Det er ofte sagt at kunstnere som har tatt frem skjønnhetsbegrepet fra urtiden av kultur blir glemt eller får liten oppmerksomhet. Det er fordi kunstnere forventes å være gravende og provokative. Skjønnhet er ikke provoserende, den er velbehag, og flere ganger gjennom forestillingen fikk jeg disse små dryppene av nettopp det ? velbehag.

I forestillingen har danserne måtte interpretere Lysters egne dikt og skape koreografi fra det. FOTO: Marte Vold

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Skjønnheten I-X er altså ikke av den provoserende sorten, men den er «skjønn», stillferdig og yndig gjennomført. Det naturlige sollyset som treffer danserne og musikeren gjennom de høye utildekte vinduene, går fra sen ettermiddagssol til varm kveldsol gjennom forestillingen. Den følger oss og setter stemningen for hele dansebonanzaen. Forestillingen er gjennomført som små danseinnslag, og jeg mener alle kan finne noe de liker blant de forskjellige numrene.

Introduksjonen er noe søvndyssende og en solo uten musikk som varer i 20 minutter eller mer gjør det vanskelig å holde fokus for noen, men jeg forstår nødvendigheten av scenen i forestillingens helhet. Selv om uttrykket er rensket for støy, plutselige bevegelser og alt over 50 desibel – og spesielt derfor – får man tid til bli vende seg til, og plutselig bli overrasket over noen av momentene. Derfor må man bare holde ut og se alt som én helhet.

Pianist Ellen Ugelvik bruker klaveret på en noe alternativ måte. FOTO: Marte Vold

Samtidspianist Ellen Uglevik legges ikke så godt merke til bak det store pianoet sitt. Hun setter en nærmest selvfølgelig tone til forestillingen, med sine alternative måter å bruke strengene ved pianoet på. Vi får sand på streng, vann på streng, hestelyder og skumlelyder. Alt sammen, dansere, lys, lyd og enkle kostymer skaper en aldri så liten diktsamling. Og det er akkurat det dette er. Janne-Camilla Lyster har selv skrevet en rekke dikt, som hver og en har dannet grunntanken til en sekvens i forestillingen. Hun ønsker å samle spesielt unge publikum. «I denne forestillinga har jeg skrevet dikt til utøverne i stedet for å vise hva de skal gjøre. På Dansens Hus kan du se hva disse diktene har blitt ? i bevegelse og musikk!»

Både før og etter forestillingen kan man lese diktene i foajeen. De er trykket opp på gjennomsiktige glassplater, og legger en ekstra dimensjon til hele opplevelsen. Jeg ber dere spesielt om å glede dere til diktet og dansenummeret «Hemmelig Hest». Sammen med denne lille utstillingen, skaper «Skjønnhet I-X» et lite subtilt univers, som legger seg som nysnø over oss som publikummere, uten å tvinge noe igjennom. Du kan dra på Dansens Hus om du vil fylles av små velbehagsdrypp og stille vakre ord. Jeg kan anbefale forestillingen, men da må du ta deg tid til den og ha tålmodighet ovenfor den.

Vi er i New York i 1985. Konservative krefter styrer og Ronald Reagan sitter bak pulten på det ovale kontor. Samtidig herjer pesten. Denne pesten ingen vil snakke om, som sprer seg raskt og dreper store deler av en generasjon unge menn. Sykdom, seksualitet, maktmisbruk og kjærlighet er stikkord for Tony Kushners mesterverk Engler i Amerika. Teaterungdom har vært 9 timer på Nationaltheatret. 9 timer bestående av – teatersalong, Tusenårsriket nærmer seg, fem pauser, Perestrojka, en enorm prestasjon. Hvert minutt var verdt det!

Engelen (Trine Wiggen) åpenbarer seg for Prior Walter (Hermann Sabado). FOTO: Øyvind Eide

Denne storsatsingen på Hovedscenen på Nationaltheatret er en stor teateropplevelse. Engler i Amerika består av to deler, del 1: Tusenårsriket nærmer seg og del 2: Perestrojka. Delene kan sees samlet eller hver for seg. Etter å ha tilbrakt en lørdag og sett disse direkte etter hverandre er min klare anbefaling å gjøre nettopp det, for forestillingen er fantastisk.

Marit Moum Aune har våget å gå for en stillferdig og effektiv regi, hvor scenene glir over i hverandre på lik linje som den roterende stramme scenografien. Her står teksten og skuespillerprestasjonene i fokus. Teksten er så god at jeg blir gira bare jeg tenker på den. For en fremdrift, for en handlekraft, for en knyttneve midt i mitt homofile mellomgulv! Det er komponert musikk av Nils Petter Molvær, musikk som skaper et intenst og vakkert lydbilde. Kostymer og scenografi, av Bård Lie Thorbjørnsen, har et fast og helhetlig uttrykk som begeistrer. Nationaltheatret har satset og vunnet med Engler i Amerika.

Terje Strømdahl spiller homofobe og homoseksuelle Roy Cohn, Donald Trump sin tidligere advokat. FOTO: Øyvind Eide

Del 1: Tusenårsriket nærmer seg 

I 1985 er den republikanske advokaten Roy Cohn (Terje Strømdahl) på toppen av sin karriere, med telefonlinjer til alle høyere instanser. Han er skremmende, mektig, uoppdragen og effektiv. Et mareritt å havne på kanten med, en noe ubehagelig drøm å bli hjulpet av. Han vil ha mormoneren Joe (Nils Golberg Murvik) som er ulykkelig gift med den angstfylte og valiumavhengige Harper (Hanne Skille Reitan), til Washington. Han trenger enda venn på innsiden av politikken. Samtidig finner Prior Walter (Hermann Sabado) ut at han er smittet av pesten. Aids, HIV, døden. Når han forteller dette til sin jødiske kjæreste Louis (Bartek Kaminski) faller begges virkelighet sammen. Hvem skal leve? Hvem skal dø? Kan man elske noen og fortsatt forlate de? Tusenårsriket nærmer seg handler om å gi slipp, men også om hvordan man kan bli værende. Kjærlighet, religion, seksualitet og makt er vanskelig å balansere. Og snart kommer det også engler til Amerika.

Tusenårsriket nærmer seg er strålende løst. Man blir godt kjent med karakterene som portretteres på en strålende måte av samtlige i ensemblet. Terje Strømdahls Roy Cohn er en spyttklyse av ondskap, kastet inn i et plaget sinn. Det tar ca. ti sekunder før man forstår to ting: 1) denne mannen er homofil, og 2) denne mannen er homofob. Drysser man på en dose selvtillit, hatprat, spydigheter og en tid som er så langt unna #metoo som man kan komme, sitter man igjen med dyret Roy Cohn (mest kjent som president Donald Trumps tidligere advokat og læremester). Men selv Strømdahls eminente rolletolkning kan ikke ta fokus vekk fra stykkets egentlige hovedkarakter: Prior Walter. I Hermann Sabados skikkelse er han publikums første møte med både pesten og kjærligheten mellom to menn. Sabado spiller Prior med hele sitt vesen. Sorgen, skrekken og også kjærligheten, som etterhvert ender opp i en redsel for å være alene. 

Kan man elske og fortsatt svikte når det gjelder som mest? Hermann Sabado som Prior Walter og Bartek Kaminski (bak) som Louis Ironson. FOTO: Øyvind Eide

Skrekken for pesten vaker som en mørk skikkelse i New Yorks mange bakgater. I Nationaltheatrets Tusenårsriket nærmer seg er skrekken og håpet blandet sammen. Man kan nærmest høre Prior tenke: “Dersom Louis blir hos meg nå, så elsker han meg virkelig”. Marit Moum Aune balanserer de ulike historiene og rollene strålende i sin regi og gir alle den tiden og plassen de fortjener. Samtidig som hun ikke dveler ved uvesentligheter. Del 1 av Engler i Amerika varer i 3,5 timer med to pauser, men når engelen kommer gjennom taket og det er tid for en times venting på del 2, er jeg mest av alt ivrig etter å komme tilbake til teatersalen.

Roy Cohn (Terje Strømdahl)  syk, døende, men like full av hat som før. FOTO: Øyvind Eide

Del 2: Perestrojka

Det har kommet en engel til Amerika. Kjærlighet har oppstått mellom de som sliter med å kunne elske seg selv, og udødelige Roy Cohn er dødende. Nå er det tid for kamp. Kamp for å elske, kamp mot himmelske makter og kamp for å aldri avsløre hvem eller hva man er. Perestrojka fortsetter der Tusenårsriket nærmer seg slapp. Publikum kjenner allerede karakterene, terningene er kastet, det er tid for å gjøre opp. Kan man tilgi? Kan man komme tilbake? Kan man elske og gi slipp? Kan man slippe unna profetier?

Perestrojka varer i 4 timer, også denne delen har to pauser. Om jeg skal være kritisk kan jeg si at delen før første pause er forestillingens svakeste. Engelen (spilt av Trine Wiggen) er en slags metakarakter som jeg ikke helt forstår. Hun er en klassisk engel, med en ironisk distanse, som selv ser ironisk på at hun er en klassisk engel med ironisk distanse til den hun er og utgir seg for å være. Komplisert og morsomt, men kanskje litt (i mangel på et bedre ord) teit? Når første pause er unnagjort står man framfor to timer ren teatermagi. Det er her tårene kommer. Man føler med (nesten) samtlige karakterer og vil de godt. Samtidig vet man at her kan ikke alle skjebner ende lykkelige. Epilogen blir som et bilde på forestillingen: enkel, vakker, velskrevet, velspilt. Med andre ord et nydelig stykke teater. 

Hanne Skille Reitan spiller Harper Amaty Pitt. Psykisk syk, valium-misbruker, mormoner og gift med en homofil mann. FOTO: Øyvind Eide

Engler i Amerika

Engler i Amerika er noe av det vakreste jeg har sett på en teaterscene. Teksten griper tak i deg på en helt spesiell måte. Skuespillere imponerer stort i sine roller, og bakteppet, vår samtid med sterke politiske krefter langt på høyresiden i politikken, gir stykket en aktualitet som løfter det ytterligere. På vei ut av salen sier en venninne “Jeg skal rett hjem å bestille billetter for å se den en gang til”. Det var hennes umiddelbare ønske etter 9 timer på Nationaltheatret. Teaterungdom.no bøyer seg i støvet og gir Engler i Amerika terningkast 6!

Nils Golberg Mulvik som mormoneren Joseph Porter Pitt og Bartek Kaminski som jødiske Louis Ironson. FOTO: Øyvind Eide

Når teateret ringer deg for å dobbeltsjekke at du faktisk kommer på forestillingen, ja da er det en populær forestilling du skal se! I følge nettsiden til Det Norske Teatret, er dette en historie om 15 år gamle Kafka Tamura som rømmer hjemmefra etter å ha fått en spådom om at han kommer til å drepe faren sin, og ligge med sin bortkomne mor og søster. Den verdensberømte forfatteren Haruki Murakami har med andre ord skrevet en moderne versjon av Ødipus. 

Morten Svartveit er en overbevisende 15-åring . FOTO: Erik Berg

Kafka på stranda ser i utgangspunktet ut til å være en perfekt forestilling for teaterungdom! En spennende historie, en 15 åring som hovedrolle og sterke røtter godt plantet i teaterhistorien. Det som venter oss derimot, er ikke helt som vi hadde sett for oss. Spådommen, som jeg nevnte innledningsvis, får vi ikke med oss, så med mindre man har “lest bakpå boka” gir stykket liten mening. For oss som har prøvd å lese oss litt opp på forhånd, er det meste likevel ganske forvirrende. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det veksles mellom to ulike historien, hvor fortellingen om Kafka Tamura spilles i nåtid. I tillegg spilles historien om Nakata (Lasse Kolsrud). Han sliter med hukommelsen og kan snakke med katter. I Nakata sin del av forestillingen  (som først foregår under krigen)  møter vi både Johnny Walker fra whiskey flaska, og mannen bak KFC (Kentucky Fried Chicken), uten noen som helst forklaring på hvorfor nettopp de to. Etter å ha reddet en spesiell katt, legger Nakata ut på en reise, og på denne reisen flettes historien hans på mystisk vis inn i historien til Kafka Tamura. 

Kattemorderen Johnny Walker, som egentlig bare ønsker å dø selv. FOTO: Erik Berg

Kafka Tamura på sin side blir spilt svært overbevisende av Morten Svartveit. Han er en troverdig 15 åring, som ikke vet hva han vil med livet. Han rømmer til en by langt unna faren sin, og ender opp med å bo på et bibliotek med to tilsynelatende normale bibliotekarer – etterhvert får vi vite både det ene og det andre om disse to, og som det meste i dette stykket, er det lite som gir mening. 

Jeg sitter hele tiden med et håp om at jeg snart kommer til å forstå hele sammenhengen, men den oppklarende setningen kommer aldri. Minnene fra dramalinja på videregående kommer tilbake til meg – alle de abstrakte forestillingene vi måtte analysere og så gjerne vil forstå. Du skjønner at det er en dypere mening bak det, men den er vanskelig å finne. Kafka på stranda er akkurat en sånn forestilling. Jeg føler den prøver å fortelle meg noe, men jeg skjønner virkelig ikke hva det er, noe som gjør meg ganske frustrert. Forestillingen er spennende fordi jeg hele tiden sitter og venter på oppklaringen, så skuffelsen ble desto større da forestillingen var ferdig, og jeg satt igjen som et stort spørsmålstegn. 

Selv etter en del research har jeg ikke blitt noe klokere, og må ærlig innrømme at dette var en forestilling som ikke traff meg noe særlig. Det er en gjeng med veldig dyktige skuespillere, men historien blir for diffus, i tillegg til at en del av regigrepene bare er med på å forvirre enda mer. Jeg vil tro det er en fordel å ha lest boken for å forstå noe av dette stykket,  selv sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

Verk produksjoner har i 20 år servert teaternorge spektakulære og nyskapende forestillinger. Hele to ganger har de vunnet Heddapris for årets forestilling, og premieren på deres nyeste produksjon «Manifest United» har venteliste i billettluka. Det er høye forventninger, men for en som ikke har sett noe av Verk før, er det vanskelig å forestille seg akkurat hvordan de drøye to timene kommer til å bli. Det blir mildt sagt noe å bryne seg på.

Forestillingen tar i bruk et hav av rekvisitter og scenografi i forestillingen, blant annet bøtter med fargerik maling. FOTO: Alette Schei Rørvik

Utgangspunktet for forestillingen er en rekke kunstmanifest fra de siste 100 år. Verk produksjoner ønsker å vise oss mangfoldet i kunst- og teaterteori, og bombarderer oss med sitater, stiler og elementer. Det er mildt sagt mye å ta tak i. Scenografien har en grunnstruktur, nemlig tre rom som strekker seg horisontalt over scenen. Hvert rom er innredet i hver sin stil, fra det minimalistiske, hvite rommet, til den hverdagslige stuen og til slutt et rom med organiske elementer som trær og bål. Det hele med et gjennomgående kaotisk og tilfeldig uttrykk. I likhet med scenografien strekker også lydbildet seg over et vidt spenn. Her får vi både filmmusikk, støy, stev, amerikansk folkemusikk og pop. Når vi attpåtil blir servert små tekstutdrag fra manifestene, noe moderne dans, live videoprojeksjoner og slap stick humor… Da maksimeres hjernekapasiteten.

Den direktesendte videoproeksjonen er kun et av flerfoldige kunstuttrykk vi finner i Manifest:United…FOTO: Alette Schei Rørvik

Her er det opp til tilskueren å finne meningsbærerne. Eller rettere sagt, velge ut meningsbærere. Det er ikke mulig å kunne ta inn over seg det hele, finne en mening med alt, et budskap, en grunn. Noe må bare få være. Selv om jeg gjør dette, velger ut noen elementer og fokuserer på dem, er det fortsatt vanskelig å gi det hele betydning. Tekstene blir for svevende og intellektuelle, det sceniske for overveldende. For å gjøre det mer håndgripelig, forsøker jeg å finne en kobling mellom det verbale og det nonverbale. Kanskje kan samspillet gi meg en pekepinn, men jeg finner ikke denne koblingen heller. Det oppleves som at forestillingens genialitet går over hodet på meg. Jeg forstår det rett og slett ikke. For noen er det kanskje lett å la mening og logikk fare, og heller absorbere det kunstneriske for det det er. Det makter jeg ikke denne gangen, og forestillingen gir meg ikke mer enn kunstnerisk inspirasjon. Her skjer jo mye, så det er mange ideer å plukke opp! Sammen blir det for påtrengende.

En slik forestilling krever nok en type forberedelse. Man tjener på å ha satt seg godt inn i konseptet for forestillingen, og man burde helt klart lese seg opp på kompaniets visjoner og metode. Det kan allikevel hende at du, som meg, ender opp med å bli så overveldet av inntrykk at du rett og slett kobler ut. Da kan de to timene bli ganske lange…

Hovedscenen på Den Norske Opera og ballett. Tre forestillinger på rekke og rad. Nasjonalballetten i full utfoldelse. Det er torsdag kveld, premiere, og Operaen inviterer til Mesteraften. Iskaldt lys, gjentagende rytmer, tid og nostalgi utspiller seg. Drøyt tre timer senere forlater vi Operahuset, snakkende, diskuterende og nysgjerrige.

Mesteraften avsluttes med huskoreograf Alan Lucien Øyens Timelapse. FOTO: Erik Berg

Koreograf Jiří Kylián starter showet. Han har med seg en strykekvartett fra Operaorkesteret, dansere fra Nasjonalballetten og et fargespekter i sort-hvitt. Resultatet er Tiger Lily. En følelsesladet ballett med rene trekk. Danserne viser desperasjon, frustrasjon og mye smerte. Jeg skvetter flere ganger underveis av høye skrik eller lyder. Forestillingen oppleves som en moderne ballett hvor vakre rene linjer står i fokus. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Fargepaletten gir Tiger Lily et hardt ytre, men det er tydelig at den tar for seg noe følsomt og inderlig, selv om jeg synes det er vanskelig å sette fokus på akkurat hva dette inderlige er. Allerede i første pause har vi i Teaterungdom masse å snakke om. Praten varer helt til det ringes inn til andre del av kveldens Mesteraften. 

Tiger Lily danses med en strykekvartett på scenen og er en ballett i sort og hvitt. FOTO: Erik Berg

Denne gangen er det William Forsythe som har koreografert. Kostymene er blå-grønne og scenerommet nakent, med unntak av en gullgjenstand som henger ned fra taket. Musikken settes igang. Den er rytmisk, moderne og gjentagende. Danserne danser denne heftige koreografien med alt de har. Her må de bruke alt de har av spenst og rytme, timing og samspill. Koreografien er kort og godt helt rå. Pulsen gjennom det hele er altoppslukende og det er umulig å se bort. Som et tog i full fart turer forestillingen seg frem med den største selvfølgelighet, rytmisk helt til fingerspissene. Når det hele stanser, tenker jeg “jeg vil gjerne se In the middle, somewhat elevated en gang til”.

In the middle, somewhat elevated bygger på det spektakulære, rytmiske, heftige. En fantastisk ballett som man gjerne vil se om og om igjen. FOTO: Erik Berg

Men det skal vi ikke, for Mesteraften avsluttes med Operaens egne huskoreograf Alan Lucien Øyen, som for anledningen selv sitter på scenen og fremfører teksten. Ja, Timelapse er en ballett med tekst. Forestillingen handler om tid, om det forgjengelige og det uendelige. Begrepet “tid” får gjennomgå. Her tas det tak i de helt konkrete tingene og det ekstremt abstrakte. Scenografien roterer som store klokker, noe som sender lys i ulike bevegelige retninger. Øyen har som alltid stålkontroll på det visuelle uttrykket, noe som gjør at det er lett å glemme dansen et sekund eller to. Det gjør ikke noe, her er så mye å se på at det er umulig å kjede seg. Timelapse slutter med en nydelig sekvens hvor scenerommet er fylt av dansere, og med det er kveldens premiere fullført.

Mesteraften er et spennende konsept hvor man får mye for pengene. Her er tre enkeltstående verker slått sammen til en stor forestilling i ballettens navn. Dette gjør naturlig nok at det er mye å ta tak i, analysere, tolke og snakke om. Mesteraften: Kylián, Forsythe, Øyen er intet unntak.