Enda en Peer Gynt på plakaten, denne gangen på Det Norske Teatret og med traveren Toralv Maurstad i spissen. Svenskene har i følge vår anmelder klart å finne opp kruttet på nytt når det gjelder denne klassikeren, så spørsmålet er om Det Norske Teatret følger opp. Klarer de å gjøre vår kjente og kjære Ibsen aktuell og spennende atter en gang?
Lysprojiseringer utgjør det mest av scenografien, på en ellers helt hvit scene. FOTO: Stig Håvard Dirdal
I 1867 skrev Ibsen om Peer, og siden den gang har stykket blitt spilt over hele verden tusenvis av ganger. Her til lands finner vi mange forskjellige versjoner og tolkninger hvert år, blant annet den tradisjonsrike og årlige oppsetningen ved Gålåvannet, som stort sett selges ut hver eneste sommer. Mye tyder på at Peer Gynt er en favoritt, så det er kanskje ikke så rart at Ulfsby og co. allerede har satt opp ekstraforestillinger etter jul?
Denne versjonen er dog noe annerledes dramaturgisk enn det vi er vant med. Her starter vi med slutten. Peer er blitt gammel og vi treffer ham i møte med Knappestøperen, hvor det skal avgjøres om han skal til himmelen eller helvete. Forestillingen viser så et tilbakeblikk på livet Peer har levd, for å få oss til å forstå avgjørelsen bedre. Vi møter Solveig, Dovregubben, Mor Åse og alle de andre kjente figurene fra forestillingen. Jeg vil ikke påstå at det skjer noe nytt og uventet i denne versjonen av Peer Gynt, men for meg var det lettere å forstå sammenhengen – selv om den her ble spilt “baklengs”.
Peer Gynt i møte med Knappestøperen. FOTO: Stig Håvard Dirdal
Scenografien er enkel. I utgangspunktet er alt hvitt, men med lysprojiseringer får scenen et spennende liv. To store sceneelementer som til sammen former en bro, er stort sett det som er å finne på scenen. Disse blir brukt i mange vinkler, både sammen og fra hverandre, og skaper et dynamisk scenebilde. Lysprojiseringene er noen av de bedre jeg har sett, og får meg virkelig til å tro på at dette hvite, sterile elementet plutselig er en bro av stein. Også klærne til skuespillerne får nytt liv ved hjelp av lyset og utgjør en kul effekt i forestillingen. Her får vi se hvordan nyere teknikk kan blandes inn i teateret, og virkelig heve helhetsopplevelsen!
Mor Åses siste tid er kommet. FOTO: Stig Håvard Dirdal
I forestillingen møter vi til sammen 8 personer som spiller Peer Gynt på forskjellige stadier i livet, og det er ikke til å komme utenom at den store stjerna i showet er ringreven Toralv Maurstad. I en alder av 91 år bærer han hele forestillingen i hovedrollen som gamle Peer. Det er imponerende hva man får til om man brenner sterkt nok for noe, og jeg skjønner at han mente det da han sa at han vil stå på scenen til han blir båret ut. Han er en viktig del av norsk teaterhistorie, og – passende nok – kanskje aller mest kjent for sine tolkninger av nettopp Peer Gynt. Denne forestillingen blir derfor nærmest som en hyllest til Toralv Maurstad. Han har overlevd et hjerneslag og trodde han aldri kunne spille teater igjen. Drøye to år senere er han tilbake i en hovedrolle. Det står det respekt av!
Hovedrolleinnehaveren, 91 år gamle Toralv Maurstad. FOTO: Stig Håvard Dirdal
Men tross prestasjonen til Toralv Maurstad og de andre skuespillerne, sitter jeg ikke igjen med så mye mer enn en helt OK følelse. Forestillingen er i enkleste laget for min del. Den starter også sent og varer lenge, og etter en lang dag er det vanskelig å henge med når klokken bikker 22:00. Det hele går litt tregt. Scenen hos Dovregubben blir derfor et deilig avbrekk, men jeg savner mer sang, musikk og action. Majoriteten av publikum er (ikke overraskende) av den eldre garde og det virker som de koser seg, men for meg blir det rett og slett for kjedelig, og det tror jeg mange andre ungdommer også vil føle på.
