Ibsenfestivalen: Arbeidstittel: Savnet fellesskap

En forestilling tilegnet de overlevende fra det 20.århundre. Arbeiderpartiets automatiske telefonsvarer. Et drivhus. Fire skuespillere. DJ. Naturiststrender. Et hjem, en venn eller kanskje et hotell? En rotte, en stor rotte med lange fingre. Et basseng, å grave og finne spennende ting. Spise pasta. Ta en røyk. Drikke First Price Cola mens man ser på trappen mot målet. Ibsenfestivalen og Jonas Corell Petersen. Velkommen til amfiscenen! Arbeidstittel: Savnet fellesskap.


En slagen gjeng i sofaen. F.v. Ole Johan Skjelbred, Andrine Sæther, Tone Mostraum og Olav Waastad. FOTO: Øyvind Eide

Tittel: Arbeidstittel: Savnet fellesskap
Hvor/Når: Nationaltheatret, Amfiscenen onsdag 12.september urpremiere
Manus/Regi: Jonas Corell Petersen
Komponist/lyddesigner: Gaute Tønder           Scenografi: Nia Damerell         Kostymedesigner: Ane Aasheim
Lysdesigner: Øyvind Wangensteen                   Maskør: Camilla Brendslet       Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag
Medvirkende: Ole Johan Skjelbred, Olav Waastad, Andrine Sæther og Tone Mostraum
Kommende forestilling: spilles frem til 15.november
Anmelder: Helge Langerud Heikkilä

Dette var en av forestillingene som ble trukket frem da vi tok for oss Teaterhøsten 2018! Mari forventet “eksistensielle spørsmål i en absurd, humoristisk og finurlig innpakning”. Prosjektet føyer seg inn i rekken av Corell Petersens produksjoner som befinner seg i et slikt ukonkret landskap. Det skapes en slags stemning og man møter noen karakterer. De snakker seg imellom og for seg selv, eller til publikum når det trengs. Teksten er springende fra det dypt alvorlige til det humoristiske. Det er nesten alltid noen i salen som ler, men veldig sjelden mer enn 5 som ler om gangen. Folk ser humor ulike steder og forestillingen gir nok ulike ting til samtlige i salen.

Noe av det som imponerer meg mest i Arbeidstittel: Savnet fellesskap, er at samtlige elementer trekker i samme retning, selv om jeg ikke klarer å sette fingeren på akkurat hvilke retning det er. Kostymene er crazy, scenografien overdådig og enkel på samme tid. Det brukes både sang, musikk, mat, drikke og video i forestillingen. Teksten hopper hit og dit, og skuespillerne sjonglerer alle disse elementene med den største selvfølgelighet. Alt gir mening. Dette flettverket av en forestilling gir mening, uten at jeg kan si hva denne meningen er, det er noe man føler. Noe jeg opplever ved å se på.


Et mørklagt drivhus, eller kanskje et hus, eller et hotell. FOTO: Øyvind EIde

Dette er en urpremiere som viser seg å vare i 3 timer. Da kunne man kanskje trodd at det ble kjedelig, men den gang ei. Selv om det ikke er direkte spennende, holdes man inne i dette universet. Man blir nysgjerrig, for man aner virkelig ikke hva som er det neste som vil skje. Derfor godtar man også det tilsynelatende trege tempoet alt foregår i. Dessuten har man aldri sett noe lignende før!

Slike springende, lekende produksjoner mener jeg har god grobunn blant ungdom. Bare se på scene 3 på Det Norske Teatret eller Black Box Teater. Dette er steder med lignende forestillinger, hvor gjennomsnittsalderen blant publikum ofte er lav. Det kan den godt bli på Amfiscenen også, for dette er en artig liten lang forestilling full av fiffige kromspring. Arbeidstittel: Savnet fellesskap får av meg terningkast 5!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg