“Make love not war” står skrevet over Hovedscenen på Oslo Nye Teater. I leken narkorus siger skuespillerne inn og synger om en ny tid. Vietnamkrigen er skurken i en tid der nytelser og kjærlighet skal stå i fokus. Sangene flyter inn i hverandre, skuespillerne danser elegant og ser ut til å stortrives på scenen. Musikalen Hair har premiere, og på Oslo Nye er det noe så banalt som organisering som er den virkelige stjernen.

 Make love not war! FOTO: L-P Lorentz

La oss forklare nærmere. Hair er en musikal som i sin helhet bygger på sterke musikalske numre. Her kan man synge med fra første til siste tone, og sangene fester seg fort. Historien, replikkene og rollene spiller annenfiolin i denne oppsetningen. Claude fremstår villedet, men ikke desperat eller fanget slik man kunne ha valgt å fremstille det. Oslo Nye satser her på en forestilling som blir drevet fremover av myke overganger, ensemblestyrke og “flow”. Som en elv som renner kontinuerlig, uten å dvele ved enkeltkaraterer eller handlingsforløp. Å skape en slik flyt i et stort ensemble er krevende. Ikke bare må timing og samspill sitte, hele teatermaskineriet må organiseres på en sånn måte at det som spilles ut for publikum fremstår helt uanstrengt. Her lykkes Hair strålende. Første akt blir kanskje noe tam, men i andre akt er det bare å lene seg tilbake å nyte.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Claude (Eldar Skar) vurderer å brenne innkallingen til militæret. FOTO: L-P Lorentz

Eldar Skar spiller Claude med hjertet utenfor skjorta og imponerer stort. Berger og Sheila spilles av Petter Vermeli og Henriette Faye-Schøll som begge virker rolige og avslappet på denne store scenen, kanskje litt for avslappet? “Skam-Noora” (Josefine Frida Pettersen) glir godt inn i denne brokete gjengen. Dessuten tilfører hun ensemblet et meget tiltrengt ungt fjes, da ensemblet generelt fremstår som litt for gamle for denne historien. Men likevel, de store stjernene er den beste sangeren, Solveig Andsnes som Suzannah, og den beste danseren, Håkon Sigernes som Gerry. I en forestilling så drevet av ensemblets styrke er disse to garantistene for at kvalitet leveres fra scenen.

Josefine Frida Pettersen får vist en ny side av seg selv. FOTO: L-P Lorentz

Dette er ingen revolusjonerende forestilling. Den dypper tærne ned i vond tematikk som den velger å ikke ta helt tak i. Det er helt greit, man trenger ikke alltid hoppe ut i ting med hodet først. Musikken i Hair er nok til at man koser seg i salen, og med organiseringen på Oslo Nye sin hovedscene er denne premieren en fryd for øyet. Avslutningsnumerne av hver akt fremstår som de to beste, noe som gir publikum en ekstremt god følelse når man forlater salen. Vi finner frem iPhonene og søker opp Hair på spotify. Alt i alt er dette en kjempefin kveld på Oslo Nye.

Henriette Steenstrup og John Brugot har et Åpent forhold, bare ikke på den måten. De er et team, og sammen inntar de Chat Noir med sin helt egne revy. Her synges og danses det. Publikum får servert humor, humør, alvor og ekte vennskap. Det er mange måter man kan være venner på, et Åpent forhold er kanskje ikke så dumt?

Humørfylt humorshow! Profilfoto: Jarle Nyttingnes. Plakatdesign: Sissel Hovden

Det inviteres til humorshow og det er akkurat det man får presentert. Her er små sketsjer og diverse sangnumre. Stemningen er lett og ledig. Henriette synger som en drøm. John er sjarmerende og umulig å mislike. Dette er to mennesker man kommer på lag med helt fra start, noe som er alfa og omega på slike show. Publikum blir med og ler, klapper, svarer og bidrar. Denne onsdagen avsluttes dessuten showet med stående applaus.

Selv savner jeg den røde tråden. Vennskapet formidles fint, men det er ingen underliggende historie man følger. De ulike innslagene skrider frem med den største selvfølgelighet og bygger sånn sett fint på hverandre, men det er ingen sammenheng mellom de. Overgangen fra kreftsyk sønn, til Edels oppgjør med #metoo er bare et av mange eksempler.

Tekstene er gode, sangene synges fantastisk bra og publikum er med fra start til slutt. Spesielt under innslagene “Når gluten dreper”, “Tinderdate” og “Stjernekamp” får lattermusklaturen kjørt seg. Så dette er utvilsomt en artig kveld på en av byens mest historiske scener. Forestillingen oppleves som passe lang og stemningen er upåklagelig. Det er flere ting man kan sette fingeren på, men alt i alt er dette en finfin måte å bruke onsdagskvelden sin på.

Inngangen til Chat Noir en mørk januarkveld

Som teaterungdom er dette overraskende relevant. I en sal full av folk i 40-60 års alderen er det påfallende hvor mye mer de 10-15 personene under 30 faktisk ler. Humoren treffer rett og slett de unge. Referanser som Skam, tinder og Marcus og Martinus brukes flittig, noe som gir forestillingen tydelig ungdomsapell. Det er gøy!

Så vi heier på Henriette og John. De er ekstremt sjarmerende, har publikum i sin hule hånd, og appellerer til teaterungdom. Så her er det mye å like, enten man er i et Åpent forhold eller ei.

Den Andre Teatret har latt seg inspirere i Statene og tatt med seg konseptet The Scene hjem. Forestillingen fokuserer på de intime og nære scenene i livet. Fire aktører på ett sted, med én omstendighet og én rolle. Er improvisasjonsteater fortsatt underholdende under så nøkterne forhold?

Konseptet The Scene utfordrer sine skuespillere til å bære én rolle gjennom en hel enakter. FOTO: Tor Orset

The scene er en intim forestilling og passer derfor bra på Det Andre Teatrets intimscene. Det er fullsatt, men vi er ikke mange i publikum av den grunn. Scenen lever opp til navnet sitt. Akkurat derfor er ikke engasjementet i publikum like stort som på hovedscenen under de mer kjente forestillingene. Veslemøy Mørkrid spør etter en hendelse hvor vi har opplevd urettferdighet, og det er stille. Lenge. Vi vet jo hva Det Andre Teatret står for, nemlig improvisasjon og bruk av publikum, og burde være klar for å involvere oss. Men stemningen blir litt anspent når Mørkrid sliter med å hale ut et svar fra den tause forsamlingen. Heldigvis forsvinner den anspente stemningen fort når hun, sammen med Caroline Johansen, Helene Abrahamsen og Stian Gulli kommer i gang med spillet sitt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

The scene handler om de intime, ekte scenene – passende nok – og denne gangen finner den sted på et loppemarkedrom, etter innspill fra en publikummer. Vi blir vitne til hverdagslige intriger mellom fire venner. Selvfølgelig ispedd en god dose humor. Aktørene er blant ringrevene på huset og det viser seg å være viktig. Det er kun de få anspente minuttene i starten at vi som publikum bidrar. Resten improviseres utelukkende av de fire (til og med lyset), uten pause. Forestillingen varer i ca 45 minutter. Det blir derfor en forestilling basert på virkelig godt håndverk. Disse fire kan sine saker og vi koser oss med å se dem briljere!

The scene er et enkelt konsept, som er vanskelig å utføre bra. Alt står og faller på aktørene og deres evne til å bære forestillingen framover. Her er det ingen regissør, ingen tydelig gitte oppgaver og ingen steder å gjemme seg. Andre konsepter, som Maestro og Instant Broadway, er mer etablerte og tydelige i sin form. The Scene er derfor en liten perle, som jeg ser for meg at kan variere veldig i kvalitet, men hvis de har gode aktører som dette hver gang, vil du absolutt få valuta for pengene dine!

Tar du t-banen til Nydalen, går inn i bygget som minner litt om en garasje, fortsetter under regnbuen og følger den gule veien helt inn i teatersalen; da får du se den magiske fortellingen om Dorothy og hunden Toto, som blir tatt av en tornado og havner i det magiske landet Oz.

Gode venner, det knyttes gode vennskapsbånd i det magiske landet Oz. FOTO: Mats Backer

Trollmannen frå Oz er virkelig en klassiker, og mange har møtt opp på Riksteatret for å få med seg premieren på denne sjarmerende familiemusikalen. Dorothy blir spilt av Mari Lerberg Fossum som begynner å bli et kjent navn blant norske musikalartister, men kanskje ikke så kjent for de fleste teaterungdommer. Hun spiller rollen med stor overbevisning. Hun er sjarmerende, leken og synger som en drøm. En annen som skilte seg ut, var Eirik Risholm Velle i en meget underholdende tolkning av fugleskremselet. 

Regissør og koreograf, Alan Lucien Øyen, loser publikum gjennom en hjertevarm forestilling full av sang og dans. Den helt store spenningen mangler litt, og eleganse er prioritert fremfor det skumle og ekle. Dette er helt greit, og gjør forestillingen tilgjengelig for yngre publikummere (men dog kanskje litt for skummel for de aller yngste). 

Premierer er alltid gøy! FOTO: Kamilla Skallerud

Forestillingen bærer preg av at den skal på turné. Alt er veldig enkelt, ingen store detaljer, men trenger man det? Historien står for seg selv, og skuespillerne leverer. Det er allikevel viktig å poengtere at dette virkelig er en familieforestilling. For oss ungdom kan den kanskje virke banal og traus. Første akt fremstår også langt mer solid enn andre, noe som oppleves litt skuffende. 

Vi er sikre på at Riksteatret kommer til å fylle saler over hele landet med ivrige barnefamilier, og det er vel fortjent. For oss teaterungdom er den kanskje litt enkel. Alt i alt er dette en god forestilling, men ingen maktdemonstrasjon.

“Voksen on, voksen off.” Karatekidden handler om Evelyn Rasmussen Osazuwa (verdensmester i slampoesi fra 2017) og hvordan livet hennes er, og var. Om en 14-åring som ikke får pappa hjem til jul. Med seg har hun beatboxer/Master of Awsomeness; BEATUR som skaper forestillingens lydbilde. Det Andre Teatret er stedet og Teaterungdom er på premieren.

Forestillingsplakat. FOTO: Emilie Patricia Williams

Karatekidden er en forestilling med høye topper og dype daler. På sitt beste er den briljant, enkel, fengende og rørende. På sitt verste er den et rot. Det er lett å forstå Evelyn sitt ønske om å utfordre seg selv å tre utenfor slampoesien og inn i Det Andre Teatrets magiske verden av improvisert moro, men det betyr ikke at det er en god ide. Det betyr heller ikke at det er en dårlig en. Uansett ender man opp med en forestilling som både fantastisk og kaotisk.

Det er lett å skjønne at denne jenta ble verdensmester i slampoesi. Hun er sjarmerende, levende, leende og oppriktig i sin formidling. En av de menneskene det er umulig å ta blikket bort ifra. Når hun har sine slampoesideler er det som om hele verden forsvinner. Rommet opphører og ord, steder og lyder tar oss med helt andre steder. Det er skummelt å møte seg selv i døra. Det er vondt å være fyllesyk, men kjedelig å si nei til en god invitasjon. Øl er plutselig billigere enn vann (selv om det ikke er det, slik det påpekes). Partiene med slampoesi er fantastiske. Morsomme, varme og ekte. Samspillet mellom Evelyn sin poesi og BEATUR sin musikk flyter perfekt og hele salen holder pusten. Rått!

BEATUR og Evelyn. Pressebilde fra Det Andre Teatrets hjemmeside

Men dette er ikke en ren slamposi forestilling. Det er andre partier her også. Som en rap-battle mot seg selv, som i beste fall fungerer OK. Den tidvise publikumsinvolveringen er nesten litt pinlig, selv med et ekstremt vennlig innstilt premierepublikum. Og etter å ha sett delen som Evelyn sier at “ble strøket i går” tenker jeg at den burde vel strengt tatt ha forblitt strøket. Det er ganske store deler av forestillingen som ikke er så veldig bra rett og slett, men de delene som er det, er til gjengjeld verdt å vente på.

Så burde man se denne forestillingen? Kanskje. Definitivt hvis du er interessert i slampoesi. For meg blir dette en opplevelse på det jevne, høye topper og dype daler til tross.

Else Kåss Furuseth er tilbake på teaterscenen igjen. Gratulerer er en splitter ny monologforestilling av og med den sjarmerende komikeren, og er oppfølgeren til braksuksessen Kondolerer fra 2011. Sistnevnte spilte for fulle hus over hele landet, og har vært av og på plakaten helt fram til 2016. Fallhøyden er derfor stor når Nationaltheatret og Kåss Furuseth prøver seg på nummer to.

Else Kåss Furuseth er i gang med sin andre monologforestilling på Nationaltheatret. FOTO: Øyvind Eide

Det er en vanskelig oppgave å skulle følge opp en suksess som Kondolerer. Noen ganger bør man kanskje gi seg mens leken er god, og la triumfen stå for seg selv. Men nå har altså Nationaltheatret, Else og Feelgood Scene valgt å prøve seg på den vanskelige oppfølgeren. Denne gangen handler det ikke så mye om selve selvmordene familien har opplevd, men heller hvordan man som pårørende skal leve med det i ettertid. Forestillingen tar utgangspunkt i Elses psykologtimer og de samtalene og tankene som oppstår der.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Psykologen er den åpenbare røde tråden her og vi kommer hele tiden tilbake til han. Allikevel oppleves forestillingen som ganske usammenhengende. Premisset er tydelig, vi følger Elses tanker om det å leve videre etter tapet av sin bror, men disse tankene er fulle av digresjoner og uten et klart budskap blir det rotete.. Det hjelper lite at vi hele tiden vender tilbake til psykologstolen, når vi ikke skjønner hva de vil si oss med historiene. Det hele følger kanskje mer en standupform: Mange små historier og erindringer fra komikerens liv, med punchline på slutten. Det er jo her Else er best. Når hun får spille videre på vår latter og nærmest improviserer litt. Men dette er ikke bare et standup-show, det er også en teaterforestilling med blodig alvor og rom for å refleksjon. Denne delen av Gratulerer blir dessverre alt for tydelig regissert og oppleves ganske tamt.

Jula er en sentral del i Kåss Furuseths historie om brorens selvmord. FOTO: Øyvind Eide

Jeg ser at de prøver hardt, og tematikk som selvmord og hvordan man takler det, er viktig! Det er modig av Else å ta ansvar for dialogen med disse biografiske forestillingene, men akkurat her blir det verken fugl eller fisk. Forestillingen makter ikke å få fram det morsomste, ei eller det viktigste. Den lander liksom bare et sted midt i mellom. Else er stadig like sjarmerende og standhaftig, men det er ikke nok til å bære en times monologforestilling om et så vanskelig tema.

PS: Jeg forstår ikke hvorfor den heter Gratulerer…

Klokken har akkurat passert 18:45, og Den Andre Caféen fylles av et ungdommelig publikum. Rommet er kvadratisk, med en liten scene plassert diagonalt overfor baren. Praten i lokalet flyter lett, og det er hyggelig stemning i det showet er i ferd med å starte.

Kveldens panel f.v. Helene Abrahamsen, Veslemøy Mørkrid, Kristin Jess Rodin og gjest Siri Seljeseth. FOTO: Tormod Værvågen

Kveldens panel består av Helene (33) som har samboer. Veslemøy (35, blir 36 neste torsdag) som kan fortelle at hun dater; en fyr denne gangen. Kristin (29, blir 30) har kjæreste og lurer på om hun skal arrangere stor bursdagsfest eller ikke. Kveldens gjest er Siri (29, blir også 30), som skal ha Ringenes Herre-fest og innrømmer at hun har hatt mye kjæreste, men er for tiden singel.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

De fire snakker om uka som har gått, og ikke uventet er det #metoo-kampanjen og statsminister Erna Solbergs besøk hos Donald Trump som står i fokus. Det er tydelig at panelet ikke har satt seg veldig godt inn i Trumps ønske om innvandrere fra Norge, noe som gir denne delen av sekvensen en litt utilfredsstillende rytme. Ønsket om å snakke om noe de ikke helt har oversikt over oppleves litt påtatt.

En tilfeldig valgt publikummer blir bedt om å trekke tema for kveldens Litt sex og (mye) singelliv fra en bolle. På lappen står «Første møte med…». Panelet deler historier om og diskuterer sine første møter med seksualitet, flørting, forhold, utroskap og bedrageri. Her er mye humor inne i bildet og samtalen flyter slik man ønsker. Publikum både humrer og ler, nå koser vi oss.

Selve konseptet er veldig bra, men jeg ønsker meg et høyere tempo og mer spisset fortellerteknikk. Panelet oppleves som litt for homogent, noe som resulterer i en noe monoton dynamikk i showet. Dette til tross, jeg koste meg, og tar gjerne turen tilbake for å få med meg mer Litt mer sex og (mye) singelliv.

Lytt gjerne til podcasten og ta turen til Den Andre Caféen søndag 11. februar kl. 19:00.

Etter to uker med avstemning er resultatene endelig klare. Av våre ti nominerte, har dere stemt fram deres absolutte favoritt. Og vinneren er…

THE BOOK OF MORMON

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

på Det Norske Teatret

Foto: Fredrik Arff

Gratulerer til alle medvirkende!

Vi vil også gratulere resten av “pallen”: En flott andreplass til “Instant Broadway”, og en knepen tredjeplass til “Svanhild”! 

I år er det 100 år siden den svenske regissøren og dramatikeren Ingmar Bergman ble født. Nationaltheatret markerer dette med en nypremiere på Fortrolige samtaler. Forestillingen hadde premiere for første gang i 2016 og fikk god respons fra både publikum og kritikere. Det sier seg selv at dette var noe vi i Teaterungdom måtte få med oss!

Hvordan kan man fortsette et ekteskap når den ene ikke lenger elsker den andre? F.v Marte Engebrigtsen og Mattis Nyquist. FOTO: Erik Berg

Fortrolige samtaler baserer seg på Bergmans tekst om foreldrenes vanskelige ekteskap. Inspirasjonen fikk han fra morens dagbøker, og det er Liv Ullman som har komprimert materialet til scene og teater. Det høres kanskje ut som en tung kombinasjon, men det er det ikke på noen måte. Ullmann har kuttet historien ned til det helt essensielle, og resultatet er en renskåret og intens forestilling, som imponerer på mange plan.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Som tittelen tilsier, er det den fortrolige samtalen som står i fokus. To mennesker i dyp samtale om de vanskelige og personlige temaene. Det er aldri mer enn to skuespillere på scenen om gangen. I senter av det hele står Anna, prestefruen som er fanget i et ulykkelig ekteskap og finner kjærlighet hos den yngre teologi-studenten Thomas. I stykkets første samtale bekjenner hun sin utroskap til presten Jacob, og derfra går konsekvensene som en flodbølge gjennom handlingen. Sorg og ensomhet dominerer, men samtidig også en bunnløs kjærlighet.

Anna klarer ikke lenger å holde på løgnene. F.v Marte Engebrigtsen og Bjørn Skagestad. FOTO: Erik Berg

Anna er en karakter det er vanskelig å plassere i starten. Man har en forventning om at dette er personen man skal heie på, men ofte settes det spørsmålstegn ved valgene hun tar. Marte Engebrigsten gjør en solid jobb som Anna, og hennes ulykkelighet er til tider vond å se på. Dessverre oppstår det til tider sluser av repetisjon og innholdsløse ord, og spillet heller farlig mot det monotone.

I andre akt skjer det en markant endring, både i dynamikk og energi! Plutselig heier vi på Anna, kvinnen som bare ønsker å tenke for seg selv og være fri fra forventningene. Hun er omringet av menn som er svakere enn henne, men som allikevel har mer makt over hennes liv, enn det hun selv har. Spillet blir mer nyansert og opplevelsen sterkere.

Anna og moren har begge sterke meninger om hva som er rett og galt. F.v Liv Bernholt Osa og Marte Engebrigsten FOTO: Erik Berg

Det kan virke rart at en så tung forestilling, med fokus på intimitet og dialog, får bre seg ut på selveste Hovedscenen. Ofte blir disse plassert på de mindre scenene, hvor avstanden til publikum er mindre. Allikevel funker det! Det store rommet fremhever ensomheten til karakterene, samtidig som det setter et tydelig bilde på hvordan man kan føle seg fanget, uten å være omringet av gitter. Kun Annas egne forventninger og betingelser hindrer henne fra å være fri.

Jeg vil absolutt anbefale denne forestillingen til ungdom, og da kanskje spesielt til jenter. Det er en viktig fortelling om det å finne ut av hvem man selv er og om å ikke la menneskene rundt seg ødelegge for egen individualitet. En bunnsolid teateropplevelse rett og slett!  

Teaterungdom.no har hatt et knallår med rekordmange anmeldelser og lesere. Nå vil vi la deg være med å avgjøre hvem som fortjener tittelen Årets forestilling! I fjor var det Døgenikternes debatt som gikk av med seieren… Hvem blir det i år?

Vi har gått gjennom arkivet fra 2017 og funnet fram til våre topp 10 kandidater. Nå er det opp til dere å kåre en vinner! Følg linken under og avgi din stemme.

Avstemningen finner du her

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vinneren annonseres her på bloggen og på Facebook den 16. Januar!

Nominerte:

Renset – Nationaltheatret

Foto: Øyvind Eide

Book of Mormon – Det Norske Teatret

Foto: Fredrik Arff 

Salve Regina – Dansens Hus

Foto: Erik Berg 

Cortexnotatet – Claire De Wangen

Foto: Morten Bendiksen 

Rooms – Den Norske Opera og Ballett

Foto: Erik Berg 

Kollaps i kulissene – Riksteatret

Foto: Erik Berg 

Svanhild – Grusomhetens Teater

Foto: Grusomhetens Teater 

Closer – Oslo Nye Teater

Foto: Sturla Bakken 

Instant Broadway – Det Andre Teatret

Foto: Linda Ringstad 

Tusvik og Tønne på oppdragelsesreise – Latter

Foto: John Andresen