Møt i brøstet, Norges størst sitcom suksess gjennom tidene fyller 25 år. Gjennom årenes løp har hver eneste episode av serien blitt sett i snitt 4 000 000 ganger. Spinn off serien Karl og co kan skilte med samme resultat. 209 episoder med norsk fjernsynshistorie. I sentrum av det hele stod serieskaper Tore Ryen og skuespiller Nils Vogt. Barndomsvenner og kompiser. Det er tid for jubileum og for en markering for fansens skyld på Chat Noir.

What you see is what you get. Nils Vogt forteller om Mot i brøstet. 

Vi var usikre på hva vi gikk til. Ville dette bli en ren hyllest til TV-serien, eller ville vi presentert for en enmannsforestilling med Nils Vogts legendariske karakter Karl? Ingen av delene skulle vise seg å være tilfelle. Dette er nærmest et foredrag. Nils Vogt forteller om ideen som ble til virkelighet. Om Tore Ryen, Sven Nordin og Arve Opsahl. Om denne suksesshistorien som tre generasjoner TV-tittere har kunnet le seg gjennom. Vi lar det bli med ett bilde i denne anmeldelsen, for det er faktisk alt vi trenger…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Formatet er ukjent terreng. Små filmklipp sper på med nødvendig humor og begge vi fra Teaterungdom.no får lyst til å se på Mot å brøstet når forestillingen er ferdigspilt. Så da har utvilsomt Nils Vogt lyktes med noe. For selv om Nils Vogt møter Karl ikke er mye til forestilling, er det tydelig at dette treffer fansen.

“En god latter forlenger livet” blir sagt fra scenen. Selv ler jeg betydelig mer av serien enn av denne forestillingen, men for andre i salen er det annerledes. Folk ler så de gråter. Dette er langt fra de vante teatergjengerne, og aldersspennet er enormt. Dette er rett og slett et utsnitt av de 39 000 menneskene som liker Mot i brøstet på facebook. Facebook, et nettsted som ble opprettet lenge etter at denne TV-serien gikk sin seiersgang. 

Mot i brøstet og Karl og co vokste seg til å bli noe helt spesielt i norsk TV historie. Noe det er umulig å sammenligne med noe annet norsk TV-program. Noe det settes så stor pris på, at Nils Vogt belønnes med stående applaus fra kveldens publikum. For selv om forestillingen ikke var det helt store, er fansens lojalitet upåklagelig.

Tidligere i år var Antiteateret nominert til Heddaprisen i kategorien beste forestilling for ungdom (les vår anmeldelse av Nyanser av gris her), og nå er nok en nyskrevet forestilling på plakaten. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, for jeg sitter igjen med så mange ulike inntrykk etter lørdagens premiere på Vill vestkant. Det som er sikkert – er at dette er teater som treffer! 

Forrige forestilling førte til Heddaprisnominasjon, nå er det Vill vestkant som står for tur.  FOTO: John Andresen & Kjetil Jore  GRAFISK DESGIN: Oda Wahl

Vi blir geleidet opp i 2. etasje på Hausmania og inn i et passe stort rom. Her står det to rader med stoler til publikum langs den ene veggen, resten av rommet er innredet som en stue, med flytteesker spredd rundt i rommet. Etter noen få replikker blir vi introdusert for Andrea, spilt av Johanna Brym Ryg. Hun har kjøpt leiligheten og får hjelp av kjæreste og venner med å flytte inn. Det er en tilsynelatende vanlig vennegjeng, helt til KB, spilt av Aslak Maurstad, dukker opp. Han har nettopp sluppet ut av fengsel, og selv om han nå har sonet ferdig straffen sin, klarer ikke Andrea å se bort fra fortiden hans. Forskjellige forklaringer tyder på at noen lyver, og store deler av forestillinger prøver å gi oss sannheten. Både politikk og religion er viktige temaer. For finnes det egentlig noe rett og galt? 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Vill vestkant er til tider en ganske brutal forestilling, men det aller meste er så troverdig at jeg ofte glemmer at jeg er på teater. Skuespillerne er unge, og rollene de spiller matcher alderen deres. Det er umulig å skulle trekke frem noen som er bedre enn andre, for de kler hverandre så godt og spiller bra sammen. Det virker også som om forestillingen er skrevet for dette slitne rommet på Hausmania. Alt er planlagt ned til minste detalj, og spesielt bruken av musikk er med på å sette prikken over i’en. Spotify på PCen i vinduskarmen gjør det lett for skuespillerne å skru på og av musikk – alltid som en naturlig del av handlingen. “Pausen” er en fest i bakgården, før det bærer tilbake på nach i 2. etasje. En kul måte å gjøre sceneskift, samtidig som publikum får strukket på beina og får seg litt frisk luft. 

Kan et år i fengsel veie opp for handlingene som gjorde at man havnet der? FOTO: John Andresen & Kjetil Jore  GRAFISK DESGIN: Oda Wahl

Alt i alt syns jeg dette er en skikkelig bra forestilling! Selv om det går litt tregt innimellom, tar det seg veldig opp i siste del. Slutten er overraskende og uventet, men er med på å gjøre forestillingen unik. De tør å ta tøffe valg. Og selv om det kanskje er satt litt på spissen, er alt troverdig løst og får oss til å tenke. Skjer dette i virkeligheten? Kan en liten løgn få så fatale utfall som vi ser her? Kunne dette vært meg og mine venner? Antiteateret har nok en gang laget en forestilling av, med og for ungdom, så jeg kan ikke annet enn å anbefale den for ungdom i alle aldre. 

Det finnes ikke et vondt ord å si om Deilige gamle teater. I en og en halvtime blir vi invitert inn i Centralteatrets kriker og kroker mens vi får servert sladder, humor og mye latter på veien. Dette er en sjarmerende historietime, som lærer oss teatrets historie fra en skuespillers perspektiv. 

Morten Røhrt viser antikviteter fra skuespillere som han har samlet i løpet av årene. FOTO: Oslo Nye Teater 2018

Morten Røhrt nærmer seg typen «god gammel årgang» blant norske skuespillere og har i høst viet en hel forestilling til teateret han verdsetter så høyt. Og det er ikke uten grunn. Det er en spennende vei fra eksotisk grønnsakshage til det vi i dag kjenner som Centralteatret. Et spennende bygg med mange muligheter og en skuespillergarderobe du sent vil glemme. Dette er en vandreforestilling som tar oss fra billettluken, via scenen og inn i garderoben, før vi avslutter i Teaterkjelleren. Underveis får vi anekdoter, sanger eller andre utdrag fra forestillinger som har betydning for dette bygget. Han forteller historier om skuespillere og scenearbeidere. Det blir nesten et lite grunnkurs i hvordan å drive et teater.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Dette er et medium som passer Røhrt godt. Men sin egenartede stemme og fantastiske formidling, klarer han virkelig å dra sitt publikum inn i historiene han forteller. Ved å la oss bli kjent med teatret og dets rike historie, tillater Røhrt også at vi blir litt kjent med ham. Dette gjør han med en troverdighet og ærlighet det rett og slett er «deilig» å være vitne til. Han gjør historiene levende og underholdene, og det er ingen tvil om at alle storkoser seg gjennom hele vandringen. Alle lærere burde ta seg en tur innom Centralteatret denne høsten for å lære seg et triks eller to om å fortelle historie!

Med fantastisk pianospill fra Kari Stokke tar Røhrt oss med på mange reiser inn i teatrets historie. FOTO: Oslo Nye Teater 2018

Det er virkelig ingenting vondt å si om Deilige gamle teater, men vi er allikevel ikke sikre på om vi ville anbefalt den til ungdom. På en side er det er fantastisk forestilling som klarer å både underholde og lære – på den andre siden er det en forestilling som i høyest grad er dedikert til den eldre generasjonen som har kjennskap til alle skuespillerne som blir sitert. Det er flere tilfeller hvor Røhrt snakker om en person eller hendelse, og henviser til publikum med et: «dere husker når…?». De eldre nikker og humrer, mens vi ler litt usikkert og prøver å skjønne hva han mener. Vi vil derfor være forsiktige med å rope ut at Deilige gamle teater burde sees av Norges ungdom, men er du en teaternerd eller bare nysgjerrig på Centralteatrets historie, er dette uten tvil en forestilling vel verdt turen!

På søndag fikk vi i Teaterungdom.no se premieren på Femti/50 på Det Andre Teatret. Og dette er virkelig hva man kan kalle en premiere: Det var første gang forestillingskonseptet ble spilt ut for teatrets publikum, og første gang skuespillerne sto sammen på scenen. Vi i publikum, vi var heldige!

Halvt om halvt, femti/50. FOTO: Pressebilde fra Det Andre Teatret

Konseptet går ut på at fem inviterte skuespillere skal spille ut halvparten av en dialog fra en forberedt scene (feks. fra Peer Gynt, Den Spanske Flue e.l.). Tvisten er at den planlagte scenen skal spilles sammen med fem improvisatører som ikke aner hva de skal være med på før de blir ropt opp på scenen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Kveldens inviterte skuespillere var Eldar Skar, Ingvild Holthe Bygdenes, Sara Khorami, Mari Maurstad og Espen Alknes. Her har vi skuespillere som representerer mange av de største institusjonsteatrene i Oslo. Improvisatørene var fra Det Andre Teaterets ensemble, representert ved Marte Mørland, Mats Eldøen, Veslemøy Mørkrid, Cathrine Frost Andersen og Ollie Wermskog.

DESIGN: Bendik Kaltenbom 

Dette var gøy og bra underholdning! De fem improvisatørene jobbet kjempebra og var veldig dyktige, her skal man tenke fort og holde tungen rett i munnen, samtidig som man skal være med på å drive scenen og dialogen. Oppgaver gjengen løste med glans. De fem skuespillerne var også utrolig flinke. Det å drive frem en scene side om side med improvisatører som spiller videre på helt andre ting, er ingen enkel sak. Dette er et konsept som lett kunne endt med fullt kaos, men på Det Andre Teatret er Femti/50 helt enkelt veldig bra!

Alt i alt så synes jeg at dette er veldig god underholdning! Det Andre Teatret fortjener cred for ideen og gjennomføringen. Som de selv har sagt “Dette er kanskje det nærmeste du kommer ordentlig teater på Det Andre Teatret”. Jeg anbefaler alle som ønsker seg god underholdning å gå på dette. Du møter noe kjent fra gamle og nyere teaterstykker, men alt blir forandret når improvisatørene kommer inn i scenen med en helt annen tanke. Og hvem vet, her kan Romeo møte en bygningsarbeidere fra Stavern eller Peer Gynt kan møte broren sin. Det er åpent for at alt kan skje og vi fikk virkelig brukt lattermusklene denne kvelden!

Barcode i Bjørvika. Høye, smale bygg hvor folk med telefon til øret og dyre dresser beveger seg raskt og ryddig. Timekonsernet tar oss med på en vandring, rundt, igjennom og opp i disse byggene. Claire de Wangen er tilbake i Oslo og nok en gang tar hun publikum med inn i sitt helt særegne univers.  

“Og barna da? Fremmedlegemer i denne verden, besøkende fra en annen sfære, hemmelige gjester i en kontorell labyrint.” FOTO: Morten Bendiksen

Antiteateret, Rastløs, Øyteateret, Framifrå teater, Claire de Wangen osv. Oslo-området har etterhvert fått en fin base med teatergrupper som lager forestillinger på høyeste kunstneriske nivå. Felles for disse gruppene er at de klarer å skape en identitet rundt arbeidet sitt. Som publikummer kan man lett se at “Dette er en [sett inn kompani]-produksjon”. Claire de Wangen kjennetegnes ved en helt særegen bruk av rom. Det kan være en kjeller full av mose (Mikrobryologien) eller en bordplate (Cortexnotatet). Denne gangen er det snakk om en bydel. Årets Oslo-produksjon kjennetegnes i tillegg ved at målgruppen er yngre og at slutten er lysere og mer feelgood enn det vi har opplevd tidligere. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi møter opp utenfor Schweigaardsgate 17. Her blir vi møtt av en entusiastisk “guide” (Fredrik Petrov) som skal vise oss sitt elskede Barcode, stedet hvor han jobber. Vi beveger oss over gangbroen full av folk. Kvinner som stresser videre, mennesker på sykler eller sparkesykler, og en gatemusikant. Etterhvert møter vi enda flere personer. Marianne Jonger er hysterisk morsom som pakkeleverandør, mens Oddrun Valestrand har blitt tildelt rollen som den underlige kvinnen som sniker seg med (ikke helt ulikt slik vi i publikum kan føle oss). 

Oddrun Valestrand som kvinnen som ikke hører til, eller gjør hun det? Kjempende mellom store bygg i Barcode. FOTO: Morten Bendiksen

Forestillingen er et lappeteppe av gåstrekninger og scener. Begravelsen av en fugl blir for meg et høydepunkt. Mens to av skuespillerne fremfører en fem minutters dansesekvens, blir jeg stående å iaktta en tilfeldig kontorarbeider gjennom et vindu. Han har sovnet på jobb, over datamaskinen, og er lykkelig uvitende om at han akkurat nå blir en del av min forestillingsopplevelse. Og selv om dette på ingen måte er en integrert del av teaterforestillingen, blir det en essensiell del av forestillingen for meg, akkurat denne dagen. Barcode er et sted der tid er mangelvare. Noe menneskelig er fjernet. Her løper folk raskt fra møte til møte. Det er ikke rart at noen tar seg en blund på jobben. Mens andre makulerer arbeidskontrakter og noen begraver en fugl.

Timekonsernet har sine utfordringer. Publikums blikk vandrer hit og dit. Uforutsette ting vil alltid skje når man som publikumsgruppe beveger seg igjennom kjøpesentre og over bruer, side om side med intetanende folk. Noen av skuespillerne virker også litt usikre på hvordan de skal reagere på publikums latter. Det er noe småplukk her og der, og sånn sett når ikke årets forestilling helt opp til fjordårets briljante Cortexnotatet.

Hva er et menneske og hva er maskin? FOTO: Morten Bendiksen

Timekonsernet presenteres som en ekskursjonsteaterforestiiling for 6-12 åringer, som også egner seg godt for voksne. Jeg mener den egner seg aller best for oss unge. Her kan tankene flyte, blikket vandre. Claire de Wangen gir sitt publikum rom til å oppleve sin helt egne forestilling i dette særegne rommet. Jeg sitter igjen med tanker rundt en begravet fugl og en sovende mann, men også med en sterk følelse av håp. For i Timekonsernet er min følelse at alt går bra til slutt, det gjør det også for Claire de Wangen og teamet hennes i denne anmeldelsen, terningkast 5!