Det er ikke hver dag det skrives en splitter ny helaftens musikal i Norge, men i dag har vi i Teaterungdom overvært urpremieren på “For fjernt for fjernsyn”. En musikal om livet bak kameraet, om forholdene og intrigene som kan føre til suksess eller skandale på TV-skjermen. For det kan ligge mye bak det vi TV-seerne ser…

“For fjernt for fjernsyn” er en nyskrevet musikal av Thomas Gunnari Røtting og Tobias Løyning. Publikum får se det som skjer i et TV-studio, før, under og etter opptak. Her måles suksess i seertall, og det er nettopp lave seertall som gjør at nyhetsankeret Ruben Roll får beskjed om å pakke sakene sine. Forestillingen viser hans vei tilbake og hva som må til for opprettholde stjernestatusen. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi får møte alt fra damen som grer hårene på den store bustete mikrofonen, til jenta som ingen husker – hun som bare henter kaffe og drømmer om et liv som kjendis. Vi møter kameramenn, lysmenn, sminkører og redaksjonen. Alle har sine helt spesifikke oppgaver slik at sendingen skal gå som planlagt. Det er mange roller som skal introduseres, noe som tar litt lang tid, men samtidig er det nødvendig for å forstå alle relasjonene. 1. akt virker veldig realistisk, mens akt 2 bærer mer preg av en litt rotete action film. Det skjer ganske mye på kort tid, og det er mange øyeblikk jeg rett og slett skulle ønske de holdt litt lenger. Likevel koser jeg meg og nyter en forestilling som ikke krever så mye av meg som publikummer. Tekstene er svært gode, og selv om ingen hadde mikrofoner, var det stort sett ikke noe problem å høre hva som ble sagt.

Jeg hadde ikke blitt overrasket om noen fortalte meg at det var Stephen Sondheim som hadde komponert denne musikalen. Det er det altså ikke, Thomas Gunnari Røtting heter komponisten, og han spiller selv musikken under forestillingen. Jeg ikke i tvil om at Thomas Gunnari Røtting er på god vei til å bli Norges fremste musikalkomponist. Alt er velkomponert ned til hver minste sekstendedel, og jeg elsker hvordan overgangene mellom sang og tale sklir naturlig over i hverandre. Her har skuespillerne gjort en veldig god jobb med timingen, men dessverre er det få av dem som er sterke nok som sangere til å mestre dette mesterstykket Røtting har komponert. 

Forestillingen i seg selv er utrolig bra og fortjener et stort publikum og en større scene. I en ideell casting situasjon burde de godt voksne rollene bli spilt av noen over 50 – ikke under 30,  men til å være en workshopvisning uten noen form for støtte, har de levert et veldig godt produkt og jeg er spent på å følge forestillingen videre. 

Søndag var siste dag av festivalen Urban Moves på Dansens Hus i Oslo. Festivalen er en del av paraplyen Heddadagene, og viser fram det beste street dance-Norge har å by på. Vi i teaterungdom dro først og fremst innom for å se dagens forestilling “Far from the norm” klokka to… men stemningen og energien ville det annerledes.

Vi ble bare værende. Så dette blir ikke en anmeldelse av en enkeltstående forestilling, men en liten beskrivelse av en aldeles nydelig festival!

Foto: Dansens hus hjemmeside. Fra Urban Moves 2016

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi starter dagen med forestillingen “Far from the norm” av det britiske kompaniet Reck. Koreografien kan gi assosiasjoner til urmennesket, til apen og flokken, og til det rituelle. Det er 30 interessante minutter, og publikum er rause med tilbakemeldinger underveis. De roper og plystrer for gode bevegelser og triks. Etter applausen får vi beskjed om å forlate salen, for nå skal det rigges om til battle! Det er en annen stemning på huset enn jeg har opplevd før, og jeg lurer på hvordan break 1-1 vil være, så jeg blir litt til.

Foto: Dansens hus hjemmeside

Å gå inn igjen etter pausen må sies å være en god avgjørelse… DJ Stew spiller høy og fengende musikk, på scenegulvet er den tradisjonelle battle-ringen dannet, og MC ZEPS går rundt og rapper freestyle. Varmen og energien inne på hovedscenen omfavner deg og drar deg med! Vi blir stående i ytterkanten av ringen og se på. Så ropes de opp, to og to, og battler til samme kule hiphoplåt. Det er barn og ungdommer og voksne om hverandre, alle stiller på like premisser. Her deltar også medlemmer fra street dance crewet ILL-abilities, hvor alle har en form for fysisk funksjonshemming. Det highfives mellom konkurrenter, de klemmer og heier på hverandre. Det er rett og slett helt nydelig å se alle danse og trikse seg gjennom konkurransen, og det tar ikke lang tid før jeg groover med og plystrer og roper selv. Jeg bestemmer meg raskt for at dette er et sted jeg gjerne tilbringer resten søndagen min.

Kvelden fortsetter med ulike battles, og det er ingenting i veien for at jeg går ut for en matbit, for så å gå rett inn i bobla igjen. Hele tiden kryr det av små og store som danser og smiler, klemmer og ler. Det er en herlig inkluderende stemning på Urban Moves, enten du danser eller ei, og jeg anbefaler alle å kjøpe seg et (dritbillig!) dagspass til neste år!

– Mari Noodt

Jeg tror aldri jeg har sett en tre timer lang forestilling uten å kjede meg, eller miste fokus et sekund. Det gripende familiedramaet Sorga kler Elektra brøt imidlertid forbannelsen. Stemningen var satt lenge før vi kom inn i rommet. Jazztrioen som hadde fått tildelt hver sin lille plattform på scenen, kunne høres ut i foajeen og allerede da skjønte jeg at dette kom til å bli annerledes.

Hentet fra detnorsketeatret.no

Handlingen bygger på den greske tragedie-trilogien Orestien, og er en moderne gjenfortelling skrevet av Eugene O’Neill. Sorga kler Elektra består, i likhet med Orestien, av tre ulike stykker; Heimkomst, Heimlaus og Heimsøkt. Den oppføres oftest i sin helhet, noe regissør Stubø også har valgt å videreføre. Karakterene i stykket er basert på velkjente mytologiske karakterer og tematikken er velkjent for alle som kan sin greske historie. Christine (Clytemnestra) hater sin ektemann Ezra (Agamemnon) og innleder et forhold til kapteinen Brant (Aegisthus). Sammen tar de livet av Ezra slik at de kan fortsette sitt romantiske forhold. Barna Lavinia (Elektra) og Orin (Orestes) hevner faren ved å ta livet av Brant. Det er sjalusi, hevngjerrighet og kjærlighet blandet sammen i en voldsom eksplosjon av drama på sitt beste.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Forestillingen slik vi så den i dag hadde premiere i 2012, og var samme år nominert til 5 Heddapriser, hvorav Gjertrud Jynge og Thorbjørn Eriksen stakk av med hver sin pris for “beste birolle/medspiller”. 5 år etter premieren er forestillingen fortsatt på topp, og vi elsker måten de blander jazzmusikken inn i teateret og lager førsteklasses musikkteater. Det eneste vi har å trekke ned på er den noe rufsete engelskuttalen til et par av skuespillerne under sangene… Kanskje hadde sangene gjort seg like bra på nynorsk? Vi likte allikevel måten musikken og teatret skled inn i hverandre, og det fantastiske samspillet mellom skuespillerne og musikerne.

Hentet fra detnorsketeatret.no

Det er ikke ofte man får oppleve gjensyn med en forestilling så mange år etter den hadde premiere. Når det i tillegg er en forestilling så god og anerkjent som denne, vil vi råde alle med mulighet til å ta turen til Det Norske Teatret for å få med seg denne unike opplevelsen. Sorga kler Elektra spiller i forbindelse med Heddadagene (se heddadagene.no for info), og siste forestilling er tirsdag 13. juni. Så gjør som oss i Teaterungdom og skaff dere billetter med en gang – dere vil ikke angre!

Visions of Kerouac er Grusomhetens Teater sin første forestilling som ikke er laget/regissert av teatersjef Lars Øyno. Det er teaterets produsent Brendan McCall som står ved roret denne gangen, og selv om det hele minner om Lars Øyno sine produksjoner, har McCall en helt egen og unik visjon som tilfører noe ekstra på scenen.

I en mørk sal hører vi en ropende kvinne. Sakte, men sikkert begynner lyden av skrivemaskiner å høres. Tre personer sitter i små belyste deler av scenen og skriver. McCall introduserer oppsetningen som et “concept-album”, mer enn et teaterstykke, og med tastelydene av skrivemaskinene i øret begynner jeg å skjønne hva han mener. Snart begynner skuespiller Hanne Dieserud å bevege seg ut på scenen og ikke lenge etter følger stykkets fire andre aktører etter. I en slags dans fyller de rommet med ulik kreativitet og rytme. Det er en spontanitet i det hele som bindes sammen av en kropps-presisjon jeg kun ser på Grusomhetens Teater. De er alle kledd i skjorter og dongeri-bukser, og det er tydelig at alle representerer samme person: Jack Kerouac.

Foto: Claudia Lucacel

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kerouac var en forfatter som inspirerte en hel generasjon med litteraturen sin. Sammen med Allen Ginsberg og William Burrough frontet han det som ble kalt “Beat-generasjonen”, en generasjon som ikke ville la seg lede av det politiske eller moralske. De ville skrive og leve som frie mennesker uten å la seg tøye av tidens konservative restriksjoner. Det er disse verdiene og tankene som går igjen i Visions of Kerouac. Det er en lekenhet og frihet i alt skuespillerne gjør på scenen, og med en god blanding av koreografi og improvisasjon reiser vi inn i en verden hvor tekst og bevegelser flyter sammen, i en nydelig hyllest til Kerouac sine verk. I tro med det spontane og overraskende introduserer Visions of Kerouac en ny kunstner som gjest i hver av forestillingene. Denne kvelden var det musiker Arild Stav som plutselig inntok scenen og fremførte et imponerte innslag på saksofon. Applausen etterpå runget i salen.

Foto: Claudia Lucacel

Jeg hadde lest veldig lite av Kerouac før jeg tok turen til Grusomhetens Teater, men etter den 75 minutters lange forestilling var jeg sulten på å mer. Jeg ville vite mer om denne ikke så kjente, men utrolig fascinerende forfatteren. Jeg hadde kun litt kjennskap til diktet hans “What´s your road, man” fra før, og til min store glede ble denne fremført i form av sang som selve avslutningen på forestillingen. Forestillingen har dessverre hatt sin siste spilledag, men om den skulle settes opp på nytt vil jeg anbefale alle om å ta turen for å se den, og Brendan McCall er helt klart et navn du burde holde øye med i fremover!

Temaet i 11 år er noe så vanskelig som barneselvmord. Men det er et viktig og relevant tema som det må tørres å snakke om. Det setter lys på viktigheten av å ta mobbing seriøst, og at et sviktende system kan bety liv og død for en ung skolejente. 

Hovudscenen på Det Norske teater er ugjenkjennelig når vi kommer inn. Vi blir sendt opp på et fire-meters høyt stillas hvor publikum sitter under forestillingen. Dinglende med bena over scenen titter vi ned på en skolegård hvor barn leker. Et par voksne lærere går rundt og passer på i gule refleksvester. Dialog og musikk hører vi via hodetelefoner som alle har på fra start til slutt. Det er spennende elementer som funker godt sammen. Fra posisjonen over scenen blir det avstand mellom spill og publikum, men gjennom hodetelefonene får vi handling så nært på at det føles ut som den er rett ved.

Foto: Kim Hiorthøy

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi møter fire voksne som skal ha møte på skolen. Rektor (Kittelsen), klasseforstander (Dalseide) og foreldrene til 11 år gamle Aina (Sandø og Devik). For noen måneder siden tok Aina livet av seg, og nå skal de planlegge en minnedag i hennes navn. Denne delen av forestillingen foregår ikke på scenen. Vi hører kun samtalen på øret, men det gjør den også ubehagelig nær. Det er her jeg synes bruken av fugleperspektivet og hodetelefonene virkelig gjør seg som et teatralsk virkemiddel. Mens vi hører rektor forsikre foreldrene om at alle apparater er på plass slik at ingen skal bli oversett eller mobbet, ser vi i publikum ned på 30 barn uten en voksen å se tilstede. Det setter problemstillingen på spissen og det funker.

Foto: Kim Hiorthøy
 

Alle skuespillerne spiller hyperrealistisk. Jeg vil spesielt trekke fram Agnes Kittelsen som spiller en rektor uten snev av dårlig samvittighet, selv om det er tydelig at nesten alt var håndtert feil i saken om Aina. Om noen peker en finger på henne og skolesystemet skylder hun bare på lærer eller foreldrene. Det er frustrerende å høre på, men dessverre er det også skremmende realistisk.

11 år er en forestilling som passer for alle aldersgrupper, og den burde også ses av alle! Goksøyr og Martens kommer igjen med et viktig innslag på teaterfronten, som oppmuntrer til debatt og refleksjon. Ryktet har allerede spredd seg, så forestillingen er utsolgt i denne omgang. Heldigvis er den tatt med i repertoaret til Det Norske Teatret, og spilles videre våren 2018. Vår oppfordring er klar: vær tidlig ute og skaff deg billetter!

En familiedystopi, et lite helvete, alkohol, sykdom, seksualitet og mistillit. Hat og kjærlighet flettes sammen til det ugjenkjennelige i Kjersti Horns beinharde regi. Lars Noren har skrevet teksten som er oversatt av Arne Lygre. Et stjernelag uten like står med andre ord bak manus og regi. På scenen står fem av Norges ypperste skuespillere, med Heddaprisnominerte Emil Johnsen i spissen. Sammen skaper de et sant helvete på Amfiscenen. Et nydelig teaterhelvete!

Foto: Øyvind Eide

Historien som utspiller seg er enkel. En familie er fanget på et hotell de drifter som de prøver å selge. Mor er syk, far er dranker, en sønn plages av at han er homofil og den andre plages av dårlig samvittighet. Rex er eneste gjest på hotellet, en gammel sint mann som kun skaper mer kaos. Røyk, alkohol, vold og skitne kommentarer preger hverdagen. Man er vitne til en familie som nærmest ber om at den skal gå til grunne, og det gjør den.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forestillingen varer i tre timer, uten pause. INGEN PAUSE! Ingen pause fra smerten og hatet. Som en Roy Andersson film flettet sammen med Eugene O’neills familiedystopi. Vi ser inn i et kaos, et kaos som skal være nabo til Gud, en Gud man aldri møter. Flere ganger er jeg fysisk kvalm og flere publikummere forlater salen. De kom aldri tilbake, dette ble for sterkt.

Foto: Øyvind Eide

For det er det det hele er, STERKT! Alt er glimrende arrangert og regissert. Skuespillerne spiller fletta av hverandre og man kjeder seg aldri. Smerten til karakterene kryper under huden på deg. Du lever med skuespillerne på en helt egen måte. Et enormt dramatisk regigrep fletter det beste fra to verdener sammen: Film og teater i perfekt samspill. Jeg vil ikke avsløre hva, men jeg kan si at det funker perfekt.

Om du kun skal ha med deg 1 forestilling på Nationaltheatret denne våren ville jeg fått med meg “Kaos er nabo til Gud”. Den er smertefullt bra!

Foto: Øyvind Eide