Heddaprisnominerte Mio, min Mio selger ut Trikkestallen på et blunk når den omsider har tatt turen til Oslo. Teatret Vårt og Nordland Teater har jobbet et helt år med Astrid Lindgrens eventyrbok. Resultatet er en magisk papirverden i sort og hvitt. Og selv om boken er ufattelig trist, er forestillingen full av håp og lys.
Tittel: Mio, min Mio
Av: Astrid Lindgren Produsert av: Teatret Vårt og Nordland Teater
Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Trikkestallen. 12.juni kl. 16:00
Dramatisering og regi: Hilde Brinchmann
Scenografi: Paul Garbers Kostyme- og maskedesign: Helena Andersson
Lysdesigner: Jonas P A Fuglseth Komponist: Eirik Myhr
Medvirkende: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen/Rune Storsæther Løding
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 16.juni, utsolgt hver dag
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Publikum stiller seg opp i par og blir ført inn i salen ved å følge et lysende rør. Der inne setter vi oss ned på gulvet og hører Bo Vilhelm Olsson (Iver Innset) fortelle om sitt liv. En magisk flaske senere og vi forflytter oss opp i amfiet og til “Landet i det fjerne”. Her møter Bo, eller Mio som det viser seg at han heter, faren sin, Kongen. Han får også en bestevenn som heter Jum-Jum og en nydelig hest han kan ri på. Men i denne verdenen finnes også den onde Ridder Kato med hjerte av stein, som må bekjempes.
På mange måter et klassisk eventyr. Det gode mot det onde. Det gode får hjelp og seirer. Veien dit er en reise. Gjennom ulike verdener, til fots og på hesteryggen. Gjennom både fortellerkunst og handling på scenen. Mio, min Mio er en usedvanlig god bearbeiding fra bok til scene. De to teatrene har virkelig klart å skape et magisk univers i papir. For det er papir det går i. Sort og hvitt.
Scenografi, kostymer- og maskedesign har gjort en briljant jobb med å bygge et troverdig univers av papp og papir, hvitt og sort, også tekst da. Og de tre skuespillerne (de er kun tre) gjør jobben sin på en strålende måte. Forestillingen byr dessuten på noen av de mest overbevisende ridescenene jeg har sett (og der har jeg sett mye rart). Dramatiseringen og regien er Hilde Brinchmanns verk, hennes forestillinger er Heddaprisnominert både for Beste forestilling for ungdom (Ingenting – les vår anmeldelse HER!) og Beste barneforestilling (Mio, min Mio). Hadde jeg sittet i juryen hadde jeg slengt på en nominasjon for Beste regi for disse verkene. To fantastiske forestillinger som tar målgruppen på alvor. Iver Innset (Mio) har virkelig fått en pangstart på sin skuespillerkarrière ved å medvirke i begge disse produksjonene. Brinchmann/Innset: et bra team!
Forestillingen varer bare en time, men det er nok. Suksessfaktoren her er at de lar Mio fortelle store deler av handlingen, slik rykker vi hurtig nok frem. En klassisk setning i teatret er “vis det, ikke si det”, men her våger Brinchmann å gå motsatt vei. Det er lurt, Innset er en strålende historieforteller. I tillegg er det skumle virkelig skummelt. Ridder Kato ser ut som en grusom demon. Jeg har ingen problemer med å se for meg at dette monsteret river hjertet ut av folk og erstatter det med stein.
Det er et snev av publikumsinvolvering her også. Dette kunne fort blitt kleint eller pinlig, men det er det ikke. Skuespillerne våger å ta skikkelig tak i barna, trekke de med seg opp på scenen, gi klare beskjeder og kaster sånn sett ikke bort tiden. Effektivt og smart løst.
Mio, min Mio er en av årets beste barneforestillinger, kanskje den aller beste? Det gjenstår å se hvor Heddaprisen havner. Uansett et meget godt stykke teater som både Teatret Vårt og Nordland Teater kan være stolte av. Jeg finner boken Mio, min Mio ufattelig trist, det er ikke denne forestillingen. Den er rørende og fin, og har et hav av håp, lys og varme. Døden er ikke så stor i forestillingen som i boken og det kler denne papirverdenen bra.
