Når teateret ringer deg for å dobbeltsjekke at du faktisk kommer på forestillingen, ja da er det en populær forestilling du skal se! I følge nettsiden til Det Norske Teatret, er dette en historie om 15 år gamle Kafka Tamura som rømmer hjemmefra etter å ha fått en spådom om at han kommer til å drepe faren sin, og ligge med sin bortkomne mor og søster. Den verdensberømte forfatteren Haruki Murakami har med andre ord skrevet en moderne versjon av Ødipus. 

Morten Svartveit er en overbevisende 15-åring . FOTO: Erik Berg

Kafka på stranda ser i utgangspunktet ut til å være en perfekt forestilling for teaterungdom! En spennende historie, en 15 åring som hovedrolle og sterke røtter godt plantet i teaterhistorien. Det som venter oss derimot, er ikke helt som vi hadde sett for oss. Spådommen, som jeg nevnte innledningsvis, får vi ikke med oss, så med mindre man har “lest bakpå boka” gir stykket liten mening. For oss som har prøvd å lese oss litt opp på forhånd, er det meste likevel ganske forvirrende. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det veksles mellom to ulike historien, hvor fortellingen om Kafka Tamura spilles i nåtid. I tillegg spilles historien om Nakata (Lasse Kolsrud). Han sliter med hukommelsen og kan snakke med katter. I Nakata sin del av forestillingen  (som først foregår under krigen)  møter vi både Johnny Walker fra whiskey flaska, og mannen bak KFC (Kentucky Fried Chicken), uten noen som helst forklaring på hvorfor nettopp de to. Etter å ha reddet en spesiell katt, legger Nakata ut på en reise, og på denne reisen flettes historien hans på mystisk vis inn i historien til Kafka Tamura. 

Kattemorderen Johnny Walker, som egentlig bare ønsker å dø selv. FOTO: Erik Berg

Kafka Tamura på sin side blir spilt svært overbevisende av Morten Svartveit. Han er en troverdig 15 åring, som ikke vet hva han vil med livet. Han rømmer til en by langt unna faren sin, og ender opp med å bo på et bibliotek med to tilsynelatende normale bibliotekarer – etterhvert får vi vite både det ene og det andre om disse to, og som det meste i dette stykket, er det lite som gir mening. 

Jeg sitter hele tiden med et håp om at jeg snart kommer til å forstå hele sammenhengen, men den oppklarende setningen kommer aldri. Minnene fra dramalinja på videregående kommer tilbake til meg – alle de abstrakte forestillingene vi måtte analysere og så gjerne vil forstå. Du skjønner at det er en dypere mening bak det, men den er vanskelig å finne. Kafka på stranda er akkurat en sånn forestilling. Jeg føler den prøver å fortelle meg noe, men jeg skjønner virkelig ikke hva det er, noe som gjør meg ganske frustrert. Forestillingen er spennende fordi jeg hele tiden sitter og venter på oppklaringen, så skuffelsen ble desto større da forestillingen var ferdig, og jeg satt igjen som et stort spørsmålstegn. 

Selv etter en del research har jeg ikke blitt noe klokere, og må ærlig innrømme at dette var en forestilling som ikke traff meg noe særlig. Det er en gjeng med veldig dyktige skuespillere, men historien blir for diffus, i tillegg til at en del av regigrepene bare er med på å forvirre enda mer. Jeg vil tro det er en fordel å ha lest boken for å forstå noe av dette stykket,  selv sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

Verk produksjoner har i 20 år servert teaternorge spektakulære og nyskapende forestillinger. Hele to ganger har de vunnet Heddapris for årets forestilling, og premieren på deres nyeste produksjon «Manifest United» har venteliste i billettluka. Det er høye forventninger, men for en som ikke har sett noe av Verk før, er det vanskelig å forestille seg akkurat hvordan de drøye to timene kommer til å bli. Det blir mildt sagt noe å bryne seg på.

Forestillingen tar i bruk et hav av rekvisitter og scenografi i forestillingen, blant annet bøtter med fargerik maling. FOTO: Alette Schei Rørvik

Utgangspunktet for forestillingen er en rekke kunstmanifest fra de siste 100 år. Verk produksjoner ønsker å vise oss mangfoldet i kunst- og teaterteori, og bombarderer oss med sitater, stiler og elementer. Det er mildt sagt mye å ta tak i. Scenografien har en grunnstruktur, nemlig tre rom som strekker seg horisontalt over scenen. Hvert rom er innredet i hver sin stil, fra det minimalistiske, hvite rommet, til den hverdagslige stuen og til slutt et rom med organiske elementer som trær og bål. Det hele med et gjennomgående kaotisk og tilfeldig uttrykk. I likhet med scenografien strekker også lydbildet seg over et vidt spenn. Her får vi både filmmusikk, støy, stev, amerikansk folkemusikk og pop. Når vi attpåtil blir servert små tekstutdrag fra manifestene, noe moderne dans, live videoprojeksjoner og slap stick humor… Da maksimeres hjernekapasiteten.

Den direktesendte videoproeksjonen er kun et av flerfoldige kunstuttrykk vi finner i Manifest:United…FOTO: Alette Schei Rørvik

Her er det opp til tilskueren å finne meningsbærerne. Eller rettere sagt, velge ut meningsbærere. Det er ikke mulig å kunne ta inn over seg det hele, finne en mening med alt, et budskap, en grunn. Noe må bare få være. Selv om jeg gjør dette, velger ut noen elementer og fokuserer på dem, er det fortsatt vanskelig å gi det hele betydning. Tekstene blir for svevende og intellektuelle, det sceniske for overveldende. For å gjøre det mer håndgripelig, forsøker jeg å finne en kobling mellom det verbale og det nonverbale. Kanskje kan samspillet gi meg en pekepinn, men jeg finner ikke denne koblingen heller. Det oppleves som at forestillingens genialitet går over hodet på meg. Jeg forstår det rett og slett ikke. For noen er det kanskje lett å la mening og logikk fare, og heller absorbere det kunstneriske for det det er. Det makter jeg ikke denne gangen, og forestillingen gir meg ikke mer enn kunstnerisk inspirasjon. Her skjer jo mye, så det er mange ideer å plukke opp! Sammen blir det for påtrengende.

En slik forestilling krever nok en type forberedelse. Man tjener på å ha satt seg godt inn i konseptet for forestillingen, og man burde helt klart lese seg opp på kompaniets visjoner og metode. Det kan allikevel hende at du, som meg, ender opp med å bli så overveldet av inntrykk at du rett og slett kobler ut. Da kan de to timene bli ganske lange…

Hovedscenen på Den Norske Opera og ballett. Tre forestillinger på rekke og rad. Nasjonalballetten i full utfoldelse. Det er torsdag kveld, premiere, og Operaen inviterer til Mesteraften. Iskaldt lys, gjentagende rytmer, tid og nostalgi utspiller seg. Drøyt tre timer senere forlater vi Operahuset, snakkende, diskuterende og nysgjerrige.

Mesteraften avsluttes med huskoreograf Alan Lucien Øyens Timelapse. FOTO: Erik Berg

Koreograf Jiří Kylián starter showet. Han har med seg en strykekvartett fra Operaorkesteret, dansere fra Nasjonalballetten og et fargespekter i sort-hvitt. Resultatet er Tiger Lily. En følelsesladet ballett med rene trekk. Danserne viser desperasjon, frustrasjon og mye smerte. Jeg skvetter flere ganger underveis av høye skrik eller lyder. Forestillingen oppleves som en moderne ballett hvor vakre rene linjer står i fokus. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fargepaletten gir Tiger Lily et hardt ytre, men det er tydelig at den tar for seg noe følsomt og inderlig, selv om jeg synes det er vanskelig å sette fokus på akkurat hva dette inderlige er. Allerede i første pause har vi i Teaterungdom masse å snakke om. Praten varer helt til det ringes inn til andre del av kveldens Mesteraften. 

Tiger Lily danses med en strykekvartett på scenen og er en ballett i sort og hvitt. FOTO: Erik Berg

Denne gangen er det William Forsythe som har koreografert. Kostymene er blå-grønne og scenerommet nakent, med unntak av en gullgjenstand som henger ned fra taket. Musikken settes igang. Den er rytmisk, moderne og gjentagende. Danserne danser denne heftige koreografien med alt de har. Her må de bruke alt de har av spenst og rytme, timing og samspill. Koreografien er kort og godt helt rå. Pulsen gjennom det hele er altoppslukende og det er umulig å se bort. Som et tog i full fart turer forestillingen seg frem med den største selvfølgelighet, rytmisk helt til fingerspissene. Når det hele stanser, tenker jeg “jeg vil gjerne se In the middle, somewhat elevated en gang til”.

In the middle, somewhat elevated bygger på det spektakulære, rytmiske, heftige. En fantastisk ballett som man gjerne vil se om og om igjen. FOTO: Erik Berg

Men det skal vi ikke, for Mesteraften avsluttes med Operaens egne huskoreograf Alan Lucien Øyen, som for anledningen selv sitter på scenen og fremfører teksten. Ja, Timelapse er en ballett med tekst. Forestillingen handler om tid, om det forgjengelige og det uendelige. Begrepet “tid” får gjennomgå. Her tas det tak i de helt konkrete tingene og det ekstremt abstrakte. Scenografien roterer som store klokker, noe som sender lys i ulike bevegelige retninger. Øyen har som alltid stålkontroll på det visuelle uttrykket, noe som gjør at det er lett å glemme dansen et sekund eller to. Det gjør ikke noe, her er så mye å se på at det er umulig å kjede seg. Timelapse slutter med en nydelig sekvens hvor scenerommet er fylt av dansere, og med det er kveldens premiere fullført.

Mesteraften er et spennende konsept hvor man får mye for pengene. Her er tre enkeltstående verker slått sammen til en stor forestilling i ballettens navn. Dette gjør naturlig nok at det er mye å ta tak i, analysere, tolke og snakke om. Mesteraften: Kylián, Forsythe, Øyen er intet unntak. 

Siden pilotposjektet i 2016 har Teaterungdom fulgt Akershus Teaters kunstprosjekt «ungTEKST». Vi har hele tiden lovprist engasjementet teatret har for unge dramatikere, og har allerede fått se flotte visninger av tekstene deres. Et utdypende innlegg om konseptet finner du her. En anmeldelse av visningen deres på Sentralen i 2017 kan du lese i dette innlegget.

 Evelyn R. Osazuwa og Peder Opstad i Produksjonen i 2017 basert på manus skrevet av vinnerne av ungTEKST manuskonkurranse. FOTO: Øystein U. Brager

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

UngTEKST har siden oppstarten hatt fire skriveopphold på prosjektet, og åpner nå døra for neste periode! For unge, uetablerte scenetekstforfattere er det vanskelig å komme seg opp fra startgropa, og gjennom dette prosjektet kan du få hjelp til nettopp det. Teaterungdom anbefaler alle dramatikerspirer om å sende inn sitt bidrag! Vi vil veldig gjerne se mer ung tekst på scenen!

Benjamin Lønne Røsler og Sofie Frost er vårens to dramatikere med skriveopphold. FOTO: Øystein U. Brager

Mer informasjon om ungTEKST og søknaden finner du på denne siden. Vi vil oppfordre skribenter til å klikke seg inn og ta sjansen!

“Hvordan skal en mann være? Hvorfor anskaffer seg man barn? Hvor dum kan man bli av å drikke for mye, og var ting egentlig bedre før?”. Disse spørsmålene og mye mer blir tatt opp av komiker Christer Torjussen. Drittpappa er standup i sin reneste form, og gjett om det var morsomt!

Christer Torjussen briljerer virkelig på scenen. Med kun sin egen personlighet og treffsikre humor, tar han publikum med storm. Det er ingen kostymer eller props med i showet, kun Torjussen og en mikrofon. Dette er en komiker som uten tvil kan faget sitt godt, og i 75 minutter tar han publikum med på en reise inn i egen farsrolle. Det er ikke kjedelig i et sekund, og publikum brøler av latter stort sett hele tiden.

Det er gjenkjennbare historier Torjussen deler med oss, og vi blir sjarmert av hans selvironi og ærlighet. Han lar alle ord og setninger få akkurat den tiden de trenger, enten de er lynkjappe eller dratt ut til det pinlige. Den komiske timingen sitter så godt integrert at ingen vitser eller punchlines blir kleine, og Torjussen beviser virkelig sin beherskelse over standup som kunstform. Flyten i fortellingen er naturlig og behagelig, og hans jevne publikumsdialog passer godt inn i historien.  
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noe av det morsomste er når Torjussen spiller sint på alt og alle. FOTO: Pressefoto fra christertorjussen.com

Torjussen har klart å balansere de hverdagslige temaene med de mer alvorlige på en ypperlig måte. Han snakker om sin frustrasjon over barna som lyver, spør om alt mulig og som hele tiden vil at han skal se på dem. Han snakker også om faren som var alkoholiker og som kuttet all kontakt med familien før han døde. Det er såre historier som blir tatt opp, men Torjussen har en unik evne til å fortelle dem med en genuin humor som verken blir påtatt eller upassende. Vi ler av det triste, så vel som det morsomme.

Drittpappa passer for alle som ønsker seg en kveld med kvalitetshumor og ubegrenset latter. Hva mer kan man egentlig ønske seg? Gjør som oss og se Drittpappa, du vil garantert ikke angre. Terningkast 6!

På amfiscenen står det seks grå kasser, tre av dem er fylt med jord. I midten av gulvet er et rektangulært hull i gulvet fylt av den samme massen. Det minner først om kister og gravplasser… Men i løpet av forestillingen får vi også framkalt de gode minnene om pløyd mark og kyr, om våronn og om liv. Det er allikevel døden Tarjei, hardt og nært, minner oss mest om.

Med en minimalistisk scenografi og spillestil ligger mye av ansvaret på skuespillerne selv. På bildet: John Emil Jørgensen som Tarjei. FOTO: Øyvind Berg

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tarjei har urpremiere på Nationaltheatret denne våren. Forestillingen er basert på Helga Flatlands romantriologi, og har blitt til teater gjennom Tyra Tønnensens dramatisering og regi. Forestillingen omhandler Tarjei og hans familie, gården deres, familievenner og etterspillet av Tarjeis bråe bortgang som soldat i Afghanistan. Tønnesen er kjent for å framstille vanskelige følelser og relasjoner veldig finurlig og smart, og Tarjei føyer seg på nydelig vis inn i denne praksisen.

Premisset for forestillingen, er at rollene kan henvende seg til publikum og fortelle oss sin historie og sine tanker. Det oppleves nærmest som en strøm av monologer, ispedd små dialogspill. Mesteparten av forestillingen omhandler tiden etter Tarjeis død, og karakterene forteller oss om sorgen, tapet og situasjonene de befinner seg i i etterkant. I neste øyeblikk er de midt i en dialog. På den ene siden gir premisset oss en distanse til det som skjer. Vi får det fortalt, istedenfor å se det ekte og brutalt spilt ut foran oss. På en annen side blir det nærere. Vi kommer tettere på karakterenes indre liv og deres konfliktfylte og komplekse følelser og tanker.

Å bringe inn et naturlig element som jord, gir forestillingen en ekstra røffhet. På bildet: Nils Johnson. FOTO: Øyvind Berg

Forestillingen makter virkelig å vise en stor bredde av sorg og sorgprosess, og det hele formidles av et sterkt og varmt ensemble. De gjør en formidabel jobb i å portrettere menneskene fra Flatlands univers. De er troverdige og komplekse. Aktørene hopper lekende lett mellom monolog og dialog, mellom fortid og nåtid, det skjøre, såre, sinte og muntre. Karakterene gjennomgår bølgedaler av emosjoner og ensemblet klarer på mesterlig vis å gi dem både dybde og myndighet. Dette kjennes ekte. Jeg blir rørt av å føle at jeg kommer så tett på menneskers brutale tap og sorg.

Det er dog ikke alle historiene som engasjerer meg like mye. Dette gjelder blant annet familievenn Ragnhilds personlige monolog. Det er godt at noen mennesker bare er støttespillere, og når hennes indre liv også skal blottlegges, blir det i lengste laget. Det kan bli litt for mye av det vonde i en tragedie også.

Det er få lysglimt i historien, og om du ønsker å se lettbeint teater med humor og glede, er ikke Tarjei noe for deg. Men teater er også arenaen for de vonde følelsene og den tunge sorgen, og Tarjei framstiller dette på en fantastisk måte! Det er en tøff forestilling som viser sorgens mange sider. Vi får kjenne oss igjen og vi får føle med. En ordentlig katarsisopplevelse, om du vil! Noen ganger er det faktisk godt å se noe som gjør vondt.

Det er en lun og god stemning i publikumsfoajeen hos Dansens Hus denne fredagen. Helgen er mer eller mindre forbeholdt legendekoreografen Trisha Brown (1936-2017). Med tre visninger av denne hyllestforestillingen, er det også lagt til rette for å fordype seg grundigere med både forestillingsintroduksjon, workshop med kompaniet, filmvisning om koreografen og kunstnersamtale etter forestilling. Trisha Brown har helt tydelig vært en viktig dame!

Dansernes samhandling er en sentral del i Trisha Browns verker. FOTO: Stephanie Berger

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Forestillingen består av fem individuelle koreografier av den anerkjente koreografen. Det er Trisha Brown Dance Company som presenterer den omlag 2 timer lange “kompotten”, på Dansens Hus sin hovedscene. Det er ikke ofte vi kommer inn til et lukket sceneteppe. Det gjør vi i kveld. Teppet lukkes mellom hver dans, og er med på å avgrense de fem ulike koreografiene. Dette er ikke en sammenhengende forestilling, men en visning av fem selvstendige verk. Formen er uvant, men det summer godt i publikum mellom hvert innslag.

“Groove and countermove” er en fargerik og energisk dans med mye humor. FOTO: Stephanie Berger

Bevegelsesmaterialet som presenteres i kveld karakteriseres av uforutsigbare bevegelser, nøytrale ansiktsuttrykk, overraskende vendinger og twister på kjente trinn og et eget indre tempo. Musikken er for det meste et selvstendig element, som ikke manifesterer seg i dansen. Det er som om både bevegelsene, musikken og mimikken står hver for seg. Det er ikke samspill mellom elementene. Når man så opplever dem på samme tid, blir det et annerledes og nesten humoristisk resultat. Den andre dansen, “Groove and countermove” fra 2000, høster mye latter i salen, og er helt klart min favoritt i første akt. Her er det tempo, morsomme vendinger og masse farger!

Forestillingen er på sitt beste når det er høyt tempo og spennende løft. FOTO: Stephanie Berger

Den store utfordringen jeg får i møte med Trisha Brown sin dansestil, er følelsene. En stor del av dans er for meg følelser. Med de anonyme ansiktsuttrykkene og det fraværende samspillet med musikken, blir det rett og slett litt følelsesløst. Det blir bare bevegelser. De forteller meg ikke noe, og etter fire danser er jeg lei. Jeg kan forstå at Browns koreografier har vært nyskapende og viktige, men når de presenteres på rad og rekke blir det for repetitivt og dessverre litt kjedelig. Heldigvis avsluttes forestillingen med “L’amour au théâtre” (2009) som inneholder flere nydelige parkoreografier! Her beveger danserne seg nesten som dukker, og er mer eller mindre avhengig av hverandre for å endre retning. Det er i denne samhandlingen, med mange løft og høyere tempo at dansen er på sitt beste.

Er du veldig interessert i Trisha Brown og det historiske aspektet av hennes arbeid, ville du kanskje ha vært der. Hvis ikke, gjør det ikke noe at du kan sparer deg til en litt mer fortellende og moderne forestilling.

Cally Monrad var en sånn dame som man ikke kan ta øynene vekk fra. Hun var viljesterk, hadde pågangsmot og en sjarmerende evne til å se bort fra egne begrensninger og heller se muligheter. Hun sang, skrev bøker og dikt. I femti år var hun en stor stjerne i norsk kulturliv og i 1942 velger NS henne til å bli Det Norske Teatrets første (og så langt eneste) kvinnelige teatersjef. I dag er hun glemt. Bildet hennes henger ikke noe sted på teatret, og få, om noen, vet hvem hun var.

Ingeborg Sundrehagen Raustøl spiller Cally Monrad. FOTO: Dag Jenssen

Forestillingen forsøker å vise en hel kvinne, med både mangler og evner. Ingeborg Sundrehagen Raustøl spiller Cally med stor innlevelse, dessverre har hun blitt tildelt en nærmest stillestående regi hvor hun står stille/kler av og på seg store deler av forestillingen. Hun mestrer Callys flørtende og naive sider (Cally ble gift og skilt fire ganger) til det fulle, men sorgene og nederlagene oppleves konstruerte og lite engasjerende. Jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye om hvordan det går med Cally, og siden dette i stor grad er en personskildring blir det vanskelig å falle for forestillingen.

Som sangerinne var Cally omgitt av både beundrere og kritikere. På bildet f.v. Petter Winther, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Espen Reboli Bjerke og Eivin Nilsen Salthe. FOTO: Dag Jenssen 

Det er så synd, for skuespillerne er utvilsomt dyktige. Den intime scene 3 innbyr dessuten til nøye granskning av individet, og Cally sin historie er lett å fortelle med en rekke vinklinger. Kanskje er det tatt litt for forsiktige valg? Cally er hverken dum, smart, mektig, svak, uredd eller redd. Jakten på “det hele mennesket” Cally Monrad går kanskje på bekostning av teaterforestillingen Cally.

Når det er sagt kjeder jeg meg aldri. Etter forestillingens slutt fortsetter jeg å google Cally Monrad. En utvilsomt spennende skikkelse med masse dramatisk potensiale for scenen. Dessverre blir Cally på Det Norske Teatret først og fremst et forsøk på å forklare en kvinneskikkelse i stedet for å lage en teaterforestilling om en. Et kompromiss jeg tviler på at Cally Monrad selv hadde ønsket at noen skulle gjøre.

Det er en fullstappet foaje som venter på Black Box teater søndag kveld. Mange venter foran sceneinngangen, ivrige etter å sette seg. Andre tar det med ro foran baren, og enda flere står i billettkøen. Forestillingen har vært utsolgt lenge, men fortsatt har noen møtt opp i håpet om å sikre seg uavhentete billetter. Jeg hadde aldri før hørt om kompaniet De Utvalgte eller deres forestilling, Skipet vol.3, men det voldsomme oppmøte pirret fort oppmerksomheten. Spent fulgte jeg folkemassen inn i salen for en forestilling jeg sent vil glemme.

Skipet vol. 3 er en vakker reise inn i scenekunstens verden. FOTO: De Utvalgte sitt arkiv

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Første scenebilde inneholder mye og lite på samme tid. En mann ligger på siden med ryggen vendt mot publikum. En kvinne i hvit kjole sitter lent mot en stolpe. Hun er dekket av blod. Ved siden av henne ligger en felt hjort. Til venstre står det to rungende trapper, og plassert til høyre er musikerne som spiller live gjennom hele forestillingen. På en så stor scene dekker disse elementene en liten del av plassen, men allikevel fyller de rommet med bildene som lages. Min nysgjerrighet øker ytterligere.

Det skapes mange ulike tablåer på scenen i løpet av de neste nitti minuttene. Fire eldre mennesker reiser rundt på scenen i en slags flyttbar dreiescene. De diskuterer alt fra familierelasjoner til grunnstoffer. Sammen med den bloddekkede kvinnen, er de det konstante elementet i forestillingen. Fra å sitte på gulvet med den døde hjorten, står kvinnen etterhvert på midten av scenen med en voldsom monolog om å miste kontroll. Senere sitter hun på toppen av trappen og hører på historiene til flyktninger som har reist dit med båt. Mannen som går rundt på scenen med en røykmaskin lukker plutselig sceneteppe og forteller oss om en drøm han hadde. En hund kommer og går på scenen, tilsynelatende som den vil.

Jeg vil beskrive denne forestillingen som en samling av ulike uttrykk. Det er en kunstform bestående av skuespill, performance, musikk, lysbilder og røyk. Dette er ikke en fortelling, men en slags reise. En reise hvor du, gjennom kunstuttrykkene, får glimt av små og store øyeblikk. Noen konkrete og noen abstrakte. Det er ingen tydelig tematikk (i hvert fall ikke som jeg oppfattet), men det oppleves ikke som en mangel. Jeg kjedet meg ikke et sekund. Jeg ble fascinert, rørt og engasjert om hverandre, selv om jeg halvparten av tiden ikke skjønte meningen av det som skjedde på scenen.

Skipet vol.3 seilte i havn på søndag, så det er dessverre ingen flere forestillinger på plakaten. Men om den skulle settes opp igjen anbefaler jeg alle å ta turen. Dette er teater jeg mener det er viktig å se. Teater som bryter med sjangre og forventinger, og som tør å forske og leke med hva kunsten kan tilby. Jeg råder alle til å holde et øye åpent for De Utvalgte, det skal i alle fall jeg gjøre.

Så lenge man stod på innsiden var livet flott, men i det øyeblikk man havnet på utsiden, var livet over. I alle fall for de fleste. Teater Manu tar oss med på en reise som viser oss hvordan Hitlers Tyskland kunne snu tillit, stolthet og tilhørighet til frykt, mistenksomhet og paranoia.

Forestillingen er rå og direkte, scenografien like så. FOTO: Dag Jenssen

Den intime salen er så og si fullsatt i det dørene lukkes. Fire skikkelser entrer scenen, lyset senkes. I løpet av de neste 90 minuttene fortelles en sterk historie som er skrevet på bakgrunn av intervjuer med 9 døve som overlevde 2. verdenskrig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hans og Gertrud vokser opp i Tyskland i tiden før Hitlers maktovertagelse i 1933. Hans er født døv og interesserer seg for sport og motorsykler. Gertrud studerer medisin og blir tidlig opptatt av biologiens muligheter til å utrydde menneskets fysiske og psykiske sykdommer. Vi følger dem begge gjennom deres jag etter anerkjennelse, engasjement i Sturmabteilung (SA), på flukt fra myndighetene og til slutt som fanger i Auschwitz.

De tre skuespillerne gjør en solid jobb. F.v. Eitan Zuckermann, Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, FOTO: Dag Jenssen

Som eneste profesjonelle teater med tegnspråk som scenespråk, står Teater Manu i en særstilling. Som forestilling gjør Gråtende hender det samme. Formidlingen på scenen er rå og direkte, og følelsene til å ta og føle på. Historiens mange nyanser speiles i skuespillernes ansikter og vår histories grusomhet treffer meg som et slag i magen. Forestillingen er på mesterlig vis tilrettelagt for hørende ved stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad. For øvrig akkompagneres skuespillet av subtil, men virkningsfullt lysdesign, og lydeffektene praktisk talt føler man. Benkeradene vibrerer når det fortelles om marsjerende soldater, et grep som ytterligere forsterker det allerede kraftfulle uttrykket. Forestillingen tilføres nok en dimensjon ved at bilder og animasjoner prosjekteres på scenens bakvegg.

Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad gjør historien tilgjengelig for hørende så vel som døve. FOTO: Dag Jenssen

Gråtende hender retter fokus mot de fatale konsekvenser som kan etterfølge likegyldighet. Gertrud tenkte, som så mange andre i sin samtid, at «Alles geht forbei» – «alt går over». Men det gjør ikke nødvendigvis det.

Vi nærmer oss en tid hvor de som opplevde grusomhetene under 2. verdenskrig ikke lenger er i live, og det er da historien står i fare for å gjenta seg. Nettopp derfor er det viktig å fortelle denne historien, akkurat nå, og jeg vil anbefale alle som har mulighet til å få med seg forestillingen hos Teater Manu. Til slutt vil jeg si som Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».