Jeg ble sendt for å se på danseforestillingen Spotted på Black Box under den internasjonale teaterfestivalen i Oslo. Det jeg tidligere har sett på Black Box kan kalles “sært”, men jeg hadde ikke forventet at dette stykket skulle være så langt fra hva jeg syns kan kalles teater. Jeg forstod ingenting! I 45 minutter satt jeg som et spørsmålstegn og spurte meg selv: Hvorfor syns alle andre i publikum at dette er spennende? Jeg fant ikke et svar. At det ble kalt en danseforestilling forstår jeg ikke, for det ble ikke danset noe. Og hvorfor de må sette inn en naken kvinne, eller hvorfor hun ene tisser(!) på scenen skjønner jeg heller ikke. Jeg må bare legge meg flat og si: dette er ikke min type forestilling!
Mette Ingvartsen inntar Dansens hus. 12 dansere befinner seg på scenen. Musikken går fra veldig høy til helt fraværende. Danserne er nakne. Dette er høykultur. Publikum later til å ha bestemt seg for å like dette. Det er liksom ikke helt legitimt å ikke bli imponert.
Jeg synes denne forestillingen er komplisert. Danserne er dyktige, og fryktelig mange ble fryktelig imponert. Jeg var nok ikke en del av denne majoriteten. Jeg synes nakenheten fremstår litt påtatt. Det er som om de ber deg om å elske forestillingen fordi “den er så kunstnerisk”. Jeg forstår veldig lite.
Forestillingen er nok best for dansere med høy alder og stoooor innsikt i samtidsdans. Dette er ikke så lett fordøyelig, og jeg vil ikke si den er spesielt tilrettelagt for ungdom.
Jeg føler at jeg opplever kvalitet, men denne kvaliteten når ikke helt frem til meg. Rett og slett ikke min kaffe.
Diva and The beast! En helaften på Chat Noir fylt med latterkuler, glede og gåsehud.
Torsdag kveld fikk vi gleden av å se Diva and the Beast på Chat Noir med selveste Øyvind Blunck og Reidun Sæther i hovedrollene. Jeg viste ikke helt hva jeg kunne forvente, for dette er etter min mening en litt merkelig sammensetning av artister, og jeg sitter igjen med samme følelse nå.
Det tok litt tid før de kom ordentlig i gang, men når Reidun endelig kliner til med “I will always love you”, og en rekke andre Whitney Houston sanger, har jeg gåsehud på hele kroppen fra første tone. Et annet høydepunkt under første akt var Øyvind Blunck sin sketsj om hvordan man ikke må blande. Det er selvfølgelig alkohol det er snakk om, og med Blunck sitt gummiansikt sitter latteren løst hos de fleste i salen.
Vi merket fort at vi var de som trakk ned gjennomsnittsalderen blant publikum betraktelig! Vi merket også at showet til tider var lagt opp for den eldre garde, da det var gjensyn med flere av Øyvind Bluncks karakterer. Dette er noe verken jeg eller min venninne har noe særlig kjennskap til, men resten av publikum gapskrattet under disse scenene, så har man kjennskap til karakterene fra før av, er nok dette noe å få med seg.
2. akt blir åpnet med sangen Master of the house fra Les Miserables, og dette vil jeg si er det beste nummeret Reidun og Øyvind gjør sammen. Ensemblet, bestående av fire sangere, er også med i dette nummeret og gjør en veldig god jobb. Det er stor variasjon i repertoaret, og plutselig står Reidun på scenen i en glimrende versjon av All about that base. Her må jeg også trekke fram Sofie Bjerketvedt, som gjør en så god jobb i ensemblet at hun kunne hatt sitt eget show! Likevel er stemmen til Reidun den største, og i den siste delen av showet får hun virkelig vist hva hun kan og hvor allsidig hun er.
Hver for seg er Reidun og Øyvind fantastiske, men sammen er det ikke alltid det klaffer like bra. Spesielt de korte samtalene i første akt høres ut som de er sagt tusenvis av ganger før og virker lite troverdig. Jeg sitter for det meste og venter på at de skal begynne å synge, for lite viste jeg at Øyvind Blunck kan synge, men han er faktisk veldig god, og stemmen klinger godt med Reidun Sæther i de “riktige” sangene.
Alt i alt var det en veldig underholdende forestilling, selv om jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg så en musikal, konsert eller et stand-up show.
Interessert i utforske hovedstadens utvalg av dansesjangere- og stiler? Sørg for å skaffe deg billetter til neste runde av Measure Your Crew, og opplev en konkurranse som ? bokstavelig talt ? tar tempen på Oslos ferskeste dansegrupper.
Det er en uhøytidelig stemning og et høyt støynivå som preger hovedscenen når Dansens Hus åpner dørene for dansekonkurransen Measure Your Crew. Det er fullt hus, ikke en eneste stol ledig, og store deler av publikum sitter strødd langs scenen hvor arrangørene har lagt ut puter på gulvet. Arrangementet går for femte gang, og med billetter revet bort på under fem minutter er det tydelig at konseptet har blitt en stor suksess med årene.
Measure Your Crew har en enkel oppskrift: Ti dansegrupper fremfører sitt show på maks tre minutter, et dommerpanel avgir karakterer fra skalaen 1-6, og til slutt faller avgjørelsen på publikums applaus og roping. En lydmåler fanger opp responsen, som dermed gir publikum det siste ordet i hvem som vinner premien på 30.000,-.
Kveldens ti dansegrupper består av dansere mellom åtte og 50 år, og varierer i sjangere fra moderne, jazz, hiphop, dancehall og irsk folkedans. Deltakerne er hovedsakelig fra Oslo, men blant danserne finner vi også K-Crew som har reist fra Kristiansand for å delta. Dommerpanelet består av profesjonelle danseutøvere- og pedagoger Huyen Huynh, Thomas Talawa Prestø og Jeffrey Young. Dommerne setter tidlig standarden for kveldens kriterier ved å vektlegge følelser i dansen fremfor teknikk, noe som passer godt til kveldens ulike nivåer. Her kan hvem som helst ha sjansen til å vinne, uavhengig av om de er utdannede dansere eller danser på fritiden.
I det konferansier Mehdi Ashtiani fra breakdance-gruppa Floorknights (kjent fra Norske Talenter) sparker i gang showet sammen med David Castaneda, fylles salen av stormende jubel. Lydnivået kan sammenlignes med Bieber-fever, og energien smitter over på deltakerne. Selv om det er et stort sprang mellom nivåene hos de ulike gruppene, fylles scenen av gode koreografier fra alle gruppene, og de fleste opptrer med sterk tilstedeværelse og innlevelse. Nevneverdige grupper er jentene mellom 13 til 17 år i hip hop/dancehall-gruppa Illegal Kingdom (som vant fjorårets Measure Your Crew) og dancehall-gruppa Surreal, bestående av dansere fra åtte til ti år. Sistnevnte fikk flere i publikum til å vrikke på dansefoten, inkludert anmelderen selv.
Til tross for mange sterke danseinnslag, er både publikum og dommere enige om førsteplassen; Dansegruppa The Lab stikker av med premien etter et imponerende show ? ikledd enkle denimbukser og svarte t-skjorter, og en tight koreografi med elementer fra ulike dansestiler som jazz og hip hop.
Arrangementet virker, til tross for gode danseinnslag, litt tatt på sparket. Konferansierene spiller på tørre vitser og intern humor med dommerne, noe både publikum og danserne kunne vært foruten. Det er tydelig at dette er en viktig konkurranse for deltakerne, og at de har lagt ned mange timer i øvingssalen. Dette burde tas på alvor.
Sett bort i fra selve konkurransen, er arrangementet et innblikk de ulike krokene av Oslos og Norges dansemiljø. Det er et konsept som samler alle slags dansere, samtidig som det utvider publikums horisont. Og viktigst av alt, så understreker Measure Your Crew at du aldri er for ung eller for gammel til å drive med det du elsker.
Kun få timer før premierestart fikk jeg tilbudet om å se Romeo og Julie. Dette er en forestilling jeg har tenkt at jeg skulle se, så selvfølgelig kastet jeg meg rundt for å få med meg dette. Jeg fikk med meg en venninne som ikke har sett så veldig mye teater før, og var derfor ekstra spent på stykket og om venninna mi ville like det. I tillegg fikk jeg for første gang prøve meg som gjesteskriver på en teaterblogg!
Jeg er klar
Først og fremst er Romeo og Julie en klassiker som alle bør kjenne til. Historien om de unge elskende som velger hverandre, til tross for en familiestrid som de ufrivillig er en del av. Dette er et stykke som man ofte finner i pensum på videregående, og denne forstillingen kan med absolutt brukes i undervisning.
For det andre så tror jeg at Romeo og Julie appellerer til ungdom, fordi de kan kjenner seg igjen i denne unge logikken som river i disse to unge. Regissør Marene Bjørseth har valgt å sette Romeo og Julie inn i en mer moderne setting. Klær, musikken og språket viser til et samfunn mer likt vårt eget. Selv om språket er mer modernisert, så kan deler av teksten være noe tung å få med seg. Nynorsken til noen av skuespillerne sitter litt dårlig, og i starten er det mye tekst og lite handling. Det ble også litt forvirring i starten ved at Tybalt og Paris spilles av samme skuespiller, som bare skifter farge på dressen for å veksle mellom disse to karakterene.
Noe av det jeg virkelig vil trekke frem som det mest positive i dette stykket er fokuset på relasjoner ? vennskap og kjærlighet ? innad i familiene. Dette er en kjærlighetshistorie og jeg føler at dette er det forestillingen har fokus på. Mens vi som publikum alltid ser trusselen lure i bakgrunn. En trussel som minner oss på at lykken vil være kortvarig. De to som spiller Romeo og Julie, Axel Bøyum og Kjersti Dalseide gjør gode og troverdige karakterer. Jeg blir sjarmert av disse to, og jeg tror på de følelsene de har for hverandre.
Jeg vil også si Preben Hodneland i rollen som Mercutio imponerte stort, både gjennom sang og rolleprestasjon. Alt i alt er dette en forestilling jeg vil anbefale folk å se. Ta med søsken, barn, barnebarn, klassekamerater, venner og dra på teater og se en klassiker! En klassiker i en litt ny innpakning, men med den samme historien. Det er kjærlighet, hat. Liv og død.
Om dagen er han Rune, om natten er han Brune. Superhelten som maler sykler brune. Det er barneteater og Akershus teater samarbeider med Teater Joker. Vi har fått plasser på første rad og skuespillerne vinker til oss og sier de er glad vi kom. Det er en gjennomført stemning, fra start til slutt. Når det var slutt smilte jeg stort.
Dette var gøy. Ganske enkelt gøy. Historien er fantastisk og tar for seg tematikker som død og mobbing. Boken forestillingen er basert på vant Nordisk Råds litteraturpris for barne og ungdomslitteratur. Vel fortjent. Formidlende, nydelig, sår og tøff historie. Jeg er mektig imponert.
Rune er sammen med bestefar på et stort skip
Selve teaterformen er bande mime, en form som handler om at skuespillerne selv lager bilder underveis. Plutselig er skuespillerne stoler, båter, TV-skjerm eller vegg. Formspråket er innarbeidet og perfeksjonert, men noe gjør at det oppleves litt slitsomt og heseblesende. Forestillingen er ganske kort, noe den tjener på. Man går ikke lei formen, og så lenge historien er så til de grader bunnsolid vil jeg andefale å få den med seg….enten som teater eller i bokform.
Med tanke på forrige innlegg, skulle man kanskje tro at det ikke foregikk noe annet på Det Norske Teateret for tiden… Men det gjør det altså! Til og med et par av de samme skuespillerne befant seg nemlig på Scene 2 tirsdag kveld, i bestillingsverket “Kven er redd?” av Carl Frode Tiller.
Forestillingen tar for seg nåtidens familieliv og -konflikter, alt som ligger under den tilsynelatende perfekte overflaten i “de tusen hjem”. Det er i alle fall inntrykket jeg sitter igjen med etter to timer med sarkasme, ødelagte middager, tenåringsopprør, svigerforeldre og hverdagslige rutiner. Det hele fremstilles i en leilighetslignende scenografi, hvor vi får innsyn til både bad, toalett, stue og kjøkken, med alt det innebærer. Her stekes løk så det svir i nesa, kaffen traktes og snøen fyker utenfor vinduet. Med publikum som den fjerde veggen dyrker regissør Lasse Kolsrud “titteskapsteateret”. Det skriker av realisme!
Når også handlingene er gjennomsyret realistiske – eller virkelighetsnære om du vil – både i spillestil og innhold, opplever jeg det som litt platt. Det er ingenting som blåser meg over ende i forestillingens form. Det er tradisjonelt og finurlig. Jeg tar meg selv i å tenke på hvordan de har løst vannet i dusjen og komfyrinnredningen… Det er imidlertid ett brudd som løser opp i alt dette, og som drar oss ut av de hverdagslige dialogene. Med det noe oppbrukte virkemidlet med plutselig brudd i scener og lys, og spot på hovedpersonen, forteller familiefar Bjørn oss om sine følelser i situasjonen og livet generelt. Det er ikke alltid jeg forstår hva han egentlig snakker om, da det veksler mellom hans tanker om skuespillerkarrieren og familien. De glir litt over i hverandre, og skaper noe forvirring, i alle fall hos meg.
Selv om bruddene løser opp i forestillingen, tar jeg meg i å ønske meg tilbake til kranglene. For på tross av den noe uoppfinnsomme iscenesettelsen, blir både min venninne og jeg revet med i situasjonene. Det er jo sånn at vi også på grunn av det realistiske kan kjennes oss ekstra godt igjen og føle med karakterene. Kanskje er det nettopp i en slik forestilling, at formen kommer til sin rett igjen. Så kan man velge om man liker det eller ikke. Temaet om tilhørighet i egen familie er benektelig aktuelt, uansett iscenesettelsesform, og treffer noe i de fleste.
Det Norske Teatret har gjennomført premieren av sin største teaterproduksjon noensinne. 8 timer på teatret, med start klokken 00.00. Det er natt i Oslo, det er natt i verda, temaet er andre verdenskrig, en enorm fragmentert historie venter oss. Man må jo bare velge seg noen fragmenter, for, som det blir sagt i forestillingen, skulle man lest navnene på alle de døde under krigen ville man lese navn sammenhengende i over ett år.
Vi møttes i foajeen til teateret. Det myldret av mennesker rundt oss og klokka hadde akkurat bikket 23.25. På vei inn gikk jeg forbi festglade mennesker på vei for å danse. Det føltes litt rart, egentlig. Som om alle vi som gikk inn dørene på Det Norske Teateret liksom var invitert på et hemmelig prosjekt, som bare vi fikk være med på. Og på en måte var vi jo det. Det er jo et enormt og unikt teaterprosjekt (i norsk målestokk, i alle fall) som kun spilles et fåtall ganger. Tidspunktet og omgivelsene understrekte det bare enda mer; dette er en spesiell begivenhet. Dette er ingen konvensjonell teateropplevelse.
Siden vi hadde billetter som inkluderte bespisning, fikk vi ved ankomst utdelt hver vår termokopp som vi kunne fylle med kaffe (og te) gjennom hele natten. Den skulle vise seg å være svært kjærkommen, selv for en som ikke liker svart kaffe. Det var også satt ut flere tepper, som vi gledelig tok med oss inn i salen. Salen var bekmørk, kun opplyst av publikumsvertenes lommelykter. Det vanlige sceneteppet var byttet ut med en stor, sort blikkvegg. På rad 5 satt vi oss godt til rette, og kom raskt i snakk med et eldre ektepar i setene ved siden av. Det var litt som om følelsen av å være med på et, om ikke hemmelig, så i alle fall unikt prosjekt gjorde publikum mer åpne og nære. Det var i større grad enn ellers noe å snakke om med sidemannen. “Har du opplevd noe som dette før”, “jeg er virkelig spent”, “her er det bare å sette seg godt til rette”.
Så gikk teppet opp og skuespillerne, scenografien, lyset og musikken dro oss inn i neste del av forestillingen. For på en måte var jo forestillingen allerede i gang i foajeen, i kaffekoppene, i samtalen med naboen. Det er dette med teateret som en begivenhet og spørsmålet om hvor en teaterforestilling starter og stopper, regissør Erik Ulfsby virker å ville utfordre. Hele teateret er fysisk omgjort av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Det står fraktekasser og madrasser rundt om kring, alle plakater er tatt ned, bilder og skulpturer er dekket til, og vinduene i publikumsfoajeen er blendet av store, grå tepper. Over det hele finner vi ordene “HEIL” og “HEIM”. Det er en unntakstilstand på teateret, noe som er med på å understreke den totale begivenheten.
Vel inne i forestillinga fortsatte det totale teateret. I slutten av akt to ble fiksjonen avbrutt ved at et panel på tre personer ble kalt opp på scenen for en debatt om krig og ekstremisme i Norge og Europa i dag. Sammen med pausene er det med på å bryte opp forestillingen, noe som er viktig med en slik varighet. I pausene gikk vi ut for å trekke frisk luft og strekke på beina. Det var godt å bevege seg, og igjen fikk jeg følelsen av et ?hemmelig prosjekt?, da gatene i Oslo plutselig var tomme for mennesker. Kun et par slitne danseløver passerte oss da vi gikk tilbake inn i teateret.
Det at vi fikk suppe og brød i den midterste pausen, befestet hele ideen om en total begivenhet. De siste sansene fikk ta del i opplevelsen, og vi fikk stilnet rumlende mager. Matpausen var strategisk plassert rett før de fleste ville fått en knekk, rundt 03.30. Vi fikk energi og fylt opp lageret og var klar for siste halvdel.
Trøttheten tok aldri overhånd hos meg. Jeg hadde sovet litt i forkant, og drakk litt kaffe og spiste litt sjokolade underveis. Noen rundt oss så ut til å ha det litt tyngre. Det var interessant å kjenne hvordan øynene og hodet var våken, mens kroppen ble mer og mer slapp. Hvordan hjernen konsentrerte seg mest om å følge med på scenen, og ikke så mye på motorikk? Ble litt søl. Da vi til slutt gikk ut av teateret var det lyst og stille. Søndag kl 07.30 er kanskje det mest rolige tidspunktet i sentrum av Oslo i løpet av hele uka. Det var en spesiell opplevelse å tusle bort fra teateret på denne tiden. På t-banen hjem var det få mennesker, men flere av dem hadde termokopp med Det Norske Teaterets logo på. Jeg så på dem og tenkte at vi liksom var en del av en egen klubb nå. At vi delte noe sammen. Gjennom denne forestillingen ble det kollektive i teateret veldig tydelig for meg.
Teateret:
Selve teaterdelen av denne begivenheten, som jeg nesten må betegne det som, består av fire fragmenterte akter. Vi føres gjennom historie på historie fra verdenskrigen og tiden rundt, av 12 skuespillere i grønne, militante antrekk. Historiene plukkes tilsynelatende tilfeldig ut blant 66 000 postkort som ligger strødd ut over gulvet. De er ikke tilfeldige, men de gir et fint bilde på at de bare er én av uendelig mange. Og nettopp det at det er mange historier, reddet på sett og vis opplevelsen for min del. Det var helt nødvendig for å opprettholde min interesse at det skjedde skifter, at nye, overraskende ting kunne oppstå. Allikevel var det ikke alle historiene som tiltalte meg like mye, men det skal kanskje litt til når du fyller 8 timer med historier. Alle kan ikke treffe blink. Allikevel var ikke varigheten på sekvensene lange nok til at jeg falt helt ut og heller begynte å fokusere på hvor trøtt jeg burde være, eller hvor lenge det var til pause. De klarte å beholde oppmerksomheten min. Mange ganger takket være fremragende skuespill, spesielt blant kvinnene i ensemblet. Ved flere anledninger måtte jeg kommentere hvor sabla god de var til min kollega, og ble spesielt trollbundet av Gjertrud Jynges levering av den gjennomgående historien om Rebekka som fikk alle disse brevene, men som selv ikke er tilstede. Krigen som stempel der “stempelet defineres av det som er tatt bort” ble en ekstra sterk metafor gjennom hennes levende formidling og nærve.
Selv om begvenheten er nyskapende i sin form er teateret stramt, rent, polért, velspilt og kontrollert. Her er ikke de store sjokkerende tingene gjort. Det er en underliggende kontroll, de store sjansene er ikke tatt. Bunnsolid og fantastisk? Ja. Men eksepsjonelt revelusjonerende? På ingen måte.
Konseptet:
Så er det kanskje ikke forestillingens ville krumspring som gjør at man burde få med seg denne opplevelsen, men det var det vel heller ingen som ønsket. Formatet og konseptet er spesielt nok. Tematikken er tung, trist og griper. Alle har et forhold til krigen. Den er smertefull og grusom. Selv for Rebekka, som ikke er der.
Jeg anbefaler alle å se dette, og jeg kaller det dette, for det er snakk om så mye mer enn en forestilling. Det handler om natten, om krigen, om Rebekka, om Peggy og om alle de som ikke er her.
“Jeg tror aldri jeg har sett en tre timer lang forestilling uten å kjede meg, eller miste fokus et sekund. Det gripende familiedramaet Sorga kler Elektra brøt imidlertid forbannelsen.”
I kveld fikk jeg bokstavelig talt gleden av å se premieren på The rest is silence, og er ikke i tvil om at dette er den beste forestillingen jeg har sett på Dansens hus!
Jeg pleier å være veldig kritisk når jeg ser forestillinger, men her fant jeg ikke noe å sette fingeren på, for forestillingen fenget meg fra start til slutt. Når man kommer inn i rommet ser man fire dansere som står i planken midt på gulvet. De har på store ullgensere og jeg tenker med en gang at det må være varmt og tungt.
Pressefoto fra www.dansenshus.com
Forestillingen er et samarbeid mellom skuespiller Kate Pendry og koreograf Hege Haagenrud, og det er en dialog mellom disse to som driver forestillingen.
Vi hører stemmen til Kate Pendry som forteller om det anstrengte forholdet til moren og om hvordan dette har påvirket oppveksten hennes. Spiseforstyrrelsene er et sentralt tema og hennes forhold til gutter får fram litt humor i den til tider ganske dystre forestillingen. Litt ut i forestillingen får man også svar på den litt rare åpningsposisjonen og de store ullgenserne, i jakten på den “perfekte” kroppen. Det er mye tekst, men de fire danserne klarer på magisk vis å sette bevegelser til ordene, og selvom all tekst er på engelsk, har jeg ikke noe problem med å forstå handlingen.
Forestillingen bygger på avskjedsbrevet som moren til Kate Pendry skrev til henne før hun døde, og dette brevet avsluttes med setningen “The rest is silence” – et sitat hentet fra Shakespeare’s Hamlet. Dette avslutter også hele forestillingen, og er du av den følsomme typen må du nok regne med å felle noen tårer. Det er en rørende og sterk fortelling, og jeg anbefaler den på det sterkeste! Det er mye man kan kjenne seg igjen i, og det eneste “negative” jeg kan finne er at forestillingen er altfor spennende i forhold til lengden på ca. 55 minutter. For en som har sett i overkant mye 3-timers musikaler, satt jeg nå igjen med følelsen av “Hæ, er det ferdig allerede? Jeg vil se mer!”
