Anne Kat Hærland er tilbake på Hovedscenen på Latter. Hun er akkurat som før: småfrekk, drøy og tråkker på de hun vil. Om man ligger nede, eller står høyt på samfunnsstigen spiller ingen rolle, tog-Katten turer fremover. Så hvorfor ler jeg så mye? Hvorfor koser jeg meg når hun angriper helt uten filter? Fordi alt hun sier er sant!

Det er få som er så gode som Anne Kat til å plukke samfunnet fra hverandre. Til å se en VG-artikkel og få med seg de ørsmå endringene de foretar seg for å få flere klikk. Men Anne Kat Hærland gjør det, og hun gjør det strålende. Kritikken hun kommer med, humoren hun trekker fram, alt stemmer. Man ser fordi man plutselig skjønner hvor komisk det er. Så da spiller det ingen rolle om det kanskje er litt frekt å kritisere venninner som prøver å trøste deg når du har blitt syk, for det er komisk at de forsøker å sammenlikne en uhelbredelig øyesykdom med det at de har hatt en slitsom dag på jobben. Det er ikke det samme, så derfor ler vi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forestillingen har fått heller lunkne anmeldelser fra de store avisene i landet. Jeg kan forstå hvorfor. Det gjøres ikke noe storslagent eller overraskende. Publikum blir ikke servert noe show. Det er en dame, på en naken scene, som forteller om samfunnet hun lever i og hva hun synes er humor. Hun står i sorte klær, uten sko, og ler av egne vitser. Tidvis bruker hun en slags power-point for å få frem poengene sine tydeligere. Intet hokus pokus. Dette kan man fort mene er kjedelig, jeg er uenig.

Det er kvaliteten og finurligheten i vitsene som skal drive denne forestillingen, og det treffer meg midt i lattermuskelen. Jeg vil påstå at forestillingen passer bedre for ungdom enn godt voksne. Det er noe med den ironiske distansen til samfunnet hun lever i, som ungdom lett kan kjenne igjen fra sosiale medier. Man kan gå litt lenger, tråkke litt hardere og være mindre selvkritisk. Akkurat slik Anne Kat Hærland gjør i Gudbedre.

Gudbedre er det beste showet jeg noengang har sett på Latter. Jeg ler masse, kanskje ikke av alt, men jeg ler av mye. Flere ungdommer burde ta turen til Aker Brygge og tørre å le høyt i salen. Det er befriende, og gudbedre som du vil kose deg.
 

Scenekvelder er tilbake på Folketeateret med sin største satsing til nå: Singin’ in the rain. De har et uttalt mål om å bringe Broadway-kvalitet til Oslo. Om de lykkes denne gangen kan man diskutere, men de får i hvert fall med seg kjendisnorge.

Fotograf: Scenekvelder/ John Andresen​
Stian Blipp, Charlotte Brænna og Atle Pettersen spiller hovedrollene i forestillingen

Det kryr virkelig av kjendiser denne premierekvelden. Rundt i salen har man alt fra TV-personligheter til Statsministeren, skuespillere og treningsguruer, milliardærer og ordførere. De man ser opptre på scenen er intet unntak: de kjente TV-fjesene Stian Blipp og Atle Pettersen har fått tildelt hovedrollene, mens TV koreograf Thea Bay står for koreografien, Bjarte Hjelmeland (heller ikke helt ukjent) har regien. Det er i utgangspunktet ingenting i veien med dette, så lenge det ikke går på bekostning av kvaliteten, så da blir spørsmålet: gjør det det?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Svaret blir dessverre: Ja. Selv med upåklagelig innsats og sjarme klarer ikke de to guttene helt å bære sine hovedroller. Og selv om Charlotte Brænna, scenekvelders eget vidunderbarn, synger som en gud når hun får stå opp og ned, og danser strålende når hun slipper å synge samtidig, klarer hun ikke helt å bære forestillingen når hun skal gjøre begge deler. Forestillingen fremstår derfor litt tam. Scenekvelder legger tross alt listen skyhøyt, så da blir man også vurdert deretter.

Historien som fortelles er velkjent og upåklagelig fortalt. Vi befinner oss i Hollywood, filmer går fra stumfilm til talefilm, noe som betyr at noen stjerner slukner, mens andre skaper. Selvfølgelig stappfullt av intriger og romantikk. Alt er tydelig og godt formidlet på en ryddig og enkel måte. Alt er rent og pent, men man får ikke de store WOW-opplevelsene man ønsker seg. Det siste lille løftet de ledende rolleinnehaverne kan bidra med uteblir. Hilde Lyrån gjør tre fantastiske rolletolkninger, det beste jeg har sett av henne noengang. Nils Vogt er også god med upåklagelig timing og teft. Her er rutinen, om enn i litt for små roller.

Fotograf: Scenekvelder/ John Andresen
Hilde Lyrån briljerer i sine roller

Forestillingen har sine herlige partier, avslutningsnummeret er strålende. Her kan endelig Atle og Stian slippe seg løs, stole på ensemblet og trenger ikke å bære alt selv. Da koser de seg, da koser jeg meg også. Singin’ in the rain er på ingen måte en dårlig teateropplevelse, men for 3-7hundre kroner kan man godt håpe på noe mer.

Fotograf: Scenekvelder/ John Andresen

Scenekvelder har reist seg før, og de vil gjøre det igjen. Billy Elliot fra samme produksjonsselskap er noe av det beste jeg har sett på norske scener. I 2017 kommer de med Les Miserables, jeg foreslår Charlotte Brænna’s fløyelsstemme til Fantine. En rolle som vil kle henne bedre.

Dette er ikke en dårlig forestilling, men det er heller ikke Broadway. Atle Pettersen og Stian Blipp vil sikkert fylle opp salen og få mange runder med stående applaus. Nordmenn liker kjendiser. Selv ville jeg nok heller brukt 700 kroner på Les Miserables om ett år.