Herostratos tenner på Artemistempelet (et av verdens syv underverker). Hvorfor gjør han dette? Ganske enkelt for å bli berømt. Dødsdom og lovnad om å bli glemt til tross, mannen er opphavet til uttrykket “herostratisk berømt”, å bli kjent for å gjøre noe ulovlig.

Foto: Dag Jenssen

Et spennende utgangspunkt. Fylt av dramatikk. Antikken Hellas, et av verdens syv underverker, flammer, en ung pyroman og velkjent kjendisjag. Alt ligger til rette for en spennende kveld på scene 3 på Det Norske Teatret. Forestillingen er mørk og dyster. Scenografi, lys, tekst og bevegelser smelter sammen. Vi beveger oss over i et landskap og en forestillingsform som man ofte kan oppleve på Dansens hus eller Black Box Teater. Jeg får også assosiasjoner til Heddaprisvinnende “Solaris Korrigert” som teatret satte opp på Hovedscenen i 2015. 

Herostratos er bekmørk. Man dykker inn i et mørkt og dystert sinn. Det er ikke lett å forstå. Man følger ingen klar historie, men opplever små glimt av denne unge mannen. Oddgeir Thune jobber som en helt i hovedrollen. Stemmen hans er kald og plaget. Bevegelsene desperate. Han har gjennom hele forestillingen en unik tilstedeværelse, som er altavgjørende i denne typen forestillinger.

Foto: Dag Jenssen

Det er vanskelig å forstå mye av det som skjer underveis, så man må være klar over hva man går til. Det var kanskje ikke jeg, derfor ble jeg også litt skuffet. Jeg ønsket å se en historie som jeg syntes hørtes spennende ut. I stedet blir det presentert en lyrisk, dansende, svevende presentasjon av noe mørkt og dystert, uten at det fenger meg noe nevneverdig. Jeg kjenner at jeg så gjerne vil like det, uten at jeg egentlig gjør det.

Herostratos er noe helt eget. Skuespillerne gjør ingen “feil” og det hele oppleves helhetlig og gjennomtenkt, selv om det ikke fenger meg personlig.

Foto: Dag Jenssen

På Chat Noir står komiker og jazzsangerinne Hilde Louise Asbjørnsen, iført skyhøye glitterpumps og utfordrende utringning. Hun flørter hemningsløst med publikum og inviterer oss med inn… Men hva inviterer hun til? Hva er egentlig The Lulu Show? Midtveis i showet synger hun “som dei på rad 8 ikkje forstod”. Vel, der satt jeg.

Foto: Cornelius Poppe

I forestillingen tar Asbjørnsen for seg verdensøkonomi, politisk historie og vårt eget forbrukersamfunn. I en sexy og forførende innpakning. Ikke akkurat en naturlig kombinasjon, men det legger opp til noen komiske krysningspunkt. Og det er noen morsomme øyeblikk i forestillingen. Asbjørnsens timing er god og mimikken er på plass, men kombinasjonen av flørtende lettkledd dame og konsumprisindeks er jeg ikke helt med på. Det er noe med starten og den utydelige invitasjonen, som gjør at jeg ikke er ombord. Jeg forstår ikke hva The Lulu Show er, men jeg er tydeligvis med på det.

Foto: Helene Røang Simonsen

Det framstår for meg som et show hvor en lettkledd dame, som spiller på sex og enkel humor, ønsker å si noe samfunnskritisk. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men la gå. Det er jo spennende å lære mer om verdensøkonomien og jeg får et par ubehagelige åpenbaringer underveis. Men selv om BNP og forbrukslån er interessant, er det sangstemmen og kostymene til Asbjørnsen som underholder mest. Hun har en gjennomført burlesque stil og ser fantastisk ut! Men det blir for mye fokus på det. Jeg får ikke helt med meg alle poengene. Humoren treffer rett og slett ikke, og pupper og lår tar for mye oppmerksomhet. Hovedpersonen gjør en upåklagelig god jobb og er egentlig ganske troverdig i sin rolle. Bortsett fra at jeg ikke forstår hvorfor denne forføreriske karakteren skal fortelle meg om økonomi.

Forestillingen virker å fenge det resterende publikumet. De ler høylytt flere steder og klapper entusiastisk etter sangnumrene. Kanskje har de et nærmere forhold til finans og børsprosenter? For som en av de yngste i publikum klarer jeg ikke å la meg rive med…

Noen ganger er det forestillinger man har ekstra høye forventninger til. Det kan være på grunn av en spesiell skuespiller, et spesielt manus, eller på grunn av en helt spesiell regissør. Når Claire De Wangen produksjoner setter opp forestillinger er vi i Teaterungdom.no alltid tidlig ute med å sikre oss billetter. Disse unike forestillingene treffer ungdom på en helt egen måte. De overrasker og imponerer. Gleder og engasjerer. Claire De Wangen produksjoner er tilbake i hovedstaden og våre forventninger er skyhøye. 

Velkommen til bords

12 personer inviteres inn og plasseres rundt et bord. Vi får streng beskjed om å ikke berøre bordet, dette er for vår egen sikkerhet. Bordet lever. Her vises forskning, historier, lys og mørke. Vi møter ulike karakterer og forsvinner inn i egne assosiasjoner. Alt er vakkert og estetisk fremstilt, med musikk, tekst og lyder gjennom hodetelefoner vi har på oss. Nudler blir spist og te blir drukket. Når vi blir geleidet ut får noen av oss klem, andre ikke. Cortexnotatet har funnet sted og som det blir poengtert av flere i publikum: “vi er lykkelige”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ingen klar historie som man følger fra A til Å. Her er serveres bruddstykker og elementer som man setter sammen i eget hode. Man møter noen karakterer, ikke i levende livet foran seg, men ved å høre de og se de fremstilt via video, på bordet. Et magisk bord som koker vann, har figurer og forteller historier om 12. 12 til bords, 12 skilpadder. Jeg kan ikke si så mye mer, det er best slik, for vår felles sikkerhets skyld.

Det er umulig å skrive om Cortexnotatet uten å skryte av videomappingen til Morten Bendiksen. Sømløsheten i bildene som vi får se, kvaliteten i filmklippene og finurligheten i måten det hele spilles ut på bordet er helt unik. Alt er så lekkert. Jeg vil også trekke frem Oddrun Valestrand som gjør sin, etter min mening, beste rolle i en Claire de Wangen produksjon. Hun tar i bruk hele registeret, med smerte, varme, kjørlighet, kjærlighet og stemmeprakt. Hun har til og med timingen på plass (noe som er vanskelig på film, og vanskelig på teater. Tenk så vanskelig det er på slikt filmet teater).

Oddrun Valestrand gjør sin hittil sterkeste rolletolkning i en Claire de Wangen produksjon

For selv om dette er annerledes og underlig er det teater. Noe av det mest særegne og noe av det beste teatret Oslo har å by på. Selv synes jeg Cortexnotatet er helt fantastisk, og jeg vil se den igjen. Her er det så mye å sette øynene på at jeg vet jeg har mye igjen å oppdage. De to “vekterne” gjør også en strålende jobb. Matthew Trustham er tryggheten selv i denne formen, og viser at han forstår stykket til fulle. Marianne Jonger tilfører noe helt annet, hennes vekter er komisk engasjert, og likeså ubrukelig. Et favorittøyeblikk for min del var da hun tok en stor bit av en brent loffskive og sier: “Det er viktig å få i seg næring”. Et nydelig innslag i forestillingen og et strålende tilskudd til Claire de Wangens lekne form for teater. 

Hvis jeg hadde studert teater, eller bare likt teater, eller egentlig uansett: så ville jeg ha sett Cortexnotatet! Claire de Wangens forrige forestilling Mikribryologien (les vår anmeldelse her!) ble nominert til årets forestilling her på Teaterungdom.no i fjor, og jeg synes Cortexnotatet er enda bedre. Skal du få med deg en forestilling denne høsten er det denne du burde se (kanskje sammen med “Renset” på Nationaltheatret, men den er jo ferdigspilt… såååeee…). Det er bruk av humor og musikk her som tilfører helt nye dimensjoner til arbeidet. Selve bordet er imponerende og vakkert. Legger man på litt mild peppermynte-te og en avsluttende klem har vi en vinner. Forventningene var skyhøye, Cortexnotatet enda bedre. Claire de Wangen og Cortexnotatet får soleklart terningkast 6!

Lilou de Wangen

Jeg tropper opp på Latter denne lørdagskvelden klar for å se stand up-showet “Halve Norges Golden”. Med plasser på «klinebenken» bakerst på Hovedscenen har jeg oversikt over hele salen, den er nesten fullsatt med forventningsfulle og høylytte publikummere.

Foto: Hentet fra Latter.no

Showet starter bra. Johan Golden har en tydelig rød tråd; Hva kan man spøke med? Hva er politisk korrekt humor? Tittelen «Halve Norges Golden» handler om at uansett hva du spøker med så vil halve Norges befolkning reagere. Man kan ikke please alle. Golden har mange gode poeng, og gir oss publikummerne noe å tenke på når det gjelder åpenhet og toleranse. Men jeg er ikke sikker på at jeg blir godt nok underholdt. Dette skal jo være stand-up, og ikke et seminar rundt hva som er lov å spøke med.

Ettersom dette bare er andre forestilling er manuset til Golden fortsatt relativt ferskt, og ikke alt sitter som det skal. Noen poenger blir litt borte, andre ganger glemmer han teksten. Og han glemmer det viktigste: spille på publikum! Et par veldig morsomme øyeblikk skjer når publikum skal svare på noen spørsmål Golden stiller fra scenen, men han utnytter de ikke godt nok.

Det som skuffer mest er at Golden spiller mye på “enkel humor”, som bæsj. Til tross for å gjøre store poenger ut av politisk korrekt intelligent humor, og spøker med folk med «enkel humor», så er dette temaet gjennomgående i showet. Og folk ler. Jeg blir litt ille berørt og lurer på om jeg burde tatt et glass i baren før showet. Men det virker som publikum koste seg, og jeg tror dette showet har potensiale. Stand-up show må på en måte jobbes med sammen med publikum, så jeg håper Golden slipper seg mer løs og bruker publikum bedre i showene fremover.

Ingen dårlig forestilling, men heller ingen braksuksess på Latter denne gangen.

Det er torsdag kveld, og på Det Andre Teatret kommer vi inn til et scenerom med en tredemølle, diverse småfigurer plassert på rad og rekke i en halvsirkel, et arbeidsbord med massevis av papirer, og en skjerm som viser videoer om løping. Fredrik Høyer sitter i en stol med ryggen til publikum og ser på skjermen.

Foto: Tor Orset

Forestillingen starter med at Fredrik tar på seg pulsbeltet, og skjermen med løpevideoene viser nå pulsen hans. Deretter begynner han å fortelle om den gangen han ble tvangspåmeldt til Oslo Maraton av sjefen i sportsbutikken han jobbet i. Han har publikum umiddelbart i sin hule hånd, og kler godt den løse og ledige “impro-stilen” til Det Andre Teateret. Selv om han er alene på scenen blir det aldri kjedelig, og det skapes spennende dynamikk, for eksempel når publikum leser enkelte tekstlinjer sagt av ulike karakterer.

Forestillingen handler altså om løping, og om en del andre ting i livet. Om å fullføre noe, om å endre seg, om å nærme seg en vegg, og om alt man kan tenke på når man løper… og hva løping egentlig er. Er det bare løping? Eller er det en metafor på livet?

Slampoeten og forfatterens typiske tekstlige krumspring tar oss med på en tankemessig berg- og dalbanetur, inn i digresjoner, som brått viser seg å være viktige poenger. Det er imponerende hvordan han utover i forestillingen klarer å levere lange, heseblesende tekstlinjer på rim, samtidig som han løper og løper på tredemøllen. Selv om pulsen hans stiger, så virker det som om teksten kommer uanstrengt.

Det fungerer godt at han spiller på de ulike fiksjonslagene, maratonfortellingen som ett, og forestillingssituasjonen som et annet. Det hele får et metanivå med følelsen av at det dypest sett handler om livet, om å holde ut. Forestillingen er inspirert av den japanske forfatteren Murakamis bok med sammen tittel, og har en helt fantastisk slutt! Fredrik forteller at han skrev mail til Murakami for å få hjelp til å avslutte forestillingen. Lurer du på hvordan det endte opp? Da burde du se forestillingen. Den er fullpakket av både humor, dybde og en slags alvorlig lekenhet. Selv ble jeg veldig inspirert og anbefaler forestillingen på det varmeste!

Snøkvit har verdens vakreste mor, bor i verdens vakreste slott, i verdens vakreste land. Hun skal bli vakker, etterhvert, når hun blir eldre. Som et speilbilde av moren. Skjønnhet er alt. Snøkvit vil ikke være der, i alt det vakre, hun vil leke i hagen, og i skogen. Hun vil se sannheten. Blå epler, nye venner, litt kloakk og et kyss senere, kan hun leve lykkelig alle sine dager.

Foto: Gisle Bjørneby

Forestillingen selges inn som en familiemusikal. Teksten og musikken er nyskrevet av Maria Tryti Vennerød og Julian Skar, og hele maskineriet på Det Norske Teatret er i sving. Kostymene er fantastiske. Scenografien like så. Unni Walstad har virkelig klart å skape en slags krysning mellom Tim Burtons “Alice i Eventyrland” og Brødrene Grims eventyr. Her er farger og magi, skog og slott. Alt overbevisende som tegnet av en barnehånd, tatt ut av en helsprø fantasi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Teksten har noen gode refleksjoner. Ingen er bare gode eller bare onde. Dronningen blir heks i det hun lar skjønnhet overskygge godhet, mot slutten overvinner allikevel morskjærligheten selv den dypeste skjønnhetstrang. (Ja, jeg spoiler litt. Men det er ingen store overraskelser i denne historien uansett). Snøkvit blir knust av morens hat, men ønsker også moderlig nærhet. Hun er en jente, litt rar og med bein i nesa. Gartnergutten Jan Grøn er en slags folkets prins. Slik det synges fra scenen: “I kvar ein prins, viss slike finst, viss du slepp han ut, finst ein vanleg gut”.

Ingeborg Sundrehagen Raustøl imponerer med stødig stemmeprakt som Dronninga. Hun spiller seg også stort opp utover i forestillingen. Hermann Sababo er sjarmerende som gartnergutten Jan Grøn, selv om han tidvis overspiller barnets naivitet. Charlotte Frogner briljerer i tittelrollen og viser at det finnes en utilpass liten prinsesse i 36 år gamle damer fra Aurskog-Høland. Ellers er bandet stabilt og gode. Det er jo alltid gøy med livemusikk i slike musikaler.

Foto: Gisle Bjørneby

Svakheten ligger i ensemblet. Hverken hoffet, dvergene eller skogsskapningene klarer å heve forestillingen. Det hele taper seg hver gang det er mange på scenen. Noe som er uvanlig og uheldig for en musikal. Ensemblet han hverken trøkk i sangene eller dansebevegelsene. De har også overraskende dårlig timing, i sine mislykkede forsøk på å være morsomme. Det er som om de ikke helt klarer å være på lag. De opererer ikke som en gruppe som løfter hverandre opp. Mye av potensialet til forestillingen forsvinner derfor mellom vakre kostymer og kulisser.

Snøkvit kalles en familiemusikal. Den skal treffe bredt. Tematikken rundt skjønnhetspresset kommer tydelig frem til publikum uansett alder. Fargene og lekenheten i scenografi og kostymer treffer også alle. Snøkvit er alt annet enn en forestilling i svart-hvitt. Dessverre er det for mye i Snøkvit som skurrer for min del. Ensemblet er ikke godt nok, musikken er glemt før siste tone er spilt og regien er i overkant enkel. De tre hovedrolleinnehaverne er dyktige, men det holder dessverre ikke. Snøkvit treffer ikke hele familien, men et ganske snevert spekter på de mellom 8 og 12 år.. sånn ca…

Kort oppsummert er ikke dette en forestilling for ungdom, men kostymene og kulissene er fantastiske. Så om du setter pris på visuelle og fargerike teaterforestillinger er det verdt turen.

Foto: Gisle Bjørneby

Det skjer mye spennende på Latter i høst, og vi er tilbake for nok en premiere. Denne gangen er det Latter Live som står på plakaten, et konsept som filmes og sendes på NRK. På scenen står tre komikere, som alle begynner å bli godt etablert innen norsk Stand Up, i tillegg til nykommeren, Ulrikke Falch, som er kveldens konferansier. 

Førstemann ut er Lars Berrum, en 2 meter høy og skalla fyr. 
Da jeg var russ, fikk man knute i lua hvis man fikk autografen til en kjendis på russebuksa. Så etter å ha sett Berrum spille improteater med Kvikksølvguttene, fikk jeg autografen hans, samt sitatet “en puck i rævva, er bedre enn to”. Nå kan det vel diskuteres i hvilken grad Lars Berrum var kjendis i 2011 (eller 2017 for den saks skyld), men humoren har ikke blitt dårligere med årene. Han er kjapp i replikken, og selv med et forrykende tempo, er min egen latter grunnen til at jeg mister noen ord her og der. Det er synd han må jobbe som sykepleier for å overleve, for denne mannen kunne underholdt en fullsatt sal på Latter i timesvis. 

Nestemann ut er Stian Blipp, et kjent fjes for alle som har sett på TV2 de siste årene. Nå er programlederen lagt på hylla, og stand up komikeren funnet fram. Blipp var nok ikke kveldens morsomste, men han var helt klart den mest imponerende. Når hobbyen din er å finne ut hvordan klovner høres ut når de har sex, kan du jo tenke deg hvilke lyder vi ble vitne til. Med det lydshowet kunne han lett ha vunnet Norske talenter! 

Siste mann ut er Jonna Støme. Jeg kjenner ham fra barne-TV, andre tror han er sanger i en kjent norsk duo. Anbefaler virkelig å se Latter Live bare for å høre om tidenes kleineste flytur. Støme opptrådte på Sommer Standup (les anmeldelsen her), også på Latter, og jeg har skjønt at gjenbruk av vitser tydeligvis er noe alle stand up komikere gjør. Det som skiller seg ut med Støme, er at jeg ler nøyaktig like mye som første gang jeg hørte de. Han har en så genuin og naturlig måte å fortelle vitsene sine på, at jeg venter i spenning og senere holder på å dø av latter, selv om jeg vet nøyaktig hva han skal si og hva som er utfallet på historien. 

Ulrikke Falch gjør en sjarmerende debut som konferansier på Latter. Hun tar den helt ut og gjør et heltemodig forsøk på å være morsom. Selv om noe blir kleint, blir det kleint på en morsom måte, så hun har publikum med seg hele veien. Om hun fortsetter karieren som stand up komiker vil tiden vise. 

Kort oppsummering: Dette er et av de morsomste showene jeg har sett på Latter, terningkast 6!  

“Å stryke halve spilleperioden er ikke en måte å vise stolthet over en produksjon, og å gjøre det i stillhet for å unngå en offentlig samtale er ikke en gest som styrker mangfold” skriver regissør Anders Paulin i et åpent brev til Nationaltheatret og teatersjef Hanne Tømta. Double Feature er tatt av plakaten. Det åpne brevet er fylt av krass kritikk av teatret og teatersjefen. Et hett diskusjonstema innad i Teaterungdom-redaksjonen. Her er det mye dramatisk potensiale. Forventningene og spenningen knyttet til Double Feature på Nationaltheatret er til å ta å føle på denne mandagskvelden!

Foto Øyvind Eide

Forestillingen finner sted i Malersalen på Nationaltheatret, som for anledningen har blitt til en hvit boks. Publikum sitter på stoler langs veggene. Skuespillerne sitter også på stoler, spredt rundt omkring blant publikum. På forhånd har jeg lest om forestillingen at publikum skal bli tatt med “inn i et helt spesielt rom på Malersalen, hvor tekst, lyd, musikk og vegger sammen blir til en poesimaskin”. Med dette i bakhodet synes jeg det tar lang tid før poesimaskinen er i gang. Det går tregt i starten. Et høydepunkt er i det en av skuespillerne leverer en replikk direkte til en dame i publikum som forbauset responderer med en kjapp kommentar. Det vekker latter. Plasseringen av både oss og skuespillerne gir mulighet for å involvere publikum, en mulighet jeg opplever at ikke blir utnyttet. Istedenfor blir det tregt, distansert og jeg klarer ikke leve meg inn i det kunstneriske universet.

Forestillingen er teksttung og legger opp til refleksjon, men jeg tar meg selv flere ganger i å la tankene vandre helt andre steder enn innover i det tekstlige og sceniske universet. Jeg klarer ikke engasjere meg nok til å henge med på alle historiene, men samtidig er det tidvis elementer som fenger meg, og som får meg til å filosofere. Det tar seg opp etterhvert som poesimaskinen er skikkelig i gang. Når lysene, musikken, teksten, rytmen og iscenesettelsen av skuespillerne er med, blir det spennende å se på. Speil blir etterhvert en del av installasjonen, og blir brukt for å reflektere lyset rundt i rommet.

Foto: Øyvind Eide

Selv om dette er en forestilling som setter i gang refleksjoner i meg, så går jeg dessverre ut av salen med en følelse av at det ble forsøkt å kommunisere ett eller annet intellektuelt budskap jeg ikke forstod. En opplevelse av at kunsten var mer for kunstneren enn mottakeren av den. Jeg har mine tvil ved om denne forestillingen fenger et yngre publikum.

Tilbake til kritikken: forestillingen er tatt av plakaten. Noe som får regissør Anders Paulin til å reagere. Måten det er gjort på skal ikke jeg mene noe om, men forestillingen i seg selv ser ikke jeg noen grunn til å frede. Jeg savner ikke Double Feature på plakaten.

Foto: Øyvind Eide

Det er ikke første gang Ibsen blir ballett. Gjengangere hadde premiere på Operaen i 2014, og gjorde stor suksess. Nå er det kunstneriske teamet tilbake med en ny oppsetning. Denne gangen er det selveste Hedda Gabler som får utfolde seg på dansegulvet. 

Foto: Erik Berg

Marit Moum Aune har regien og koreografien på kveldens forestilling. I følge programmet har Moum Aune jobbet med dansere hele sitt profesjonelle liv, uten selv å kunne danse et trinn. Det høres kanskje merkelig ut, men etter å ha sett premieren på Hedda Gabler, kan jeg fortelle deg at dette funker veldig bra! Forestillingen er annerledes, og da spesielt dansestilen. Å kalle dette ballett, blir i mine øyne feil. Her har man trinn fra tradisjonell jazz, samtidsdans og tango. Danserne gjør bevegelser jeg aldri har sett maken til. Grete Sofie Borud Nybakken, som danser rollen som Hedda Gabler, vrenger kroppen i alle retninger. Det er rett og slett fascinerende. Hun har også noen intense blikk som virkelig får fram karakterens styrke. Komponist og trompetist Nils Petter Molvær har skrevet musikken, og kommer også snikende ut på scenen med trompeten sin flere ganger under forestillingen.  

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noe av det jeg liker best med Hedda Gabler som danseforestilling, er at alle relasjonene kommer så tydelig fram. Pas de deux’ene viser tydelig hvem som liker hverandre og hvem som ikke gjør det. I teaterforestillingen vil jeg si forholdet mellom Hedda og mannen Jørgen Tesman blir framstilt annerledes enn det som kommer fram her. Her er hun er sint fra første øyeblikk. Det lyser “hat” ut av øynene hennes, og vi skjønner fort at dette ikke er et bra forhold. I boka er det mer skjult og står skrevet mellom linjene. Forholdet fortsetter med samme intensitet ut forestillingen, og forblir litt unyansert. Hadde man spart litt på sinnet til Hedda, ville det nok blitt mer spennende. Assessor Brack og Hedda Gabler derimot får en dans sammen helt på slutten, som overrasker mer, og avslører hvilket forhold de hele tiden har hatt til hverandre.

Foto: Erik Berg

En annen ting som skiller seg ut i denne oppsetningen, er at vi får møte Hedda som barn. Flere unge dansere fra Operaens ballettskole portretterer hovedrollens oppvekst, og vi får en dypere innsikt i hvorfor Hedda har blitt som hun er. Hvordan General Gabler oppdro henne som en av gutta og tidlig introduserte henne for pistolene. Dette gir oss mer dybde og forståelse for karakteren, og også hennes forhold til fru Elvsted. 

På t-banen hjem havner jeg ved siden av to damer som har sett samme forestilling. Jeg klarer ikke la vær å høre etter hva de sier. De er forbauset over hvor lite det stod om forestillingen på forhånd, og snakker om hvor vanskelig det var å forstå handlingen. Nå kjenner jeg stykket relativt godt, og ble positivt overrasket over hvor lett det var å forstå det som skjedde på scenen, men jeg tror også dette blir desto vanskeligere om du ikke har kjennskap til stykket fra før av. Det sies at 90% av kommunikasjonen er kroppsspråk, men uten de siste 10% mister man noen viktige detaljer. Noen replikker er vanskelige å klare seg uten, og jeg legger merke til tydelige gestikulasjoner med armene der de viktigste replikkene blir sagt i teaterforestillingen. Om man ikke kjenner til hva Hedda sier til Eilert Løvborg når hun gir ham en pistol, eller hva Assessor Brack forteller Hedda før deres siste pas de deux, er det mange viktige detaljer i historien som faller bort. Dessverre kommer ikke dette godt nok frem i denne danseforestillingen. 

Foto: Erik Berg

Jeg er veldig usikker på hva jeg syns Hedda Gabler som danseforestilling. Forestillingen er bygd opp på samme måte som teaterstykket, med noen kunstneriske friheter underveis. I og med at jeg kjenner stykket så godt, har jeg ikke noe problem med å henge med i handlingen, men for de som ser Hedda Gabler for første gang, er det nok ikke like lett. Det er mange fine scener, men innimellom blir det litt for lite nyansert. Likevel elsker jeg Nils Petter Molvær sine fortryllende toner fra trompeten. Det skaper en helt egen stemning når han står side om side med danserne og spiller de vakreste toner. Live musikk skaper en helt spesiell stemning, og med Molvær på scenen blir det helt magisk. I disse øyeblikkene er jeg ikke i tvil om at dette er en forestilling det er verdt å se, men som helhet når den ikke helt opp. 
 

På Dansens Hus vet man aldri helt hva man går til. Noen av de beste forestillingene vi har sett, har vært der, men også noen av de særeste. Haugen produksjoners forestilling Pust må sies å inngå i den siste kategorien…

Foto: Lawrence Malstaf

Det kan altså være fint å ha et åpent sinn til forestillinger på Dansens Hus, jeg forsøkte derfor å ikke forvente noe konkret. Men ved inngangen blir jeg overrumplet. Vi blir bedt om å ta av oss skoene, og blåse opp hver vår ballong, så vi kan ha med “vår egen pust”. Skal vi være med i forestillingen? Dette er jeg ikke helt forberedt på… Vel inne i salen, bygger allikevel engasjementet seg opp igjen. For hele hovedscenen er dekket av et stort grått fallskjermstoff, som sakte fylles med luft. Dette blir vakkert, tenker jeg!

En voiceover forteller om pusten, og to dansere beveger seg over det store stoffet. Voiceoveren varer dessverre for lenge og blir for svevende og filosofisk. Jeg klarer ikke følge de lange linjene fra vår egen pust og over i de store verdensspørsmålene. Dansen er heller ikke veldig gripende, og jeg opplever at de ikke utnytter det spennende rommet godt nok. Begeistringen uteblir. Så lar de stoffet fylles helt, og en liten inngang kommer til syne. Vi kan skimte en ny og lun verden der inne, og vi skal få tre inn i den.

Foto: Lawrence Malstaf

Å bli invitert med inn er spennende og klarer enda en gang å skape et nytt engasjement hos meg. Nå skal det vel endelig skje noe? Men, nei. Det enorme potensialet som ligger i dette objektet og vår interaksjon med det, forblir et potensiale. Jeg føler meg snytt. Det er dog en liten sekvens hvor danserinnen krabber over stoffet fra utsiden, og sakte heises opp over oss, som er fantastisk. Men det blir med dette ene øyeblikket.

Den merkelige sammensetningen av dans, fortelling, en form for intervju og publikumsinvolvering klarer ikke å mane fram noe mer fra meg. Jeg soner ut og får ikke med meg hva de prøver å si meg med denne forestillingen. Jeg tenker i et lite øyeblikk på min egen pust, men ikke noe lenger enn at jeg blir den oppmerksom. Hvilken betydning den har i universet, er jeg på ingen måte inspirert nok til å tenke på…

Det er synd at de ikke benytter seg bedre av det fantastisk magiske rommet de har klart å få på plass. Det ligger så mye ubrukt potensiale her, noe som gjør skuffelsen over forestillingen enda større.