De dør. De unge elskende, i fagre Verona. 16 og 13 år gamle. I omfavnelse, med familienes bitre strid som bakteppe for det hele. Historien er velkjent, trist og rørende. På Nationaltheatret i 2019 har også nåtid og ironien fått sin rolle. Kanskje i et forsøk på å nærme seg et yngre publikum?
Tittel: Romeo og Julie
Hvor/Når: Nationaltheatret Hovedscenen 20.august
Av: William Shakespeare
Bearbeidet av: Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Njøs
Regi: Sigrid Strøm Reibo Dramaturg: Njål Helge Mjøs
Scenograf og kostymedesign: Katrin Nottrodt Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig
Lysdesigner: Agnethe Tellefsen Koreograf: Oleg Glushkov
Dramaturg: Njål Helge Mjøs
Medvirkende: Hanna-Maria Grønneberg, Herbert Nordrum, Anne Krigsvoll, Petronella Barker, Morten Espeland, Eindride Eidsvold, Kyrre Hellum, Sverre Breivik, Kim Jøran Olsen, Amell Basic.
Musikere: Sjur Miljeteig/Øystein Skar
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Vi beveger oss i samme landskapet som i fabelaktige Orlando. Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs tar tak i nok en litterær gavepakke og iscenesetter den på en stor scene. Publikum får vakre bilder, så vakre at de slår pusten ut av en, men også triviell moro som spesielt i starten er viet stor plass. Best er den likevel mot slutten, når alvoret og datidens estetikk har tatt over.
Hanna-Maria Grønneberg som Julie briljerer. Det flammende røde håret, det unge kroppsspråket, naiviteten, lekenheten og den bunnløse sorgen kjærligheten kan bringe med seg. Hanna-Maria får frem alt. I tillegg er hun gitt rom til å holde seg nærmere alvoret og lenger bort fra ironien. Heldigvis. Herbert Nordrum starter mer usikkert, men vokser seg større utover i forestillingen. Romeos kjærlighet oppleves kanskje ikke som like hjerteskjærende, men like fullt reell. Rundt seg har de et knippe mer og mindre kjente skuespillere hvor spesielt kvinnene, Anne Krigvoll og Petronella Barker, leverer varene. Knippet med mannlige skuespillere varierer mer, og Eindride Eidsvold er blitt gitt den utakknemlige oppgaven å fungere som en slags moroklump. Jaja, det lander på en måte på beina.
Andre akt er bedre enn første, betydelig bedre. Her er det mindre moro, mindre ironi og flere intense scener. At kostymer og scenografi også beveger seg lengre og lengre vekk fra nåtiden er med på å underbygge det teatrale som gis mer og mer plass. Vi nærmer oss Orlando, vi nærmer oss gull!
Forestillingen er unektelig vakker. Spesielt karnevalet er nydelig. Andre gullkorn er når Julie så vidt klarer å se over kanten og bort på sin Romeo, slik en hvilken som helst 13-årig forelsket jente ville ha gjort det. Denne forestillingen har unektelig mange fine øyeblikk.
Den når likevel ikke helt opp. Starten er ganske masete, humoren tidvis unødvendig og distansen som skapes de første 15 minuttene kommer man egentlig aldri helt forbi. Dessuten er det noe uforløst over det pompøse og grandiose. Man vil liksom at man skal ta enda mer i… Man vil liksom tilbake til Orlando. Ironien og humoren er dessuten overraskende enkel og gammeldags, ikke så mye for ungdommen akkurat der.
Forbedringspotensiale til tross, jeg tror ingen vil forlate teatersalen skuffet etter å ha sett Romeo og Julie. Vakre bilder, en Hanna-Maria Grønneberg i storform og en fantastisk historie er mer enn nok for å bli underholdt. Så savner vi bare selve toppen på kransekaka.
