikke alltid trenger å være synlige for omverdenen. I denne forestillingen kan det lenge se ut til at hovedpersonen bare er bortskjemt. Etterhvert skjønner man mer av hennes tanker og behov…
Dette er nok først og fremst en forestilling for unge voksne og foreldre. Men en tankevekker, det er det absolutt også for teaterungdom.
