Fredag kveld var det premiere på “Barbarians”, en triologi av det israelske multitalentet Hofesh Shechter. Dansens Hus kryr av spente danseentusiaster. Jeg, med bakgrunn fra både teater og dans, får gleden av å overvære det sammen med min musikkinteresserte venninne. Forestillingen vekker interesse fra start. En lek med lys, lyd og form. Et øyeblikk blendes publikum av lyset og på et brøkdelssekund har danserne ubemerket kommet seg ut på gulvet. Hvitkledde og klare. De virker så sårbare. En stemme over høyttalerne kommanderer dem i blant, danserne svarer i kor så godt de kan, men med en stemme som er langt svakere enn høyttalerstemmen. Lydbildet pakker alt inn i en godt sammensydd helhet. Enten koreografi og musikk spiller på kontraster eller på fullstendig samspill, er det gjennomført ned til den minste detalj. Min venninne beskriver musikken, som er komponert av koreografen selv, som en rød tråd. Kaos og harmoni opp mot en annen, gjennom både kirkelig barokkmusikk og tunge dubstep-rytmer. Den virker suggererende og drar oss inn i en kontrastfylt verden. Musikken er med på å gjøre overgangene mellom sjangrene mer flytende og gir oss følelsen av en blanding mellom jakt og forføring. I del to er danserne kledd i tettsittende, gullskimrende drakter. Både koreografi og musikk er mer energisk, men elementer fra barokkmusikken og den forsiktige koreografien i første del blir sporadisk hentet opp igjen. Til latter blant publikum. Kontrastene og bruddene blir komiske etter hvert som de gjentas.
Etter en drøy time i salen overhører jeg noen som sier forestillingen kunne vært kuttet ned til halvparten. Jeg kan ikke si meg enig. Det er noe ved repetisjonene som gir forestillingen substans. Selv om gjentagelser forekommer, er det aldri forutsigbart. Forestillingen berører meg emosjonelt på flere plan, tidvis er det også provoserende. En forestilling med uendelig mange tolkningsmuligheter, og ute av salen spinner hodet mitt videre på refleksjoner rundt menneskets eksistens, relasjoner og levemåte. Selv om jeg fortsatt strides om hva forestillingen prøvde å fortelle meg, så kan jeg ikke si annet enn at jeg likte det.
Vi befinner oss på scene 3 på Det norske Teatret. Det er premiere på Frukost i det grønne. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal forvente. Jeg vet det er snakk om 50 minutter, at det er snakk om en absurd tekst hvor man spiser frUkost i skyttergraven…med mor og far…med en fange… Mer vet jeg ikke. Men herregud som jeg gleder meg.
Jeg synker dypt ned i stolen ved inngangspartiet. Jeg leser. Jeg er spent.
Handlingen i stykket er egentlig forklart. Det er det som skjer. Helt konkret. Det er 6 skuespillere som alle leverer solide skuespillerprestasjoner. Teksten er absurd og leken, med krigen som bakteppe. Jeg ler mye. Dette er teater det svinger ordentlig av. Hvordan er det egentlig mulig? Hva er det ved krig som får en til å le? Og dersom man ler, er det greit å le av krigens humoristiske absurditeter?
Mitt korte svar er JA! Og denne forestillingen er på mange måter beviset på akkurat det. Hvorfor kriger man om ingen egentlig vil krige? Og hva skjer om man utviser full respekt både for krigen som fenomen og for sine motstadere som mennesker og enkeltpersoner? Dette klarer Frukost i det grønne å ballansere på en genial måte. Mest imponerende er det allikevel at de klarer å vekke deg på slutten. For selv om forestillingen er gøy, er ikke krig morsomt.
Scene 3 er Det Norske Teatrets mest eksperiementelle scene, og slike eksperimenter som det vi fikk se i dag vil vi gjerne se flere av.
Tilbake på Latter. Tilbake på hovedscenen. Duoen fra radio. Duoen fra TV. Jeg blir så glad for å skrive: at det er akkurat der de hører hjemme!
Det er altså så gøy å synke ned i setet på Latter og la disse to tuppene kjøre på. De er forberedt, de synger og danser, men de er aller best når de improviserer. Når de får publikum opp på scenen og påpeker hvor selvfølelig det er at han går på BI.
De skammer seg. De forteller om skam som om det er en følelse du vil slippe å føle på etter denne kvelden. Med dette lykkes de til fingerspissene. Jeg vil heller trekke det så langt at du burde skamme deg om du ikke får med deg denne forestillingen på Latter. Skamme deg som om du spiser buser, leker hoppetiss eller jokker på lekekameraten din i barnehagen. Skamme deg skal du! Kom deg til Latter!
Torsdag forrige uke tok Helge og jeg turen til Grusomhetens Teater for å se på deres nypremiere av forestillingen Siste Sang. I foajéen satt det to personer; Lars Øyno (teatersjef og stykkets regissør) og én ivrig publikumer. Med oss fra Teaterungdom var vi tre som hadde kommet for å se forestillingen. Vi ventet et par minutter for å se om det dukket opp flere og til slutt hadde vi blitt syv. ”Dette er avantgarde-teater!” sa Øyno og vi gikk ned trappen til teaterets eneste scene og satte oss alle i midten for det som ble en intim og enestående forestilling.
Siste Sang er inspirert av den franske forfatteren Isidore Ducasse og forestillingen tar for seg de tre siste timene av hans liv før han dør i den unge alder av 24 år. Under psevdonymet Comte de Lautreamont gav han ut boken Maldorors Sanger. Først 50 år senere oppdaget surrealistene hans verk og hans forfatterskap ble dyrket innenfor sjangeren.
Lars Øyno og Grusomhetens Teater følger ideene til franske Antonin Artaud hvor menneskets kropp gir liv til handlingen ved bruk av pust og bevegelse. Det er lite tekst og forestillingens handling bæres helt og holdent av skuespillernes fysiske utrykk og tilstedeværelse. Og resultatet blir noe helt egenartet og unikt, langt fra det man vil finne på de institusjonelle teatrene. Det er en fantastisk opplevelse å ta del i det Rita Lindanger, Lars Brunborg og Odille Heftye Blehr skaper på scenen. Det er en presisjon og disiplin i alle bevegelsene som kun kan komme fra intens trening, men samtidig ligger det også noe uanstrengt og spontant over det hele som gjør at man ikke faller ut av det som foregår på scenen. Man tror man har skjønt mønsteret for så å bli overrasket gang på gang.
Siste Sang handler om døden til en ung mann i 1820, men temaene som blir tatt for seg er like aktuelle i dag. Hvordan kan man få lov til å være seg selv i et samfunn hvor normer og forventninger er allerede bestemt for deg? Hvordan kan vi bryte ut av et fast mønster og transformere til noe annet – den man egentlig var ment til å være?Vi blir oppmuntret til å sette spørsmål ved ting, men følger du ikke pensum får du allikevel stryk. Hvordan kan det påvirke ditt liv?
Dette er en forestilling som satt lenge igjen i kroppen etter jeg forlot teateret og det er sjeldent jeg lar meg rive med på samme måte som jeg gjorde her. SisteSang spilles t. o. m. lørdag 20. februar og jeg vil oppfordre alle til å ta turen til Grusomhetens Teater for å oppleve denne type teater. For noen kanskje for første gang?
Denne forestillingen handler om et tema vi alle kjenner til: Cash money, spenn, gryn, penger. Vi møter karakterer som alle har lite av nettopp penger og vi ser hvordan livet deres påvirkes av det. De støter på velkjente utfordringer hele veien og må stadig velge mellom egen vinning og det som tilsynelatende er moralsk riktig. De fleste av oss har vel gått forbi en tigger og måtte ta valget om å gi vedkommende noen kroner eller ikke? Og den kjedelige ekstrajobben, er den egentlig verdt den luselønna likevel? Og vi har vel alle sett på en altfor dyr vare og lurt på om vi ikke bare skulle snike den ned i sekken? Nettopp, her er det mye å kjenne seg igjen i!
På grunn av tematikken og en enkel, men kul og effektiv scenografi, var jeg revet med fra jeg satt meg ned i salen. Og forestillingen blir faktisk mer og mer spennende utover! Alle historiene vi får oppleve er viklet sammen på en slik måte at man lett kan se sammenhengen, og alle byr de på humor, spenning og ikke minst ettertanke. Om du velger å se denne forestillingen kan du også glede deg til monologen i midten, som både er morsom og ekkel, og som virkelig var potetsalaten på denna pølsa! Det er ikke dumt å gå med en venn, for det kan godt hende du har ett og annet du vil diskutere etterpå!
Jeg vil begynne med å applaudere. Latter gjør sin første musikal på mange år. De kjører på med flere musikere, mange aktører på scenen og skriver eget manus og melodier. Modig, kult og beundringsverdig. Jeg er fortsatt usikker på om de lander helt på beina med selve forestillingen, men opplevelsen inne på Latter er fortsatt strålende.
Hurra for Latter sin nye storsatsing, teaterungdommen applauderer.
Det er vanskelig å skulle skrive en ren anmeldelse av selve forestillingen når det kommer til Latter. Hele kominorges scene er så mye mer enn teater. Her kan man ta seg en øl, man kan få seg en matbit og sånn sett krydre opplevelsen med mer enn underholdning. Hele stedet er strøkent. Ølet er perfekt kaldt, baren er passelig brun og toalettene (kanskje litt rart å nevne, men de fortjener virkelig å bli nevnt denne gangen,) er så rene at man kan speile seg i dem.
Øl er godt på teater
Rammen rundt er som dere skjønner upåklagelig. Selve forestillingen er vel, tja, litt tam. Historien om prinsesse Märtha i verdens beste land som vil være spesiell er kanskje ikke den beste. Alle de 500000000 Disney-referansene treffer nok ikke så godt som de hadde håpet. Jeg koser meg, men jeg ler litt lite, jeg bryr meg lite, og jeg er ikke ekstatisk når jeg forlater salen. Det er flere numre jeg liker «Hest-er-best» og «sangen-med-de-alternative» er høydepunkter.
Totalt sett sitter jeg vel igjen med en følelse av at selve musikalen ikke når helt opp, men teateropplevelsen den er stadig god. Så grunnene til å ta turen til latter og drikke øl mens man ser på Märtha er langt flere enn grunnene til å la være.
Når man setter seg ned i salen på Dansens hus er det vanskelig å vite hva man kan forvente. Dansekunstnere av høyeste internasjonale kvalitet kan som ingen andre kunsten å fange publikum ved bruk av kroppsspråk. Er man i tillegg en annerkjent koreograf slik Ingun Bjørnsgaard er kan man ikke fovente noe annet enn kvalitet, og det var vi vitne til fra rad 4 nå i kveld.
Bare så det er sagt, det er samtidsdans det er snakk om. En kunstform som snakker mer til følelsene enn forstanden. Som tittelen antyder er forestillingen ispedd hentydninger til gresk mytologi. Publikum opplever Medea, denne dystre kvinnen, vi opplever hatet, frykten, det destruktive. Vi ser et gyllent skinn. Dette er mer magi og eventyr enn en fortelling. Nærmere bevegelser enn dans, og det er nettopp det som gjør at denne danseforestillingen tidvis briljerer.
Når den er på sitt beste sitter jeg ytterst på stolkanten. Dansens mellom de to mannlige danserne var et høydepunkt. Stramt, sterkt, men også lekent. Noe man trenger, for musikk, stemning og ansiktsuttrykk gir liten plass til annet enn blodig alvor.
Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Jeg faller inn og ut av fortellingen. Jeg storkoser meg, før jeg faller litt ut.
Forestillingen er god. Kvalitet i alle ledd, men ikke en innertier. Jeg savner litt mot, mer lek, mindre statiske følelser og litt mer tak i historien. Musikken ble mer slitsom enn inspirerende (selvom grepet med å ta en felespiller opp på scenen fungerer utmerket).
Dette er ikke kommersielt, dette er kunst. Om du vil oppleve noe sanselig og kanskje utvide horisonten din kan dette være forestillingen for deg. Dansens hus har også en egen ungdomsrabatt. Er du under 25 år får du de fleste forestillingene til 150 kroner. GOLDEN FLEECE av Ingun Bjørnsgaard er verdt mye mer.
Tenk om hele fremtiden din er avhengig av et enkelt, tilsynelatende, ubetydelig valg i dag? Tenk om! Dette spørsmålet stilles og besvares på en strålende måte i Det Norske Teatrets store musikalsatsing denne våren.
Marianne (Heidi Gjermundsen Broch) nærmer seg 40 og er tilbake i Oslo etter et lengre opphold (og et mislykket ekteskap) i Sogndal. På Birkelunden møter hun to gode venner og valget om hvem hun skal bli med den ettermiddagen blir tatt. Her deler historien seg. Mari (Marianne) blir med naboen Liv (Silje Lundblad) og hører på den kule gitaristen, mens Anne(MariAnne) blir med vennen Lukas (Jon Bleiklie Devik) på aksjon. Resten av forestillingen følger man Mari og Anne gjennom opp og nedturer, mann, barn, jobb, sorger og gleder. To ulike livsløp for den samme kvinnen, avhengig av ett enkelt lite valg… Tenk om.
Bare så det er sagt først som sist, forestillingen er strålende! Heidi Gjermundsen Broch bærer stykket fjellstøtt og befester sin posisjon som Norges ubestridte musikaldronning, scenografien er stødig og ledig, og bandet briljant. Jeg vil også trekke frem Silje Lundblad og Julie Moe Sandø som utgjør et nydelig og ekte-følt par. Scenen inne på T-banen er også verdt å glede seg til.
Stykket fremstår som bunnsolid. Tekstens genialitet er at ingen av de to mulige livsløpene virker mer attraktivt enn det andre, dette gjør at man heier på MariAnne i begge sammenhenger. Den eneste svakheten som er å trekke frem er at det kanskje tidvis blir litt for kontrollert. Scenografien er fin, kostymene fine, musikken fin, man mangler kanskje det lille ekstra, det som virkelig river i sjelen og gjør at man mister pusten. Dette uteblir, uten at det savnes nevneverdig.
Jeg vil med trygghet anbefale alle å se denne forestillingen, mens jeg gleder meg til flere musikaler med Heidi i hovedrollen.
