Barcode i Bjørvika. Høye, smale bygg hvor folk med telefon til øret og dyre dresser beveger seg raskt og ryddig. Timekonsernet tar oss med på en vandring, rundt, igjennom og opp i disse byggene. Claire de Wangen er tilbake i Oslo og nok en gang tar hun publikum med inn i sitt helt særegne univers.
“Og barna da? Fremmedlegemer i denne verden, besøkende fra en annen sfære, hemmelige gjester i en kontorell labyrint.” FOTO: Morten Bendiksen
Antiteateret, Rastløs, Øyteateret, Framifrå teater, Claire de Wangen osv. Oslo-området har etterhvert fått en fin base med teatergrupper som lager forestillinger på høyeste kunstneriske nivå. Felles for disse gruppene er at de klarer å skape en identitet rundt arbeidet sitt. Som publikummer kan man lett se at “Dette er en [sett inn kompani]-produksjon”. Claire de Wangen kjennetegnes ved en helt særegen bruk av rom. Det kan være en kjeller full av mose (Mikrobryologien) eller en bordplate (Cortexnotatet). Denne gangen er det snakk om en bydel. Årets Oslo-produksjon kjennetegnes i tillegg ved at målgruppen er yngre og at slutten er lysere og mer feelgood enn det vi har opplevd tidligere.
Vi møter opp utenfor Schweigaardsgate 17. Her blir vi møtt av en entusiastisk “guide” (Fredrik Petrov) som skal vise oss sitt elskede Barcode, stedet hvor han jobber. Vi beveger oss over gangbroen full av folk. Kvinner som stresser videre, mennesker på sykler eller sparkesykler, og en gatemusikant. Etterhvert møter vi enda flere personer. Marianne Jonger er hysterisk morsom som pakkeleverandør, mens Oddrun Valestrand har blitt tildelt rollen som den underlige kvinnen som sniker seg med (ikke helt ulikt slik vi i publikum kan føle oss).
Oddrun Valestrand som kvinnen som ikke hører til, eller gjør hun det? Kjempende mellom store bygg i Barcode. FOTO: Morten Bendiksen
Forestillingen er et lappeteppe av gåstrekninger og scener. Begravelsen av en fugl blir for meg et høydepunkt. Mens to av skuespillerne fremfører en fem minutters dansesekvens, blir jeg stående å iaktta en tilfeldig kontorarbeider gjennom et vindu. Han har sovnet på jobb, over datamaskinen, og er lykkelig uvitende om at han akkurat nå blir en del av min forestillingsopplevelse. Og selv om dette på ingen måte er en integrert del av teaterforestillingen, blir det en essensiell del av forestillingen for meg, akkurat denne dagen. Barcode er et sted der tid er mangelvare. Noe menneskelig er fjernet. Her løper folk raskt fra møte til møte. Det er ikke rart at noen tar seg en blund på jobben. Mens andre makulerer arbeidskontrakter og noen begraver en fugl.
Timekonsernet har sine utfordringer. Publikums blikk vandrer hit og dit. Uforutsette ting vil alltid skje når man som publikumsgruppe beveger seg igjennom kjøpesentre og over bruer, side om side med intetanende folk. Noen av skuespillerne virker også litt usikre på hvordan de skal reagere på publikums latter. Det er noe småplukk her og der, og sånn sett når ikke årets forestilling helt opp til fjordårets briljante Cortexnotatet.
Hva er et menneske og hva er maskin? FOTO: Morten Bendiksen
Timekonsernet presenteres som en ekskursjonsteaterforestiiling for 6-12 åringer, som også egner seg godt for voksne. Jeg mener den egner seg aller best for oss unge. Her kan tankene flyte, blikket vandre. Claire de Wangen gir sitt publikum rom til å oppleve sin helt egne forestilling i dette særegne rommet. Jeg sitter igjen med tanker rundt en begravet fugl og en sovende mann, men også med en sterk følelse av håp. For i Timekonsernet er min følelse at alt går bra til slutt, det gjør det også for Claire de Wangen og teamet hennes i denne anmeldelsen, terningkast 5!