Det er lett å bli dratt mot de store scenene. Alle har hørt om Nationaltheatret og Den Norske Opera og Ballett. Man ser gjerne store forestillinger hvor mangfoldige kroner er brukt til markedsføring og flotte plakater, men norsk teater er så mye mer enn det. Teaterungdom er alltid ute etter å spre fokus, løfte mindre scener opp i lyset, å formidle norsk scenekunst til ungdom slik at mer av mangfoldet kommer frem. Essensielt for dette mangfoldet er Dramatikkens hus.

“Dramatikkens hus har det nasjonale ansvaret for utvikling av ny norsk dramatikk og er fagfeltets utviklingsarena og prøverom”. Det er med store ord Dramatikkens hus presenterer seg på egen hjemmeside. Ord som kanskje virker diffuse og svevende. Så vi tar det helt ned: Hva er dette for sted? Hvor er det? Og hva holder de på med?

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Lokalisert i et av byens kuleste bygg (med en av Oslos kuleste barer – Oslo Mekaniske Verksted) ligger Dramatikkens hus, sentralt på Grønland i Oslo. Mursteinshuset har to saler hvor det vises forestillinger og arbeidsvisninger, i tillegg til diverse foredrag. Nesten alt som vises på Dramatikkens hus er gratis! Noe som er helt fantastisk. Ofte er det gratis mat også (som et tips til alle studenter som er lei pasta med ketchup). 

I 2016 ble 50 nye dramatiske verk ferdigstilt med støtte fra Dramatikkens hus. 30 av disse har hatt eller skal ha urpremiere i løpet av 2016-2018. Resultatene her er med andre ord formidable. Allikevel er dramatikkens hus tilbakelent og uformelt. Her er ikke store neonlys og skrikende plakater. Det er en gjennomgående lun stemning som prioriteres. Dette gir huset og det som foregår her en mystisk og seriøs undertone. 

Fra foredraget Gine Cornelia Pedersen om: ÆTEREN, som vi anmeldte HER! FOTO: Mari Noodt

Det er mange gamle travere innen teaterfeltet som oppsøker Dramatikkens hus, men stedet er åpent for alle. Hvis jeg skal komme med et konkret tips til en som studerer teater, så er det å oppsøke mursteinshuset på Grønland. Stemningen her er fantastisk, innholdet på foredrag og visninger er knallsterkt, også er det gratis i tillegg. Jeg ser ingen grunn til at Dramatikkens hus ikke skal bli et sted for teaterungdom fremover.

For å sjekke ut hvilke arrangementer som arrangeres på Dramatikkens hus fremover, følg denne linken!

– Helge

For åtte år siden startet kompaniet Statsteatret sitt enorme prosjekt: De skal lage én forestilling til hvert tiår i norgeshistorien, fra 1900-2000. Med én forestilling i året, betyr det at de nå har kommet til det beryktede 80-tallet. 1980 – Aker Brygge sparer ikke på hverken hockeysveiser, overdådig pop, skinnsofaer, familiedrama eller skulderputer. Her får du alt du håper på, i en helstøpt og back-to-the-roots teateroppsetning!

De fire skuespillerne Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Gard Bjørnstjerne Eidsvold utgjør hele maskineriet til 1980 – Aker Brygge. FOTO: Thomas Kvitvik

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Statsteatret driver ikke med noe fiksfakserier. De er fire menn som lager teater. Her er det ingen lydmann, ingen lyskvinne, ikke noe stort maskineri bak det vi ser. På scenen står kun en beige skinnsofa. Det vi får se i kveld er enkelt og greit godt, gammaldags teater av den beste sorten! Statsteatret har truffet på alle de viktige parametrene, som skiller mindre gode forestillinger fra de aller, aller beste. For det første er Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Gard Bjørnstjerne Eidsvold stødige skuespillere med en herlig tilstedeværelse, kjemi og timing. Sammen med regissør Yngve Sundvor har de funnet fram til noen solide karakterer som skaper mulighet for gjenkjennelse og – ikke minst – komikk. Disse to parametrene danner selve grunnlaget for en suksess. Syr du det hele sammen med en god dose 80-tallsmusikk, nostalgiske referanser og et lass av komiske situasjoner, har du en vinneroppskrift.

Brødrene Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er opphavet til mange av latterbølgene i salen. FOTO: Thomas Kvitvik

1980 – Aker Brygge er en av få forestillinger som har får meg til å le både ukontrollert og høyt, og det er jeg absolutt ikke alene om. Publikum ler lenge og vel i hver eneste scene. Det nedstrippa uttrykket får situasjonen og karakteren til å skinne. Det er ingen lag å fortolke og det treffer deg momentant. Både det humoristiske og det fine. Til tross for enkel kostymering og karikerte skikkelser, blir vi glad i Per Kjerstads “mor Agnes” og Gard Bjørnstjerne Eidsvolds “Einar med spesielle behov”. Noe av genialiteten ligger i scenografiens nøkternhet og spillets intimitet. Vi er den fjerde veggen og titter inn i familiedramaet. Det er noe sitcom-aktig over det hele. Det oppleves nærmest som å sitte og se en skikkelig god episode av “Mot i brøstet”.

Mor Agnes (Per Kjerstad) og eldste bror Einar (Gard Bjørnstjerne Eidsvold) gir forestillingen en ekstra varme. FOTO: Thomas Kvitvik

Statsteatret har mottatt lovord fra oss før, og det ser ikke ut til å stoppe med det første. Som et barn av 90- tallet, gleder jeg meg allerede til neste forestilling! I mellomtiden gir jeg 1980 – Aker Brygge mine varmeste anbefalinger.

Rosas danst Rosas, koreografien som ble Anna Teresa de Keersmacker sitt store gjennombrudd i 1983, har nå inntatt Dansens hus og publikum strømmer inn for å få med seg premieren. På scenen står fire kvinnelig dansere, klare til å ta oss gjennom noe som skal vise seg å bli et skikkelig maraton av bevegelser.

Det er imponerende å se hvor synkrone danserne er. De har stålkontroll på hvor hverandre er i rommet til enhver tid. FOTO: Anne Van Aerschot

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det starter rolig. Alt er helt stille og hostingen blant publikum blir lagt godt merke til uansett hvor godt man prøver å skjule det. Likevel har danserne sine tegn for å komme seg videre til neste bevegelse. Pust. Pusten blir brukt aktivt og er selve grunnlaget for bevegelsene. Lyden fra pusten og bevegelsene lager spennende rytmer, og vi blir nesten mer opptatt av rytmene enn det som faktisk skjer på scenen. Første del blir litt for treg for vår del. Det starter bra, men etter mange repetisjoner begynner vi å bli lei, så tankene flyr til en helt annen planet. Og sånn fortsetter det. Forestillingen består av mange deler, hvor hver del er et sett med bevegelser som gjentas til det litt kjedsommelige. Vi liker allikevel baktanken og lager vår egen historie om jentene som først sliter med å stå opp for å komme seg på skolen. De vokser gjennom stykket og utforsker kropp, seksualitet og vennskap.

Scenografien er sparsom, men det står helt i stil med forestillingen. Elleve stoler stå i venstre hjørnet når det starter, og disse blir brukt på ulike måter av danserne. Stolene står i sentrum når de er en aktiv del av dansen, og videre blir de plassert bakerst og bidrar til historiefortellingen. Nå en danser sitter bakerst alene, mens resten danser synkront på scenen, skapes det et sterkt bilde av utstøting og ensomhet. Kostymene følger den minimalistiske og synkrone trenden. De fire danserne er alle kledd identisk i grå skjorter og skjørt, over sorte tights. Når de tar på seg brune lærsko gir det enda større assosiasjoner til skolebenken og ungdommelighet. 

Bruken av lys setter alltid danserne og bevegelsene i fokus. FOTO: Anne Van Aerschot

Koreografien er spennende, og den delen hvor de danser sittende på stoler, likte vi spesielt godt. Vi blir fascinert over danserne som danser seg gjennom dette maratonet på ca 100 min eksplosiv dans uten pause. Det er først de siste 10-15 minuttene vi ser at danserne er ordentlig slitne, og da mister de maska fort. Det blir en kamp på liv og død, hvor målet er å komme seg gjennom den siste koreografien uten å besvime. Men kanskje er det en baktanke med dette? Vi tror likevel at både publikum og dansere kanskje hadde hatt en enda bedre opplevelse om forestillingen var 30 min kortere. 

Mot slutten stiger både dansen og musikken, og det føles som en naturlig avslutning. Når musikken og danserne brått slutter runger applausen i salen. Men det er ikke ferdig helt enda. Vi får se en stille epilog i dunkelt lys, hvor danserne repeterer et siste sett med bevegelser. Når det endelig avslutter er det et opphold før applausen starter på ny. Men når publikum skjønner at det er ferdig er det ingenting som kan dempe jublet. Begeistringen er stor og gulvet vibrerer i takt med klappingen og trampingen. Det er ingen tvil om at publikum elsket Rosas danst Rosas, men vi tror allikevel at denne forestillingen egner seg best for de som er spesielt interessert i dans, og da gjerne samtidsdans. For oss ble den som sagt, litt for lang. 

Dramatikkens Hus er ikke bare arena for nye scenetekster og konsepter, det er også en hus hvor de vil tenke høyt om teatret og livet. Gjennom sin foredragsserie får norske scenekunstnere dele sine tanker om nettopp dette. Denne tirsdagskvelden er det skuespiller Gine Cornelia Pedersen som sitter på barkrakken. Hun skal snakke om det hun selv betegner som “universets bibliotek” – Æteren.

Gine Cornelia Pedersen er vant til å stå på en scene, men var spent på mottakelsen av hennes foredrag om æteren. FOTO: Mari Noodt.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I følge Dramatikkens Hus skal alle foredragsholderne velge seg en kunstner som utgangspunkt for samtalen. Gine Cornelia Pedersen har valgt seg Edvard Munch. Eller “Eddie” som hun gjentatte ganger benevner han som. Dette er en kunstner hun har brukt mye tid og energi på, og som hun selv innrømmer å ha fått et særdeles nært forhold til. Hun har lest i dagboknotater og bøker, på nett og på bibliotek. Men hun har også sett han, snakket med han og blitt personlig. I sitt indre. Og det er dette som er essensen i Pedersens foredrag: Hennes mulighet til å være åpen for sin egen underbevissthet, og dermed finne levende bilder.

Det virker kanskje litt søkt, og det er hun innforstått med, men hun ber oss være nysgjerrig og barnlig til sinns: våge å bli med på tanken hennes. Ved hjelp av automatskrift og automattegning, hvor man bare lar hånden gå av seg selv, hevder Pedersen at hun kan få materiale fra dette “universets bibliotek”. Et bibliotek av erfaringer, tanker, ideer, mennesker. Skuespilleren beskriver energisk hvordan hun skrev begge sine romaner, kun ved å gå inn i denne underbevisstheten og notere med automatskrift.

Det er interessant å høre på henne, og det er noen ville teorier hun annonserer. Til tider oppleves det mer som å være på et vekkelsesmøte enn et foredrag, og beskrivelsen av denne tilstanden, gir sterke sammenkoblinger til spiritisme og åndelighet. Jeg undrer meg om mottakelsen hadde vært like varm og velvillig om foredraget ble holdt av en predikant eller en annen troende… Settingen, på Dramatikkens Hus sammen med kunstnerfeller, gjør Pedersens “preken” mindre ekstrem. Etter publikums spørsmål å regne, ser publikum på dette som en god kunstnerisk arbeidsmetode og skyver unna kritiske spørsmål om troen på det spirituelle.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål og tanker etter Pedersens foredrag, men det er spennende at Dramatikkens Hus åpner for det! Det er godt å se en institusjon som tør å spørre, grave, være åpen. På den måten tror jeg teaterkunsten også kan utvikle seg til å bli aktuell og viktig! Finner du et foredrag du kunne tenke deg i kalenderen deres? Forhåndsbestill billett – det er gratis og blir fort fullt! Men vit at du må tørre å tenke store og dype tanker om teatret og livet.

Teaterungdom er nok en gang tilbake på Latter, og denne gangen er det showet Alt er Nytt som står på plakaten. Konseptet er enkelt; komikerne Martin Lepperød og Henrik Farley inviterer nye og gamle komikere til scenen, og de får presentere og teste ut sine nye tekster. Med andre ord, alt er nytt, og vi digger det!

Det er Henrik Farley og Martin Lepperød som står bak konseptet Alt er Nytt. FOTO: hentet fra Latter sin hjemmeside.

Først og fremst er det bare å bøye seg i støvet for Martin Lepperød og Henrik Farley. Dette er gutter som kan faget sitt, og vi kan ikke gjøre annet enn å le høyt av alle deres påfunn. De er mestere i publikumsinvolvering, og de leverer den ene hysteriske kommentaren etter den andre. Det er nesten vanskelig å tro at de ikke har noe innøvd manus. Dynamikken dem imellom er glimrende, det er tydelig at disse gutta trives med både hverandre og jobben.

I tillegg til å fungere som konferansierer, trår også Lepperød og Fraley til med god gammaldags teatersport. Også her drar de med seg publikum på en ypperlig måte, og får også vist sine skuespilltalenter i tillegg til komikerrollen. Imponerende fysikk og mimikk sitter som støpt, og vi brøler av latter selv når de ikke sier noe. Når de etter pausen åpner med sketsj hvor Farley drar opp fire publikummere og kommenterer klærne deres, er det ingen i salen som ikke ler!

Klubbscenen var stappet med både unge, så vel som eldre, tirsdag kveld. FOTO: Sandra Lystad. 

Først ut av kveldens gjester var komiker Henrik Fladseth. Han prøver ut sitt nye materiale til både stor begeistring og klein latter. Han treffer spikeren på hodet når han prater om runkevaner og terrorisme, mens det slår mindre an når han spøker med noro-virus og Jesus. Nestemann ut er Marius Thorkildsen, som står på Latter for første gang. Han har en talefeil når han skal si bokstaven “r”, noe han ikke nøler med å spøke med. Denne selvironien er helt klart han største styrke. Selv håper jeg å få se han på Latter igjen.

Sist, men ikke minst er veteran Christer Torjussen. For knappe tre uker siden var vi og så hans stand-up, Drittpappa (les anmeldelsen her), en forestilling som rullet inn en 6´er på terningen. Nå fikk vi en smakebit på hans neste show, Idiot, og Torjussen beviser nok en gang sin briljans på scenen. Han snakker om seg selv som en idiot, ekskona som en idiot, og verst av alt, idiotien av å ha lekser! Vi ler så vi griner, og jeg kan nesten allerede nå anbefale å se Idiot når den har premiere.

Alt er Nytt er den perfekte distraksjonen på en ellers travel og grå ny uke. Og med en ungdommelig prislapp på bare 100kr er det også mulig å dra uten å ruinere sin personlige økonomi. Så ta med vennegjengen på et show dere vil le av lenge etter dere går ut av salen, jeg kan garantere at dere ikke vil angre!

Helen Vikstvedt og Jan Paul Brekker er mildt sagt kjente fjes på den norske improvisasjonsscenen, både på teater og i TV. I en årrekke har de skjenket oss festlige karakterer og situasjoner med sin øyeblikkskunst. Så det skulle bare mangle at nestorene viser ansikt på hele Norges improteater – Det Andre Teatret. Vi har sett Helen og Jan Paul hoppe fra tiern, så hvordan lander de?

Hos Det Andre Teatret hopper Helen Vikstvedt og Jan Paul brekke fra tiern, men lander ikke helt heldig. FOTO: DN

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Mange av Det Andre Teatrets forestillinger har helt tydelige konsepter. Dette er forestillinger som Instant Broadway, Micetro og Nær sagt Ibsen. Improvisasjonen har en klar ramme med noen helt konkrete spilleregler. Som publikummer er dette lett å forholde seg til, og kan i tillegg gjøre skuespillernes prestasjoner enda mer imponerende. En utfordrende oppgave som løses på finurlig og vittig måte skaper jo begeistring! I denne forestillingen har Helen og Jan Paul nærmest ingen grenser for sin improvisasjon. Vi får ingen introduksjon av konseptet, utover det at de skal spille ting de ikke har planlagt på forhånd med innspill fra oss. Når innspillene våre begrenses til kun ett ord, er det ikke akkurat en utfordring for to av Norges store improvisatører. Ei heller blir resultatet særlig finurlig…

Jeg skal ikke ta fra dem at de er gode improvisatører. Det er de helt klart, og de serverer oss gode poenger og morsomme karakterer i en drøy time. Men lovnaden om at vi skal få være med etterkommes ikke helt som vi kanskje skulle ønske, og når vi heller ikke vet spillereglene de har blitt enige om sammen… Ja, da blir det ikke like gøy.

Helen og Jan Paul hopper kanskje fra tiern, men konseptet er ikke sterkt nok til å konkurrere med de andre yndlingene hos Det Andre Teatret. Jeg håper heller duoen stiller opp i en av disse, for der får vi nok se dem briljere!

Hva betyr det egentlig å være utafor? For noen betyr det at de må holde en vesentlig del av hvem de er gjemt, av frykt for å bli fremmedgjort og hetset. For andre betyr det at valget de tok i livet ikke samsvarte med samfunnet, og derfor ble de dyttet ut. Å være utafor betyr så mye. Noen ganger går det bra, andre ganger får det alvorlige konsekvenser. Ekstremisme er en av disse. I Utafor på Det Norske Teatret blir vi invitert med i historiene til fire mennesker som på en eller annen måte har opplevd ekstremisme, og det å bli holdt utafor. Resultatet er en gripende forestilling som får deg til å tenke.

Faten har en sterk stemmer som hun ikke er redd for å bruke. FOTO: Dag Jenssen

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Hvis det er én forestilling som egner seg for ungdom akkurat nå, så er det denne! Det er ungdommer på scenen, ungdommer i salen, og tematikken begynner i skolegården. Vi møter Yousef, nordmannen fra Nøtterøy som konverterte til Islam i søken etter å bli et bedre menneske. Faten kom til Norge som liten, og som seksåring bestemte hun seg for å gå på skole i Irak. Der begynte hun å hate, og hatet fortsatte da hun kom tilbake til Norge igjen. Tor er skuespiller og Jøde, og som ung skjulte han sitt opphav. Siri Marie møtte ekstremisme 22. Juli 2011 på ungdomsleir for AUF.

Alle disse fire har sterke historier de deler med oss i publikum. De spiller ingen karakterer, men er dønn ærlige og åpne om sine egne opplevelser og følelser. De har alle møtt ekstremisme ansikt til ansikt på en eller annen måte, og de har alle blitt sterkere av erfaringen. Det er virkelig imponerende å se dem stå selvsikre på scenen og respekten for deres fortellinger griper oss fra første stund. De snakker til oss på et menneskelig nivå, og de inviterer til et slags vennskap ved å dele sorg, ensomhet, glede og humor. De brenner virkelig for temaet, og når vi går ut av salen gjør vi det samme.

Yousef (stående) forteller om dagen han ble kalt landsforræder på bussen, og alle som var der klappet. FOTO: Dag Jenssen

Ved siden av Yousef, Faten, Tor og Siri Marie, står et ensemble på ni ungdommer. De følger iscenesettelsen og blir nærmest en del av scenografien. De danser, snakker og illustrerer det som blir sagt av de fire hovedpersonene. De er mer enn statister og helt riktig brukt. De gir mat til scenebildet der det trengs og blir borte når historiene fortjener å stå for seg selv. Spesielt må Bård Elias Nystøyl nevnes, som med sin klokkeklare sangstemme suplerer både lydbildet og stemningen.

Som nevnt er dette en forestilling som passer perfekt for ungdom. Ikke bare fordi menneskene på scenen er unge, men fordi tematikken og budskapet er skreddersydd til denne målgruppen. Utafor handler i bunn og grunn om det å se menneskene rundt oss, og sørge for at ingen blir holdt utenfor. Dette er ungdommens store oppgave. Det er i skolegården vi er mest sårbare, usikre og lett påvirkelige. Hvis ingen ser oss der, så må vi kanskje finne andre steder å bli sett – steder som slett ikke er bra for oss.

Bruken av virkemidler er enkelt men sterk, slik som sand som faller fra taket. FOTO: Dag Jenssen

Utafor bryter stereotypene og inviterer til tilgivelse og forståelse for andre kulturer. Forestillingen setter fokus på mennesket og viktigheten av å holde sammen og akseptere hverandre. Med andre ord, dette er teater som ikke bare er bra, men også utrolig viktig! Utafor er en feiring av mennesket på både godt og vondt, og den fortjener å oppleves av så mange som mulig!

Om du ikke har satt deg godt inn i norsk musikkteater, er nok Musikkteaterforum helt ukjent for deg. Denne lille organisasjonen drives på frivillig basis, med Henriette Myhre som daglig leder. De arrangerer workshops, danseklasser og mye mer for musikalartister, og en gang i året går En kveld med. (..) og musikkteaterprisen av stabelen. Denne kvelden var i år 9. april, og vi var så heldige å få være med på å feire musikkteater i Norge.

Denne kvelden samler det beste Norge har å vise av musikkteaterbransjen! FOTO: Hentet fra Musikkteaterforum sin Facebookside

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sjelden er foajeen på Chat Noir så til de grader smekkfull som den var i dag. Her har du hele skalaen av bransjefolk – alt fra førsteårs studenter på Musikkteaterhøyskolen og Bårdar, til de eldre stjernene som Runar Borge og Britt Langlie, og alt i mellom, både kjente og ukjente. Det Henriette Myhre og resten av gjengen i Musikkteaterforum jobber med er så betydningsfullt for hele bransjen, så det er rørende å se at så mange har funnet veien til Chat Noir denne kvelden. Musikkteater er en relativt ny kunstform i Norge, og det er ikke mer enn overkant av 20 år siden de første musikalartistene ble utdannet på Bårdar. Likevel ble det satt opp musikaler en god stund før utdanningene var på plass, og dette får vi høre en god del om videre i kveldens festforestilling.

For å fullføre tittelen; En kveld med Marianne Skovli Aamodt og musikkteaterprisen. For meg er hun koreografen som har gjort flere av de store musikalene på Oslo Nye teater de siste årene, men jeg skjønner fort at Skovli Aamodt først og fremst er kjent for å være kanskje tidenes beste norske danser. Regissør og koreograf, Johan Osuldsen, leder an praten, og for oss som er født på 90-tallet og senere, skjønner vi at det er mye vi har gått glipp av innen norsk dans- og musikkteater. Vi får se filmklipp fra da Marianne Skovli Aamodt var aktiv som danser, og selv om en del av pratingen blir litt vel intern, er det gøy å få høre hvordan bransjen har utviklet seg gjennom årene. Første akt avsluttes med et musikalnummer om hovedgjesten sin karriere, fremført av et knippe musikalartister som alle har vært med i en av hennes produksjoner de siste årene.

Vi i Teaterungdom storkoste oss på denne festforestillingen! FOTO: Stine Sørensen

I andre akt skal vi over til noe helt annet, her skal nemlig Musikkteaterprisen deles ut. Det er pris for årets forestilling, årets musikalartist og selve æresprisen! Denne akten åpnes av et nyskrevet utrolig morsomt nummer om en gutt som skal søke lykken som musikalartist etter endt utdannelse på Bårdar. Dette viser seg vanskelig fordi det ene ensemblet er fylt opp av studenter som jobber gratis, mens det andre tar bare inn kjendiser. En brutal sannhet om en upopulær trend bransjen har vært vitne til de siste årene. Bjarte Hjelmeland har rollen som den nyutdannede og vi får erfare at det å være musikalartist krever så mye mer enn å kunne synge bra. Men det er vel nettopp derfor vi idag utdanner egne artister som får undervisning i sang, dans og teater. Man må kunne mer enn et fag for å overleve som musikalartist, og kvelden avsluttes med å feire de som har knekt denne koden.

Vinneren av årets forestilling er selveste The book of mormon på Det norske teatret. Dette er forestillingen som vant Teaterungdom sin kåring av årets forestilling tidligere i år, og vi kunne ikke vært mer enige i at denne hysteriske forestillingen fortjente nok en pris! Men ikke nok med det, årets musikalartist ble Christoffer Olsen i rollen som Elder Cunningham i The book of mormon. Æresprisen gikk til Britt Langlie for hennes brede arbeid innenfor musikkteater i mange år. 

Chat Noir var fylt opp til randen når musikkteater-Norge skulle feires! FOTO: Stine Sørensen

Dette er helt klart kvelden for deg som er opptatt av musikkteater, enten du er interessert i selve bransjen eller du ganske enkelt elsker kunstformen. Her får du møte kremen av den norske musikkteaterbransjen på et samlet sted, og opplevelsen er unik til denne ene kvelden i året. Så hvis dette høres ut som arenaen for deg, så anbefaler vi helt klart å holde øynene oppe for neste års festforestilling og Musikkteaterforum!

Det er ofte sagt at kunstnere som har tatt frem skjønnhetsbegrepet fra urtiden av kultur blir glemt eller får liten oppmerksomhet. Det er fordi kunstnere forventes å være gravende og provokative. Skjønnhet er ikke provoserende, den er velbehag, og flere ganger gjennom forestillingen fikk jeg disse små dryppene av nettopp det ? velbehag.

I forestillingen har danserne måtte interpretere Lysters egne dikt og skape koreografi fra det. FOTO: Marte Vold

Skjønnheten I-X er altså ikke av den provoserende sorten, men den er «skjønn», stillferdig og yndig gjennomført. Det naturlige sollyset som treffer danserne og musikeren gjennom de høye utildekte vinduene, går fra sen ettermiddagssol til varm kveldsol gjennom forestillingen. Den følger oss og setter stemningen for hele dansebonanzaen. Forestillingen er gjennomført som små danseinnslag, og jeg mener alle kan finne noe de liker blant de forskjellige numrene.

Introduksjonen er noe søvndyssende og en solo uten musikk som varer i 20 minutter eller mer gjør det vanskelig å holde fokus for noen, men jeg forstår nødvendigheten av scenen i forestillingens helhet. Selv om uttrykket er rensket for støy, plutselige bevegelser og alt over 50 desibel – og spesielt derfor – får man tid til bli vende seg til, og plutselig bli overrasket over noen av momentene. Derfor må man bare holde ut og se alt som én helhet.

Pianist Ellen Ugelvik bruker klaveret på en noe alternativ måte. FOTO: Marte Vold

Samtidspianist Ellen Uglevik legges ikke så godt merke til bak det store pianoet sitt. Hun setter en nærmest selvfølgelig tone til forestillingen, med sine alternative måter å bruke strengene ved pianoet på. Vi får sand på streng, vann på streng, hestelyder og skumlelyder. Alt sammen, dansere, lys, lyd og enkle kostymer skaper en aldri så liten diktsamling. Og det er akkurat det dette er. Janne-Camilla Lyster har selv skrevet en rekke dikt, som hver og en har dannet grunntanken til en sekvens i forestillingen. Hun ønsker å samle spesielt unge publikum. «I denne forestillinga har jeg skrevet dikt til utøverne i stedet for å vise hva de skal gjøre. På Dansens Hus kan du se hva disse diktene har blitt ? i bevegelse og musikk!»

Både før og etter forestillingen kan man lese diktene i foajeen. De er trykket opp på gjennomsiktige glassplater, og legger en ekstra dimensjon til hele opplevelsen. Jeg ber dere spesielt om å glede dere til diktet og dansenummeret «Hemmelig Hest». Sammen med denne lille utstillingen, skaper «Skjønnhet I-X» et lite subtilt univers, som legger seg som nysnø over oss som publikummere, uten å tvinge noe igjennom. Du kan dra på Dansens Hus om du vil fylles av små velbehagsdrypp og stille vakre ord. Jeg kan anbefale forestillingen, men da må du ta deg tid til den og ha tålmodighet ovenfor den.

Vi er i New York i 1985. Konservative krefter styrer og Ronald Reagan sitter bak pulten på det ovale kontor. Samtidig herjer pesten. Denne pesten ingen vil snakke om, som sprer seg raskt og dreper store deler av en generasjon unge menn. Sykdom, seksualitet, maktmisbruk og kjærlighet er stikkord for Tony Kushners mesterverk Engler i Amerika. Teaterungdom har vært 9 timer på Nationaltheatret. 9 timer bestående av – teatersalong, Tusenårsriket nærmer seg, fem pauser, Perestrojka, en enorm prestasjon. Hvert minutt var verdt det!

Engelen (Trine Wiggen) åpenbarer seg for Prior Walter (Hermann Sabado). FOTO: Øyvind Eide

Denne storsatsingen på Hovedscenen på Nationaltheatret er en stor teateropplevelse. Engler i Amerika består av to deler, del 1: Tusenårsriket nærmer seg og del 2: Perestrojka. Delene kan sees samlet eller hver for seg. Etter å ha tilbrakt en lørdag og sett disse direkte etter hverandre er min klare anbefaling å gjøre nettopp det, for forestillingen er fantastisk.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Marit Moum Aune har våget å gå for en stillferdig og effektiv regi, hvor scenene glir over i hverandre på lik linje som den roterende stramme scenografien. Her står teksten og skuespillerprestasjonene i fokus. Teksten er så god at jeg blir gira bare jeg tenker på den. For en fremdrift, for en handlekraft, for en knyttneve midt i mitt homofile mellomgulv! Det er komponert musikk av Nils Petter Molvær, musikk som skaper et intenst og vakkert lydbilde. Kostymer og scenografi, av Bård Lie Thorbjørnsen, har et fast og helhetlig uttrykk som begeistrer. Nationaltheatret har satset og vunnet med Engler i Amerika.

Terje Strømdahl spiller homofobe og homoseksuelle Roy Cohn, Donald Trump sin tidligere advokat. FOTO: Øyvind Eide

Del 1: Tusenårsriket nærmer seg 

I 1985 er den republikanske advokaten Roy Cohn (Terje Strømdahl) på toppen av sin karriere, med telefonlinjer til alle høyere instanser. Han er skremmende, mektig, uoppdragen og effektiv. Et mareritt å havne på kanten med, en noe ubehagelig drøm å bli hjulpet av. Han vil ha mormoneren Joe (Nils Golberg Murvik) som er ulykkelig gift med den angstfylte og valiumavhengige Harper (Hanne Skille Reitan), til Washington. Han trenger enda venn på innsiden av politikken. Samtidig finner Prior Walter (Hermann Sabado) ut at han er smittet av pesten. Aids, HIV, døden. Når han forteller dette til sin jødiske kjæreste Louis (Bartek Kaminski) faller begges virkelighet sammen. Hvem skal leve? Hvem skal dø? Kan man elske noen og fortsatt forlate de? Tusenårsriket nærmer seg handler om å gi slipp, men også om hvordan man kan bli værende. Kjærlighet, religion, seksualitet og makt er vanskelig å balansere. Og snart kommer det også engler til Amerika.

Tusenårsriket nærmer seg er strålende løst. Man blir godt kjent med karakterene som portretteres på en strålende måte av samtlige i ensemblet. Terje Strømdahls Roy Cohn er en spyttklyse av ondskap, kastet inn i et plaget sinn. Det tar ca. ti sekunder før man forstår to ting: 1) denne mannen er homofil, og 2) denne mannen er homofob. Drysser man på en dose selvtillit, hatprat, spydigheter og en tid som er så langt unna #metoo som man kan komme, sitter man igjen med dyret Roy Cohn (mest kjent som president Donald Trumps tidligere advokat og læremester). Men selv Strømdahls eminente rolletolkning kan ikke ta fokus vekk fra stykkets egentlige hovedkarakter: Prior Walter. I Hermann Sabados skikkelse er han publikums første møte med både pesten og kjærligheten mellom to menn. Sabado spiller Prior med hele sitt vesen. Sorgen, skrekken og også kjærligheten, som etterhvert ender opp i en redsel for å være alene. 

Kan man elske og fortsatt svikte når det gjelder som mest? Hermann Sabado som Prior Walter og Bartek Kaminski (bak) som Louis Ironson. FOTO: Øyvind Eide

Skrekken for pesten vaker som en mørk skikkelse i New Yorks mange bakgater. I Nationaltheatrets Tusenårsriket nærmer seg er skrekken og håpet blandet sammen. Man kan nærmest høre Prior tenke: “Dersom Louis blir hos meg nå, så elsker han meg virkelig”. Marit Moum Aune balanserer de ulike historiene og rollene strålende i sin regi og gir alle den tiden og plassen de fortjener. Samtidig som hun ikke dveler ved uvesentligheter. Del 1 av Engler i Amerika varer i 3,5 timer med to pauser, men når engelen kommer gjennom taket og det er tid for en times venting på del 2, er jeg mest av alt ivrig etter å komme tilbake til teatersalen.

Roy Cohn (Terje Strømdahl)  syk, døende, men like full av hat som før. FOTO: Øyvind Eide

Del 2: Perestrojka

Det har kommet en engel til Amerika. Kjærlighet har oppstått mellom de som sliter med å kunne elske seg selv, og udødelige Roy Cohn er dødende. Nå er det tid for kamp. Kamp for å elske, kamp mot himmelske makter og kamp for å aldri avsløre hvem eller hva man er. Perestrojka fortsetter der Tusenårsriket nærmer seg slapp. Publikum kjenner allerede karakterene, terningene er kastet, det er tid for å gjøre opp. Kan man tilgi? Kan man komme tilbake? Kan man elske og gi slipp? Kan man slippe unna profetier?

Perestrojka varer i 4 timer, også denne delen har to pauser. Om jeg skal være kritisk kan jeg si at delen før første pause er forestillingens svakeste. Engelen (spilt av Trine Wiggen) er en slags metakarakter som jeg ikke helt forstår. Hun er en klassisk engel, med en ironisk distanse, som selv ser ironisk på at hun er en klassisk engel med ironisk distanse til den hun er og utgir seg for å være. Komplisert og morsomt, men kanskje litt (i mangel på et bedre ord) teit? Når første pause er unnagjort står man framfor to timer ren teatermagi. Det er her tårene kommer. Man føler med (nesten) samtlige karakterer og vil de godt. Samtidig vet man at her kan ikke alle skjebner ende lykkelige. Epilogen blir som et bilde på forestillingen: enkel, vakker, velskrevet, velspilt. Med andre ord et nydelig stykke teater. 

Hanne Skille Reitan spiller Harper Amaty Pitt. Psykisk syk, valium-misbruker, mormoner og gift med en homofil mann. FOTO: Øyvind Eide

Engler i Amerika

Engler i Amerika er noe av det vakreste jeg har sett på en teaterscene. Teksten griper tak i deg på en helt spesiell måte. Skuespillere imponerer stort i sine roller, og bakteppet, vår samtid med sterke politiske krefter langt på høyresiden i politikken, gir stykket en aktualitet som løfter det ytterligere. På vei ut av salen sier en venninne “Jeg skal rett hjem å bestille billetter for å se den en gang til”. Det var hennes umiddelbare ønske etter 9 timer på Nationaltheatret. Teaterungdom.no bøyer seg i støvet og gir Engler i Amerika terningkast 6!

Nils Golberg Mulvik som mormoneren Joseph Porter Pitt og Bartek Kaminski som jødiske Louis Ironson. FOTO: Øyvind Eide