Da jeg gikk ut etter forestillingen på Heddadagene møtte jeg en skuespillervenninne. Jeg sa: “Teaterhistorie”. Hun svarte “Historie”. Jeg svarte tilbake “Eh, mest teaterhistorie da”. Sta! Jeg vil benytte anledningen til å skrive til dere om verdens lengste teaterforestilling som startet 21. november i fjor på Black Box Teater: Ways of Seeing. This is the Full Story. Hypen er over, og mens vi nærmer oss epilogen: En rettsak og en samboer kommer dette til å forbli et veeeldig laaangt stykke. Et stykke som har gått over flere måneder, og fått med seg de høyeste statsrådene på rollelista. PST har deltatt i kulissene, teateranmeldere og politikere ihop. Isolert sett har den kunstneriske gruppen i sentrum blitt tatt alt for lite på alvor, og alt for mye på ordet. Men de har også bevist at “teater er reaksjon”.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Tittel: Ways of Seeing
Utøvere: Sara Baban, Hanan Benammar, Ali Djabbary, Ketil Lund
Konsept, idé: Pia Maria Roll, Marius von der Fehr
Tekst: Sara Baban, Hanan Benammar, Ali Djabbary, Pia Maria Roll, Marius von der Fehr.
Regi: Pia Maria Roll Co-regi: Marius von der Fehr Dramaturgi: Kai Johnsen
Scenografi, kostyme: Jennie Bringaker Musikk: Sara Baban, Hanan Benammar, Phonophani, Jon Platou Selvig
Tegning, animasjon: Lotte Konow Lund Lyd: Jon Platou Selvig
Video: Sara Baban, Hanan Benammar, Pia Maria Roll, Line Lyngstadaas, Marius von der Fehr
Lysdesign: Svein Inge Nergaard.
Tekstutdrag fra: Aimé Césaire, Frantz Fanon, Jean-Paul Sartre m.fl.
Støttet av: Norsk Kulturfond, Dramatikkens hus
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe
Kall det gjerne et komplott: Ways of Seeing har ufrivillig blitt et mediaregissert epos på størrelse med Tolstoys Krig og Fred. Et panoramisk dikt med regjeringen i hovedrollen. De har i hvert fall kapret fortellingens gang, og fått det til å handle om dem. For da Erna Solberg først hadde spilt rollen som Justitia (Lady Justice), gikk hun også inn i anmelderbransjen med disse ordene: “Dette er jo først og fremst en personlig tragedie”. Det har senere blitt en nasjonal farse også. I tre akter også. Og en kriminalsak også. https://www.dagbladet.no/kultur/en-personlig-tragedie-og-en-mork-nasjonal-farse/70873694
Ways of Seeing har vist oss at teater ikke bare skjer innenfor veggene i en blackbox. https://www.klassekampen.no/article/20151224/ARTICLE/151229980. Dette kaller jeg “Rolls realistiske metode”. At teater også kan utvikles i takt med mediabildet og det politiske landskapet, føre til sterke reaksjoner og samtidig ikke fjase så mye på “teatralsk vis”. Dette opplevde jeg spesielt da jeg så Ways of Seeing gjenoppsatt under Heddadagene. Den hadde endret seg mye etter premieren i november i 2018. Ikke bare i oppfatning, men i faktisk fremføring. Skuespillerne Hanan Benammar og Sara Baban høstet latter fra replikker som: “So I moved to Norway, and thought I would stay out of trouble” og “Åja, så du sier nå, Ketil Lund, at det jeg gjør, ikke er ulovlig?” Vi humrer fordi vi skjønner hva de sikter til. Funny ’cause it’s true.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Første akt: Det som skjer innenfor teaterveggene, blir innenfor teaterveggene.
Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr-kombinasjonen har vist seg å være en effektiv oppskrift på politikk som svarer til teateret, og ikke bare omvendt. Aldri har teater vært så engasjerende/tilgjengelig for hele Norge. Alle har en mening, på lik linje med at alle ble eksperter på amerikansk politikk under USA-valget 2016. På godt og vondt selvfølgelig. En webbasert krøniker; om fallet til en justisminister, og hans samboer som er mistenkt for West Side Story-inspirert tagging, film-noir-dramatiserte trusselbrev og pyro. Vi har også vært vitne til PST sine framrykk og tilbakerykk, og fire kunstneres høylytte kamp mot resten. Midt i dette infernoet fra Røa til Stortinget til Black Box til Tingretten er det rimelig få som har satt selve forestillingen i fokus. Altså scenen.
Først og fremst synes jeg regien er slapp. Det er mange tråder og statements som føres frem, uten å nyansere konflikten og motargumentene. Nyansene ligger liksom litt utenfor. Scenebildet er rotete, og trærne og buskene visner. Kanskje en metafor? Vet ikke. Jeg skjønner også hva de har prøvd på når Ali Djabbary fra Verdensteatret kommer inn iført en stor flettet trekrone. Det visuelle kommer likevel fram som noe blodfattig. Det er mer en monologforestilling enn en teaterforestilling, og fremføres enkelt. Det visuelle høydepunktet er når hver skuespiller tar opp en tuhjabusk hver og utfører et musikaldansenummer. De følelsesladde slamnummerene er også en del av noe som river i meg. Men det hadde kanskje passet best som en Bikubekveld på Det Norske Teateret? Det som trekker mest i oppmerksomheten er den 2×3 meter store skjermen i scenebildet som filmer de sagnomsuste husene til en rekke politikere og Resett-investorer.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Jeg får følelsen av å være med på en slow-TV-versjon av “Hjemme hos” eller “4 stjerners middag” uten å være invitert eller ønsket. Men litt oftere enn jeg skulle ønske, har jeg følelsen av å være Jenta med Svovelstikkene, mer enn noen venstreradikal aktivist-overvåker. Det er stille fasader vi ser, og kun en materialistisk representasjon av menneskene som bor der inne, enten det er boligen til Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussen, Christian Tybring-Gjedde og Ingvild Smines, Helge Lurås, Kent Andersen, Rita Karlsen og Hege Storhaug, Harald Håvoll, Jan Haudemann-Andersen og Øystein Stray Spetalen, Rimi-Hagen, Haakon Bruun-Hanssen, Inge Kampenes og Jens Stoltenberg, bare for å nevne alle.
Selv om jeg ikke personlig liker det visuelle ved forestillingen, er det dette som er så ekstremt flott med fiksjonen de har skapt. Alt er bare så utrolig dårlig laget og filmet, at karakterene som Sara og Hannan spiller, virker enda mer fortapte og uprofesjonelle. Jeg kjøper konseptet. Den store skjermen byr også på noen absurde og morsomme situasjoner som når Sara diskuterer med Ketil Lund om hvorvidt hun er mer mistenkelig (luskende rundt i buskene til høyrepolitikere og investorer) enn en hvilken som helst annen person med annen bakgrunn. Hun spør: “Er det på grunn av min bakgrunn?”, mens det tommestore lerretet står i bakgrunnen. Jeg ler for meg selv, og tenker “Om ikke din egen bakgrunn, så gir i hvert fall det store bildet i bakgrunnen deg endel trøbbel”. Og det ble det.
Andre akt: Tor Mikkel Wara fremfører sin monolog
Selv om kunstnergruppen ikke har gjort noe ulovlig, er det en etisk diskutabel sjanger de har skapt. Men den har fått sin blomstring, akkurat på grunn av denne moralske diskusjonen. Erna har gått ut å holdt med sine partifeller, mens få politikere har støttet kunstnerne etter premieren på Black Box Teater. Bertheussen kapret på mange måter rolleplassen fra Sara og Hannan, ved å selv følge teaterets virkemiddel. Nemlig iscenesettelse. Av en bilbrann. Bertheussen er i ettertid mistenkt for selv å ha produsert truslene mot sin egen samboer Tor Mikkel Wara og Christian Tybring-Gjedde. Altså oppdiktet en straffehandling, etter staffelovsparagraf 225 b. https://www.nrk.no/norge/black-box-sjefen-haper-ikke-forestillingen-har-vaert-inspirasjon-for-truslene-mot-wara-1.14328767 Etter at dette ble kjent i mars, har Tor Mikkel Wara gått av som justisminister, og rekken med pressekonferanser og taler fra Solberg, Jensen og Wara har vært like personlige og til tider like hardtslående som monologene til Sara, Hannan og Ali. Det er jo utrolig trist for justisministeren å være holdt for narr av sin egen kone, og dette kommer tydelig fram når han erklærer en nokså rørende monolog: “De siste ukene har vært tøffe for meg og min lille familie. Beslutningen kommer fordi noen trenger meg mer enn regjeringen. Jeg skjønner at dere har mange spørsmål. Det er en tid for å svare på disse spørsmålene. Men det er ikke nå. Nå er tiden for å stille opp for dem jeg er glad i.” Erna Stemmer i. https://www.aftenposten.no/norge/i/XgMaWx/Tor-Mikkel-Wara-Frp-gar-av-som-justisminister-Samboeren-mistenkt-eller-siktet-for-samtlige-hendelser-ved-boligen.
Det har jo vært dramatikk fra ende til annen, og jeg må ærlig innrømme at det har vært spennende å følge med. Stor guilty pleasure. Og jeg skammer meg. Jeg får samme følelsen når jeg går forbi en ulykke. Nysgjerrighet og påfølgende skam. Samtidig har det vekket endel følelser i meg, og jeg har lenge sett etter et teater som kan levere noe større og mer dramatisk enn bare noen korte fortellinger om det postmoderne liv. Dette er selvfølgelig ikke slik det skal foregå, fordi det har påvirket så mange triste skjebner, men kunstnere skal ikke slutte med å skape teater som lugger litt, utfordrer, kontekstualiserer. Ideene skal kunne leve som univers, og skape reaksjoner og engasjere folk også etter at de har gått ut av salen, hjem til kveldsmat, under dyna, drømmende. Om ikke annet har viktigheten av formidling av teater blitt styrket hos de som tror på det, og fått motstand hos de som ikke tror på det. Om man tror på at all PR, er god PR, kan vel også teateret ha fått en ny glød i Ways of Seeing.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Tredje akt: En rettsak og en samboer.
Teaterstykket lever videre. Castingen har gått berserk, og alle har fått sin del av rampelyset. Ufrivillig eller frivillig. Det er duket for rettsak, og hva som vil skje i manesjen til dette kammerspillet vet ingen. Ways of Seeing er ikke over, men vi skulle kanskje ønske at det var det? I hvert fall nå som alt har roet seg ned også. Dette er trist på så mange plan, og et “prosjekt” som har dratt med seg både storpolitikk og enkeltindivider. Det er som en venstreradikal versus høyrevridd Game of Thrones, der scenekunstnere og politikere har slått sine fronter mot hverandre. Tross alt har det jo på mange måter blitt mer tverrfaglig.
Men når verden har blitt mer absurd og fucka enn scenekunsten, hva skal man gjøre da? Ingen kan toppe dette mediahysteriet. Det er vanskelig å søke midler fra Kulturrådet til “teateret som skal få med samtlige politikere fra høyresiden”. Det er mye teater som handler om så lite, ikke bare på grunn av få midler eller lav kapasitet, men på grunn av smal tankegang fra aktørene. Da syns jeg Seeing-gjengen har gjort noe riktig. Benyttet potensiale av hva som ligger latent i samfunnet, til å skape et stort univers for seg og sitt publikum.