Tidligere i år var Antiteateret nominert til Heddaprisen i kategorien beste forestilling for ungdom (les vår anmeldelse av Nyanser av gris her), og nå er nok en nyskrevet forestilling på plakaten. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, for jeg sitter igjen med så mange ulike inntrykk etter lørdagens premiere på Vill vestkant. Det som er sikkert – er at dette er teater som treffer!
Forrige forestilling førte til Heddaprisnominasjon, nå er det Vill vestkant som står for tur. FOTO: John Andresen & Kjetil Jore GRAFISK DESGIN: Oda Wahl
Vi blir geleidet opp i 2. etasje på Hausmania og inn i et passe stort rom. Her står det to rader med stoler til publikum langs den ene veggen, resten av rommet er innredet som en stue, med flytteesker spredd rundt i rommet. Etter noen få replikker blir vi introdusert for Andrea, spilt av Johanna Brym Ryg. Hun har kjøpt leiligheten og får hjelp av kjæreste og venner med å flytte inn. Det er en tilsynelatende vanlig vennegjeng, helt til KB, spilt av Aslak Maurstad, dukker opp. Han har nettopp sluppet ut av fengsel, og selv om han nå har sonet ferdig straffen sin, klarer ikke Andrea å se bort fra fortiden hans. Forskjellige forklaringer tyder på at noen lyver, og store deler av forestillinger prøver å gi oss sannheten. Både politikk og religion er viktige temaer. For finnes det egentlig noe rett og galt?
Vill vestkant er til tider en ganske brutal forestilling, men det aller meste er så troverdig at jeg ofte glemmer at jeg er på teater. Skuespillerne er unge, og rollene de spiller matcher alderen deres. Det er umulig å skulle trekke frem noen som er bedre enn andre, for de kler hverandre så godt og spiller bra sammen. Det virker også som om forestillingen er skrevet for dette slitne rommet på Hausmania. Alt er planlagt ned til minste detalj, og spesielt bruken av musikk er med på å sette prikken over i’en. Spotify på PCen i vinduskarmen gjør det lett for skuespillerne å skru på og av musikk – alltid som en naturlig del av handlingen. “Pausen” er en fest i bakgården, før det bærer tilbake på nach i 2. etasje. En kul måte å gjøre sceneskift, samtidig som publikum får strukket på beina og får seg litt frisk luft.
Kan et år i fengsel veie opp for handlingene som gjorde at man havnet der? FOTO: John Andresen & Kjetil Jore GRAFISK DESGIN: Oda Wahl
Alt i alt syns jeg dette er en skikkelig bra forestilling! Selv om det går litt tregt innimellom, tar det seg veldig opp i siste del. Slutten er overraskende og uventet, men er med på å gjøre forestillingen unik. De tør å ta tøffe valg. Og selv om det kanskje er satt litt på spissen, er alt troverdig løst og får oss til å tenke. Skjer dette i virkeligheten? Kan en liten løgn få så fatale utfall som vi ser her? Kunne dette vært meg og mine venner? Antiteateret har nok en gang laget en forestilling av, med og for ungdom, så jeg kan ikke annet enn å anbefale den for ungdom i alle aldre.