Peer Gynt er en velkjent karakter å se på scenen i disse dager. Det Norske Teatret får en lunken anmeldelse i sin tolkning, mens svenskene imponerer med sin mørke og menneskelige versjon av Peer. Nå er det franskmennenes tur til å gi den norske klassikeren nytt liv, og en ting er sikkert – Norsk teaterbransje har mye de kan lære av våre utenlandske kolleger, for dette er noe av det beste jeg har sett!
Lys og musikk skaper en helt egenartet stemning i denne versjonen av Peer Gynt. FOTO: Arnaud Bertereau
Jeg skal være ærlig, tanken på å sitte i fire timer med en fransk Peer Gynt var ganske skremmende. Nervøsitet steg når jeg på femte rad innså at jeg måtte strekke nakken ganske langt bak for å kunne følge med på den høyt-hengende engelske oversettelsen. Men all skepsis glemmes i det teppet går opp. Stemningen slår i mot deg som en knyttneve. Med dunkelt lys, vakker sang og gitarspill fra musiker Butch McKoy, tar åpningsscenen pusten fra deg. Vi befinner oss i en forfallen fornøyelsespark hvor en rusten berg-og-dalbane og et gigantisk klovnehode ligger forlatt i bakgrunnen. En falmet campingvogn står midt på scenen -det eneste tilfluktsstedet for Peer og mor Åse i dette dystre universitet.
Skuespiller Radouan Leflahi er en åpenbaring. Det er til tider vanskelig å tro at han kun er skuespiller, for han omfavner rollen Peer Gynt som om den var han selv. Han er en løgner, forfører, akrobat og dranker. Han er verken helt eller antihelt, men en rastløs sjel som drømmer om storhet i et samfunn som vil kontrollere han. Vi ser han lyve til sin mor, drikker til han slår, kjærtegner før han forlater, og vi blir forelsket i han allikevel. Han er dønn ærlig og troverdig i sin rolletolkning, og jeg tror jeg aldri vil kunne tenke på Peer Gynt uten å tenke på Leflahi etter denne forestillingen. Selv i grusomheten og egoismen heier vi på han. For en prestasjon!
Radouan Leflahi tør å vise alle sidene av Peer Gynt. Han er troverdig i sin egoisme, men også i sin sårbarhet. FOTO: Arnaud Bertereau
Regissør David Bobée holder ingenting tilbake i denne visuelle og poetiske framstillingen av Peer Gynt. Han spiller på alle sanser og emosjoner, og nådeløst utfordrer han publikum. Det vulgære og makabre blir feiret i Dovregubbens hall, og brekning kan høres i salen når Peer må drikke trollenes drikke som består av en realistisk fremstilling av både oppkast og urin. Vi kjenner det dypt inne i hjerterota når Solveig finner Peer og de tilbringer en rørende, men kort tid sammen før Peer forlater henne. Vi gråter når mor Åse sovner inn i Peer sine armer og han skriker ut sin sorg mens McKoys sarte toner fyller rommet. Det er en levende og brutal regi, og det funker så det suser.
Scenografien går hånd i hånd med den visuelle regien. Fra den forfalne fornøyelsesparken reiser vi med Peer til alle hans destinasjoner. I trollenes verden blir en halvnaken Peer tvunget opp på et enormt grisehode i sølv, mens Egypt blir fremstilt som et galehus fullt av oppskrapede vegger, blod og død. Ferden hjem til Norge og møtet med djevelen foregår på en nesten naken scene hvor røyk og lys forsterker desperasjonen og uhyggen. Bak alle virkemidler er det en solid tanke, og ingenting fremstår som forvirrende eller unødvendig. Det er smart, lekkert og ufattelig virkningsfullt.
Catherine Dewitt er en mor Åse vi sympatiserer med. Lik oss i publikum heier hun på sønnen, til tross for valgene han tar i livet. FOTO: Arnaud Bertereau
David Bobée leverer en Peer Gynt som klarer å holde på den originale historien samtidig som den gir fortellingen nytt liv. Peer er ikke bare en poetisk figur, men også en moderne mann som drukner i livets forventninger. Han vil finne seg selv, men slik som den symbolske kjernen i løken, er «selvet» ikke lett å finne. Han er deg og meg – et menneske som vil være alt og ingenting. Mektig, men også fri. Franskmennene har knekket koden Peer Gynt, og jeg kan ikke annet enn å applaudere. Terningkast 6!
