20. DESEMBER:

Tarjei Sandvik Moe, kjent fra Oslo Nye Teater hvor han har spilt i bl.a. Snøfall og En sporvogn til begjær. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hva går jobben din ut på?

Huske replikkene mine, ta på meg riktig kostyme, være på scenen til rett tidspunkt, og deretter forholde meg til alt det rare Snøfall-kollegaen min Helle Haugen finner på å gjøre.

Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?

Scenekunst er det beste jeg vet, både som publikummer og aktør. Men det er også en veldig rar ting å spille teater, det å gå rundt på en scene foran masse folk og late som man er noen man ikke er. Men som man samtidig er. Det er faktisk en helt syk ting å gjøre. GALSKAP. Så teater gjør meg både glad og redd. Jeg skulle forresten ønske jeg oppdaget det at teater er kult litt tidligere enn jeg gjorde, men i tidlig ungdomstid var det ikke så mye på norske scener som fenget meg, som jeg også har sett andre nevne her i denne spalten. Derfor har jeg hatt stor glede av å få gjøre produksjoner som (iblant i alle fall) fenger et ungt publikum, først med Antiteateret, og nå på mitt andre hjem, Oslo Nye Teater. Der skal jeg nå spille to forestillinger som kanskje kan treffe unge folk, “Til ungdommen” og “20. november”  (premiere på “20. november” i april, ikke i november!). Ekle PR-Tarjei på jobb her azz, man kommer ikke unna!

Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2019?

Her blir det mye. Mye. Å se “Før vi dør” av Antiteateret, “Struggle by proxy” av Hege Haagenrud i Bærum Kulturhus, “Sigd” på Det Norske Teatret, og prøve og spilleperioden vår på “Min briljante venninne ” på Oslo Nye Teater sin Hovedscene. Det var også sterkt å samtidsdanse til en Døgnfluer-konsert på Salt, å oversette “This is our youth” av Kenneth Lonergan sammen med Olavus Frostad Udbye for moro skyld, og å lese Ibsens «…DEN MÆRKELIGE MAND» av Sverre Mørkhagen. Jeg oppdaget også at min farfar spilte for Oslo Nye Teater (på folketeateret, som de brukte som scene da), teateret jeg jobber for nå, i en forestilling for eksakt 50 år siden, i 1969. Det føltes helt riktig. Ellers synes jeg alt av vakker dansegalskap min kjæreste Ida Haugen finner på har vært utrolig artig å følge med på. Og ja, DET er subjektivt, men kunstopplevelser er vel ytterst sjeldent objektive, selv om Andreas Wahl kanskje skulle ønske det iblant.

Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2020?

Jeg gleder meg til å se Stine Fevik, Norges mest mangefasetterte skuespiller etter min mening, stå alene på Oslo Nyes Hovedscene med monologen “Girls and boys”. Det er en modig og kul programmering. Og “Villanda” skal spilles på Det Norske Teatret ser jeg, det er kult, ikke så verst tekst det altså, og dessuten, Gina Gørvell mine damer og herrer, hun skal vi holde et øye med! OG! Tigerstadsteaterets “Ungdomsskolen”. Handlingen foregår på en ungdomsskole i Oslo Nord tror jeg, der er jo jeg fra for faen! Gjenkjennelse vil jeg ha. Petter Vermeli og Melina Tranulis, som er med der, er forresten to utrolig morsomme karakterskuespillere. Også er jeg alltid spent på hva min nådeløst modige venn Even Torgan finner på i og utenfor Antiteateret.

Hvordan skal du feire julen?

Jeg skulle egentlig på hytta i Sverige, men den er på en liten øy som jeg forstår er blitt umulig å komme seg ut på, grunnet vann og klimakrisen og de greiene der. Så jeg vet ikke helt, får vel prøve å lokalisere mine foreldre uansett og slenge i meg no julemat. Også spille store mengder SNØFALL da, helt til nyttårsaften.