For noen uker siden var vi på Det norske teatret og snakket med Heidi Gjermundsen Broch (les intervjuet her!). Vi snakket om skuespilleryrket og  om den nye norske musikalen Påfuglen. Søndag var vi tilbake på teatret for å se forestillingen med Heidi i tittelrollen. 

Det er første søndag i advent, og mange små og store har funnet veien til teatret for å se Påfuglen – en urettferdig musikal. Noe av det første jeg legger merke er at sceneteppet ikke er ordentlig nede, på grunn av noen madrasser som ligger i veien. Jeg blir nysgjerrig. Noen minutter senere går teppet opp, og synet som møter oss er en hel scene dekket i fargerike og eksotiske madrasser.

Foto: Erik Aavatsmark
Påfuglmora dansen sammen med unga sine i fargerike Fugleland

Vi er i Fugleland. Nærmere bestemt på søppeldynga. To påfuglbarn prøver febrilsk å få ta tak i mat, for de har verken penger eller et sted å bo. De har prøvd alt. Dessverre uten å lykkes. Deres siste håp er å dra til Hundeland, for der er alle rike. Moren deres, Påfuglmamma, forlater derfor ungene for å skaffe penger til mat og til et hus.  

Vi går fra fargerike Fugleland, til et grått og kaldt Hundeland. Som Heidi sa da vi snakket med henne kan dette ses på som paralleller til vårt eget samfunn, uten at dette nevnes eksplisitt i teksten. Jeg skjønner godt hva hun mener. Påfuglene får meg til å tenkte på sigøynere, mens jeg kan se mange likheter mellom hundene og dagens nordmenn. Vi er redd for å skille oss ut, og selv om mange vil hjelpe, står fremmedfrykten ofte i veien for at man faktisk gjør det. Forestillingen får meg til å tenke. Den skildrer alt på en enkel måte, men treffende måte. Det er som et slag i magen, og får frem følelser det er viktig å kjenne på. 

Foto: Erik Aavatsmark
Hundeland er langt mindre fargerikt

Musikken er hele tiden med på å forsterke følelsene. Sigøynermollen klinger godt i veggene, og de spennende tonene gjør spesielt påfuglene enda mer eksotiske. Musikken er også med på å skape en vesentlig forskjell mellom hundene og fuglene. Lydbildet forandrer seg utfra hvem som synger, men det er den sårbare sigøynermollen som treffer meg sterkest. Det er sterke sangprestasjoner fra alle skuespillerne, men Heidi skiller seg ut. Det er sjelden jeg får gåsehud så mange ganger i løpet av en forestilling, men dette var rett og slett fantastisk. 

Renate Reinsve er et annet navn du burde merke deg. Hun spiller Valpen (eller Kvalpen. Det Norske Teatret spiller forestillingen på nynorsk) i forestillingen, og har en herlig energi fra start til slutt. Hun er den rebelske Valpen som vil skulke skolen og leve livet. I løpet av forestillingen går hun gjennom en stor forandring og ser på verden med nye øyne. Hun åpner seg opp for det fremmede og stoler på det ukjente. Alt er så troverdig, og jeg digger det. Det tror jeg også resten av salen gjør. Tidlig i forestillingen hører jeg jenta bak meg si “mamma, hundene er kjempe morsomme”, og litt senere ser jeg den samme jenta i øyekroken. Denne gangen nærmest henger hun over setet mitt med store øyne festet på scenen. Forestillingen blir betegnet som en familiemusikal. Språket er kanskje litt for komplisert for de yngste til tider, men med alt som skjer på scenen er det ikke noe problem å forstå handlingen, selv om man kanskje ikke forstår alle ordene. Det er også lagt inn flere setninger som får de voksne til å humre, uten at barna forstår vitsen. Dette gjør det til en forestilling som treffer alle målgrupper i salen – Barna, ungdommen, foreldrene og besteforeldrene. Alle går ut av salen med et smil om munnen.