Kan bevegelse være utgangspunktet for lyd? Stina Nyberg har dette som utgangspunkt i sin nye forestilling Splendour. Resultatet er enkle bevegelser, ganske selvfølgelige som sådan. Syv utøvere danser uavhengig av hverandre. De skal “gjøre” musikken, men er egentlig dette en god ide?

Danserne danser uavhengig av hverandre. FOTO: Casper Hedberg

Det er vanskelig å skulle forklare hvordan denne forestillingen ser ut. Det er gråkledde dansere, svarte og hvite sko, ribbet scene. Bevegelsene er redusert til det åpenbare. Man imiterer trommeslag når det er trommelyd. Overraskelsesmomenter er totalt fraværende. Etter ca 5 minutter har jeg full oversikt over formspråket og da slutter det egentlig å engasjere. Forestillingen holder på i ytterligere 50 minutter, dette er 50 minutter jeg gjerne skulle ha tilbrakt annerledes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Splendour får en skremmende kort applaus. Danserne svetter og jobber hardt, så innsatsen er det ingenting å si på. Kanskje er problemet deres totale mangel på samspill, eller det at koreografien virker så utrolig lite finurlig. Jeg blir ikke nysgjerrig underveis. Ironisk nok blir musikken det eneste fokuset, og jeg legger merke til at flere i salen lukker øynene og kun lytter.

Forestillingen spiller på det samme, om og om igjen. FOTO: Casper Hedberg

Man skal være forsiktig med merkelapper. Å kalle Splendour dårlig vil være en forenkling. Det er nok bare en idé som blir løst på en altfor enkel måte. Som publikummer opplever jeg at jeg undervurderes. Danserne får heller ikke vist frem sine egne kvaliteter. Jeg går ut av salen en time fattigere, uten å føle at jeg har fått noe igjen for den.

I 1931 i Tyskland skrev Ödön Von Horvath folkestykket Kasimir og Karoline, men på Det Norske Teatret i 2018 er det ingenting som tyder på gamledager. Innenfor oktoberfestens rammer får vi servert en herlig blanding av samfunnskritikk og kjærlighet, krydret med popmusikk, farger, dans og spetakkel! Dette er en moderne kjærlighetshistorie full av satire og fest.

Petter Winther får skinne som utroparen i Kasimir og Karoline. FOTO: Erik Berg

Selv om de henger tett, tett sammen, er det to lag i denne forestillingens fabel. Vi følger paret Kasimir og Karoline, og deres noe skjebnesvangre dag på oktoberfest, samtidig følger vi statuskampen mellom ulike samfunnslag. Karoline er fra en pengesterk familie og har en trygg, fast jobb. Kasimir er akkurat sparket som sjåfør og har innvandrerbakgrunn. På oktoberfest vil Karoline ha det gøy, tross i Kasimirs nye og kjipe jobbsituasjon. Det faller ikke i god jord, og det ender som det må. I rop og skrik og harde ord. Karoline takler det med fest og menn, Kasimir blir deppa og henger med dårlige venner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eivin Nilsen Salthe som Franz Merkel sender latterbølge på latterbølge gjennom salen. FOTO: Erik Berg

Kasimirs dårlige venn, Franz Merkel, spilles mesterlig av Eivin Nilsen Salthe. Med en brilliant komisk timing og mimikk, skaper han en karakter som er verdt turen i seg selv. Franz Merkel er en stereotypisk rogalending, av den sorten som ikke satset på oljen. Det er gjennom han de hardeste samfunnskritiske slagene kommer, men også de største latterbrølene. Mange av karakterene, som Salthes, er lett gjenkjennelig for oss. De gjenspeiler ikke Tysklands 1931, men Norge i 2018. Hvite menn som pusher femti, med alt for mye penger og for grådige hender, innvandreren som mister jobben og skylder på staten, og den flørtende og manipulerende jenta som vil ha gratis drikke. Det treffer oss, dette!

Mye av suksessen ligger i det veldig gode manuset. Anders Hasmo og Peer Perez Øian har gjort en formidabel jobb i å bearbeide Horvaths stykke, og skapt et språk og en sjargong som passer dagens unge. At man får følge denne dobbelte fabelen, er også med på å styrke forestillingen. Det gir den en dybde og et ekstra lag til kjærlighetshistorien… Eller et ekstra lag til satiren, om du vil. De spiller hverandre gode. Ved å ramme det hele inn i en fargerik og levende scenografi, er det aldri et kjedelig øyeblikk. Apropos! Man kan fint hvile øynene på Petter Winthers draginspirerte fortellerkarakter, som alltid er tilstede på scenen og får briljere med sine musikalske talenter. Han minner skummelt mye om Mercutios rolle i Romeo og Juliet på samme teater, men er et friskt pust i en forestilling som egentlig er et friskt pust i seg selv.

Hvite menn som pusher femti skaper både morsomme og ubehagelige øyeblikk i forestillingen. FOTO: Erik Berg

Med farger, fest og musikk, er det mye som skjer på scenen. Som sagt – aldri et kjedelig øyeblikk. Det blir faktisk litt i meste laget når hele danselinja til Bårdar bryter ut i felles koreografi. Dansen oppleves som påtatt og det blir egentlig ganske kleint. De kunne godt spart seg for et par av disse massescenene, for hovedrollene og scenografien bærer dette fint på egenhånd. 

Kasimir og Karoline gir fingeren til samfunnet vårt. Den viser status- og maktkamp mellom mennesker som oss. Mellom kvinner og menn. Forestillingen våger å være komisk, selv om det den forteller er både hardt og ekte, om kjærlighet og om verden. Den mestrer balansen mellom det humoristiske og alvorlige, og vi ler fordi vi kjenner det igjen. Med sitt friske uttrykk frir Det Norske Teater helt klart til ungdommen med denne forestillingen, og det er bare å takke ja! Kasimir og Karoline spiller kun to ganger til, og jeg håper ensemblet får se mange unge fjes i salen.

“Dark Field Analysis er en retning i alternativ medisin som diagnostiserer systematiske kroppslige tilstander gjennom blodet”. Slik forklares tittelen i programteksten til forestillingen på Dansens hus. Jefta van Dinther er koreografen og nakne menn er på scenen. Blodet er gjennomgangstema i en forestilling hvor det menneskelige, mekaniske, dyriske og utenomjordiske smelter sammen. Enkelt, nakent og intenst.

Sittende, snakkende, dansende, de to danserne Roger Sala Reyner og Juan Pablo Càmara gjør begge en strålende jobb under Dark Fields Analysis. FOTO: Ben Mergelsberg

To nakne menn sitter på scenen. Publikum er plassert på alle fire sidene av scenen, med en firkantet remse av lys i taket og et firkantet grønt teppe i midten. Dette rommet opphører etterhvert. Skillet mellom lys og mørke, lyd og stillhet blir dernest drivende faktorer. Det er kun de to mennene på scenen, men langt ifra noen ensformig forestilling. De to synger, snakker, og danser, hele tiden akkompagnert av et mektig lydbilde. Det er også en fantastisk sekvens hvor danserne er mer dyr enn mennesker. Dark Fields Analysis avsluttes med at de to klatrer på hverandre og ender i et magisk sluttbilde.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er fristende å kaste en aldri så liten brannfakkel: Er ikke nakne dansere litt 2015? Kropp er flott, men altfor ofte virker nakenhet umotivert og underlig. Nærmest som om det har blitt et krav at noen må være nakne for at det skal kalles samtidskunst. I Dark Field Analysis er virkeligheten heldigvis en annen. Her vises små bevegelser, rykninger, stive blikk – ting man ikke vil legge merke til under klær. De dyriske sekvensene vil også miste en viktig dimensjon dersom danserne ble gitt kostymer. Nakenheten blir i stor grad et kostyme i seg selv, hvor spenning av nye muskler fungerer som kostymeskift. At danserne tar på seg shorts under applausen understreker egentlig dette ganske godt. Forestillingen lar seg ikke gjøre med klær. Kostymevalget, eller fraværet av det, er dermed selvsagt.

Det grønne teppet er fjernet og lysfirkanten avgrenser rommet. Nydelig løst. FOTO: Ben Mergelsberg

Starten er kanskje litt lang. Jeg ser at noen publikummere ser mer på hverandre enn på de stillesittende danserne i starten. Musikken og også så høy at mange holder seg for ørene. Selv synes jeg dette er spennende virkemidler. Forestillingen våger å tyne publikum for å oppnå ønsket effekt. Noe jeg instinktivt liker. 

Jeg har aldri før opplevd en så lang applaus på Dansens Hus, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Dette treffer. Det hele er laget på en finurlig rolig måte som allikevel oppleves som intens. Dark Field Analysis er rett og slett en ekstremt vellaget forestilling. Dersom du har tenkt deg på teater denne helgen er dette forestillingen å se.

Mette Ingvartsen utforsker det moderne samfunnet ved hjelp av spekulativ koreografi. Porno har blitt en integrert del av samfunnet vårt. Ikke nødvendigvis som eksplisitt sex, men gjennom uttrykk av vold, smerte, nytelse og spenning. Dette er utgangspunktet for 21 pornographies, en forestilling der bevegelser og fortellinger er likestilte. Resultatet får frem mange følelser i sitt publikum. Teaterungdom gjør omsider “comeback” på Black Box teater.

Mette Ingvartsen er eneste på scenen under 21 pornographies. FOTO: Marc Domage

Det er en ensom kvinne på scenen. Hun forteller om et flott slott. Om høye herrer i viktige posisjone. Om små barn og om å spise avføring. Det hele fortelles lett og malende. Scenerommet er nakent, og lyset blir brukt som et drivende scenisk virkemiddel. Det er Mette selv som fyller scenerommet. Etterhvert kler hun av seg. Hun danser og forteller. Vi spiser sjokolade som er gjemt under setene våre. Lukten av sjokolade og røyk, fortellinger om avføring, gamle menn, unge jenter og gutter fyller rommet. Den iskalde roen og det nakne uttrykket skaper en ekstremt trykkende atmosfære. Når lyset slukkes er jeg redd, jeg gruer meg til å åpne øynene igjen.

Den stille stemningen og de intense historiene skaper en trykkende stemning, FOTO: Marc Domage

Det skapes en intens forestilling på Store Scene på Black Box teater. Mette Ingvartsen er nøyaktig og akkurat passe rolig. Bruken av lys fungerer utmerket. Man føler masse. Disse grusomme fortellingene med den trykkende, ubehagelige, seksuelle undertonen. Det er ingen tvil om at 21 pornographies lykkes i å engasjere. Tematikken er både tydelig og godt formidlet. Så hva gjør dette med meg som publikummer.

Sannheten er at jeg blir kvalm. Det føles ubehagelig å sitte i amfiet. Faktisk blir jeg trøtt også, forestillingen er meget monoton. Dette er ikke en verden eller virkelighet jeg har lyst til å være en del av, og jeg har overhodet ikke lyst til å se forestillingen en gang til. Det her er så beinhardt og rått at man må tåle det. Ubehag er definitivt et stikkord. Men som sagt, jeg føler masse.

Intenst, nakent og ubehagelig. FOTO: Marc Domage

For å oppsummere kan jeg si at 21 pornographies fremstår som vellaget og tydelig. Som publikum føler du masse, ved hjelp av lite. Forestillingen er ubehagelig, og jeg blir både kvalm og uvel av å se den. Uten at jeg skal påstå at den er verken god eller dårlig.  

I Nationaltheatrets oppsetning Personer, steder og ting er det rusavhenighet som står i sentrum, sammen med en knallsterk Ine Jansen. Forestillingen bygger oppunder mange myter og klisjeer om rus og avrusning, men det er også en forestilling om en kvinne som bare leter etter seg selv.

Ine Jansen gir en levende og kompleks rolletolkning av skuespillerinnen Emma. FOTO: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På Amfiscenen er det premiere på Duncan Macmillans forestilling Personer, steder og ting.  Det er satt ut 7 rader til publikum rett overfor det vante amfiet. Vi ser hverandre, og vi omringer det lille spillerommet i midten. Som et klinisk observasjonsrom. Inn kommer Ine Jansen som skuespillerinnen Emma. Full og jævlig. Hun velger å legge seg inn på avrusning, og vi blir kjent med flere av de innlagte og ansatte ved institusjonen. Inne på behandlingssenteret ser vi Emmas mange kamper. Mot rusen, mot de 12 stegene, mot personalet, gruppen og mot seg selv. Det er vondt og intenst og Jansen må utlevere hele seg.

Publikum observerer Emmas kamp fra begge sider av den smale scenen. FOTO: Øyvind Eide

Det er allikevel noe som distanserer meg fra fiksjonen. For det første er det en utholdenhetsprøve å sitte 1,5 timer til pause, med blodalvor og tunge dialoger. At hovedkarakteren i tillegg er i opposisjon hele akten, og ikke slipper oss inn på henne, gjør det ikke lettere. Jeg går ut til pause med en noe uforløst følelse. De mister oss ikke helt, men dette krever mye av publikum. I andre akt tar det seg (naturlig nok) opp. Jansen får tatt i bruk et større følelsesregister, og vår relasjon til karakteren blir sterkere. Men det er utfordrende å bygge opp medfølelse, når karakteren skal være grunnleggende identitetsløs. Emma er en skuespiller, og det metafiksjonelle er gjennomgående. Hun spiller roller, lyver og skaper virkeligheter som ikke eksisterer. På samme måte som hennes medpasienter, har vi også vanskelig for å tro på henne.

Med et stjernelag på scenen, får Jansen gode motspillere gjennom hele forestillingen. FOTO: Øyvind Eide

Forestillingen spiller på mange klisjeer om rusavhengighet og -behandling. Han som får en åndelig oppvåkning og vil følge Jesus, børsmannen som tar kokain for å jobbe litt hardere, voldsofferet, medfødt avhengighet, og vår hovedkvinne; skuespillerinnen som flykter fra virkeligheten ved å spille noen andre eller å ruse seg. Hun har knekk i knærne og krum rygg. Innledningsvis virker dette som kjedelige valg. Det er åpenbart, og virker nesten litt overdramatisk. Skal jeg tro på dette? Men så ser jeg dem for meg… De vi går forbi på gata, som sover på bussen, som samler flasker i parken. Klisjeene kommer fra et sted. De er basert på sannheter. Når man har godtatt dette er det lettere å leve seg inn i handlingen, og mot slutten tørker jeg en tåre.

Selv om dette ikke er noen nyskapende forestilling, er det en god en. Ine Jansen skaper en ekte kvinneskikkelse som er både sint, tøff, sårbar, ekkel, klok og redd. De er det ikke flust av. Jeg vil anbefale deg å se Personer, steder og ting, men du må godta noen klisjeer, og du må holde ut en heftig første akt. Allikevel, avsluttes det hele med rungende applaus.

«Not until we are lost do we begin to understand ourselves». Henry David Thoreau siteres i programmet til Carte Blanches forestilling Get Lost, og speiler på mesterlig vis reisen både blant danserne på scenen og publikum i salen. Hvem er vi egentlig? Hvilket samfunn lever vi i? Hva forventes det av oss? Og hvordan skal vi få det til?

«Not until we are lost do we begin to understand ourselves» FOTO: Erik Berg

Salslyset er fremdeles på når Tim entrer scenen. Han titter underfundig ut mot oss og deler sine tanker om alle de dagligdagse valgene vi stilles overfor. Monologen hans avbrytes av en kollega som er mer opptatt av mote og det faktum at antrekket hennes har et ansikt i skrittet. Det hele kulminerer i en sensuell, nærmest seksuell, duett hvor de to danser sammen, og kun en av dem til enhver tid berører gulvet. Duetter avløses av nye duetter som sammen nærmest hypnotiserer publikum.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De 14 danserne viser oss en grenseløs følelsesverden i sin kollektive søken etter identitet. I et samfunn preget av falsk åpenhet og aksept for annerledestenkende presenterer Carte Blanche en forestilling som tar sikte på å provosere, fornærme og ryste. På et tidspunkt beveger alle danserne seg sammen som én organisme. Lignende en hamskiftende slange, forsvinner plagg for plagg samtidig som de lar seg forføre av en lysstripe i gulvet. Til slutt er det ikke lenger er mulig å skille individet fra organismen.

Individet og organismen smelter sammen i Get lost. FOTO: Erik Berg

Carte Blanche ble etablert i 1989, og er Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Kompaniet samarbeider med kunstnere som kaster et kritisk blikk på samfunnet og evner å uttrykke det gjennom dans. De har som mål å være en pioner innen nyskapning, presentasjon og utvikling av samtidsdans i Norge og utlandet, noe de virkelig har lyktes med i denne forestillingen. Get lost er ikke bare en danseforestilling. Det er en konseptuell multikunstforestilling som stiller enorme krav til utøverne som gjør bruk av alt fra dans og bevegelse, til sang og lyder. Kroppskontrollen danserne utviser er ekstrem, og de synger overraskende bra. Lys- og bildeprojeksjon brukes på mesterlig vis sammen med lydkulisser for å underbygge forestillingens budskap. Det hele er fengslende fra start til slutt.

Jeg forventet meg en danseforestilling, men fikk en sterk samfunnskritikk i form av konseptkunst. Denne drøye timen på Scene 2 i Operaen maktet helt enkelt å berike livet mitt. Dette er noe alle bør la seg forføre, provosere, fornærme og ryste av.

Det er 1-2-3 elefanter i rommet, noen er gamle og andre er unge. 1-2-3 elefanter i rommet, noen er lette og andre er tunge. Det er 1-2-3 elefanter i rommet. Trioen Skåber, Schøyen og Cess følger opp braksuksessen “Latter på Latter” og kommer nok en gang til å spille for fulle hus og utsolgte saler på Hovedscenen på Latter. Dette er tre av Norges dyktigste komikere som alle har solid skuespillererfaring i bunn. Alle kunne forutse at Tre elefanter i rommet ikke ville bli noen dårlig forestilling, så spørsmålet blir: Hvor bra er den?
 

Det er 1-2-3 elefanter i rommet. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge
 

Disse damene vet hva de driver med. Linn Skåber har en unik evne til å si ting, som om det er på sparket. Hege Schøyen, er Hege Schøyen (det sier vel det meste). Cess er en energibunt det er umulig å ikke bli glad i. Sammen har de et ekstremt scenetekke og et herlig upolert pågangsmot som man bare må bli sjarmert av. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når forestillingen er på sitt beste er den virkelig god. “Elefanter i bryllup” er et kostelig innslag hvor trioens skuespillerferdigheter får flyte fritt. “Det ærlige koret” og “Drømmemann” er også artige innslag som tar tematikken på kornet. Her blir ubehageligheter alle ser, og tenker på, tatt opp på en herlig humoristisk måte. Noen innslag er mer på det jevne, som “Da vi eide tiden” eller åpningsnummeret “1-2-3 elefanter i rommet”, men “Trøstevise og “En liten jøde i lave sko” virker litt påtatt og umotivert. 

Programforside. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge. 
 

Forestillingen er morsomst når det snakkes. Det er mye sang her (og bandet gjør en kjempejobb), det synges bra nok, men de store latterbrølene kommer når det snakkes, mimes og karikeres. Enkelte ganger virker temaet elefanter i rommet dessuten litt tynt (er det virkelig en elefant i rommet at noen er jøde i 2018?). 

Tre elefanter i rommet kommer til å selge ut salen, garantert. Sånn sett er den en suksess lenge før premieren. Publikum kommer også til å storkose seg. Dette er morsomme damer som mange har et sterkt forhold til. Så selv om ingen av de tre gjør sin sterkeste prestasjon, er dette absolutt en fin forestilling. Selv om jeg nok ikke ville ha brukt drøyt 500 kroner for å få sett den en gang til.

Kværnerbyen. Fyrhuset. Rastløs. Et husholdningsliv. Truls. Paranoid schizofreni. Anoreksi. Nu kör vi. De sier det best selv: “Vi er Rastløs. Vi liker teater. Vi liker dere. Håper dere liker oss”.

Det er vanskelig å leve et vanlig husholdningsliv når hodet ikke alltid henger helt sammen. FOTO: Ole Hallvard Kveseth

For andre gang inntar Teaterungdom salen under en Rastløs produksjon. Denne gangen er det Rastløs i samarbeid med skuespillerne/manusforfatterne Johan Sigmundstad og Fabian Christensen, som presenterer Et husholdningsliv. Truls har fått påvist lidelsen paranoid schizofreni. Det gir noen problemer i hverdagen. Hvordan kan man skille de virkelige stemmene fra de uvirkelige? Hvordan kan man leve uten å passe inn? Hvordan kan man spise, når man vet, helt oppriktig vet, at all mat er forgiftet? Truls vil aldri kunne leve et husholdningsliv, men betyr det at livet ikke er verdt å leve?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Rastløs produksjon er en fri teatergruppe med base i Oslo. De lager teater for ungdom og unge voksne. De tror på det å møtes i teaterrommet, lage en sosial møteplass hvor man kan granske og speile dagens samfunn. De vil løfte frem unge scenekunstnere og bruke teatret som en stemme for de som ofte ikke blir hørt. Man trenger ikke være rakettforsker for å finne ut at konseptet Rastløs får terningkast 6 av oss!

Begge de to skuespillerne spiller rollen som Truls, truck og engasjement står sentralt for de begge. f.v. Fabian Christensen og Johan Sigmundstad. FOTO: Ingrid Nordahl

Så hva synes vi om Et husholdningsliv? Engasjement, tematikk, evne til å treffe målgruppen alt dette scorer de på og vel så det. Rommet er lite og intimt noe som gir Johan mulighet til å vise en følsom og selvransakende Truls. Fabian sine store utbrudd føles skremmende nære i dette lille rommet, noe som også fungerer meget godt. I tillegg er samspillet mellom de to glimrende. Eivin Nilsen Salthe er selv en skuespiller som ikke er redd for å “köra på”, et uttrykk som kler skuespillerne meget godt.

Tempoet er høyt. Skyhøyt. Man er innom mange små historier fra hverdagen til Truls. Han rives mellom ønsket om å leve, og ønsket om å slippe livet. Han lander et sted midt i mellom. Et husholdningsliv er blodig alvor. Heldigvis gis det også rom til mye hverdagskomikk. Det er her forestillingen har sin styrke, de tør både å le og gråte av sykdommen, og av Truls. 

Dette er en videreutvikling av en forestillingen utviklet våren 2017. Det kan man skjønne. Tematikken er godt gjennomarbeidet, noe som gjør at den aldri bikker over den ene eller den andre veien. Det er et hav av virkemidler tatt i bruk og et hav av finurlige løsninger. Kanskje litt mye? Det er også noe med sluttscenen som forvirrer meg, filmen og sånn, trengs den? Jeg er usikker, alt i alt er det så utrolig mye mer som er positivt enn negativt, så småpirket koker bort i ettertid.

Samspillet mellom skuespillerne er glimrende. FOTO: Ingrid Nordahl

Det er nok en gang ekstremt mye man kan si om en Rastløs produksjon. Og nok en gang vil jeg anbefale alle å få den med seg. De har en helt egen flyt, og måte å løse denne tunge tematikken på, og ungdomsmålgruppen blir så til de grader ivaretatt. Jeg håper salen på Et husholdningsliv fylles av ungdom de kommende dagene. Det har dette kunstneriske teamet fortjent!

Vi er på plass på Chateau Neuf for å nyte en av verdens mest kjente musikaler, Grease. Historien er udødeliggjort av John Travolta og Olivia Newton-John på filmlerrettet, og nå inntar altså hårklisteret studentenes høyborg. En skikkelig musikal, med ungdom som målgruppe. Energien er skyhøy og showfaktoren like så. Faktisk føles disse to og en halv timene mer ut som et show enn en musikal.

Ett bilde sier mer enn tusen ord sies det, og dette bildet sier mye om denne oppsetningen av Grease. Show show show! FOTO: Tovita Razzi

Men er det noe i veien med et godt show? Publikumsfrieriene står i kø, energien er upåklagelig og smilene så store at de nesten går rundt på ensemblet. Her er korte skjørt og bar overkropp brukt som virkemiddel, innlagt karaokemedley og folk som svever ned fra taket. Tut og kjør er melodien, og den svinger jo den. Det eneste som mangler (showmessig) er konfettikanonen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Danny (Bjørnar Reime) er usedvanlig sympatisk og Sandy (Charlotte Brænna) både tafatt og beinhard på samme tid. Skillet mellom de to er visket ut sammenlignet med filmen (som det er umulig å ikke sammenligne med), noe som gjør deres kjærlighetshistorie litt sekundær. Begge har scenesjarm og nerve, men det er vanskelig å leve seg inn i historien de formidler.

Avslutningsnummeret følger i samme spor som resten av forestillingen. Show show show. Her er Sandy (Brænna) og Danny (Reime) i full utfoldelse. FOTO: Tovita Razzi

Showpreget gjør musikken desto mer avgjørende. Bandet gjør en fantastisk jobb gjennom hele forestillingen. Dette svinger virkelig! Musikalsk ansvarlig Matthew Reve har virkelig tatt jobben på alvor, så musikalsk leveres det fra start til slutt. Koreografien er også leken og lett, og kanskje på grensen til å bli kavete (men da er jeg streng).

Bandet leverer! FOTO:  Tovita Razzi

Som musikal blir forestillingen meget lettbeint. Man føler ikke med karakterene og blir heller ikke særlig engasjert i historien,  så sånn sett er det greit å vite man går til. Det er også overraskende mange små barn i salen denne dagen. Det er litt rart når forestillingen tar for seg ungdomstid med sex som en gjennomgående tematikk både i replikker og handling. Grease er jo en ungdomsforestilling, og ikke for barnefamilier. Noe som passer oss i Teaterungdom perfekt.

Dette er et lekent show for ungdom, med skikkelig feelgoodfaktor. Om du ønsker deg dype Ibsentragedier er ikke dette en forestilling du skal dra å se. Grease er mer lek enn alvor, men det er ikke noe galt i å leke litt.

SKAM-stjerna Tarjei Sandvik Moe i sitt nummer Magiske toner. Høvelig antrukket i nok et publikumsfrieri (diverse kameraer gikk varme under dette nummeret, jeg har aldri opplevd maken til knipsing). FOTO:  Tovita Razzi

Grease er ikke en musikal du for all del MÅ få med deg. Men om du er glad i et godt show, feelgood og leken stemning, er det absolutt verdt å ta turen til Chateau Neuf. Det er umulig å ikke smile av denne forestillingen. Hjertene er utenpå skjorta (når den er på) og energinivået skyhøyt. Så kan man heller glemme Ibsen i noen timer.

“Tarjei Vesaas var ulykkeleg forelska i teatret”, står det skrevet i programmet. Han ville så gjerne, men fikk det aldri til. Denne våren tar Det Norske Teatret utfordringen og gjør Vesaas´ kjente roman Kimen til en teaterforestilling. Teaterungdom var selvfølgelig tilstede på premieren.

Alle skuespillerne har en enorm tilstedeværelse på scenen. FOTO: Signe Fuglested Luksengard

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kimen tar oss med til et stille øysamfunn hvor alle kjenner hverandre og hverdagen preges av arbeid i skog og på gård. Plutselig en dag går en mann i land på øya, og alle våkner til i spenningen av dette ukjente elementet. Hvem er denne Andreas Vest med de velstelte klærne og de intense øynene? En ung jente blir så funnet drept, og skylden faller umiddelbart på den fremmede.

Det er en sterk tematikk som blir spilt på scene 2. Vi blir vitne til hvordan frykten for det ukjente kan stupe inn i et ubegrenset hat på sekunder. Andreas Vest tok livet av vakre Inga, men unnskylder det de umenneskelige handlingene som følger? Rettferdiggjør sorg og raseri hevn på sitt verste? Det er disse spørsmålene man grubler over, og følelsene treffer deg som en knyttneve i magen. 

Det er de intime øyeblikkene som har størst virkning. Fra v. Ellen Birgitte Winther, Jan Grønli og Frode Winther. FOTO: Signe Fuglesteg Luksengard

I overgangen fra skrift til scene blir både skuespillere og publikum utfordret. Det er en kollektiv fortellerstemme som tar oss gjennom historien. Alle skuespillerne er med på å beskrive alt fra handlinger til følelser, mens de beveger seg rundt på scenen med sikre skritt og tydelig retning. Det er et virkemiddel som krever tilvenning. I starten fremstår det som litt rotete og noen replikker kommer så hurtig på hverandre at innholdet blir borte. Men når formen først er etablert, er det både vakkert og gripende.

De mest givende scenene, er allikevel der hvor skuespillerne bryter formen og går inn i den rene dialogen. Her får vi mulighet til å bli kjent med karakterene som enkeltindivider og det gir oss i publikum et lite pusterom. Det er krevende å følge med når alt som skjer og blir sagt, blir gjort av åtte mennesker på en scene, selv om resultatet er ganske så fornøyelig.  

Pål Christian Eggen spiller en troverdig karakter som den mystiske Andreas Vest. Til v. Oddgeir Thune. FOTO: Signe Fuglesteg Luksengard

Scenografien følger i samme spor som regien. Filmer og fotografier blir projisert på to baktepper, og vi ser at fra skog og sjø, til griser som sover i bingen. Det visuelle elementet bygger opp historien på en subtil måte. Gulvet er dekket av plattinger i ulike nivåer som er helt ypperlig brukt. Med så mye tekst kunne forestilinger fort blitt stillestående, men bruken av disse nivåene tilføyer dynamikk til både ord og handling.. Det at plattingene er laget av tre er heller ingen tilfeldighet, da assosiasjonene til skog, brygge og gård er tydelige.

Jeg er litt usikker om jeg vil anbefale Kimen til ungdom. Det er uten tvil en lekker forestilling med høy kvalitet, men den krever også en god dose tålmodighet for å kunne settes pris på. Men er du av typen som har sansen for det litt abstrakte og teksttunge, så vil jeg absolutt gi Kimen en varm anbefaling.