«Not until we are lost do we begin to understand ourselves». Henry David Thoreau siteres i programmet til Carte Blanches forestilling Get Lost, og speiler på mesterlig vis reisen både blant danserne på scenen og publikum i salen. Hvem er vi egentlig? Hvilket samfunn lever vi i? Hva forventes det av oss? Og hvordan skal vi få det til?

«Not until we are lost do we begin to understand ourselves» FOTO: Erik Berg

Salslyset er fremdeles på når Tim entrer scenen. Han titter underfundig ut mot oss og deler sine tanker om alle de dagligdagse valgene vi stilles overfor. Monologen hans avbrytes av en kollega som er mer opptatt av mote og det faktum at antrekket hennes har et ansikt i skrittet. Det hele kulminerer i en sensuell, nærmest seksuell, duett hvor de to danser sammen, og kun en av dem til enhver tid berører gulvet. Duetter avløses av nye duetter som sammen nærmest hypnotiserer publikum.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De 14 danserne viser oss en grenseløs følelsesverden i sin kollektive søken etter identitet. I et samfunn preget av falsk åpenhet og aksept for annerledestenkende presenterer Carte Blanche en forestilling som tar sikte på å provosere, fornærme og ryste. På et tidspunkt beveger alle danserne seg sammen som én organisme. Lignende en hamskiftende slange, forsvinner plagg for plagg samtidig som de lar seg forføre av en lysstripe i gulvet. Til slutt er det ikke lenger er mulig å skille individet fra organismen.

Individet og organismen smelter sammen i Get lost. FOTO: Erik Berg

Carte Blanche ble etablert i 1989, og er Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Kompaniet samarbeider med kunstnere som kaster et kritisk blikk på samfunnet og evner å uttrykke det gjennom dans. De har som mål å være en pioner innen nyskapning, presentasjon og utvikling av samtidsdans i Norge og utlandet, noe de virkelig har lyktes med i denne forestillingen. Get lost er ikke bare en danseforestilling. Det er en konseptuell multikunstforestilling som stiller enorme krav til utøverne som gjør bruk av alt fra dans og bevegelse, til sang og lyder. Kroppskontrollen danserne utviser er ekstrem, og de synger overraskende bra. Lys- og bildeprojeksjon brukes på mesterlig vis sammen med lydkulisser for å underbygge forestillingens budskap. Det hele er fengslende fra start til slutt.

Jeg forventet meg en danseforestilling, men fikk en sterk samfunnskritikk i form av konseptkunst. Denne drøye timen på Scene 2 i Operaen maktet helt enkelt å berike livet mitt. Dette er noe alle bør la seg forføre, provosere, fornærme og ryste av.

Det er 1-2-3 elefanter i rommet, noen er gamle og andre er unge. 1-2-3 elefanter i rommet, noen er lette og andre er tunge. Det er 1-2-3 elefanter i rommet. Trioen Skåber, Schøyen og Cess følger opp braksuksessen “Latter på Latter” og kommer nok en gang til å spille for fulle hus og utsolgte saler på Hovedscenen på Latter. Dette er tre av Norges dyktigste komikere som alle har solid skuespillererfaring i bunn. Alle kunne forutse at Tre elefanter i rommet ikke ville bli noen dårlig forestilling, så spørsmålet blir: Hvor bra er den?
 

Det er 1-2-3 elefanter i rommet. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge
 

Disse damene vet hva de driver med. Linn Skåber har en unik evne til å si ting, som om det er på sparket. Hege Schøyen, er Hege Schøyen (det sier vel det meste). Cess er en energibunt det er umulig å ikke bli glad i. Sammen har de et ekstremt scenetekke og et herlig upolert pågangsmot som man bare må bli sjarmert av. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når forestillingen er på sitt beste er den virkelig god. “Elefanter i bryllup” er et kostelig innslag hvor trioens skuespillerferdigheter får flyte fritt. “Det ærlige koret” og “Drømmemann” er også artige innslag som tar tematikken på kornet. Her blir ubehageligheter alle ser, og tenker på, tatt opp på en herlig humoristisk måte. Noen innslag er mer på det jevne, som “Da vi eide tiden” eller åpningsnummeret “1-2-3 elefanter i rommet”, men “Trøstevise og “En liten jøde i lave sko” virker litt påtatt og umotivert. 

Programforside. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge. 
 

Forestillingen er morsomst når det snakkes. Det er mye sang her (og bandet gjør en kjempejobb), det synges bra nok, men de store latterbrølene kommer når det snakkes, mimes og karikeres. Enkelte ganger virker temaet elefanter i rommet dessuten litt tynt (er det virkelig en elefant i rommet at noen er jøde i 2018?). 

Tre elefanter i rommet kommer til å selge ut salen, garantert. Sånn sett er den en suksess lenge før premieren. Publikum kommer også til å storkose seg. Dette er morsomme damer som mange har et sterkt forhold til. Så selv om ingen av de tre gjør sin sterkeste prestasjon, er dette absolutt en fin forestilling. Selv om jeg nok ikke ville ha brukt drøyt 500 kroner for å få sett den en gang til.

Kværnerbyen. Fyrhuset. Rastløs. Et husholdningsliv. Truls. Paranoid schizofreni. Anoreksi. Nu kör vi. De sier det best selv: “Vi er Rastløs. Vi liker teater. Vi liker dere. Håper dere liker oss”.

Det er vanskelig å leve et vanlig husholdningsliv når hodet ikke alltid henger helt sammen. FOTO: Ole Hallvard Kveseth

For andre gang inntar Teaterungdom salen under en Rastløs produksjon. Denne gangen er det Rastløs i samarbeid med skuespillerne/manusforfatterne Johan Sigmundstad og Fabian Christensen, som presenterer Et husholdningsliv. Truls har fått påvist lidelsen paranoid schizofreni. Det gir noen problemer i hverdagen. Hvordan kan man skille de virkelige stemmene fra de uvirkelige? Hvordan kan man leve uten å passe inn? Hvordan kan man spise, når man vet, helt oppriktig vet, at all mat er forgiftet? Truls vil aldri kunne leve et husholdningsliv, men betyr det at livet ikke er verdt å leve?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rastløs produksjon er en fri teatergruppe med base i Oslo. De lager teater for ungdom og unge voksne. De tror på det å møtes i teaterrommet, lage en sosial møteplass hvor man kan granske og speile dagens samfunn. De vil løfte frem unge scenekunstnere og bruke teatret som en stemme for de som ofte ikke blir hørt. Man trenger ikke være rakettforsker for å finne ut at konseptet Rastløs får terningkast 6 av oss!

Begge de to skuespillerne spiller rollen som Truls, truck og engasjement står sentralt for de begge. f.v. Fabian Christensen og Johan Sigmundstad. FOTO: Ingrid Nordahl

Så hva synes vi om Et husholdningsliv? Engasjement, tematikk, evne til å treffe målgruppen alt dette scorer de på og vel så det. Rommet er lite og intimt noe som gir Johan mulighet til å vise en følsom og selvransakende Truls. Fabian sine store utbrudd føles skremmende nære i dette lille rommet, noe som også fungerer meget godt. I tillegg er samspillet mellom de to glimrende. Eivin Nilsen Salthe er selv en skuespiller som ikke er redd for å “köra på”, et uttrykk som kler skuespillerne meget godt.

Tempoet er høyt. Skyhøyt. Man er innom mange små historier fra hverdagen til Truls. Han rives mellom ønsket om å leve, og ønsket om å slippe livet. Han lander et sted midt i mellom. Et husholdningsliv er blodig alvor. Heldigvis gis det også rom til mye hverdagskomikk. Det er her forestillingen har sin styrke, de tør både å le og gråte av sykdommen, og av Truls. 

Dette er en videreutvikling av en forestillingen utviklet våren 2017. Det kan man skjønne. Tematikken er godt gjennomarbeidet, noe som gjør at den aldri bikker over den ene eller den andre veien. Det er et hav av virkemidler tatt i bruk og et hav av finurlige løsninger. Kanskje litt mye? Det er også noe med sluttscenen som forvirrer meg, filmen og sånn, trengs den? Jeg er usikker, alt i alt er det så utrolig mye mer som er positivt enn negativt, så småpirket koker bort i ettertid.

Samspillet mellom skuespillerne er glimrende. FOTO: Ingrid Nordahl

Det er nok en gang ekstremt mye man kan si om en Rastløs produksjon. Og nok en gang vil jeg anbefale alle å få den med seg. De har en helt egen flyt, og måte å løse denne tunge tematikken på, og ungdomsmålgruppen blir så til de grader ivaretatt. Jeg håper salen på Et husholdningsliv fylles av ungdom de kommende dagene. Det har dette kunstneriske teamet fortjent!

Vi er på plass på Chateau Neuf for å nyte en av verdens mest kjente musikaler, Grease. Historien er udødeliggjort av John Travolta og Olivia Newton-John på filmlerrettet, og nå inntar altså hårklisteret studentenes høyborg. En skikkelig musikal, med ungdom som målgruppe. Energien er skyhøy og showfaktoren like så. Faktisk føles disse to og en halv timene mer ut som et show enn en musikal.

Ett bilde sier mer enn tusen ord sies det, og dette bildet sier mye om denne oppsetningen av Grease. Show show show! FOTO: Tovita Razzi

Men er det noe i veien med et godt show? Publikumsfrieriene står i kø, energien er upåklagelig og smilene så store at de nesten går rundt på ensemblet. Her er korte skjørt og bar overkropp brukt som virkemiddel, innlagt karaokemedley og folk som svever ned fra taket. Tut og kjør er melodien, og den svinger jo den. Det eneste som mangler (showmessig) er konfettikanonen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Danny (Bjørnar Reime) er usedvanlig sympatisk og Sandy (Charlotte Brænna) både tafatt og beinhard på samme tid. Skillet mellom de to er visket ut sammenlignet med filmen (som det er umulig å ikke sammenligne med), noe som gjør deres kjærlighetshistorie litt sekundær. Begge har scenesjarm og nerve, men det er vanskelig å leve seg inn i historien de formidler.

Avslutningsnummeret følger i samme spor som resten av forestillingen. Show show show. Her er Sandy (Brænna) og Danny (Reime) i full utfoldelse. FOTO: Tovita Razzi

Showpreget gjør musikken desto mer avgjørende. Bandet gjør en fantastisk jobb gjennom hele forestillingen. Dette svinger virkelig! Musikalsk ansvarlig Matthew Reve har virkelig tatt jobben på alvor, så musikalsk leveres det fra start til slutt. Koreografien er også leken og lett, og kanskje på grensen til å bli kavete (men da er jeg streng).

Bandet leverer! FOTO:  Tovita Razzi

Som musikal blir forestillingen meget lettbeint. Man føler ikke med karakterene og blir heller ikke særlig engasjert i historien,  så sånn sett er det greit å vite man går til. Det er også overraskende mange små barn i salen denne dagen. Det er litt rart når forestillingen tar for seg ungdomstid med sex som en gjennomgående tematikk både i replikker og handling. Grease er jo en ungdomsforestilling, og ikke for barnefamilier. Noe som passer oss i Teaterungdom perfekt.

Dette er et lekent show for ungdom, med skikkelig feelgoodfaktor. Om du ønsker deg dype Ibsentragedier er ikke dette en forestilling du skal dra å se. Grease er mer lek enn alvor, men det er ikke noe galt i å leke litt.

SKAM-stjerna Tarjei Sandvik Moe i sitt nummer Magiske toner. Høvelig antrukket i nok et publikumsfrieri (diverse kameraer gikk varme under dette nummeret, jeg har aldri opplevd maken til knipsing). FOTO:  Tovita Razzi

Grease er ikke en musikal du for all del MÅ få med deg. Men om du er glad i et godt show, feelgood og leken stemning, er det absolutt verdt å ta turen til Chateau Neuf. Det er umulig å ikke smile av denne forestillingen. Hjertene er utenpå skjorta (når den er på) og energinivået skyhøyt. Så kan man heller glemme Ibsen i noen timer.

“Tarjei Vesaas var ulykkeleg forelska i teatret”, står det skrevet i programmet. Han ville så gjerne, men fikk det aldri til. Denne våren tar Det Norske Teatret utfordringen og gjør Vesaas´ kjente roman Kimen til en teaterforestilling. Teaterungdom var selvfølgelig tilstede på premieren.

Alle skuespillerne har en enorm tilstedeværelse på scenen. FOTO: Signe Fuglested Luksengard

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kimen tar oss med til et stille øysamfunn hvor alle kjenner hverandre og hverdagen preges av arbeid i skog og på gård. Plutselig en dag går en mann i land på øya, og alle våkner til i spenningen av dette ukjente elementet. Hvem er denne Andreas Vest med de velstelte klærne og de intense øynene? En ung jente blir så funnet drept, og skylden faller umiddelbart på den fremmede.

Det er en sterk tematikk som blir spilt på scene 2. Vi blir vitne til hvordan frykten for det ukjente kan stupe inn i et ubegrenset hat på sekunder. Andreas Vest tok livet av vakre Inga, men unnskylder det de umenneskelige handlingene som følger? Rettferdiggjør sorg og raseri hevn på sitt verste? Det er disse spørsmålene man grubler over, og følelsene treffer deg som en knyttneve i magen. 

Det er de intime øyeblikkene som har størst virkning. Fra v. Ellen Birgitte Winther, Jan Grønli og Frode Winther. FOTO: Signe Fuglesteg Luksengard

I overgangen fra skrift til scene blir både skuespillere og publikum utfordret. Det er en kollektiv fortellerstemme som tar oss gjennom historien. Alle skuespillerne er med på å beskrive alt fra handlinger til følelser, mens de beveger seg rundt på scenen med sikre skritt og tydelig retning. Det er et virkemiddel som krever tilvenning. I starten fremstår det som litt rotete og noen replikker kommer så hurtig på hverandre at innholdet blir borte. Men når formen først er etablert, er det både vakkert og gripende.

De mest givende scenene, er allikevel der hvor skuespillerne bryter formen og går inn i den rene dialogen. Her får vi mulighet til å bli kjent med karakterene som enkeltindivider og det gir oss i publikum et lite pusterom. Det er krevende å følge med når alt som skjer og blir sagt, blir gjort av åtte mennesker på en scene, selv om resultatet er ganske så fornøyelig.  

Pål Christian Eggen spiller en troverdig karakter som den mystiske Andreas Vest. Til v. Oddgeir Thune. FOTO: Signe Fuglesteg Luksengard

Scenografien følger i samme spor som regien. Filmer og fotografier blir projisert på to baktepper, og vi ser at fra skog og sjø, til griser som sover i bingen. Det visuelle elementet bygger opp historien på en subtil måte. Gulvet er dekket av plattinger i ulike nivåer som er helt ypperlig brukt. Med så mye tekst kunne forestilinger fort blitt stillestående, men bruken av disse nivåene tilføyer dynamikk til både ord og handling.. Det at plattingene er laget av tre er heller ingen tilfeldighet, da assosiasjonene til skog, brygge og gård er tydelige.

Jeg er litt usikker om jeg vil anbefale Kimen til ungdom. Det er uten tvil en lekker forestilling med høy kvalitet, men den krever også en god dose tålmodighet for å kunne settes pris på. Men er du av typen som har sansen for det litt abstrakte og teksttunge, så vil jeg absolutt gi Kimen en varm anbefaling. 

Den store stygge ulven lusker rundt på Trikkestallen, på jakt etter tre ganske store, små griser. Komponistene bak suksessen «Honk!» (en musikal om den stygge andungen), har også laget en litt mindre kjent musikal. Nå har De tre små griser tatt steget ut i verden, og funnet veien til Trikkestallen på Torshov. Det er premiere og vi er på plass i en smekkfull sal sammen med mange av Oslos barnefamilier. 

Knut Wiulsrød er sjarmerende som den smarte og forsiktige Nøff. FOTO: Thomas Kvitvik

Vi kjenner historien godt, så her er det ingen store overraskelser. Likevel sjarmerer grisene oss i senk. Vi møter tøffe Grynt som skal spise masse proteiner og trene for å bli kjempe sterk, nerden Nøff, som alltid har gode råd på lager siden han er så belest, og den miljøvennlige grisen, Nuss, som skal være så økologisk som mulig. Dette er stereotyper vi kjenner godt, men de utfyller hverandre og skaper gode kontraster. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forestillingen starter med at Mamma Gris bestemmer seg for at grisungene hennes har blitt for store. De spiser for mye, så hun har ikke råd til å ha dem hjemme lenger og sender dem ganske nådeløst ut i verden. De får en sparebøsse hver og en pose med nøtter, derfra må de klare seg selv. For tøffe Grynt er ikke dette noe problem, for hun er så sterk og kan klare seg helt selv, noe de andre ikke er enige i. Likevel, etter en krangel ender de opp med å gå hver sin vei. Det er da den store stygge ulven dukker opp, og det gjør også problemene… 

Barna storkoser seg når Per Emil Grimstad uler på scenen. FOTO: Thomas Kvitvik

Ulven, spilt av Per Emil Grimstad, er en ganske kul og rocka fyr. Ut fra kostymet å dømme, er det ingenting som tilsier av han er en ulv, noe en av ungene i salen også påpeker høylytt, “du ser ikke ut som en ulv!” Likevel er han den perfekte ulven i en musikal som denne. Majoriteten av publikum er nok rundt 3-4 år, og denne ulven er akkurat passe sleip, uten å bli for skummel. Høydepunktet er da han klatrer gjennom salen, da er barna virkelig med! 

I forestillingen er alle grisene en blanding av skuespillere og dukker. De små grisedukkene har samme kostyme som skuespillerne, og det at de drar fram grisedukkene innimellom er et veldig kult virkemiddel – spesielt når de tre grisene skal bygge hvert sitt hus på scenen, samtidig. Dukkene blir ført på en eksemplarisk måte, hvor overgangene er så lekne lette at du ikke merker at dukken plutselig er borte. 

Det er tydelig at alle skuespillerne storkoser seg på scenen. FOTO: Thomas Kvitvik

Scenografien er enkel, men gjennomført. Alt har samme stil, noe som kanskje ikke er så rart når Tormod Lindgren står bak både scenografi, kostyme- og dukkedesign? Jeg liker det kjempe godt! Det er en utrolig søt forestilling, og det perfekte sted å ta med småsøsken og tantebarn. Det er helt klart en barneforestilling, så det er ikke hit du drar med deg vennegjengen en fredags kveld, men musikken er fengende og oversettelsene gode. Det er lagt inn masse ordspill og voksenhumor underveis som gjør at det også blir gøy for de av oss som ikke lenger går under kategorien “barn”. Alt i alt var det en veldig hyggelig formiddag på Trikkestallen! 

Klokken har passert 18:30 og den stappfulle Klubbscenen på Latter koker av forventning. Det intime lokalet er kledd i blått lys i det Adam går målrettet opp den smale passasjen i publikum og bukker elegant i det han inntar scenen. Han er kledd i helsvart, og en paljettkant omkranser skjorteermene – et antrekk som står utmerket til det ekstremt velholdte skjegget og den imponerende barten.

Plakat hentet fra Latter sin hjemmeside

«Hei, heeei», og showet er i gang. Adam gjør et poeng av sin tilsynelatende barskhet, men innrømmer at det hele kommer til kort så snart han åpner munnen og den lyse, pipete stemmen hans fyller rommet. Han deler tanker om hva som er kvinner og menns drømmemenn, og kommer frem til at idealet, dessverre, er det samme. Høye menn med skjegg og mørk stemme – og han scorer full pott på 2 av 3. Publikum ler hjertelig, både med og av Adam.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Adam i aksjon på Klubbscenen. FOTO: Elin Wettergreen Værvågen

Showets tittel «Mellom Barken og Feen», er bærende for tematikken. Adam deler en rekke opplevelser og erfaringer fra sin egen oppvekst, hvor han fort skjønte at han var annerledes enn de andre barna. Han formidler et inderlig ønske om at skolekameratene hans skulle se hvem han var på innsiden, og bestemte seg derfor for å stille som Tina Turner på skolens karneval. Skuffelsen var dessverre stor da nettingstrømpebuksene, skinnskjørtet og leppestiften ble forvekslet med vokalisten i The Cure.

Adam er gjennomgående personlig, men ikke privat, og leverer en uhyre velskrevet tekst på mesterlig vis. Temaer som oppvekst og identitet blandes med politisk satire og samfunnskritikk, noe som gjør showet dagsaktuelt, i tillegg til at det er veldig god underholdning.

«Mellom Barken og Feen» er en herlig blanding av humor og alvor. Tekst og fremførelse innbyr til humring, fnising, hysterisk latter og refleksjon om hverandre. Jeg vil anbefale alle som har anledning til å ta seg en tur til Latter for å få med seg Adam Schjølberg!

Den Norske Opera og Ballett imponerer stort i sesonginnledningen. Etter å ha skamrost operaen Norma kunne man regne med at årets første ballett kanskje er av det enklere slaget. Så feil kan man ta. Onegin er enda en praktforestilling. Om du har sansen for klassisk ballett, vakker musikk og store følelser, er dette en forestilling du må få med deg!

Tatjana møter Onegin, og det slår gnister. Foto: Joerg Wiesner

Tatjana (Yolanda Correa) møter Onegin (Jason Reilly), og det slår gnister. Den unge jenta føler hun har møtt sin drømmeprins fra bøkene, men Onegin ser kun en ung naiv jente. Han kjeder seg, og flørter i stedet med Olga (Natasha Jones Dale), Tatjanas søster. Olgas kjæreste, Lenskij (Douwe Dekkers), reagerer med å utfordre Onegin til duell. Ett skudd blir avfyrt, og livet blir aldri det samme igjen.

Onegin innfrir alle fordommer man kan ha rundt ballett som sjanger. Her er fransk eleganse, russisk disiplin og nordisk minimalisme smeltet sammen til en herlig miks av kostymer, musikk, dans og følelser. Onegin tar for seg store spørsmål. Kan man tilgi for det grusomme som er gjort? Hva er viktigst: lojalitet til familie eller hjertet? Hvor går grensen mellom harmløs lek og utroskap? Og skal man straffe sitt eget blødende hjertet for det drapet andre har gjort? Onegin stiller spørsmålene og svarer godt for seg, ved hjelp av dans.

Tatjana har blitt eldre, og giftet seg, med Fyrst Gremin (Alberto Ballester). FOTO: Joerg Wiesner

Kostymene og scenografien er gjennomgående vakker. Her er tidsriktige klær og malte sceneelementer. Enkelt, klassisk og gjennomført. Danserne danser sine roller med den største selvfølgelighet Det ser ikke ut til å koste dem en kalori. De store følelsene som formidles, gjøres taktfullt bak et slør av eleganse og klasse. Ballettdanserne fremstår som supermennesker, utvalgt til å gjøre akkurat dette, igjen, med den største selvfølgelighet.

Som du kanskje skjønner er ikke dette en forestilling som sjokkerer eller tilfører noe nytt til ballettsjangeren. Dette er beinhard disiplin og årevis med tradisjon, perfeksjonert under kyndig ledelse på Den Norske Opera og ballett. Å tilføre nye elementer eller gjøre krumspring vil kun ødelegge, for denne kvaliteten er mer enn nok.

Lenskij imponerer søstrene Olga (stående) og Tatjana. FOTO: Joerg WIesner

Onegin er slik man ser for seg ballett, på kun godt! Kvaliteten er upåklagelig. Alt ser ut som en vakker film fra et eventyrland av perfeksjon. Danserne danser slik kun de beste kan. Det er ingenting som trekker denne forestillingen ned slik jeg ser det. Onegin er rett og slett en fantastisk tradisjonell ballett.

En Handelsreisendes død av Arthur Miller regnes som et av verdens beste teaterstykker. Nationaltheatret er derfor ganske så ambisiøse når de i vår setter den opp på Hovedscenen. Med selveste Atle Antonsen i hovedrollen og Trond Espen Seim i regidebut, tar teatret noen modige valg. Men er det de riktige? Vi i Teaterungdom dro for å finne det ut.

Laila Goody gjør seg bemerket, men det er dessverre ikke nok til å løfte forestillingen. Til h. Atle Antonsen. FOTO: Øyvind Eide

“The American Dream” er det sentrale temaet i stykket. Man skal tjene sine egne penger, ta dristige sjanser og viktigst av alt, finne suksess i livet! Antonsen spiller Willy Loman, en aldrende handelsmann som i alle år har higet etter denne drømmen. Han har overbevist seg selv om at den eksisterer, men sannheten er en helt annet. Som i Ibsen sine stykker blir han ødelagt av sin egen livsløgn, og hans to sønner blir dratt med i dragsuget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Stykkets åpningsscene er absolutt nydelig. Med en flott scenografi, dunkelt lys og stemningsfull musikk, tar den oss med til en annen tid. Vi blir nysgjerrige på miljøet og på menneskene vi ser. Dessverre er dette også stykkets eneste høydepunkt.

Nysgjerrigheten dør fort ut. Det er ingen spenning i karakterene, ingen små detaljer som gjør at vi skal like dem. Vi skjønner med en gang hvem de er, og selv om stykket prøver å overraske oss gjentatte ganger, er slaget tapt. Vi vet hvordan dette ender, og vi bryr oss ikke.

Sønnen Biff skulle bli den store sporsthelten i familien, men virkeligheten er mindre idyllisk. Fra v. Jan Sælid, Atle Antonsen, Espen Alknes og Olav Waastad. FOTO: Øyvind Eide

Det er ganske vanskelig å forstå hvorfor det ble sånn, spesielt fordi stykket har så stort potensiale. Skuespillerne er alle talentfulle, og Seim gjør heller ingen dårlig jobb som regissør. Men det er hele tiden noe som mangler. Det mangler en driv bak alt som blir sagt og gjort, og alt fremstår litt halvhjertet. Laila Goody gjør en troverdig innsats som Linda Loman, men når hun ikke får noe motstand faller også hennes spill sammen. Når hele familien samles på slutten i et tårevått oppgjør, vekker det ingen store emosjoner. Deres relasjon er ikke viktig nok til at vi involverer oss. 

Det er ikke nødvendigvis en dårlig forestilling, men den føles så unødvendig. Hvorfor sette opp dette mesterverket når man ikke gir det den kraften den fortjener, og ikke minst trenger? Hvorfor satse så ambisiøst, for så å la resultatet bli så gjennomsnittlig?

Fasaden kan kanskje virke spennende, men innholdet er dessverre lunkent.

Det var et klart flertall av den eldre generasjon på Operaen fredag kveld. Det var ikke uventet, men hver gang har jeg et håp om et litt mer variert publikum. Spesielt var det savnet denne kvelden, for Norma fortjener å bli sett av alle. Det er en intens og vakker historie som blir presentert på Hovedscenen.

Det er tydelig at både kostymer og scenografi er nøye gjennomtenkt. Til h. Hrachuhi Bassenz. FOTO: Erik Berg

Dirigent Antonino Fogliano leder oss inn i historien om Norma, som har forrådt sitt eget folk ved å innlede et forhold med fienden. Hun er druidenes religiøse leder og mens romerske krigere okkuperer landet, har hun gått til sengs med deres hærfører, Pollione. Sammen har de to sønner, og Norma bruker sin makt til å hindre at druidene angriper romerne. Men en dag blir Pollione forelsket i Adalgisa, en annen druide, og ingenting kan stoppe Normas raseri.

Forestillingen er bunnsolid! Musikken sitter som et skudd og sangprestasjonene gir gåsehud nedover hele kroppen. Hrachuhi Bassenz brillijerer som Norma, det er helt klart hun som stjeler showet. Hennes tilstedeværelse og energi på scenen er umulig å rive blikket fra. I det ene øyeblikket er hun øm mor, i det neste er hun en rasende, forsmådd kvinne. Vi lider med Norma gjennom hele stykket. Dshamilja Kaiser og Arnold Rutkowski imponerer også som Adalgisa og Pollione, men Bassenz er uten tvil kveldens stjerne.

Dshamilja Kaiser spiller den sympatiske og naive prestinnen Adalgisa. FOTO: Erik Berg

Scenografien er lekker. Hele scenen er fylt med et stort stillas som er bakgrunnen i stykkets mange scener. Bruken av dreiescenen gir handlingen rom til å forflytte seg, selv om scenografien aldri byttes ut. Deler av stillaset blir også hyppig brukt som bakgrunn for ulike projeksjoner og ofte vises det filmer av selve orkesteret som spiller. Det er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor dette grepet fungerer, men det gjør det så til de grader! De hypnotiske bevegelsene til musikerne er en fin kontrast til dramatikken på scenen.

Kostymene er like vakre og imponerende som resten av forestillingen. Romerne er tidsriktig kledd i rustning og hjelm med fjær, mens druidene har på seg lange kapper i mørke farger. Det er tatt et valg om la hovedpersonene skille seg tydelig ut med mer detaljerte kostymer, mens det store koret har på seg mer forenklede versjoner. På den måten blir det satt fokus på karakterene i sentrum, og det er et helt riktig valg etter min mening. 

Det er et voldsomt bilde når alle aktørene fyller scenen. FOTO: Erik Berg

Operaen setter lys på mange dagsaktuelle problemstillinger. Hvor går skillet mellom privatlivet og det offentlige? Hvor lenge lar man hatet styre, før man innser at tilgivelse er den beste løsningen? Uansett svar, så er Norma verdt å se. Terningkast 5!