Publikumssuksessen Tryllefløyten er tilbake på Operaen. En stor produksjon med Atle Antonsen i spissen. Her er all tekst på norsk. Handlingen flettes inn i et slags Star Wars univers og humor vektlegges fremfor dramatikk. Tryllefløyten er på alle måter en folkelig opera. 

Foto: Erik Berg

Scenografien er vakker. Egentlig ganske enkel til å være i operaen. Det er malte baktepper og dekor som senkes ned fra taket. Kostymene, laget av Maria Gyllenhoff, er fantastiske. Nattens Dronning er kledd i hvitt og har havmennlignende hjelpere. Mange med manetlignende kostymer. Hennes mannlige motstykke Sarastro er kledd i sort, med fjær og sterke assosiasjoner til Asia, kampsport og filosofi. Hans hjerpere ligner padder, frosker og amfibier, med fargerike antrekk og ølmager. Fuglefanger Papageno (Atle Antonsen) har denne gangen ikke fjær, men hår. Veldig mye hår. Igjen, humor fremfor dramatikk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Foto: Erik Berg

Men hvordan fungerer forestillingen som helhet? Kommer historien tydelig frem? Er dette spennende å se på? Historien fortelles tydelig. Det norske språket gjør det lett å henge med. Det er veldig tilgjengelig. I Tryllefløyten er det også endel replikker som sier, ikke synges, noe som er sjeldent i operasammenheng, som gjør det lett å henge med. Dette gjør at forestillingen lykkes i å fortelle historien fra A til Å, men…

Det er jo ikke spennende. Tidvis morsomt, vakre ting å se på, flotte stemmer, men aldri spennende. De onde er gjort mindre onde, de gode mindre gode. Noe som gjør at pulsen aldri stiger. Tempoet føles sakte, men også tidvis for raskt. Alt i alt er det vanskelig å ha en sterk mening, for jeg bryr meg liksom ikke. Karakterene virker litt uviktige. Historien og kampen like så. Det mest spennende, er å se hva kostymeavdelingen har kommet opp med hver gang nye karakterer presenteres. 

 – og om du lurer på hvordan Atle Antonsen fungerer kan jeg si at han, og resten av ensemblet, gjør en kjempejobb. De jobber så hardt de kan og gjør gode rolletolkninger. Eli Kristin Hansveen som Pamina er allikevel i en egen klasse. Makan til stemmeprakt.

For å oppsummere: om du er av typen som liker sterke forestillinger som engasjerer og gjør noe med deg følelsesmessig, er nok ikke dette riktig forestilling. Men om du synes terskelen for å ta turen til operaen er høy, og liker et folkelig innslag som er lett å henge med på, er Tryllefløyten et trygt, godt og morsomt valg.

Foto: Erik Berg

Det er en stille søndag. Høsten nærmer seg og været varierer mellom regn og sol. Hverdagen har allerede begynt å sette seg etter sommeren. Stress og press bygger seg opp. Noen ganger trenger man en pause, en pust i bakken. Det virker som om Riksscenen har lest mine tanker.

Foto: Paal Audestad

“Lett regn av lys” er en pause fra hverdagen. En invitasjon inn i noe poetisk, rolig, uformelt og vakkert. Skuespill Anne Marit Jacobsen leser fra tekster av Jon Fosse, mens Benedicte Maurseth, månedens artist på Riksscenen, spiller Hardingfele til. En poesikonsert. En pust i bakken. En pause fra hverdagen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi befinner oss i en lite rom. Plassert rundt små bord på hver våre stoler. Stemningen er lett å uformell. Aktørene snakker åpent til oss, og etter selve forestillingen er det en samtale om materialet vi har blitt presentert for. Alt foregår i rolig tempo. Man kan lukke øynene og bare lytte om man vil. 

“Lett regn av lys” er som en times balsam for sjelen. Ikke noe fiksfakseri. Kun rolig musikk og opplesning. Skuespill og musikk i perfekt harmoni, intet mer, intet mindre. 

Gjennomsnittsalderen i salen bikker kanskje 50. Jeg kan forstå hvorfor. Det er ikke så lett for ungdommen å oppdage denne typen forestillinger. Selv ville jeg ha satt pris på å se den selv om jeg bare var 12-13 år. Dette er rolig underholdning. Noe dagens travle samfunn trenger mer av. Noe ungdom trenger mer av. Riksscenen er den nasjonale scenen for folkemusikk og folkedans, plassert på Grünerløkka midt i Oslo. Et sted flere burde oppsøke, om man ønsker en pause, en pust i bakken, eller lett regn av lys.

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Nina Terese Håland – eller Ninni som hun kalles blant kjente – er en sprudlende, nyutdannet dramapedagog med et spennende og kult teaterprosjekt i hendene. Ninni har nemlig startet en dramagruppe for ungdom, som utover høsten og vinteren skal la seg inspirere av det internasjonale teaterkonseptet “mot uten grenser”. Vi møtte henne på Forandringshuset Grønland for en liten prat. Her er fem punkter om prosjektet, fra Ninni selv!

Ninni utenfor Forandringshuset på Grønland. Foto: Mari Noodt

1. Hva er “mot uten grenser”?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

“Mot uten grenser” er et prosjekt som tar utgangspunkt i Kerry Kennedys bok “Speak truth to power” – full av intervjuer og historier fra menneskerettighetsforkjempere verden rundt. Videre har det blitt utarbeidet et manuskript og et undervisningsmateriale. Dette har vært grunnlaget for flere dramagrupper og deres oppsetninger verden over! Etter en kickoff på Nationaltheatret, står nå Oslo og Norge for tur.

2. Hva betyr dette i praksis?

Dramagruppa vil bruke boka og historiene som inspirasjon til å finne temaer og saker som er viktige for medlemmene. Vi vil også jobbe frem mot en forestilling eller visning, men innholdet er det gruppa selv som blir enige om – det skal bety noe for dem som er med!

3. Hvorfor starte opp dette prosjektet i Oslo?

Vi vil ha en dramagruppe som jobber med noe betydningsfult for osloungdommer. Innholdet skal være aktuelt og viktig, og da er det ungdommene selv som setter premissene. “Mot uten grenser” viser oss forbilder for et slikt arbeid, og gir ideer til viktige temaer.

4. Hvordan kan man bli med?

Er du mellom 13-26 år, er bare å møte opp på Forandringshuset på Grønland hver onsdag fra 18.30-20.30. Forandringshuset er et ungdomshus midt i Grønlandsleiret, og det er åpent for alle unge i byen. Ved å betale 50kr for medlemskap i dramagruppa i høst, får du også tilgang til alt annet som skjer på huset.

5. Hva skjer på øvelsen?

Mye av tiden nå i starten går ut på å bli kjent med hverandre og bygge opp en gruppe som har lyst til å jobbe kreativt sammen. Øvelsen består av ulike leker, gruppe- og improviseringsoppgaver. De vil også inneholde samtaler om og dypdykk i “Mot uten grenser”, og videre kreative øvelser omkring temaer og historier.

Boka og undervisningsmaterialet. Foto: Mari Noodt

Vi i teaterungdom heier på de som vil bruke de unges tanker og kreativitet og gleder oss til å se hva denne gruppa kan lage sammen! Vi oppfordrer alle våre lesere til å ta en titt innom gruppa på onsdag!

PS: det serveres til og med middag kl 18.00 👍🏼

Hilsen Mari

Det er torsdag kveld og det nærmer seg forestillingsstart på Latter. Etter et pling og en melding om “5 minutter til forestilling”, er salen stappfullt, og latteren sitter løst lenge før noen i det hele tatt har entret scenen. Man skulle nesten trodd det var damenes aften. Det bugner av venninnegjenger med klirrende vinglass og det er ikke et ledig sete i salen. Etter noen minutter med allsang til pausemusikken fra Grease, kommer endelig kveldens hovedpersoner. Sigrid og Lisa, bedre kjent som Tusvik og Tønne. Forestillingen har fått navnet Tusvik og Tønne på oppdragelsesreise, selvfølgelig ikke uten grunn. 

Det starter med historier fra deres egen oppvekst, og hvordan oppdragelsen har hatt betydning for hvem de er i dag. Noen vil kanskje si det er satt litt på spissen, jeg vil si de er ærlige. De sier det mange tenker, men aldri tør å si høyt. De er faktisk dønn ærlige! Det går ofte utover mann og barn, og hvordan små problemer fort kan bli til kjempe krangler. Jeg kjenner meg igjen i mye, selv om jeg verken har mann eller barn. Det tror jeg også resten av salen gjør. Noen ler så de griner, andre klapper. Jeg får krampe i smilebåndene. 

Det sies at “ærlighet varer lengst”, og disse to damene har jammen bevist at det er sant. De snakker rett fra leveren, og jeg blir ofte sjokkert over temaene de tar opp, samtidig som jeg er glad noen tør å ta opp nettopp disse temaene. Sigrid som revna hele underlivet da hun fødte, eller Lisa’s sterke tale om hvordan hun takler mannens utroskap. De snakker om tabubelagte temaer. Hverdagslige ting vi helst holder for oss selv. Det blir litt som en realitycheck, “det er flere som har det som meg”. 

Disse to damene tar opp alt fra små bagateller til store verdensproblemer, og alt treffer like mye. Det er viktig at noen tør å ta opp disse temaene, og at de bruker humoren som hjelpemiddel, gjør det lettere for publikum å ta det inn, uten å bli pinlig berørte. Jeg elsker det, og det høres det ut som resten av salen også gjør. Disse damene kan humor og underholdning, og jeg anbefaler å ta en tur til Latter om du ønsker deg nettopp en god latter. 

“Renset” var en av de forestillingene flere av oss i Teaterungdom gledet oss stort til. Her er så mange spørsmål: Hvorfor setter Nationaltheatret opp dette stykket nå? Hvorfor spilles stykket for første gang på en Hovedscene? Hvorfor velger landets nasjonale teater å iscenesette Sarah Kane? Og var denne kvinnen gal, genial eller bare full av kjærlighet? Vi har så mange spørsmål, vi gleder oss… men vi gruer oss også, for vi vet hva vi går til.

Foto: Øyvind Eide

Dette er utvilsomt en forestilling som krever sitt teater. Her vil jeg berømme Nationaltheatret for å ta prosjektet på alvor med både intro og ettersnakk i tilknytning til forestillingen. De er også tydelige og sier at forestillingen har anbefalt aldersgrense 18 år. Dette er helt riktig. Forestillingen er grusom i all sin skjønnhet. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Renset handler om kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre, om det er homofili, incest eller rent begjær spiller ingen rolle. Utenforskap straffes. Kjærligheten består. Øyne blir fylt av herion. Lemmer kappes av. Lemmer syes på. Blod renner. Folk gråter og skriker. Sjokolade spises. Ting filmes. Haier svømmer i bakgrunnen. Men størst av alt er kjærligheten. Gjennom dette helvete, størst av alt er alltid kjærligheten.

Sarah Kane tok sitt eget liv 28 år gammel. Hun regnes som en av de største britiske dramatikerene i vår tid, selv om hun kun rakk å skrive 5 skuespill. Hun omtales som en foregangsfigur for “in yer face”- teatret. En bevegelse som vokste frem i England på 90-tallet. Her skulle grusomheten utspilles. Eller som Kane selv sa “jeg skriver ikke voldelige skuespill, jeg forsøker bare å være helt ærlig”. 

I Nationaltheatrets “Renset”, er den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas hentet inn. Han har tidligere regissert de kritikerroste forestillingene “Klassen vår” og “Peer Gynt” på samme teater, og viser nok en gang regi i verdensklasse. Alt gjøres så lekkert. Alt ser helt fantastisk ut. Det brutale scenebildet, lyset og lydeffektene. Man ser at arbeidet er farget av en kjærlighet til teater, en slik kjærlighet også Sarah Kane følte på.

Foto: Øyvind Eide

“Kjærligheten er grusom, og den kan brukes som alibi for mye” sier Oskaras…

Alle de som elsker teater, og som elsker å elske, og som tåler Sarah Kanes virkelighet bør se denne forestillingen. Den er fantastisk! Terningkast 6! Men i likhet med Nationaltheatret vil jeg være helt tydelig: anbefalt aldergrense er 18 år, folk går underveis, med god grunn. Men for meg er dette som en Roy Andersson film, jeg vil hele tiden se bort, men  vet jeg er dum om jeg gjør det. Det er så mye skjønnhet og kjærlighet i alt det grusomme. Spørsmålene jeg stilte har kanskje ikke fått så klare svar, men de føles heller ikke så viktige lenger.

Teaterungdom har besøkt Antiteateret før, og vi heier virkelig på unge folk som vil vise seg fram i hovedstaden med nytt og spennende teater! Snork er intet unntak – det er nytt og spennende… og utfordrende. Vi var tilstede på premieren av Snork fredag kveld, og fikk selv kjenne det på kroppen.

Når du ankommer Fyrhuset i Kværnerbyen, innstilt på å se en teaterforestilling, er du plutselig på boklansering. Snork er visst en bok, skrevet av en ung forfatterinne, som utgis av et helt nytt forlag – faktisk forlag – ledet av kveldens konfransier. Vi inviteres inn på saft og snacks, det deles ut pamfletter med utdrag fra boka og folk hilser på kjente. Antiteaterets hyperrealistiske stil gjør skillet mellom skuespillere og publikum vanskelig å se. I starten.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Illustrasjon: Oda Wahl

Etter litt mingling starter selve programmet for kvelden. Det består av lesning fra boka, diskusjon om den og en performance inspirert av et utdrag. Diskusjonen er åpen for alle i publikum, og man må brått ta stilling til både boka og fiksjonen. Vil jeg være med på den?  Skal jeg kun være en observatør? Vil jeg utfordre? Vil jeg nekte å ta del? De legger opp til et aktivt publikum, som selv skal være med å forme forestillingen, men det blir raskt tydelig hvem som er med på leken: Skuespillerne og antiteaterets venner. Det gjør at jeg trekker meg mer unna.

Foto: Lucas Ibanez-Fæhn

En del av meg ønsker å gi meg hen til fiksjonen og presse aktørene. Men når diskusjonene glir over i heftige krangler mellom rollene, og situasjonen vi befinner oss i blir mer og mer ekstrem, rives jeg nesten helt ut av det. Jeg blir veldig selvbevisst og tenker hele tiden på hvordan jeg egentlig ville reagert. Forsøket på å aktivere publikum mislykkes her, for reaksjonene i salen er absolutt ikke realistiske lengre. Vi sitter mer som observatører av en hendelse, enn medspillere. Det er fortsatt spennende, det skal de ha. De spiller jo fletta av seg og har laget en historie som setter en støkk i deg. Men reaksjonene og meddeltagelsen uteblir.

Foto: Lucas Ibanez-Fæhn

Noe av grunnen til den labre publikumsresponsen er nok at det er premiere. Fyrhuset er fullt av venner og familie. Det gjør noe med dynamikken. De kjenner skuespillerne, og med et så intimt spill er det vanskelig å gå med på en annen virkelighet. Jeg tror helt klart det er en fordel å ikke kjenne aktørene og gå inn med intensjonen om å bli med på leken. Drar man for eksempel med en teatergruppe eller en klasse, er det nok dette både en gøy og spennende forestilling! Antiteateret har noe bra på gang her. Det er flott å se noen utfordre de tradisjonelle formene. De trenger bare det rette publikummet!

Lille Eyolf er tilbake på Amfiscenen på Nationaltheatret. Historien om barnet som ikke blir sett. Om foreldrenes sorg. Forestillingen har i en årrekke vært en publikumssuksess. Hvordan egner den seg for ungdom?

Foto: Øyvind Eide

Den er fantastisk! Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen; er forestillingen bra nok, er den bra for alle! Skuespillerne briljerer, særlig Ine Jansen og Kåre Conradi overbeviser denne tirsdagskvelden. Pia Tjeltas “EYOLF”-skrik gir meg gåsehud. Vi blir kjent med rollene, kommer inn i livene deres. Man kjenner på smerten, usikkerheten, flukten og desperasjonen. Ibsens velkjente stykke serveres enkelt, rent og lekkert. Her er skuespillernes rolletolkninger i sentrum, et meget godt regivalg.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Foto: Øyvind Eide

Som barn ramlet Eyolf av stellebordet. Han er derfor skadet, resten av livet. Foreldrene Rita og Alfred har alt fokus på hverandre, og deres psykologiske krigføring er alt det er plass til i huset. Gutten glemmes, tilsidesettes, skyldspørsmål står i sentrum. Huset er som et drivhus for gift, skyldfølelse og egoisme. Det er andre mennesker innom huset også, Alfred sin søster og Rottejomfruen blant annet. Alle som trer over dørstokken legges i potten for hat og skyld. Når ting endelig ser ut til å kunne lysne, drukner Lille Eyolf.

Sjelden har jeg sett en så stilren og lekker forestilling. Kostymer, scenografi, skuespillerprestasjoner, lys og regi. Alt er taktfullt, vakkert og kaldt på en og samme tid. Man ser menneskene, deres fasader og mangler. Man kommer så nær at smerten de føler smitter over på publikum. Teksten er dagsaktuell og viktig. For ungdommer som for voksne. Dette er virkelig en forestilling alle bør se!

Foto: Øyvind Eide