På amfiscenen står det seks grå kasser, tre av dem er fylt med jord. I midten av gulvet er et rektangulært hull i gulvet fylt av den samme massen. Det minner først om kister og gravplasser… Men i løpet av forestillingen får vi også framkalt de gode minnene om pløyd mark og kyr, om våronn og om liv. Det er allikevel døden Tarjei, hardt og nært, minner oss mest om.

Med en minimalistisk scenografi og spillestil ligger mye av ansvaret på skuespillerne selv. På bildet: John Emil Jørgensen som Tarjei. FOTO: Øyvind Berg

Tarjei har urpremiere på Nationaltheatret denne våren. Forestillingen er basert på Helga Flatlands romantriologi, og har blitt til teater gjennom Tyra Tønnensens dramatisering og regi. Forestillingen omhandler Tarjei og hans familie, gården deres, familievenner og etterspillet av Tarjeis bråe bortgang som soldat i Afghanistan. Tønnesen er kjent for å framstille vanskelige følelser og relasjoner veldig finurlig og smart, og Tarjei føyer seg på nydelig vis inn i denne praksisen.

Premisset for forestillingen, er at rollene kan henvende seg til publikum og fortelle oss sin historie og sine tanker. Det oppleves nærmest som en strøm av monologer, ispedd små dialogspill. Mesteparten av forestillingen omhandler tiden etter Tarjeis død, og karakterene forteller oss om sorgen, tapet og situasjonene de befinner seg i i etterkant. I neste øyeblikk er de midt i en dialog. På den ene siden gir premisset oss en distanse til det som skjer. Vi får det fortalt, istedenfor å se det ekte og brutalt spilt ut foran oss. På en annen side blir det nærere. Vi kommer tettere på karakterenes indre liv og deres konfliktfylte og komplekse følelser og tanker.

Å bringe inn et naturlig element som jord, gir forestillingen en ekstra røffhet. På bildet: Nils Johnson. FOTO: Øyvind Berg

Forestillingen makter virkelig å vise en stor bredde av sorg og sorgprosess, og det hele formidles av et sterkt og varmt ensemble. De gjør en formidabel jobb i å portrettere menneskene fra Flatlands univers. De er troverdige og komplekse. Aktørene hopper lekende lett mellom monolog og dialog, mellom fortid og nåtid, det skjøre, såre, sinte og muntre. Karakterene gjennomgår bølgedaler av emosjoner og ensemblet klarer på mesterlig vis å gi dem både dybde og myndighet. Dette kjennes ekte. Jeg blir rørt av å føle at jeg kommer så tett på menneskers brutale tap og sorg.

Det er dog ikke alle historiene som engasjerer meg like mye. Dette gjelder blant annet familievenn Ragnhilds personlige monolog. Det er godt at noen mennesker bare er støttespillere, og når hennes indre liv også skal blottlegges, blir det i lengste laget. Det kan bli litt for mye av det vonde i en tragedie også.

Det er få lysglimt i historien, og om du ønsker å se lettbeint teater med humor og glede, er ikke Tarjei noe for deg. Men teater er også arenaen for de vonde følelsene og den tunge sorgen, og Tarjei framstiller dette på en fantastisk måte! Det er en tøff forestilling som viser sorgens mange sider. Vi får kjenne oss igjen og vi får føle med. En ordentlig katarsisopplevelse, om du vil! Noen ganger er det faktisk godt å se noe som gjør vondt.

Det er en lun og god stemning i publikumsfoajeen hos Dansens Hus denne fredagen. Helgen er mer eller mindre forbeholdt legendekoreografen Trisha Brown (1936-2017). Med tre visninger av denne hyllestforestillingen, er det også lagt til rette for å fordype seg grundigere med både forestillingsintroduksjon, workshop med kompaniet, filmvisning om koreografen og kunstnersamtale etter forestilling. Trisha Brown har helt tydelig vært en viktig dame!

Dansernes samhandling er en sentral del i Trisha Browns verker. FOTO: Stephanie Berger

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forestillingen består av fem individuelle koreografier av den anerkjente koreografen. Det er Trisha Brown Dance Company som presenterer den omlag 2 timer lange “kompotten”, på Dansens Hus sin hovedscene. Det er ikke ofte vi kommer inn til et lukket sceneteppe. Det gjør vi i kveld. Teppet lukkes mellom hver dans, og er med på å avgrense de fem ulike koreografiene. Dette er ikke en sammenhengende forestilling, men en visning av fem selvstendige verk. Formen er uvant, men det summer godt i publikum mellom hvert innslag.

“Groove and countermove” er en fargerik og energisk dans med mye humor. FOTO: Stephanie Berger

Bevegelsesmaterialet som presenteres i kveld karakteriseres av uforutsigbare bevegelser, nøytrale ansiktsuttrykk, overraskende vendinger og twister på kjente trinn og et eget indre tempo. Musikken er for det meste et selvstendig element, som ikke manifesterer seg i dansen. Det er som om både bevegelsene, musikken og mimikken står hver for seg. Det er ikke samspill mellom elementene. Når man så opplever dem på samme tid, blir det et annerledes og nesten humoristisk resultat. Den andre dansen, “Groove and countermove” fra 2000, høster mye latter i salen, og er helt klart min favoritt i første akt. Her er det tempo, morsomme vendinger og masse farger!

Forestillingen er på sitt beste når det er høyt tempo og spennende løft. FOTO: Stephanie Berger

Den store utfordringen jeg får i møte med Trisha Brown sin dansestil, er følelsene. En stor del av dans er for meg følelser. Med de anonyme ansiktsuttrykkene og det fraværende samspillet med musikken, blir det rett og slett litt følelsesløst. Det blir bare bevegelser. De forteller meg ikke noe, og etter fire danser er jeg lei. Jeg kan forstå at Browns koreografier har vært nyskapende og viktige, men når de presenteres på rad og rekke blir det for repetitivt og dessverre litt kjedelig. Heldigvis avsluttes forestillingen med “L’amour au théâtre” (2009) som inneholder flere nydelige parkoreografier! Her beveger danserne seg nesten som dukker, og er mer eller mindre avhengig av hverandre for å endre retning. Det er i denne samhandlingen, med mange løft og høyere tempo at dansen er på sitt beste.

Er du veldig interessert i Trisha Brown og det historiske aspektet av hennes arbeid, ville du kanskje ha vært der. Hvis ikke, gjør det ikke noe at du kan sparer deg til en litt mer fortellende og moderne forestilling.

Cally Monrad var en sånn dame som man ikke kan ta øynene vekk fra. Hun var viljesterk, hadde pågangsmot og en sjarmerende evne til å se bort fra egne begrensninger og heller se muligheter. Hun sang, skrev bøker og dikt. I femti år var hun en stor stjerne i norsk kulturliv og i 1942 velger NS henne til å bli Det Norske Teatrets første (og så langt eneste) kvinnelige teatersjef. I dag er hun glemt. Bildet hennes henger ikke noe sted på teatret, og få, om noen, vet hvem hun var.

Ingeborg Sundrehagen Raustøl spiller Cally Monrad. FOTO: Dag Jenssen

Forestillingen forsøker å vise en hel kvinne, med både mangler og evner. Ingeborg Sundrehagen Raustøl spiller Cally med stor innlevelse, dessverre har hun blitt tildelt en nærmest stillestående regi hvor hun står stille/kler av og på seg store deler av forestillingen. Hun mestrer Callys flørtende og naive sider (Cally ble gift og skilt fire ganger) til det fulle, men sorgene og nederlagene oppleves konstruerte og lite engasjerende. Jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye om hvordan det går med Cally, og siden dette i stor grad er en personskildring blir det vanskelig å falle for forestillingen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som sangerinne var Cally omgitt av både beundrere og kritikere. På bildet f.v. Petter Winther, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Espen Reboli Bjerke og Eivin Nilsen Salthe. FOTO: Dag Jenssen 

Det er så synd, for skuespillerne er utvilsomt dyktige. Den intime scene 3 innbyr dessuten til nøye granskning av individet, og Cally sin historie er lett å fortelle med en rekke vinklinger. Kanskje er det tatt litt for forsiktige valg? Cally er hverken dum, smart, mektig, svak, uredd eller redd. Jakten på “det hele mennesket” Cally Monrad går kanskje på bekostning av teaterforestillingen Cally.

Når det er sagt kjeder jeg meg aldri. Etter forestillingens slutt fortsetter jeg å google Cally Monrad. En utvilsomt spennende skikkelse med masse dramatisk potensiale for scenen. Dessverre blir Cally på Det Norske Teatret først og fremst et forsøk på å forklare en kvinneskikkelse i stedet for å lage en teaterforestilling om en. Et kompromiss jeg tviler på at Cally Monrad selv hadde ønsket at noen skulle gjøre.

Det er en fullstappet foaje som venter på Black Box teater søndag kveld. Mange venter foran sceneinngangen, ivrige etter å sette seg. Andre tar det med ro foran baren, og enda flere står i billettkøen. Forestillingen har vært utsolgt lenge, men fortsatt har noen møtt opp i håpet om å sikre seg uavhentete billetter. Jeg hadde aldri før hørt om kompaniet De Utvalgte eller deres forestilling, Skipet vol.3, men det voldsomme oppmøte pirret fort oppmerksomheten. Spent fulgte jeg folkemassen inn i salen for en forestilling jeg sent vil glemme.

Skipet vol. 3 er en vakker reise inn i scenekunstens verden. FOTO: De Utvalgte sitt arkiv

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Første scenebilde inneholder mye og lite på samme tid. En mann ligger på siden med ryggen vendt mot publikum. En kvinne i hvit kjole sitter lent mot en stolpe. Hun er dekket av blod. Ved siden av henne ligger en felt hjort. Til venstre står det to rungende trapper, og plassert til høyre er musikerne som spiller live gjennom hele forestillingen. På en så stor scene dekker disse elementene en liten del av plassen, men allikevel fyller de rommet med bildene som lages. Min nysgjerrighet øker ytterligere.

Det skapes mange ulike tablåer på scenen i løpet av de neste nitti minuttene. Fire eldre mennesker reiser rundt på scenen i en slags flyttbar dreiescene. De diskuterer alt fra familierelasjoner til grunnstoffer. Sammen med den bloddekkede kvinnen, er de det konstante elementet i forestillingen. Fra å sitte på gulvet med den døde hjorten, står kvinnen etterhvert på midten av scenen med en voldsom monolog om å miste kontroll. Senere sitter hun på toppen av trappen og hører på historiene til flyktninger som har reist dit med båt. Mannen som går rundt på scenen med en røykmaskin lukker plutselig sceneteppe og forteller oss om en drøm han hadde. En hund kommer og går på scenen, tilsynelatende som den vil.

Jeg vil beskrive denne forestillingen som en samling av ulike uttrykk. Det er en kunstform bestående av skuespill, performance, musikk, lysbilder og røyk. Dette er ikke en fortelling, men en slags reise. En reise hvor du, gjennom kunstuttrykkene, får glimt av små og store øyeblikk. Noen konkrete og noen abstrakte. Det er ingen tydelig tematikk (i hvert fall ikke som jeg oppfattet), men det oppleves ikke som en mangel. Jeg kjedet meg ikke et sekund. Jeg ble fascinert, rørt og engasjert om hverandre, selv om jeg halvparten av tiden ikke skjønte meningen av det som skjedde på scenen.

Skipet vol.3 seilte i havn på søndag, så det er dessverre ingen flere forestillinger på plakaten. Men om den skulle settes opp igjen anbefaler jeg alle å ta turen. Dette er teater jeg mener det er viktig å se. Teater som bryter med sjangre og forventinger, og som tør å forske og leke med hva kunsten kan tilby. Jeg råder alle til å holde et øye åpent for De Utvalgte, det skal i alle fall jeg gjøre.

Så lenge man stod på innsiden var livet flott, men i det øyeblikk man havnet på utsiden, var livet over. I alle fall for de fleste. Teater Manu tar oss med på en reise som viser oss hvordan Hitlers Tyskland kunne snu tillit, stolthet og tilhørighet til frykt, mistenksomhet og paranoia.

Forestillingen er rå og direkte, scenografien like så. FOTO: Dag Jenssen

Den intime salen er så og si fullsatt i det dørene lukkes. Fire skikkelser entrer scenen, lyset senkes. I løpet av de neste 90 minuttene fortelles en sterk historie som er skrevet på bakgrunn av intervjuer med 9 døve som overlevde 2. verdenskrig.

Hans og Gertrud vokser opp i Tyskland i tiden før Hitlers maktovertagelse i 1933. Hans er født døv og interesserer seg for sport og motorsykler. Gertrud studerer medisin og blir tidlig opptatt av biologiens muligheter til å utrydde menneskets fysiske og psykiske sykdommer. Vi følger dem begge gjennom deres jag etter anerkjennelse, engasjement i Sturmabteilung (SA), på flukt fra myndighetene og til slutt som fanger i Auschwitz.

De tre skuespillerne gjør en solid jobb. F.v. Eitan Zuckermann, Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, FOTO: Dag Jenssen

Som eneste profesjonelle teater med tegnspråk som scenespråk, står Teater Manu i en særstilling. Som forestilling gjør Gråtende hender det samme. Formidlingen på scenen er rå og direkte, og følelsene til å ta og føle på. Historiens mange nyanser speiles i skuespillernes ansikter og vår histories grusomhet treffer meg som et slag i magen. Forestillingen er på mesterlig vis tilrettelagt for hørende ved stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad. For øvrig akkompagneres skuespillet av subtil, men virkningsfullt lysdesign, og lydeffektene praktisk talt føler man. Benkeradene vibrerer når det fortelles om marsjerende soldater, et grep som ytterligere forsterker det allerede kraftfulle uttrykket. Forestillingen tilføres nok en dimensjon ved at bilder og animasjoner prosjekteres på scenens bakvegg.

Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad gjør historien tilgjengelig for hørende så vel som døve. FOTO: Dag Jenssen

Gråtende hender retter fokus mot de fatale konsekvenser som kan etterfølge likegyldighet. Gertrud tenkte, som så mange andre i sin samtid, at «Alles geht forbei» – «alt går over». Men det gjør ikke nødvendigvis det.

Vi nærmer oss en tid hvor de som opplevde grusomhetene under 2. verdenskrig ikke lenger er i live, og det er da historien står i fare for å gjenta seg. Nettopp derfor er det viktig å fortelle denne historien, akkurat nå, og jeg vil anbefale alle som har mulighet til å få med seg forestillingen hos Teater Manu. Til slutt vil jeg si som Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».

Vi har tatt plass Ved arken klokken åtte, selvom klokken bare er seks. Vi vet ikke helt hva vi skal forvente, men ut fra publikum å dømme ser dette helt klart ut som en barneforestilling. Inspisienten entrer scenen og ber oss knitre forsiktig med godteposene for ikke å forstyrre resten av salen, så det er en musestille forsamling som lurer spent på hva de har i vente. 

Alle kostymene har særegne detaljer som viser at dette er pingviner med forskjellige personligheter. Fra v. Victoria Birgitte Svendsen, Ine Marie Wilmann og Johannes Joner. FOTO: Gisle Bjørneby

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På scenen står det en stor hvit klump med noen mindre klumper rundt. Ganske enkelt egentlig, helt til scenelysene kommer på. Da blir det magisk. De hvite klumpene er forvandlet til et vinterlandskap, og plutselig står det tre pingviner på scenen. De viser oss mange forskjellige scenarioer om vennskap og mobbing. De sloss og krangler, men viser oss også hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Gud er sentralt tema, og det diskuteres hvor vidt Gud finnes eller ikke. 
 

Enkel, men virkningsfull projisering gir liv til syndefloden. Fra v. Johannes Joner, Victoria Birgitte Svendsen og Helle Haugen. FOTO: Gisle Bjørneby

Som tittelen tilsier har dette noe med arken å gjøre. Rettere sagt Noas ark. Når syndefloden kommer, samles to dyr av hver art på arken til Noa. Problemet er bare at de er tre pingviner. På tross av all kranglingen er de enige om at ingen skal bli forlatt, og pingvin nummer 3 blir smuglet med på båten. Det blir en evig kamp om å ikke bli oppdaget av duen som holder vakt, og hvorvidt de skal tro på Gud eller ikke, fortesetter å være et viktig tema. 
 

Helle Haugen briljerer som den stressede duen som har fått ansvaret for å holde orden på arken. FOTO: Gisle Bjørneby
 

Pingvinenne, spilt av Johannes Joner, Birgitte Victoria Svendsen og Ine Marie Wilmann, er alle kjempe sjarmerende. Duen, spilt av Helle Haugen, er også en superkul karakter og blir en bra kontrast til pingvinene. Det høres kanskje tungt og dramatisk ut, men det er det overhodet ikke. Selvom tematikken er alvorlig, er replikkene så godt skrevet at vi ikke klarer annet enn å kose oss fra start til slutt! Det blir solgt inn som en barne- og familieforestilling, men det trenger det overhodet ikke å være. Noen ganger føler man seg litt flau når man går på barneteater uten barn, men dette stykket var perfekt for oss. Språket var ungdommelig, og tematikken vil alltid være aktuell. Vi likte dette skikkelig godt, og håper pingvinene kommer seg trygt på land. 

De fleste er kanskje kjent med historien om Ødipus, mannen som drepte sin egen far og giftet seg med sin mor uten å vite at det var hans egne foreldre. På Det Norske Teatret møter vi Ødipus’ datter Antigone, som er hovedrollen i sin egen tragedie. Det er en sterk historie som blir presentert på Hovudscenen, som sitter i deg lenge etter du har forlatt salen. 

Alene på hovudscenen er Sara Khorami en sterk skikkelse som forlanger fokus. FOTO: Erika Hebbert

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hovudscenen er blottet for scenografi. Det er nesten litt overveldende å se på det store tomme rommet, med det sorte gulvet som ender i et mektig jernteppe på bakveggen. En tåke av teaterrøyk fyller rommet, og først når øynene har vent seg til scenen får man øye på trommesettet som er plassert bakerst. Musiker Elisabeth Nesset setter seg ved trommene og innleder forestillingen med myke slag. Gjertrud Jynge følger like på og begynner prologen med sterk stemme og drivende innlevelse. To brødre har drept hverandre i krig, den ene i forsvar av byen Tebe, den andre i angrep på den. Eteokles skal hedres som krigshelt med seremoni og begravelse. Polyneikes skal ligge utenfor byen som åtsel for dyrene, til spott og spe. Mens Jynge bygger opp fortellingen blir trommelsagene sterkere og hyppigere. Dramatikken lades opp og stemningene er satt.

Atigone er søsteren til de døde brødrene. Hun vil begrave sin bror selv om den nye kongen i Tebe, Kreon, har forbudt det. Når Kreon oppdager dette blir han rasende. Ingen får gå i mot hans makt, selv ikke en prinsesse som attpåtil er forlovet med hans egen sønn. Antigone skal dø for sin forbrytelse, og selv ikke folkets protester kan stoppe han.

Avstanden mellom skuespillerne forsterker fokuset på teksten. Fra v. Gjertrud Jynge. FOTO: Erik Hebbert

Her møter vi karakterer med mange lag og dyktige skuespillere som makter å bære dem frem. Sara Khorami er ærlig og overbevisende i sin tolkning av Antigone. Hun er klar over brorens svik ved å ha kjempet mot deres fødeby, men hun fortviler over straffen han har fått. Hun trosser makten med livet som innsats, og hennes lidenskap smitter over på publikum. Jon Bleiklie Devik spiller en Kreon som både er maktsykt og fortvilende på samme tid. Skal han stå for sine egne avgjørelser, eller skal han høre på folkets protester? Jynge har fått funksjonen som både kor og spåmannen Teiresias. Hun følger handlingen med skarpe øyne og skuddsikre replikker. Det synes at dette ikke er Jynges første dans med det poetiske språket fra gresk dramatikk, og hennes utførelse av teksten er uten tvil den sterkeste.

Den store tomme scenen vedvarer nesten gjennom hele stykket. Kun ved to anledninger oppstår det brudd, men av den grunn fremstår de også sterkere for oss. Høyttalere blir heist ned fra taket og blir et bilde på bymuren og folket som Antigone taler til. Når hun blir ført bort til sin død blir spaden hennes liggende igjen på scenen. Et enslig og vondt element som ikke lar oss glemme konfliktens kjerne; den åpne graven hvor broren ligger. Den sparsomme scenen er kanskje et av stykkets viktigste virkemiddel. Det er hele tiden teksten som er i fokus, og ved å fjerne alt annet lar de ordene få den oppmerksomheten den trenger.

 Spaden er den eneste rekvisitten brukt i forestillingen. Fra v. Sara Khorami og Jon Bleiklie Devvik. FOTO: Erika Hebbert

Selv om språket og tiden er langt fra vår moderne verden, er tematikken brennende dagsaktuell. Skal man tørre å stå for egne meninger, eller skal man bøye seg etter styresmaktene og tie både ord og handling? Er livet egentlig verdt å leve hvis alt som har gjort deg lykkelig har blitt revet vekk? Kostymene visualiserer den aktuelle konteksten i form og farger. Klærne er moderne og fargene dystre. Alle valg er bevisste og understreker tragediens uunngåelige ende.

Dette er ikke teater med lett tematikk og en lykkelig slutt, men ønsker du å se teater av kvalitet i særklasse, har Antigone absolutt min varmeste anbefaling. Terningkast seks!

Vinterferien nærmer seg slutten og Oslo kryr av småjenter som skal på Marcus og Martinus konsert i Oslo Spektrum. Jeg derimot er på vei til Black box for å se et annet tvillingpar opptre. Julie og Cecilie Solberg er begge utdannet skuespillere, og står nå sammen på scenen i sitt første samarbeidsprosjekt. De vil, ifølge programmet, iscenesette sitt eget tvillingforhold og leke med publikums forventninger, men klarer de det? 

Det hele starter med en tom scene. En jente går inn. Hun stiller seg litt ut til venstre, og blir stående og stirre på publikum lenge. Kanskje litt for lenge. Hun har på seg joggesko, joggebukse og en stor pels slengt over skuldrene. Etter en stund kommer det enda jente. Hun er prikk lik den første, bare at buksen har en annen farge. Buksene er forsåvidt det eneste som gjør at jeg klarer å skille de ved første blikk. Jente nummer to gjør nøyaktig det samme – stiller seg opp og stirrer på publikum. Sånn blir de stående i 5, kanskje 10 minutter. Forestillingen hørtes så kul ut da jeg leste om den, men allerede her begynner jeg å kjede meg. Etter intens stirring, brytes plutselig stillheten av at tvillingene roper ut noen lyder. Det minner om hunder som bjeffer og jeg sliter virkelig med å forstå hva de prøver å formidle. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bjeffingen utvikler seg til et bevegelsesmønster som gjentas til det kjedsommelige. Flere i salen ler hver gang det kommer noe nytt, men det at alle nye tanker repeteres i minst 10 minutter, er noe jeg ikke kan forsvare som spennende. Det gjør derimot at jeg blir fort lei. På et punkt står de ansikt til ansikt og skriker inn i munnen på hverandre. Det er på en måte spennende å høre hvordan klangrommene fungerer når man står så nært, samtidig er det ganske udelikat å se på at tvillingene nesten spiser opp leppene på hverandre. 

For min del føler jeg at det magler et handlingsforløp. Det er en slagt utvikling i bevegelsesmønsteret, og det at de kler av og på seg gjør at man skjønner når slutten nærmer seg. Det skjer mye rart i løpet av forestillingen, men det merkeligste må være når begge to ligger under hver sin store pelskåpe og beveger seg sakte rundt på scenen mens de lager lyder som etterhvert utvikler seg til å bli en melodi.  

Jeg sliter med å finne noe jeg liker ved forestillingen. Det er ikke det at det er en dårlig forestilling, men det er en stil som virkelig ikke treffer meg. Å utforske livet som tvillinger er i utgangspunktet en god idé, men jeg skjønner rett og slett ikke hva de vil fram til med denne forestillingen. De skaper mange kule bilder og lyder underveis, men for min del blir det for mye av alt. Jeg blir sliten av å høre på all skrikingen og de dissonerende tonene som dukker opp mot slutten. Det er likevel tydelig at det var mange i salen som koste seg, samtidig som mange virket like forvirret som meg etterpå. Denne forestillingen treffer nok et veldig spesifikt publikum, og er du av typen som liker det abstrakte, kan denne forestillingen absolutt være noe. For min del traff den ikke, og det var nesten så jeg heller skulle ønske jeg var på konserten i Spektrum. 

I 2015 presenterte Lars Øyno og Grusomhetens Teater urpremieren av Lament. I år viderefører de forestillingen med Lament II. Lament betyr å sørge eller gråte, og i en time blir vi med tre kvinner som gjør akkurat dette. De sørger og gråter, men over hva får vi ikke vite. Opplevelsen tilhører den enkelte publikummer, og her er det ingen fasit på hva man skal føle.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når publikum setter seg ned er det en naken scene som blir presentert. Tre kvinner kommer inn og legger seg ned på høyre side av scenen. De er kledd i lange, sorte kjoler og de har alle langt hår som skjuler både ansikt og uttrykk. Premisset er satt fra første stund; her er det kropp og stemme som er i fokus. Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki er en imponerende trio og dette er kvinner som vet hvordan man beveger seg på en scene! De er hyperbevisste på hvor i rommer de andre er til en hver tid, og deres tilstedeværelse er til å ta og føle på.

Det høres kanskje skremmende ut å skulle sitte i en time å se tre skuespillere som sørger. Og litt skremmende er det faktisk også, fordi du som publikummer blir utfordret på alle plan. Det er til tider vondt å se på disse kvinnene som stønner og klynker og vrir seg om på gulvet, og utenom noen få øyeblikk med stillhet er det lite pauser å få. Man aner innimellom noen ord i den felles klagesangen, men det er vanskelig å oppfatte hva det er. I programmet står det at det er stereofonisk dialog mellom skuespillerne, som best forklart betyr forskjellige lydkanaler som spilles av samtidig. Det er en passende beskrivelse da alle de tre kvinnene har en særegen stemme som fyller hverandre ut på ypperlig vis.
 

Det fysiske uttrykket er virkelig imponerende å se på. Her snakker vi presisjon helt ut til fingertuppene, og det er en nerve i bevegelsene som holder spenningen ved like. Hva er det som er improvisasjon og hva er det som er regissert? Svaret er vanskelig å finne, men resultatet er at man fint kan sitte i en time å se på tre kvinner som sørger på en naken scene.

Hatten av til Grusomhetens Teater og Lament II!

I framsyninga Kva nashornet såg blir ein mørk periode frå verdshistoria til røyndom, ved hjelp av pedagogisk plakatar, munnleg forteljing og fabeldyr. Handlinga er lagt til ein dyrehage under andre verdskrig, som låg i nærleiken av konsentrasjonsleiren Buchenwald, kor fleire dyr blei haldt under krigsåra. Og nett som denne dyrehagen var eit populært helgetilbud for borgarane i Weimar under den andre verdskrigen, er denne framsyninga eit godt helgetilbud for Oslo-borgarar. Store, så vel som små.

Paul-Ottar Haga og Charlotte Frogner gjer liv til både dokker og dyr i framsyninga Kva nashornet såg. FOTO: Dag Jenssen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ein fabelaktig historie med intense karakterar. Du får helse på Charlotte Frogner som Murmeldyrjenta. Ho skrik dei harde vestlandske replikkane sine som eit småbarn, naiv og lite vitande om kva som går føre seg på andre siden av gjerde deira. Paul-Ottar Haga spel den nyankomne bjørnungen, og stiller spørsmål på trøndersk om kvifor tusenvis av sebra-stripede tynne skikkelsar kjem med tog og forsvinn og kjem med tog igjen. Og kvifor fyrer dei eigentleg i skorsteinen no på vårparten? Ellen Birgitte Winther møter vi som ein tilbakelent og nordnorsk Pappa Muflon og Jonas F. Usrstad som en manisk Pappa Bavian. Han likar ikkje at den nyankomne rikker med status quo. For dei andre dyra har det vorte ein vane å se dei titusenvis av sebra-stripede slepe vogner i ny og ne, arbeie fleire dagar i strekk frå tid til anna, og bli skote no og da av dei påstøvla. Framsyninga er tidvis noko underdramatisk, som er forståeleg med aldersgrensa på 11 år. Scener som kunne vore valdsame og for hjartelause å syne for barn, gjerast om til små leikeopptrinn med teddybjørnar og forteljerstemme. Det kan fort verte kvitmålande, men svelgjer ein kontrakten kan det bli ein like valdsam opplevning å se teddybjørnen ein har blitt glad i, miste systra og mora si og varte fanga av ein skinnhanske – symboliserande eit spann med jakthundar. Slik byrjar eit crescendo, som toppar seg med overdøvende skriking mellom bjørnar, bavianar og svanar mot enden. Dramatikar Jens Raschke har dikta inn dyras blikk og tankar i eit alvorsamt tema, noko som ironisk nok gjer framsyninga dess meir menneskeleg.

Charlotte Frogner serverer ein herleg karakter i Murmeldyrjenta. FOTO: Dag Jenssen

For dette er eit mørkt drama. Ein skrupellaus del av umenneskjeleg åtferd og historia. Korleis har dette vorte barneteater? Framsyninga er ein reise i humanisme og kritiske spørsmål, og stiller heile tida spørjeteikn ved korleis og når ein skal utsetja barn og unge for vanskelege historier. Det som gjer det til ein noko annleis og kreativ versjon er humoren, det lekne språket og den naive vinklinga som gir farge til ein forteljing som annars blir fortel i sort-kvitt. Ikkje berre er skodespelarane gode på å visualisera med figurar, gjennomførte karakterar og plakatar… Dei bykser nærmast lydlaust mellom karakter og forteljar, som pedagogisk førar oss gjennom historia. Til dømes er den framståande forteljarkunstnaren Dario Fo kjend for å frå sekund til anna både spele tigeren og mannen som blir jaga av tigeren. På same vis sjonglerer dei berre fire skodespelerane ein heil dyrehage av dyr. Og vi vil ikkje gå fra denne sort-kvit zoo-en, sjølv når vi kjem til slutten av hendingsforlaupet.