Vi har tatt plass Ved arken klokken åtte, selvom klokken bare er seks. Vi vet ikke helt hva vi skal forvente, men ut fra publikum å dømme ser dette helt klart ut som en barneforestilling. Inspisienten entrer scenen og ber oss knitre forsiktig med godteposene for ikke å forstyrre resten av salen, så det er en musestille forsamling som lurer spent på hva de har i vente. 

Alle kostymene har særegne detaljer som viser at dette er pingviner med forskjellige personligheter. Fra v. Victoria Birgitte Svendsen, Ine Marie Wilmann og Johannes Joner. FOTO: Gisle Bjørneby

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På scenen står det en stor hvit klump med noen mindre klumper rundt. Ganske enkelt egentlig, helt til scenelysene kommer på. Da blir det magisk. De hvite klumpene er forvandlet til et vinterlandskap, og plutselig står det tre pingviner på scenen. De viser oss mange forskjellige scenarioer om vennskap og mobbing. De sloss og krangler, men viser oss også hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Gud er sentralt tema, og det diskuteres hvor vidt Gud finnes eller ikke. 
 

Enkel, men virkningsfull projisering gir liv til syndefloden. Fra v. Johannes Joner, Victoria Birgitte Svendsen og Helle Haugen. FOTO: Gisle Bjørneby

Som tittelen tilsier har dette noe med arken å gjøre. Rettere sagt Noas ark. Når syndefloden kommer, samles to dyr av hver art på arken til Noa. Problemet er bare at de er tre pingviner. På tross av all kranglingen er de enige om at ingen skal bli forlatt, og pingvin nummer 3 blir smuglet med på båten. Det blir en evig kamp om å ikke bli oppdaget av duen som holder vakt, og hvorvidt de skal tro på Gud eller ikke, fortesetter å være et viktig tema. 
 

Helle Haugen briljerer som den stressede duen som har fått ansvaret for å holde orden på arken. FOTO: Gisle Bjørneby
 

Pingvinenne, spilt av Johannes Joner, Birgitte Victoria Svendsen og Ine Marie Wilmann, er alle kjempe sjarmerende. Duen, spilt av Helle Haugen, er også en superkul karakter og blir en bra kontrast til pingvinene. Det høres kanskje tungt og dramatisk ut, men det er det overhodet ikke. Selvom tematikken er alvorlig, er replikkene så godt skrevet at vi ikke klarer annet enn å kose oss fra start til slutt! Det blir solgt inn som en barne- og familieforestilling, men det trenger det overhodet ikke å være. Noen ganger føler man seg litt flau når man går på barneteater uten barn, men dette stykket var perfekt for oss. Språket var ungdommelig, og tematikken vil alltid være aktuell. Vi likte dette skikkelig godt, og håper pingvinene kommer seg trygt på land. 

De fleste er kanskje kjent med historien om Ødipus, mannen som drepte sin egen far og giftet seg med sin mor uten å vite at det var hans egne foreldre. På Det Norske Teatret møter vi Ødipus’ datter Antigone, som er hovedrollen i sin egen tragedie. Det er en sterk historie som blir presentert på Hovudscenen, som sitter i deg lenge etter du har forlatt salen. 

Alene på hovudscenen er Sara Khorami en sterk skikkelse som forlanger fokus. FOTO: Erika Hebbert

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hovudscenen er blottet for scenografi. Det er nesten litt overveldende å se på det store tomme rommet, med det sorte gulvet som ender i et mektig jernteppe på bakveggen. En tåke av teaterrøyk fyller rommet, og først når øynene har vent seg til scenen får man øye på trommesettet som er plassert bakerst. Musiker Elisabeth Nesset setter seg ved trommene og innleder forestillingen med myke slag. Gjertrud Jynge følger like på og begynner prologen med sterk stemme og drivende innlevelse. To brødre har drept hverandre i krig, den ene i forsvar av byen Tebe, den andre i angrep på den. Eteokles skal hedres som krigshelt med seremoni og begravelse. Polyneikes skal ligge utenfor byen som åtsel for dyrene, til spott og spe. Mens Jynge bygger opp fortellingen blir trommelsagene sterkere og hyppigere. Dramatikken lades opp og stemningene er satt.

Atigone er søsteren til de døde brødrene. Hun vil begrave sin bror selv om den nye kongen i Tebe, Kreon, har forbudt det. Når Kreon oppdager dette blir han rasende. Ingen får gå i mot hans makt, selv ikke en prinsesse som attpåtil er forlovet med hans egen sønn. Antigone skal dø for sin forbrytelse, og selv ikke folkets protester kan stoppe han.

Avstanden mellom skuespillerne forsterker fokuset på teksten. Fra v. Gjertrud Jynge. FOTO: Erik Hebbert

Her møter vi karakterer med mange lag og dyktige skuespillere som makter å bære dem frem. Sara Khorami er ærlig og overbevisende i sin tolkning av Antigone. Hun er klar over brorens svik ved å ha kjempet mot deres fødeby, men hun fortviler over straffen han har fått. Hun trosser makten med livet som innsats, og hennes lidenskap smitter over på publikum. Jon Bleiklie Devik spiller en Kreon som både er maktsykt og fortvilende på samme tid. Skal han stå for sine egne avgjørelser, eller skal han høre på folkets protester? Jynge har fått funksjonen som både kor og spåmannen Teiresias. Hun følger handlingen med skarpe øyne og skuddsikre replikker. Det synes at dette ikke er Jynges første dans med det poetiske språket fra gresk dramatikk, og hennes utførelse av teksten er uten tvil den sterkeste.

Den store tomme scenen vedvarer nesten gjennom hele stykket. Kun ved to anledninger oppstår det brudd, men av den grunn fremstår de også sterkere for oss. Høyttalere blir heist ned fra taket og blir et bilde på bymuren og folket som Antigone taler til. Når hun blir ført bort til sin død blir spaden hennes liggende igjen på scenen. Et enslig og vondt element som ikke lar oss glemme konfliktens kjerne; den åpne graven hvor broren ligger. Den sparsomme scenen er kanskje et av stykkets viktigste virkemiddel. Det er hele tiden teksten som er i fokus, og ved å fjerne alt annet lar de ordene få den oppmerksomheten den trenger.

 Spaden er den eneste rekvisitten brukt i forestillingen. Fra v. Sara Khorami og Jon Bleiklie Devvik. FOTO: Erika Hebbert

Selv om språket og tiden er langt fra vår moderne verden, er tematikken brennende dagsaktuell. Skal man tørre å stå for egne meninger, eller skal man bøye seg etter styresmaktene og tie både ord og handling? Er livet egentlig verdt å leve hvis alt som har gjort deg lykkelig har blitt revet vekk? Kostymene visualiserer den aktuelle konteksten i form og farger. Klærne er moderne og fargene dystre. Alle valg er bevisste og understreker tragediens uunngåelige ende.

Dette er ikke teater med lett tematikk og en lykkelig slutt, men ønsker du å se teater av kvalitet i særklasse, har Antigone absolutt min varmeste anbefaling. Terningkast seks!

Vinterferien nærmer seg slutten og Oslo kryr av småjenter som skal på Marcus og Martinus konsert i Oslo Spektrum. Jeg derimot er på vei til Black box for å se et annet tvillingpar opptre. Julie og Cecilie Solberg er begge utdannet skuespillere, og står nå sammen på scenen i sitt første samarbeidsprosjekt. De vil, ifølge programmet, iscenesette sitt eget tvillingforhold og leke med publikums forventninger, men klarer de det? 

Det hele starter med en tom scene. En jente går inn. Hun stiller seg litt ut til venstre, og blir stående og stirre på publikum lenge. Kanskje litt for lenge. Hun har på seg joggesko, joggebukse og en stor pels slengt over skuldrene. Etter en stund kommer det enda jente. Hun er prikk lik den første, bare at buksen har en annen farge. Buksene er forsåvidt det eneste som gjør at jeg klarer å skille de ved første blikk. Jente nummer to gjør nøyaktig det samme – stiller seg opp og stirrer på publikum. Sånn blir de stående i 5, kanskje 10 minutter. Forestillingen hørtes så kul ut da jeg leste om den, men allerede her begynner jeg å kjede meg. Etter intens stirring, brytes plutselig stillheten av at tvillingene roper ut noen lyder. Det minner om hunder som bjeffer og jeg sliter virkelig med å forstå hva de prøver å formidle. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bjeffingen utvikler seg til et bevegelsesmønster som gjentas til det kjedsommelige. Flere i salen ler hver gang det kommer noe nytt, men det at alle nye tanker repeteres i minst 10 minutter, er noe jeg ikke kan forsvare som spennende. Det gjør derimot at jeg blir fort lei. På et punkt står de ansikt til ansikt og skriker inn i munnen på hverandre. Det er på en måte spennende å høre hvordan klangrommene fungerer når man står så nært, samtidig er det ganske udelikat å se på at tvillingene nesten spiser opp leppene på hverandre. 

For min del føler jeg at det magler et handlingsforløp. Det er en slagt utvikling i bevegelsesmønsteret, og det at de kler av og på seg gjør at man skjønner når slutten nærmer seg. Det skjer mye rart i løpet av forestillingen, men det merkeligste må være når begge to ligger under hver sin store pelskåpe og beveger seg sakte rundt på scenen mens de lager lyder som etterhvert utvikler seg til å bli en melodi.  

Jeg sliter med å finne noe jeg liker ved forestillingen. Det er ikke det at det er en dårlig forestilling, men det er en stil som virkelig ikke treffer meg. Å utforske livet som tvillinger er i utgangspunktet en god idé, men jeg skjønner rett og slett ikke hva de vil fram til med denne forestillingen. De skaper mange kule bilder og lyder underveis, men for min del blir det for mye av alt. Jeg blir sliten av å høre på all skrikingen og de dissonerende tonene som dukker opp mot slutten. Det er likevel tydelig at det var mange i salen som koste seg, samtidig som mange virket like forvirret som meg etterpå. Denne forestillingen treffer nok et veldig spesifikt publikum, og er du av typen som liker det abstrakte, kan denne forestillingen absolutt være noe. For min del traff den ikke, og det var nesten så jeg heller skulle ønske jeg var på konserten i Spektrum. 

I 2015 presenterte Lars Øyno og Grusomhetens Teater urpremieren av Lament. I år viderefører de forestillingen med Lament II. Lament betyr å sørge eller gråte, og i en time blir vi med tre kvinner som gjør akkurat dette. De sørger og gråter, men over hva får vi ikke vite. Opplevelsen tilhører den enkelte publikummer, og her er det ingen fasit på hva man skal føle.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når publikum setter seg ned er det en naken scene som blir presentert. Tre kvinner kommer inn og legger seg ned på høyre side av scenen. De er kledd i lange, sorte kjoler og de har alle langt hår som skjuler både ansikt og uttrykk. Premisset er satt fra første stund; her er det kropp og stemme som er i fokus. Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki er en imponerende trio og dette er kvinner som vet hvordan man beveger seg på en scene! De er hyperbevisste på hvor i rommer de andre er til en hver tid, og deres tilstedeværelse er til å ta og føle på.

Det høres kanskje skremmende ut å skulle sitte i en time å se tre skuespillere som sørger. Og litt skremmende er det faktisk også, fordi du som publikummer blir utfordret på alle plan. Det er til tider vondt å se på disse kvinnene som stønner og klynker og vrir seg om på gulvet, og utenom noen få øyeblikk med stillhet er det lite pauser å få. Man aner innimellom noen ord i den felles klagesangen, men det er vanskelig å oppfatte hva det er. I programmet står det at det er stereofonisk dialog mellom skuespillerne, som best forklart betyr forskjellige lydkanaler som spilles av samtidig. Det er en passende beskrivelse da alle de tre kvinnene har en særegen stemme som fyller hverandre ut på ypperlig vis.
 

Det fysiske uttrykket er virkelig imponerende å se på. Her snakker vi presisjon helt ut til fingertuppene, og det er en nerve i bevegelsene som holder spenningen ved like. Hva er det som er improvisasjon og hva er det som er regissert? Svaret er vanskelig å finne, men resultatet er at man fint kan sitte i en time å se på tre kvinner som sørger på en naken scene.

Hatten av til Grusomhetens Teater og Lament II!

I framsyninga Kva nashornet såg blir ein mørk periode frå verdshistoria til røyndom, ved hjelp av pedagogisk plakatar, munnleg forteljing og fabeldyr. Handlinga er lagt til ein dyrehage under andre verdskrig, som låg i nærleiken av konsentrasjonsleiren Buchenwald, kor fleire dyr blei haldt under krigsåra. Og nett som denne dyrehagen var eit populært helgetilbud for borgarane i Weimar under den andre verdskrigen, er denne framsyninga eit godt helgetilbud for Oslo-borgarar. Store, så vel som små.

Paul-Ottar Haga og Charlotte Frogner gjer liv til både dokker og dyr i framsyninga Kva nashornet såg. FOTO: Dag Jenssen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ein fabelaktig historie med intense karakterar. Du får helse på Charlotte Frogner som Murmeldyrjenta. Ho skrik dei harde vestlandske replikkane sine som eit småbarn, naiv og lite vitande om kva som går føre seg på andre siden av gjerde deira. Paul-Ottar Haga spel den nyankomne bjørnungen, og stiller spørsmål på trøndersk om kvifor tusenvis av sebra-stripede tynne skikkelsar kjem med tog og forsvinn og kjem med tog igjen. Og kvifor fyrer dei eigentleg i skorsteinen no på vårparten? Ellen Birgitte Winther møter vi som ein tilbakelent og nordnorsk Pappa Muflon og Jonas F. Usrstad som en manisk Pappa Bavian. Han likar ikkje at den nyankomne rikker med status quo. For dei andre dyra har det vorte ein vane å se dei titusenvis av sebra-stripede slepe vogner i ny og ne, arbeie fleire dagar i strekk frå tid til anna, og bli skote no og da av dei påstøvla. Framsyninga er tidvis noko underdramatisk, som er forståeleg med aldersgrensa på 11 år. Scener som kunne vore valdsame og for hjartelause å syne for barn, gjerast om til små leikeopptrinn med teddybjørnar og forteljerstemme. Det kan fort verte kvitmålande, men svelgjer ein kontrakten kan det bli ein like valdsam opplevning å se teddybjørnen ein har blitt glad i, miste systra og mora si og varte fanga av ein skinnhanske – symboliserande eit spann med jakthundar. Slik byrjar eit crescendo, som toppar seg med overdøvende skriking mellom bjørnar, bavianar og svanar mot enden. Dramatikar Jens Raschke har dikta inn dyras blikk og tankar i eit alvorsamt tema, noko som ironisk nok gjer framsyninga dess meir menneskeleg.

Charlotte Frogner serverer ein herleg karakter i Murmeldyrjenta. FOTO: Dag Jenssen

For dette er eit mørkt drama. Ein skrupellaus del av umenneskjeleg åtferd og historia. Korleis har dette vorte barneteater? Framsyninga er ein reise i humanisme og kritiske spørsmål, og stiller heile tida spørjeteikn ved korleis og når ein skal utsetja barn og unge for vanskelege historier. Det som gjer det til ein noko annleis og kreativ versjon er humoren, det lekne språket og den naive vinklinga som gir farge til ein forteljing som annars blir fortel i sort-kvitt. Ikkje berre er skodespelarane gode på å visualisera med figurar, gjennomførte karakterar og plakatar… Dei bykser nærmast lydlaust mellom karakter og forteljar, som pedagogisk førar oss gjennom historia. Til dømes er den framståande forteljarkunstnaren Dario Fo kjend for å frå sekund til anna både spele tigeren og mannen som blir jaga av tigeren. På same vis sjonglerer dei berre fire skodespelerane ein heil dyrehage av dyr. Og vi vil ikkje gå fra denne sort-kvit zoo-en, sjølv når vi kjem til slutten av hendingsforlaupet.

Kan bevegelse være utgangspunktet for lyd? Stina Nyberg har dette som utgangspunkt i sin nye forestilling Splendour. Resultatet er enkle bevegelser, ganske selvfølgelige som sådan. Syv utøvere danser uavhengig av hverandre. De skal “gjøre” musikken, men er egentlig dette en god ide?

Danserne danser uavhengig av hverandre. FOTO: Casper Hedberg

Det er vanskelig å skulle forklare hvordan denne forestillingen ser ut. Det er gråkledde dansere, svarte og hvite sko, ribbet scene. Bevegelsene er redusert til det åpenbare. Man imiterer trommeslag når det er trommelyd. Overraskelsesmomenter er totalt fraværende. Etter ca 5 minutter har jeg full oversikt over formspråket og da slutter det egentlig å engasjere. Forestillingen holder på i ytterligere 50 minutter, dette er 50 minutter jeg gjerne skulle ha tilbrakt annerledes.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Splendour får en skremmende kort applaus. Danserne svetter og jobber hardt, så innsatsen er det ingenting å si på. Kanskje er problemet deres totale mangel på samspill, eller det at koreografien virker så utrolig lite finurlig. Jeg blir ikke nysgjerrig underveis. Ironisk nok blir musikken det eneste fokuset, og jeg legger merke til at flere i salen lukker øynene og kun lytter.

Forestillingen spiller på det samme, om og om igjen. FOTO: Casper Hedberg

Man skal være forsiktig med merkelapper. Å kalle Splendour dårlig vil være en forenkling. Det er nok bare en idé som blir løst på en altfor enkel måte. Som publikummer opplever jeg at jeg undervurderes. Danserne får heller ikke vist frem sine egne kvaliteter. Jeg går ut av salen en time fattigere, uten å føle at jeg har fått noe igjen for den.

I 1931 i Tyskland skrev Ödön Von Horvath folkestykket Kasimir og Karoline, men på Det Norske Teatret i 2018 er det ingenting som tyder på gamledager. Innenfor oktoberfestens rammer får vi servert en herlig blanding av samfunnskritikk og kjærlighet, krydret med popmusikk, farger, dans og spetakkel! Dette er en moderne kjærlighetshistorie full av satire og fest.

Petter Winther får skinne som utroparen i Kasimir og Karoline. FOTO: Erik Berg

Selv om de henger tett, tett sammen, er det to lag i denne forestillingens fabel. Vi følger paret Kasimir og Karoline, og deres noe skjebnesvangre dag på oktoberfest, samtidig følger vi statuskampen mellom ulike samfunnslag. Karoline er fra en pengesterk familie og har en trygg, fast jobb. Kasimir er akkurat sparket som sjåfør og har innvandrerbakgrunn. På oktoberfest vil Karoline ha det gøy, tross i Kasimirs nye og kjipe jobbsituasjon. Det faller ikke i god jord, og det ender som det må. I rop og skrik og harde ord. Karoline takler det med fest og menn, Kasimir blir deppa og henger med dårlige venner.

Eivin Nilsen Salthe som Franz Merkel sender latterbølge på latterbølge gjennom salen. FOTO: Erik Berg

Kasimirs dårlige venn, Franz Merkel, spilles mesterlig av Eivin Nilsen Salthe. Med en brilliant komisk timing og mimikk, skaper han en karakter som er verdt turen i seg selv. Franz Merkel er en stereotypisk rogalending, av den sorten som ikke satset på oljen. Det er gjennom han de hardeste samfunnskritiske slagene kommer, men også de største latterbrølene. Mange av karakterene, som Salthes, er lett gjenkjennelig for oss. De gjenspeiler ikke Tysklands 1931, men Norge i 2018. Hvite menn som pusher femti, med alt for mye penger og for grådige hender, innvandreren som mister jobben og skylder på staten, og den flørtende og manipulerende jenta som vil ha gratis drikke. Det treffer oss, dette!

Mye av suksessen ligger i det veldig gode manuset. Anders Hasmo og Peer Perez Øian har gjort en formidabel jobb i å bearbeide Horvaths stykke, og skapt et språk og en sjargong som passer dagens unge. At man får følge denne dobbelte fabelen, er også med på å styrke forestillingen. Det gir den en dybde og et ekstra lag til kjærlighetshistorien… Eller et ekstra lag til satiren, om du vil. De spiller hverandre gode. Ved å ramme det hele inn i en fargerik og levende scenografi, er det aldri et kjedelig øyeblikk. Apropos! Man kan fint hvile øynene på Petter Winthers draginspirerte fortellerkarakter, som alltid er tilstede på scenen og får briljere med sine musikalske talenter. Han minner skummelt mye om Mercutios rolle i Romeo og Juliet på samme teater, men er et friskt pust i en forestilling som egentlig er et friskt pust i seg selv.

Hvite menn som pusher femti skaper både morsomme og ubehagelige øyeblikk i forestillingen. FOTO: Erik Berg

Med farger, fest og musikk, er det mye som skjer på scenen. Som sagt – aldri et kjedelig øyeblikk. Det blir faktisk litt i meste laget når hele danselinja til Bårdar bryter ut i felles koreografi. Dansen oppleves som påtatt og det blir egentlig ganske kleint. De kunne godt spart seg for et par av disse massescenene, for hovedrollene og scenografien bærer dette fint på egenhånd. 

Kasimir og Karoline gir fingeren til samfunnet vårt. Den viser status- og maktkamp mellom mennesker som oss. Mellom kvinner og menn. Forestillingen våger å være komisk, selv om det den forteller er både hardt og ekte, om kjærlighet og om verden. Den mestrer balansen mellom det humoristiske og alvorlige, og vi ler fordi vi kjenner det igjen. Med sitt friske uttrykk frir Det Norske Teater helt klart til ungdommen med denne forestillingen, og det er bare å takke ja! Kasimir og Karoline spiller kun to ganger til, og jeg håper ensemblet får se mange unge fjes i salen.

“Dark Field Analysis er en retning i alternativ medisin som diagnostiserer systematiske kroppslige tilstander gjennom blodet”. Slik forklares tittelen i programteksten til forestillingen på Dansens hus. Jefta van Dinther er koreografen og nakne menn er på scenen. Blodet er gjennomgangstema i en forestilling hvor det menneskelige, mekaniske, dyriske og utenomjordiske smelter sammen. Enkelt, nakent og intenst.

Sittende, snakkende, dansende, de to danserne Roger Sala Reyner og Juan Pablo Càmara gjør begge en strålende jobb under Dark Fields Analysis. FOTO: Ben Mergelsberg

To nakne menn sitter på scenen. Publikum er plassert på alle fire sidene av scenen, med en firkantet remse av lys i taket og et firkantet grønt teppe i midten. Dette rommet opphører etterhvert. Skillet mellom lys og mørke, lyd og stillhet blir dernest drivende faktorer. Det er kun de to mennene på scenen, men langt ifra noen ensformig forestilling. De to synger, snakker, og danser, hele tiden akkompagnert av et mektig lydbilde. Det er også en fantastisk sekvens hvor danserne er mer dyr enn mennesker. Dark Fields Analysis avsluttes med at de to klatrer på hverandre og ender i et magisk sluttbilde.

Det er fristende å kaste en aldri så liten brannfakkel: Er ikke nakne dansere litt 2015? Kropp er flott, men altfor ofte virker nakenhet umotivert og underlig. Nærmest som om det har blitt et krav at noen må være nakne for at det skal kalles samtidskunst. I Dark Field Analysis er virkeligheten heldigvis en annen. Her vises små bevegelser, rykninger, stive blikk – ting man ikke vil legge merke til under klær. De dyriske sekvensene vil også miste en viktig dimensjon dersom danserne ble gitt kostymer. Nakenheten blir i stor grad et kostyme i seg selv, hvor spenning av nye muskler fungerer som kostymeskift. At danserne tar på seg shorts under applausen understreker egentlig dette ganske godt. Forestillingen lar seg ikke gjøre med klær. Kostymevalget, eller fraværet av det, er dermed selvsagt.

Det grønne teppet er fjernet og lysfirkanten avgrenser rommet. Nydelig løst. FOTO: Ben Mergelsberg

Starten er kanskje litt lang. Jeg ser at noen publikummere ser mer på hverandre enn på de stillesittende danserne i starten. Musikken og også så høy at mange holder seg for ørene. Selv synes jeg dette er spennende virkemidler. Forestillingen våger å tyne publikum for å oppnå ønsket effekt. Noe jeg instinktivt liker. 

Jeg har aldri før opplevd en så lang applaus på Dansens Hus, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Dette treffer. Det hele er laget på en finurlig rolig måte som allikevel oppleves som intens. Dark Field Analysis er rett og slett en ekstremt vellaget forestilling. Dersom du har tenkt deg på teater denne helgen er dette forestillingen å se.

Mette Ingvartsen utforsker det moderne samfunnet ved hjelp av spekulativ koreografi. Porno har blitt en integrert del av samfunnet vårt. Ikke nødvendigvis som eksplisitt sex, men gjennom uttrykk av vold, smerte, nytelse og spenning. Dette er utgangspunktet for 21 pornographies, en forestilling der bevegelser og fortellinger er likestilte. Resultatet får frem mange følelser i sitt publikum. Teaterungdom gjør omsider “comeback” på Black Box teater.

Mette Ingvartsen er eneste på scenen under 21 pornographies. FOTO: Marc Domage

Det er en ensom kvinne på scenen. Hun forteller om et flott slott. Om høye herrer i viktige posisjone. Om små barn og om å spise avføring. Det hele fortelles lett og malende. Scenerommet er nakent, og lyset blir brukt som et drivende scenisk virkemiddel. Det er Mette selv som fyller scenerommet. Etterhvert kler hun av seg. Hun danser og forteller. Vi spiser sjokolade som er gjemt under setene våre. Lukten av sjokolade og røyk, fortellinger om avføring, gamle menn, unge jenter og gutter fyller rommet. Den iskalde roen og det nakne uttrykket skaper en ekstremt trykkende atmosfære. Når lyset slukkes er jeg redd, jeg gruer meg til å åpne øynene igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den stille stemningen og de intense historiene skaper en trykkende stemning, FOTO: Marc Domage

Det skapes en intens forestilling på Store Scene på Black Box teater. Mette Ingvartsen er nøyaktig og akkurat passe rolig. Bruken av lys fungerer utmerket. Man føler masse. Disse grusomme fortellingene med den trykkende, ubehagelige, seksuelle undertonen. Det er ingen tvil om at 21 pornographies lykkes i å engasjere. Tematikken er både tydelig og godt formidlet. Så hva gjør dette med meg som publikummer.

Sannheten er at jeg blir kvalm. Det føles ubehagelig å sitte i amfiet. Faktisk blir jeg trøtt også, forestillingen er meget monoton. Dette er ikke en verden eller virkelighet jeg har lyst til å være en del av, og jeg har overhodet ikke lyst til å se forestillingen en gang til. Det her er så beinhardt og rått at man må tåle det. Ubehag er definitivt et stikkord. Men som sagt, jeg føler masse.

Intenst, nakent og ubehagelig. FOTO: Marc Domage

For å oppsummere kan jeg si at 21 pornographies fremstår som vellaget og tydelig. Som publikum føler du masse, ved hjelp av lite. Forestillingen er ubehagelig, og jeg blir både kvalm og uvel av å se den. Uten at jeg skal påstå at den er verken god eller dårlig.  

I Nationaltheatrets oppsetning Personer, steder og ting er det rusavhenighet som står i sentrum, sammen med en knallsterk Ine Jansen. Forestillingen bygger oppunder mange myter og klisjeer om rus og avrusning, men det er også en forestilling om en kvinne som bare leter etter seg selv.

Ine Jansen gir en levende og kompleks rolletolkning av skuespillerinnen Emma. FOTO: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På Amfiscenen er det premiere på Duncan Macmillans forestilling Personer, steder og ting.  Det er satt ut 7 rader til publikum rett overfor det vante amfiet. Vi ser hverandre, og vi omringer det lille spillerommet i midten. Som et klinisk observasjonsrom. Inn kommer Ine Jansen som skuespillerinnen Emma. Full og jævlig. Hun velger å legge seg inn på avrusning, og vi blir kjent med flere av de innlagte og ansatte ved institusjonen. Inne på behandlingssenteret ser vi Emmas mange kamper. Mot rusen, mot de 12 stegene, mot personalet, gruppen og mot seg selv. Det er vondt og intenst og Jansen må utlevere hele seg.

Publikum observerer Emmas kamp fra begge sider av den smale scenen. FOTO: Øyvind Eide

Det er allikevel noe som distanserer meg fra fiksjonen. For det første er det en utholdenhetsprøve å sitte 1,5 timer til pause, med blodalvor og tunge dialoger. At hovedkarakteren i tillegg er i opposisjon hele akten, og ikke slipper oss inn på henne, gjør det ikke lettere. Jeg går ut til pause med en noe uforløst følelse. De mister oss ikke helt, men dette krever mye av publikum. I andre akt tar det seg (naturlig nok) opp. Jansen får tatt i bruk et større følelsesregister, og vår relasjon til karakteren blir sterkere. Men det er utfordrende å bygge opp medfølelse, når karakteren skal være grunnleggende identitetsløs. Emma er en skuespiller, og det metafiksjonelle er gjennomgående. Hun spiller roller, lyver og skaper virkeligheter som ikke eksisterer. På samme måte som hennes medpasienter, har vi også vanskelig for å tro på henne.

Med et stjernelag på scenen, får Jansen gode motspillere gjennom hele forestillingen. FOTO: Øyvind Eide

Forestillingen spiller på mange klisjeer om rusavhengighet og -behandling. Han som får en åndelig oppvåkning og vil følge Jesus, børsmannen som tar kokain for å jobbe litt hardere, voldsofferet, medfødt avhengighet, og vår hovedkvinne; skuespillerinnen som flykter fra virkeligheten ved å spille noen andre eller å ruse seg. Hun har knekk i knærne og krum rygg. Innledningsvis virker dette som kjedelige valg. Det er åpenbart, og virker nesten litt overdramatisk. Skal jeg tro på dette? Men så ser jeg dem for meg… De vi går forbi på gata, som sover på bussen, som samler flasker i parken. Klisjeene kommer fra et sted. De er basert på sannheter. Når man har godtatt dette er det lettere å leve seg inn i handlingen, og mot slutten tørker jeg en tåre.

Selv om dette ikke er noen nyskapende forestilling, er det en god en. Ine Jansen skaper en ekte kvinneskikkelse som er både sint, tøff, sårbar, ekkel, klok og redd. De er det ikke flust av. Jeg vil anbefale deg å se Personer, steder og ting, men du må godta noen klisjeer, og du må holde ut en heftig første akt. Allikevel, avsluttes det hele med rungende applaus.