Det kritikerroste radarparet Arnarsson og Torfason er tilbake på Nationaltheatret. Etter å ha høstet lovord for sin skamløse lek med Ibsen i 2016, tar de nå fatt på Tysklands stolthet – Faust.  De mener klassikeren må debatteres i lys av vår tid, at vi må snakke om Faust som den moderne mannen og ha en mer kritisk tilnærming til teatertradisjonens kvinneframstilling. Baktankene er det ingenting å si på, og da er det ekstra synd at forestillingen ikke lever opp til dem.

Mats Ousdal tolker Faust i en maksimalisisk og fargerik oppsetning. FOTO: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tittel: Vi må snakke om Faust

Av: Regissør Thorleifur Örn Arnarsson og dramatiker Mikael Torfason. Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe

Tid og sted: Nationaltheatret, Hovedscenen, 26. januar 2019

Oversettelse: Elisabeth Beanca Halvorsen

Scenograf: Daniel Angemayr                                 Komponist, musikalsk ansvarlig og lyddesigner: Gabriel Cazes

Kostymedesigner: Monika “Mona” Ulrich       Lys- og videodesigner: Voxi Baerenklau

Koreograf: Laura Witzleben                                    Kameraoperatør: Marte Vold

Maskør: Wibke Schuler, Nina König                     Dramaturg: Hege Randi Tørresen

Medvirkende: Frøydis Armand, Mats Ousdal, Kjersti Tveterås, Nader Khademi, John Emil Jørgensrud, Petronella Barker, Marika Enstad, Mattis Herman Nyquist

Kommende forestillinger: I spilleplan til 11. april

Anmeldelse av: Mari Noodt

Dekonstruksjon av klassikere og opposisjon mot teatertradisjonen er helt tydelig bærebjelken i den islandske duoens arbeid. Med #metoo og den høye selvmordsraten blant unge menn som inngang, plukker de fra hverandre Tysklands egen Peer Gynt og finner ut at jo, vi må fortsatt snakke om han. Programheftet er propp full av gode kronikker om hvorfor Faust er relevant, hvorfor vi skal dra han opp med roten og utfordre den ukritiske og tradisjonelle tolkningen. Doktor Faust er en deprimert og skadeskutt mann som kveles av sin streben etter lykke. Han ser til slutt på en fjorten år gammel jente – Gretchen – som sin eneste frelse. Arnarsson og Torfason melder hardt ut at dette er pedofili, det holder kvinnen nede og gir mannen få sjanser til å være følsom og sårbar. Som sagt – grunnlaget for forestillingen er lovende.

Det er en lammende bruk av virkemidler på Nationaltheatrets hovedscene. FOTO: Øyvind Eide

Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor forestillingen da skal snakke om alt annet. Utgangspunktet er jo så godt! De snakker om Faust og Gretchen, ja, men bruker også mye tid på Frøydis Armand (dette er hennes avslutningsforestilling), Elvis og Priscilla (finnes vel mer relevante #metoo-saker enn denne?), dramatikerens egen barndom og morsforhold, pubrasisme, permisjoner på nationaltheatret, regjeringsplatformen… Listen er lang. Når vi i tillegg blir overlesset med utallige virkemidler, blir det til slutt bare en eneste stor smørje av meningsbærere og uttrykk. Det virker som et desperat forsøk på å være nyskapende og å treffe vår tids behov for tempo og impulser. Kan ikke teatret være en liten pause fra dette peset? Det tar helt overhånd og jeg sitter igjen med et nokså lite utbytte. Forestillingens gode premiss kveles av sin egen maksimalisme.

Nader Khademi fungerer godt som Mefistofoles – djevelens sendebud – men slukes i det store kaoset. FOTO: Øyvind Eide

Jeg er innforstått med at teatret befinner seg i en slags trend av pornografi, medialitet, dekonstruksjon og fiksjonsforvirring. Det kan fungere som bare det, slik som i Nationaltheatrets Arbeidstittel: Savnet fellesskap. Men det fungerer ikke i Vi må snakke om Faust. Det oppleves mest som et uendelig kaos av tilsynelatende umotiverte virkemidler, som dessverre ikke er spesielt nyskapende heller… Talekoret med ungdommer fra Elvebakken VGS virker som et enkelt alibi for at dette handler om “vår generasjon”. Jeg kjøper den ikke. 1800-tallskostymer blandet med glitter og glam er vel egentlig oppbrukt nå. Det samme med livestreaming på scenen, drithøy rapmusikk, biler og liksom-talkshow. Så har du i tillegg skuespillere som ikke kan spille instrumenter, som på død og liv skal spille instrumenter. Det undergraver musikkens viktige faktor i forestillingen og blir til irriterende støy som skuespillerne kan hvile seg på. At de gjentar samme sang til det kjedsommelige gjør det ikke bedre. Men det er kanskje et bevisst valg for å utmatte publikum, som jo også er litt utdatert, eller? Og please, kan vi slutte med den evinnelige skrikingen på scenen. Det er nok nå.

Jeg klarer rett og slett ikke å samle alle uttrykkene til å gi meg noe – verken mening eller underholdning. Og på den måten tenker jeg at nei, vi trenger ikke å snakke om Faust. Ikke på denne måten. Da leser jeg heller en av de interessante programtekstene og håper at den islandske duoen kommer tilbake med en mer solid oppsetning neste gang. De har jo noen sabla gode poenger i bunnen.