Shrek er en velkjent film for oss som ble født på 90-tallet. Gleden er derfor stor når jeg endelig skal få se musikalversjonen på norsk! Skedsmo Amatørteater er blitt rost opp i skyene av tidligere anmeldere, og etter å ha sett forestillingen skjønner jeg hvorfor!  

Eselet, spilt av Stine Tamlag, gjør et hederlig forsøkt på å spleise Shrek og Fiona. 

Fra første skritt inn i salen er stemningen satt. Et grønt sceneteppe forteller at vi er i skogen, nærmere bestemt i sumpen. Her lever Shrek et fredelig liv alene, frem til en dag hvor Lord Farquad bestemmer seg å forvise alle eventyrfigurene hit. Har du sett filmen vet du hva som skjer videre, og hvis ikke skal jeg ikke røpe for mye, men krangling og forviklinger fører til at Shrek reiser ut for å redde prinsesse Fiona i håp om å få sumpen for seg selv igjen. 

Lord Farquad er mye lavere enn alle andre, og blir overbevisende spilt av Hogne Vangen, som gjør hele forestillingen på knærne!

Når det gjelder kostymer og scenografi er dette en forestilling av dimensjoner. Over 50 aktører på scenen og utallige kostymeskift. Her møter vi alt av eventyrfigurer! Pinocchio, de tre små griser, 7 dverger, rødhette, ulven, hattemakeren fra Alice i eventyrland og mange mange flere. Det er gøy å følge med på de store ensemblenumrene, for det dukker stadig opp nye kjente figurer. Kostymene og scenografien er med på å dra opp helheten og får meg til å glemme at dette er en amatøroppsetning.

Flere av prestasjonene på scenen er også av meget høy kvalitet! Stine Tamlag, i rollen som Esel, er helt klart den store stjerna i showet, men også Hogne Vangen, som Lord Farquad, er strålende – kanskje ikke så rart når begge er utdannede musikalartister og er gode på sang, dans OG teater? Christian A. Ranke gjør en fin versjon av Shrek, men blir generelt litt for snill. Mulig masken ødelegger en del for mimikken, men han kunne med fordel vært enda mer skummel i noen av scenene. 

Tidenes morsomste prest gjør dette bryllupet til alt annet enn romantisk.

54 personer på scenen er ganske ekstremt! Jeg blir litt stresset for at de skal slå til hverandre, men det går overraskende bra. Alle er med så ofte som mulig, her spares det ikke på noe eller noen. De store dansenumrene oser av energi og får hele salen til å ville slenge seg på! Det eneste som blir litt tamt, er det store steppenummeret. Her skinner det gjennom at veldig få har steppet før, for det virker som alle trekker seg litt tilbake, selv om de potensielt kunne lagd mye lyd sammen. Å gi en steppesolo til en som ser ut som hun aldri har steppet før, er heller ikke helt heldig.

Som eventyr flest, får prinsessen sin prins, og de kan leve lykkelig i alle sine dager. 

Men alt i alt må jeg si jeg er veldig imponert over hva Skedsmo Amatørteater har fått til med denne forestillingen! Dette er en skikkelig feel-good musikal for folk i alle aldre. Det er skyhøyt nivå til å være et amatørteater, og de lever absolutt opp til forventningene. Ikke la deg skremme av at forestillingen varer nærmere 3 timer, for dette er underholdende fra start til slutt! 

Det er nypremiere på Tigerstadsteatrets forestilling om skilsmissens tidsalder. Samtaler med unge som er rammet av samlivsbrudd har blitt til To hjem – en fortelling om hvordan ei 14 år gammel jente og hennes foreldre takler en separasjon. Svarene fra de unge samles til en historie. Gjør dette forestillingen mer ekte? Skaper det en større troverdighet? Eller er det for mange stemmer som vil bli hørt?

Et enkelt visuelt uttrykk gir rom for de vanskelige følelsene i To hjem. FOTO: Eskil Johnsen/Tilnærmet Lik

Innledningsvis får et publikum informasjon om skilsmissestatistikken i Norge. Vi befinner oss visst i skilsmissens tidsalder og er med på et stort rettferdighetsprosjekt – 50/50-løsningen. Vi følger ei jente på 14 år. Hun vet at foreldrene kommer til å skilles. Hun har merket det. Når tragedien inntreffer, får jenta valget om hvor hun vil bo. Et vondt lojalitetsvalg for et barn. Etterslepet av skilsmissen inneholder det meste: Drittslenging, innestengte følelser, store ord, krangel, gråt, fine minner og dårlig samvittighet. Dette tar form som både dialog, dans og et minneunivers.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg savner en større helhet. Dialogen forsøker å være naturtro og reell. Ordene er hverdagslige, de snakker i munnen på hverandre. Dansen på sin side er lyrisk, men skuespillerne synes å ha en ironisk distanse til den. Kanskje er det et bevisst valg, å distansere seg fra det, men det skaper også en distanse for meg. Jeg ender opp med å ikke helt forstå hvorfor de danser. Så kommer dette utenfor-tid-og-rom, et slags minneunivers. Karakterene snakker med hverandre, men er ikke i en konkret dialog eller samhandling. De snakker om minner. Språket er mer poetisk, stemningen er varm. Det er fine sekvenser, men overgangen til dialog er glidende, og jeg forstår ikke helt kontrakten.

Hovedrolleinnehaver Andrea Vik er en ung og frisk skuespiller å se opp for! FOTO: Tilnærmet Lik

Innholdet i både dialog, dans og minneunivers er for såvidt godt. De fungerer fint hver for seg. Historien er troverdig og hovedrolleinnehaver Andrea Vik gir en ærlig og levende representasjon av et “skilsmissebarn”. Sånn sett har samtaleprosjektet hatt en god effekt. Forestillingen som helhet har allikevel noen svakheter. Jeg mangler en helhetsfølelse og forestillingen oppleves tidvis rotete og oppstykket. Skuespillerprestasjonene spriker også. Vik er frisk, energisk og nyskapende. De tre andre faller lettere i et tradisjonelt spor, på grensen til det klisjefylte.

Jeg skulle ønske de turte å kjøre fullt ut på det ekte og nære: De lavmælte samtalene, de såre blikkene, de hverdagslige kranglene. For det beveger! Der treffer de en korde i oss. Tigerstadsteatret ønsker å formidle ungdommers opplevelse av en skilsmisse, og er bare noen få grep unna å treffe blink med forestillingen To hjem.

“Dørene åpnes for ungTEKSTakershus” er tittelen på arrangementet. Jeg har hørt rykter om et nytt lokale i kjelleren på Lillestrøm kultursenter, samt lansering av en ny bok og litt underholdning. Stort mer vet jeg ikke, om det som skal vise seg å bli en svært minneverdig aften. 

Vibeke Limi fra Akershus Fylkeskommune har fått æren av å klippe snoren for dette nye lokalet! 

ungTEKSTakershus er Akershus teaters satsing på unge dramatikere. Her møtes ungdom fra 15-25 år som liker å skrive og som ønsker å gjøre noe med tekstene sine. Et prosjekt vi i Teaterungdom.no har fulgt tett helt fra oppstarten.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Denne onsdagskvelden er ikke bare dedikert til de unge dramatikerne, men også det at de har fått sitt eget lokale. Et gammelt kostymelager på Lillestrøm Kultursenter er pusset opp. I kveld feirer vi at ungTEKSTakershus har fått et hjem. Og ikke bare er det et lokale, det er et skikkelig kult lokale! Øystein Ulsberg Brager, mannen bak ungTEKSTakershus, lover oss mange arrangementer her i tiden fremover, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg garantert kommer til å dukke opp på flere av dem.

De fargerike og flyttbare lysboksene skaper spenning i rommet, og passer utmerket som scenografi under kveldens fremføringer. 

Dette er en festaften for ungTEKSTakershus. Ikke bare skal snoren klippes for nytt lokale, de skal også gi ut bok med flere av tekstene som er skrevet av de unge dramatikerne. Kvelden starter med et bestillingsverk, et nydelig dikt – skrevet og fremført av spoken word kunstner Jeaninne M. Lukusa. I løpet av kvelden blir det også musikk, taler og utdrag fra tekster skrevet av de unge dramatikerne. Noen av utdragene vi får se er C/O-produksjoner med Akershus Teater, mens andre utdrag er tekster fra boka.

Jeaninne M. Lukusa er en av mange som bidrar med underholdningen. 

I løpet av nærmere to timer er vi innom store deler av følelsesregisteret. Selv korte tekstutdrag kan røre dypt, og jeg er imponert! ungTEKSTakershus beviser virkelig at du ikke trenger være “voksen” for å skrive godt. Unge dramatikere har mye å by på, og dette er tekster som virkelig treffer! Det er tekster man kan relatere seg til. Virkelighetsnære. Situasjoner du garantert har vært borti, her skildret med et språk som ungdom forstår. Jeg gleder meg til å lese boka og jeg gleder meg til alle C/O produksjonene jeg skal se. Dette var vel verdt turen til Lillestrøm, og jeg anbefaler på det varmeste å følge ungTEKSTakershus videre om dere er interessert i god norsk dramatikk!

– Kamilla

Hun har kanskje null i biologi, men hvor vanskelig kan det egentlig være å være lærer? Ganske lett tenker Marit Voldsæter i det hun inntar klasserommet som lærervikar. En rekke fag skal gjennomgås, alt fra KRL og samfunnsfag til gym og skolekjøkken, også biologi da. Som handler om å få pult! Telefonen ringer, mamma er endelig stolt. For lærer, det er en ordentlig jobb.

Forestillingen har falt i smak hos Bergenspressen, det er ikke uten grunn. FOTO: Magnus Wintersborg

Utgangspunktet i Null i biologi er meget smart, hvor vanskelig kan det egentlig være å være lærer? Gjennom en drøy time viser Marit Voldsæter gjennom sine mange feil, til “klassen” (altså publikum), nøyaktig hvor vanskelig det kan være. Slik at hun kan avslutte det hele med en hyllest til alle landets lærere. Et genialt regikonsept. Det er befriende å se stand-up aktig komedie satt inn i en tydelig ramme. Å se komikeren innta en så tydelig rolle, åpner opp for nye observasjoner og nye humorgrep. Null i biologi er sånn sett en suksess allerede før man tar tak i humoren.

For Marit er morsom. Tidvis veldig morsom. Aller morsomst er hun i de sekvensene hvor hun tør å være vulgær. Der hun banner og sverter og snakker nordlandsk. I de bolkene hvor hun mister fatningen og bare kjører på (hun er jo tross alt bergenser). 

Snusboksen er med! FOTO: Magnus Wintersborg

Det er mange ting man skal innom i løpet av denne drøye timen. Fagene er mange. I tillegg kommer inspeksjon, kluss med teknologien, samtaler med mor og vippsrot med datter. Rett og slett litt for mye. Her kunne regien med fordel vært strammere. En ren biologitime kunne fort blitt enda morsommere enn denne komprimerte skoledagen. Det er heller ikke til å stikke inn under en stol at forestillingen er et realt publikumsfrieri til Bergen by og dens befolkning. Osloborgerne er kanskje ikke så opptatt av Azar Karadas og Lars Arne Nilsen.

Når det er sagt, er Null i biologi gjennomarbeidet og proff til fingerspissene. Dette er grundig, godt håndverk. Marit Voldsæter er utvilsomt en artig dame som vet å begeistre mange. I salen sitter en stor gruppe godt voksne folk og ler, mens de koser seg med litt for mange glass vin. Dette er nok en forestilling som egner seg bedre for de på 50, enn de på 15, og er nok ikke laget spesielt med tanke på Teaterungdom. Men er du en ung bergenser i hovedstaden, og kanskje attpåtil lærerstudent, da vil du nok kunne le godt av Null i biologi.

Vi befinner oss i Paris på 1700-tallet. Den unge Manon ankommer byen og skal innlemmes i en nonneorden, men isteden finner hun kjærlighet, rikdom, skam og vold. Manon byr på både det velkjente og ukjente innenfor den klassiske balletten. Vi gjenkjenner den tragiske kjærlighetshistorien, men tittelkarakteren Manon er langt unna den uskyldige heltinnen vi er vant med. Tematikken er spennende og aktuell, men den drukner dessverre i lunkent spill og manglende kjemi. 

Eugenie Skilnand og Douwe Dekkers danser vakkert sammen, men deres forelskelse er det vanskelig å få øye på. FOTO: Erik Berg

Dansen i Manon er nydelig. Sir Kenneth MacMillans koreografi har blitt danset på mange scener siden den ble skapt i 1974, og den er like vakker som den er brutal. Like tragisk som den er morsom. Trinnene er enkle i sin kompleksitet, og danserne er så dyktige at hver en solo og duett ser nesten lekende lett ut. Her snakker vi bunnsolide prestasjoner fra alle på scenen! I en av duettene danser Manons bror Lescaut, spilt av dyktige Martin Dauchez, i en skikkelig fyllekule, og han klarer å overbevise meg om at han er full samtidig som han spinner sin dansepartner rundt med forbløffende presisjon. Det er ganske så imponerende gjort!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Dansen er fantastisk, men den er ikke nok for å kunne redde det som dessverre er en ganske skuffende forestilling. Det som var en sjokkerende realistisk fremstilling av mennesket mørke sider for 40 år siden holder ikke mål i 2018, og det kreves mer enn bare den gode dansen for å rive med seg publikum. Vi trenger skuespillet for å tro på både karakterer og historie. Manon (Eugenie Skilnand) er en kvinne som rives mellom to idealer: kjærlighet og velstand. Skal hun velge den unge studenten Des Grieux (Douwe Dekkers) som hun elsker, eller skal hun gi etter for den rike Monsieur G.M. (Ole Willy Falkhaugen) som overøser henne med smykker og klær? Denne type personlig konflikt er på alle måter dagsaktuell og realistisk, men det hjelper ikke når dansen er den eneste formidlingen av følelser. Skilnand og Dekkers er begge fantastiske dansere, men når kjemien og skuespillet uteblir forsvinner også troverdigheten. 

Som alltid imponerer Operaen med flotte og gjennomførte kostymer! FOTO: Erik Berg

Hvor er forelskelsen? Hvor er lidenskapen? Skilnand er vakker og elegant på scenen, men smilet er stivt og følelsene virker påtatte. Jeg forstår ikke hvorfor Des Grieux blir så gal etter Manon, og jeg forstår ikke hvordan så å si alle mennene i fortellingen blir forelsket i henne. Hun gir alt i dansen, men ikke nok i spillet. Det må oppstå noe mer for at vi tror på historien på scenen. Avstanden mellom danserne og publikum blir så altfor tydelig, og handlingen blir observert fra et logisk plan. Realismen forsvinner med den emosjonelle innlevelsen. Når det er sagt, så må det nevnes at Skilnand og Dekkers er ett av fire par som alternerer i rollene som Manon og Des Grieux. Det er derfor fult mulig at de andre danserne har en bedre kjemi, og at denne anmeldelsen gir forestillingen hardere kritikk enn det som er fortjent. Men det vet jeg dessverre ikke. 

Manon er en estetisk vakker ballett.  Den nydelige musikken til Jules Massenet males inn i dansen, og sammen med storslagen scenografi og kostymering dannes det utrolige bilder på scenen. For noen er dette kanskje nok til å la seg engasjere gjennom to og en halv time, men for meg holdt det ikke mål. Manon har en polert overflate, men innholdet skuffer. 

To korte Puccini operaer på en kveld. Begge med bekmørkt bakteppe. Vi forventet kaldt estetikk og prektige toner. Operaens mektige hovedscene er tatt i bruk. Scenografien er stor og musikken har blitt kalt leken og oppløftende. Så hvorfor sliter jeg med å la meg engasjere?

Il Tabarro og Gianni Schicchi er dypt og grått. FOTO: Erik Berg

Dette er faktisk første gang jeg har vært i operaen og blitt direkte skuffet. Kvelden starter med Il Tabarro, eller “Kappen” på norsk. Handlingen forgår på og rundt en kanalbåt i Paris. Michele avslører kona Giorgettas utroskap, noe som får fatale konsekvenser. En enkel og velkjent historie. Scenografien består av  store gråe vegger, en grå båt og kostymene er (du gjettet riktig) grå. I tillegg sliter jeg med å høre sangen. Stemmene klarer ikke helt å bære denne kvelden. Noe som igjen gjør at musikerne ikke får spilt for fult. Resultatet er en grå kappe som verken engasjerer eller beveger. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Gianni Schicchi er langt bedre. Denne komiske operaen handler om en familie som kjemper om en arv, kun sekunder etter  familieoverhodets død. Når de finner ut at hele arven er testamentert til munker, spør de den lure Gianni Schicchi om råd, men er det egentlig så lurt? Selve dødsfallet, som innleder denne komedien, er kostelig. Tonen blir satt fra første sekund. Her er også fargerike kostymer og scenografi som understreker det komiske uttrykket. Selve sangen bærer også bedre og musikken er lettere å henge med på. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at potensialet, også her, er høyere. 

Fargene er kanskje til stede, men også Gianni Schicchi er også forglemmelig. FOTO: Erik Berg

Jeg forlater operaen med en nærmest likegyldig følelse. Jeg er ikke beveget av det jeg fikk oppleve. Applausen var nok også den korteste jeg har opplevd i dette bygget, så det er nok flere som deler mitt syn. Der den Norske Opera og Ballett gang på gang har klart å overraske og være en moderne stemme innenfor scenekunstfeltet oppleves Il Tabarro/Gianni Schicchi i beste fall som et lite tilbakesteg. Det trengs vel knapt å nevnes at gammeldags og grå opera ikke er noe jeg vil anbefale ungdom å se. Jeg får heller drømme meg tilbake til The Hamlet Complex og satse på at operaen kommer sterkere tilbake.

Det er urpremiere på ny dansk dramatikk i kveld. Ingen har hørt om Nila og den store reisa før, men Det Norske Teatret promoterer den som “en familiemusikal om fantasiens kraft”. Det er en underdrivelse… Nila og den store reisa er mye mer! Det er en fantastisk vakker, visuell og rørende musikal som ikke bør begrenses til kun et familiepublikum. Denne forestillingen er viktig for oss alle.

Det er ikke et eneste kjedelig øyeblikk i høstens urframføring: Nila og den store reisa. FOTO: Dag Jenssen

Vi følger jenta Nila, som må flykte fra sitt krigsrammede hjem og setter kursen mot det fredlige Norden. Det oser politikk og aktualitet. Nila er full av eventyr og historier, og noen ganger tar fantasien over virkeligheten. Det er både en byrde og en stor, stor hjelp. Sammen med fantasien, bestefar og en ukjent gutt de plukker opp fra havet, finner hun til slutt fram til Norden. En enkel historie, som vi alle kjenner igjen fra nyhetsbildet.

Utførelsen i seg selv er på ingen måte enkel. Forestillingen er full av dybde, både i det visuelle, musikalske og tematiske. Jeg, som 26-åring, sitter like langt fram på stolen som barna rundt meg. Scenografien er forførende vakker og oser av kvalitet! Det er fargesprakende landskap og figurer, svevende karakterer, dansende bølger og vinder. Musikken og bandet flyter sømløst med historien. Her har det Norske Teatret virkelig satset, og det fortjener forestillingen.

Gjertrud Jynge (til høyre) er fenomenal som Nilas fantasimonster, dragen Morgana. FOTO: Dag Jenssen

Det visuelle og musikalske er i seg selv grunn nok til å se Nila og den store reisa. Men den aller viktigste årsaken er allikevel tematikken; det som gjør forestillingen til en viktig stemme i samfunnsdebatten. Nila er det mest sårbare offeret for krig og flukt. Hun er barnet. På mesterlig vis gir Catharina Vu oss et ansikt, en vi kan reise sammen med, føle sammen med. Vi har alle godt av å se de voksnes handlinger fra et barns perspektiv. I motsetning til mange “voksenforestillinger”, prøver ikke Nila å være moraliserende eller politisk intellektuell. Vi må ikke forstå grunnlaget for konflikten eller visjonene til en terrorist. Det vi må forstå er at det rammer ekte mennesker. Det rammer uskyldige og uvitende barn.

Er det én ting jeg vil rose Det Norske Teatret for, så er det at de tar barn på alvor. Her er det ingen sugarcoating! Den morganske milits kjører tanks gjennom byen og menn med maskingevær river pappa vekk fra familien. Bestefar dør ombord i den lille båten. I Norden står flyktningene med varmefolie rundt seg. Det er brutalt ekte, og heldigvis kan vi bli med Nila inn i fantasien og heller kjempe mot dragen Morgana. Som ungdommer og voksne kan vi lett se symbolikken i dette, men vi blir ikke mindre truffet av den grunn.

Også de mørke og opprivende scenene får plass i Nila og den store reisa. FOTO: Dag Jenssen

Vår innsikt gjør det nesten mer rørende og vondt, for vi vet akkurat hvem dette gjelder, hvor dette skjer. Jeg føler på min egen utilstrekkelighet og vårt ansvar som “Norden”. Når Nila kommer frem bobler det over av gjensynsglede og håp, men vi vet godt hva som venter dem i den virkelige verden. Reisen er ikke slutt. Jeg håper skoleklasser og familier, studenter, venner, politikere og spesielt innvandringskritikerne, ser Nila og den store reisa. Den er fortryllende vakker, rørende og brutalt aktuell.

Verden er et sammensurium av små samtaler og regler vi mennesker lever etter for at andre skal like oss bedre. Vi går heller unna enn å krasje i noen på gaten, og svarer ja og nei hvis vi blir stilt spørsmål. Gunilla Heilborn og Kim Hiorthøy har gjennom en årrekke samarbeidet med ulike prosjekter, Why I wear this shirt er ett av dem. 

Ryddig plassert på en naken scene bak en mikrofon, Kim Hiorthøy gjør det pent og ryddig i Why I wear this shirt.  FOTO: Gunilla Heilborn

Scenen er naken. Kun en røykmaskin og to mikrofonstativer er tilstede. Teppene er trukket til side og scenen fremstår enorm. Kim Hiorthøy kommer inn, plasserer ut noen små bilder på gulvet, stiller seg bak den fremste mikrofonen og begynner å snakke. Han forteller om små observasjoner og tanker som har blitt tenkt på ulike datoer. En ryddig måte å lage en forestilling på. Ikke noe fiksfakseri. En historie som formidles på en enkel måte, selv om jeg ikke helt forstår hva historien egentlig er. Det er bare små observasjoner som sier noe om samfunnet vårt og hvordan vi tilpasser oss. Underliggende er kanskje menneskets ønske om å bli likt? Selv de som føler seg annerledes og utenfor, aksepterer på en måte at de er en del av flokken. Kanskje er jeg helt på jordet, men det er slik jeg opplever Why I wear this shirt.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Slik foregår nesten hele forestillingen, med unntak av noen små bevegelsessekvenser, et røykmaskinutbrudd og en liten samtale med publikum. Vi blir bedt om å tenke på et dyr og svare ja eller nei på ulike spørsmål. En fra salen blir plukket ut til å gjøre dette også på scenen. Etter en rekke spørsmål og flere latterutbrudd gjetter Kim Hiorthøy helt riktig at dyret publikummeren tenkte på var en løve. En morsom sekvens i en ellers ganske alvorlig forestilling.

Sangen er for meg selve høydepunktet i forestillingen. FOTO: Gunilla Heilborn

Dette er teater, helt klart. Men det er en teaterform som er så ribbet og naken at den vil sliter med å sette de helt dype sporene i meg. Teksten er god og blir formidlet fint. Sangen er et høydepunkt og publikumsinnvolveringen fungerer strålende. Men jeg faller inn og ut av handlingen hele tiden. Det er ikke viktig nok for meg å følge med. 

Det er ingen ting galt med Why I wear this shirt. En ryddig, enkel, liten sak som spilles på en stillferdig måte. At teksten sies på engelsk er noe man må merke seg, ellers er det ikke så mye annet å trekke frem. En fin teateropplevelse på Black Box teater, men en av de som fort havner i glemmeboken.

Kan man kalle en danseforestilling et kostymedrama? Uansett er kostymene i Carte Blanches nye forestilling Soufflette noen av de vakreste jeg noengang har sett på en norsk scene. Tre ulike “antrekk” gir tre ulike uttrykk i dansen. Uttrykk som både er opphissende og beroligende. Middelalderen, sang og kroppslig perkusjon er ledende elementer i det som må være sesongens vakreste forestilling på Dansens Hus.

Mektige kostymer, vakkert og heftig. FOTO: Helge Hansen

Det starter med ullkostymer. Tunge, store kostymer hvor danserne synger og tramper. Danserne synger flerstemt og står på hodet. Jeg får assosiasjoner til en slags kult. De danser sammen og hver for seg. Alle med helt særegne kostymer som henger sammen. Dette tunge mektige materialet de kan slepe eller slå med. Det forskes i mulighetene kostymet gir. Man kan slå med det, snurre rundt om man har et skjørt, eller bli slept i det. Stoffet og dansen henger sammen. På samme måte som lydene danserne lager. Alt er en masse og alle er helt unike.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Snart er danserne nesten avkledd. I noen tettsittende drakter med vakre detaljer. Her er de fri fra stoffets begrensninger og kan bevege seg mer. Rytmen blir fastere, musikken danserne skaper driver frem bevegelsene. 

Fra tunge mektige ullstykker til minimalt med stoff, men fortsatt like vakkert. FOTO: Helge Hansen

I del 3 ikler danserne seg blomsterkreasjoner. Heftige, vakre, og krevende kostymer. De får ikke danset så mye, mer beveget seg rundt. Som publikum blir man sittende å iaktta. Man ser flotte blomster og flotte mennesker. Enkelt og effektfullt.

Det er lite som kan være så intenst som en god danseforestilling. Soufflette er utvilsomt i denne kategorien. Forestillingen er noe av det mest sensuelle jeg har sett. Kostymene er fantastiske og blir på mange måter det bærende elementet. Å la noe dødt (som klær) lede an i en forestilling drevet av bevegelse, er et nydelig og velfungerende grep. Norges nasjonale kompani for samtidsdans vet hva de driver med. Jeg sitter ikke ytterst på stolen hele veien, men jeg følger med og liker det jeg ser.

Årets heftigste kostymedesign? FOTO: Helge Hansen

At ungdom vil kunne sette pris på Soufflette er jeg ikke i tvil om. Her kan man lene seg tilbake i stolen og nyte dette vakre synet. Kostymene er fantastiske. Dansingen, syngingen og trampingen meget bra. Sesongens vakreste forestilling på Dansens hus får av meg terningkast 5.

80-tallsmusikk siver ut av høyttalerne på Chateau Neuf. På utsiden står paparazzier ved en rød løper og i foajeen bobler det i glass. Det er storslått premiere i Oslo i kveld! 1983s store hitfilm Flashdance settes opp på norsk for første gang. Til og med statsministeren har fått innbydelse til begivenheten. Dette er grandiose saker – Taran og Starworks sparer ikke på noe – men blir det suksess av den grunn?

Heidi Ruud Ellingsen rocker 80-tallslook og -dansemoves i norgesklare Flashdance. FOTO: Tovita Razzi

Det er lett å få høye forhåpninger til denne musikalen. Ikke bare på grunn av de ikoniske dansene og musikken, men også på grunn av den heftige pakken som Taran og Starworks legger opp til. Her er rubbel og bit av kjendisnorge invitert, løperen og fotografene er klar, vertene går i sorte dresser, programmet er tykt og forseggjort, og vi er 20 minutter på overtid når lyset senkes. Forventningene skal innfris!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Åpningsnummeret er selvfølgelig en teaser av What a feeling, som med en gang skaper jubel i salen. Videre følger En stålgrå by – en originallåt fra musikalen. Her er nemlig engelske hits og nyskreven musikalmusikk på norsk i en salig blanding. Vi blir kjent med et hav av karakterer og deres univers. Alt fra bareieren og den mislykkede standupartisten, til den eldre danselæreren og hennes sykepleierske. Og selvfølgelig hovedpersonen: Sveiselærlingen Alex Owens, spilt av Heidi Ruud Ellingsen. Med live musikk, dansere, hiphopere, sangere og scenografiske elementer, fortelles historien om jenta med den store drømmen. Drømmen om å få danse!

Den ikoniske What a feeling skaper både jubel og gåsehud i storsalen på Chateu Neuf. FOTO: Tovita Razzo

En ting er sikkert – Heidi Ruud Ellingsen har øvd knallhardt for denne rollen, og portretterer deilig danselidenskap! Sammen med Lene Kokai Flages nydelige stemmeprestasjon, er Maniac og What a feeling helt klart de største lysglimtene i forestillingen. Numrene oser av 80-tallsvibber og flashdancenostalgi! Jeg koser meg virkelig. Det er mer enn jeg kan si om de resterende 24 numrene.

Forestillingen lider under et overveldende manus, som forsøker å gape over alt for mange historier på en gang. Vi kastes inn i utallige univers og skal liksom føle med alle sammen. Karakterene har alle en kamp å kjempe og vil at vi skal heie på dem! Dessverre er ikke grunnlaget for min empati bygget godt nok opp, og de mange store følelsesutbruddene oppleves som overfladiske. Når musikken så underbygger den aktuelle stemningen og karakterene bryter ut i en sang med alt for bokstavelig tekst… Da blir det direkte kleint. Forestillingen klarer ikke å fange meg og jeg observerer det hele fra lang, lang avstand. Det går dessverre også ut over min oppfattelse av ensemblets gjennomføring.

Et voldsomt maskineri er i gang for å gi liv til alle historiene i Flashdancel. FOTO: Tovita Rizza

Ensemblet er veltrent og profesjonelt. De synger godt, koreografien er helstøpt og de leverer rørende dialoger… Om man har latt seg rive med, vel og merke. Fra utsiden, der jeg sitter, blir det for mye av det gode. Jeg opplever ikke helheten i forestillingen, og henger meg heller opp i fjollete detaljer: De mindre gode tekstoversettelsene, de plutselige overgangene, den overtydelige bruken av bakgrunnsmusikk og lys, blandingen av de festlige 80-tallsslagerne og de litt tamme musikalsangene, den malplasserte hiphopen… Jeg får det bare ikke helt til å stemme.

Flashdance er sikkert det de fleste tror det kommer til å være. Det er mye av det meste! – Av kraftfull dans, nostalgi, stødige sangprestasjoner, store følelser, fargerike kostymer og scenografi. På dette leverer musikalen varene! Men den har også sine fallgruver, og dumper uheldigvis ofte nedi dem.