Vi har alle møtt ham i en eller annen form, Don Giovanni, rundbrenneren. Han som får alle, men ikke beholder noen. Han som bruker og manipulerer menneskene rundt seg og stadig vekk kommer unna med det. Er han forfører eller forbryter?

Bordet er dekket i Operaen. FOTO: Erik Berg

Don Giovanni er en av Mozarts mest kjente operaer, og kanskje den som inneholder flest enkeltstående «hits». Selv om du ikke er en vant operagjenger, kan jeg nesten garantere at du har hørt en eller flere av ariene fra denne operaen. Musikken er strålende og librettoen både humoristisk og dypt alvorlig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hovedscenen i Operaen ser ut som korridoren på et hotell. Don Giovanni står utenfor døren til et av rommene sammen med sin lakei, Leporello. Kvinne etter kvinne entrer rommet sammen med kurtisøren, og Leporello kvitterer etter hvert som de forlater det igjen. Han fører oversikt over alle Giovannis erobringer og skryter av det i den berømte katalogarien hvor han forteller at Don Giovanni har ligget med 2064 kvinner, hvorav hele 1003 i Spania.

Librettoens intriger oppstår i Don Giovannis forførelse av tre kvinner. To av dem er allerede sammen med andre menn, og den tredje er han selv gift med. Men det skjedde i forrige landsby, og tilhører med det fortiden. Vet et uhell dreper Giovanni den ene kvinnens far, og må derfor gå i dekning. For å komme unna med det hele, tvinger Giovanni Leporello til å bytte identitet med ham slik han at, nok en gang, kan komme unna med sine ugjerninger.

Samtlige på scenen leverer sterke rolletolkninger. FOTO: Erik Berg

Oppsetningen av Mozarts opera er gitt en moderne tvist, både hva gjelder regi, scenografi og libretto. Vegger og dører åpnes og lukkes, og omgjør på sømløst vis scenen fra hotellkorridor til ballsal. Det er enkelt, men komplekst, og fremhever handlingen på strålende vis. Handlingen i seg selv er også modernisert da Don Giovanni får fortsette sine erobringer i stedet for å avgå med døden slik han gjør i originaloppsetningen. Personlig har jeg veldig sans for denne endringen og merker meg Operaens progressive kunstformidling.

Alle sangsolistene leverer strålende sangprestasjoner og gestalter rollene sine meget troverdig. Jeg er imponert over deres evne til å fremheve detaljene i det komplekse samspillet. Operaorkesteret er i storform og formidler Mozarts fantastiske musikk på mesterlig vis, både solistisk og i tutti orkester. Alt i alt er sesongens oppsetning av Don Giovanni et mesterverk, og jeg vil virkelig anbefale alle å få den med seg.

Det er mandag kveld, og etter flere forsøk har endelig både Frode Gjerløw og jeg funnet tid i timeplanen til et intervju. Når jeg ringer svarer han så fort at jeg glemmer å presentere meg, men det tar ikke lang tid før praten er i gang. 

Bilde fra forestillingen Invasjon!  FOTO: Bent Are Iversen

Frode Gjerløw er mannen bak en god del av arbeidsoppgavene i forestillingen Invasjon! som gjester Teater Manu under Heddadagene. Gjerløw var opprinnelig «bare» regissør, scenograf og kostymedesigner for forestillingen. Nå hopper han i tillegg inn som skuespiller, da Stian Isaksen ikke har mulighet til å være med å spille under Heddadagene. Når jeg spør hvordan det er å ha ansvar for så mange forskjellige ting i en forestilling, får jeg til svar at det egentlig er ganske deilig å få gjøre alt selv, i og med at det er en forholdsvis liten produksjon.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Invasjon! er veldig rettet mot ungdom, og ble opprinnelig laget både for Den Kulturelle Skolesekken og åpne kveldsforestillinger. Gjerløw forteller at det viktigste først og fremst er teateropplevelsen, og å lage noe som fenger. Det er også lettere å få frem budskapet om forestillingen er kul og spennende, så det er mye fokus på den helhetlige opplevelsen. Når de spiller for Den Kulturelle Skolesekken, er det ofte de møter ungdom som har sitt aller første møte med teateret og da er det fint å kunne skape engasjement og få publikum interessert i det som skjer på scenen. 

Bilde fra forestillingen Invasjon!  FOTO: Bent Are Iversen

Originalmanuset er skrevet på svensk, og der brukes det mange typiske svenske ord og slang-uttrykk. Under arbeidet med oversettelsen, dro derfor Gjerløw og skuespillerne rundt på skolene i Førde for å sanke lokale slang-uttrykk som kunne brukes i forestillingen. Denne prosessen var både gøy og spennende, og et viktig ledd i å involvere publikum i forestillingen. Gjerløw er spent på hvordan språket i forestillingen blir mottatt i Oslo, for uttrykkene fra Førde er veldig lokale, og antakeligvis litt «snillere» enn de man bruker på Oslo-skolene.

Når Gjerløw forteller om forestillingen Invasjon!, blir jeg ganske forvirret. Det foregår flere handlinger parallelt, og hovedpersonen som blir omtalt som Abulkhasem, finnes ikke. Selv måtte han lese manuset tre ganger før han forstod hva som foregikk, men mener den sceniske fremstillingen er langt mer tydelig. Selv om forestillingen er rettet mest mot ungdom fra 15-20 år, mener han det er en viktig fortelling som treffer folk i alle aldre. 

Bilde fra forestillingen Invasjon!  FOTO: Bent Are Iversen

Forestillingen handler mye om tilhørighet. Rollen Lance, som Gjerløw hopper inn i under Heddadagene, er en homofil danser fra Libanon som besøker familie i Norge. Gjerløw som selv har bodd og jobbet som skuespiller i London i 8 år, sier det er mye han kan identifisere seg med i denne rollen, og gleder seg til å få være en del av skuespillerteamet under festivalen. 

Med Invasjon! har Gjerløw sin regidebut på Sogn og Fjordane teater, men han er allerede i gang med en ny produksjon for teateret. I denne nye, litt større produksjonen er han glad for å ha med seg både scenograf og kostymedesigner, så han selv kan konsentrere seg fullt og helt om regien. Vi ønsker Gjerløw lykke til videre med nye prosjekter, og gleder oss til å se Invasjon! under Heddadagene!

Det er ikke å legge skjul på at teaterbransjen er en vanskelig vei å gå. Den krever mye ressurser, tilbyr få jobber, og ikke minst er det mange om benet! Men for noen brenner kjærligheten for faget så sterkt at utfordringene bare må takles – og grensene må tøyes. Noen tar rett og slett tøylene i egne hender. Vi har pratet med to slike mennesker, Maren Eikli Hiorth (25) og Truls Toftnes (27), som ved siden av jobb og studie har viet sin tid til å lage teater. I morgen er det urpremiere på Hvor nært kan jeg komme, en splitter ny forestilling av og med nyutdannede kunstnere.

Både Truls og Maren gleder seg til å få vist frem forestillingen til publikum i morgen! FOTO: Stine Sørensen.

Vi setter oss ned ved trappen til Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), et av lokalene hvor ensemblet har øvingene sine. Maren har sin bakgrunn fra Drama og Teaterkommunikasjonslinjen på OsloMet, samt et år med pedagogikk på Khio. Hun jobber vanligvis som teaterpedagog, og nå er hun også produsent, manusforfatter og skuespiller. For et og et halvt år siden gikk hun sammen med to andre skuespillere, Idun Daae Alstad og Mathilde Dokka Sveen, og sammen fikk de ideen til Hvor nært kan jeg komme. I fjor besluttet jentene å skape friteatergruppen müde, og forestillingen blir deres første produksjon. Det har vært en lang reise, men i morgen er det endelig klart for urpremiere! 

“Det er krevende arbeid på veldig mange plan, du får aldri helt fri,” forklarer Maren. “Men hvis man har en genuin kjærlighet for faget, så blir man motivert.” Hun legger ikke skjul på at det har vært vanskelig å sette opp en forestilling fra “scratch”, men at lidenskapen for historien har vært en felles motivasjon for alle involverte. “For Idun, Mathilde og meg har det alltid vært historien som har gjort at vi har kommet tilbake, selv når det har vært veldig krevende. Det er derfor vi står her, et og et halvt år senere, og kan vise frem en forestilling vi er veldig stolte av,” forteller Maren.

Hvor nært kan jeg komme tar for seg kjærlighet, kommunikasjons og dagens datingkultur. “Vi ønsket å se på hva denne kulturen gjør med oss som mennesker, med tanke på selvbilde, mental helse og ansvarsfraskrivelse,” forklarer Maren. “Vil noen egentlig binde seg i vår tid? Hvor finnes den ekte kjærligheten?” Det er store spørsmål som stilles, og tematikken er brennende dagsaktuell. Går det egentlig an å komme nærme hverandre i en virtuell verden? “Vi er tre ganske ulike jenter som hadde de samme tankene, så da var man kanskje inne på noe,” ler Maren. Målgruppen er ungdommer og voksne mennesker, og som Maren forklarer så beveger datekulturen seg mer og mer inn på det rene virtuelle. “Snart vet man ikke om noen annen virkelighet. Hvis man ringer på døren nå for å spørre noen på date så er man utenfor normen,” sier hun.

Det er spennende tematikk Maren, Idun og Mathilde har tatt tak i, og målgruppen er midt i blinken for Teater Ungdom! DESIGN: Truls Toftnes.  

Med seg har de Truls som regissør. Han går nå siste året på Drama og Teaterkommunikasjon på OsloMet, og har tatt forestillingen med som en del av sin bacheloroppgave. Maren og Mathilde så hans regieksamen i høst, og begge ønsket å få han med på laget. Maren har selv gått regi, men ønsket ikke å regissere i tillegg til å stå på scenen. “Det hadde blitt altfor nært,” ler hun. Truls ble med en gang interessert i både manus og ideen, og kom med sine egne tanker. “Vi skjønte fort at vi hadde de samme tankene om både tema og stykket,” forteller Truls og legger til, “Ved å kombinere to kommunikasjonsformer, nemlig å snakke ansikt til ansikt eller via meldinger, så skaper vi en helt ny form for kommunikasjon. En form som ikke kan utforskes noe bedre sted enn på scenen,” forklarer han.

Med seg på laget har de åtte unge skuespillere. I tillegg til å være produsenter står både Maren, Idun og Mathilde på scenen, sammen med Bhkie Male, Odin Waage, Helene Eidsvåg, Ole Victor Corrall, Solveig Bjerre Petersen og Thomas Ottersen. De fleste er nyutdannet og jobber som freelancere. Ettersom det er en egenprodusert forestillingen så har det ikke vært mulighet å gi lønninger enda, og Maren og Truls innrømmer at det har oppstått utfordringer. “Det har jo vært noen amputerte øvinger, da skuespillerne har hatt andre jobber,” forteller Truls. “Men det var vi forberedte på fra starten,” legger Maren til. “Vi er jo alle i samme bransje, og vi var klar over at den situasjonen kunne oppstå når vi begynte.” De er begge enige om at det har vært bra med mange skuespillere på banen. “Vi har alle egne friske blikk og innspill, og sammen blir det kunstnerisk motstand,” forteller Maren. “Jeg etterlyste motstand fra start, så det fungerte veldig bra,” sier Truls.

Både Maren og Truls håper at premieren blir starten på en videre utvikling av forestillingen. Drømmen er å kunne selge den til skoler, og dra på turné. “Vi vil jo vise den til folk, og da spesielt til ungdom som er målgruppen,” sier Maren. De har allerede fått samarbeidspartnere i Oslo og omegn, og Maren legger til at det er en viktig ressurs når man vil sette opp noe selv. “Gode samarbeidspartnere er enormt viktig, og det hjelper masse å snakke med folk som selv er i bransjen.”

Vi i Teaterungdom heier på de som tør å satse på det de brenner for, og vi heier på Maren og Truls og resten av gjengen som skal stå på scenen i morgen! Dette er mennesker med bein i nesa og vi gleder oss til å følge med på gruppen müde og se hva de får til. Vi oppfordrer alle til å ta turen innom Sentralen i morgen for å se Hvor nært kan jeg komme. De spiller kun to ganger så her må man smi mens jernet er varmt! Eller hvem vet, kanskje dukker forestillingen opp på skolen du går på? Vi krysser fingrene!

Blokk til Blokk er både konsert og forestilling. Formen ligner den vi så i 2016-suksessen Etterlyst: Jesus med Bjørn Eidsvåg. Her får man altså i pose og sekk. Spørsmålet er om det fungerer like godt med tunge beats og spyttende østkantrapp.

Blokk til blokk tar oss med til Don Martin, Castro og Felas egen oppgvekst, i blokkene på østkanten. FOTO: Michael Ray Vera Cruz Angeles

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet ikke hvor mye du vet om det å vokse opp i Groruddalen i blokk. Jeg vet ikke hvor mye du kan om Don Martin, Castro og Fela heller. Etter Blokk til blokk forstår du det sikkert ikke veldig mye mer, men du har i hvert fall blitt opplyst  om bredden og vidden i byen vår! Gjennom tirader av rim og aggressive hiphop-bars om trange kår og motvinds-oppvekst øst for Oslo S, kan vi skimte konturene av hovedstadens mangfold.

Bak de superraske og ofte ustoppelige rapp-tekstene, så finnes det altså slike Oslofortellinger. Ja, hvem hadde trodd! Det Norske Teateret gjør det mulig for oss å bli med inn i blokkoppgangen og inn i leilighetene, bak lukkede dører. Vi får virkelig leve oss inn i låt på låt, som en det skulle vært en sosialrealistisk musikal. Forestillingen gjennomsyres av en veldig tilgjengelighet til ofte ufortalte historier, uten å sugar-coate det alt for mye.

Romsås t-banestasjon rommer mange minner og blir derfor en sentral del av forestillingen. FOTO: Michael Ray Vera Cruz Angeles

Ved siden av meg er vennen min overbegeistret og kommer med små overbeviste godlyder og «aha mmm», som for å rappe med. Dette til tross for at han er vokst opp på Sørlandet, med søndagsskole og barnekor hver uke. Han dras enkelt inn i beretningene deres, hva som preget ungdomstiden, lidenskapen deres, og frustrasjonen mot en kommune som bruker millioner på Norges største stålampe, samtidig som ungdomsklubbene deres legges ned. Så kommer droppet, og beatsen og alle linjene, og da forstår man hva som ligger bak tekstene til disse gutta.

Det er kanskje mye å be om, men dette er en konsertform enhver artist burde vurdere. Og husk å gå på forestillingen – ikke glem det!

Det er tidlig mandag morgen når jeg slår nummeret til forfatter og regissør Ane Aass. Østlendingen har for lengst bosatt seg i Trøndelag, og stiller derfor gledelig til et telefonintervju med Teaterungdom. Aass er hjernen bak forestillingen Tjidtjie, et av gjestespillene under årets Heddadager, som omhandler en nærmest ukjent side av den sørsamiske kulturen.

Regissør og forfatter Ane Aass har forsøkt å dykke ned i den sørsamiske kulturen og deres skjulte historie. FOTO: Silje Kolaas

Gjennom røret høres en lun og vennlig røst. Ane er i slutten av førtiårene, og har i flere år regissert, skrevet og produsert forestillinger innenfor det performative feltet. “Jeg har holdt på med dette siden 2000-tallet, så jeg var godt voksen da jeg begynte å undersøke hvordan man kan få historier i scene” forteller hun. Forestillingene hennes er gjerne sjangeroverskridende, der musikk, dans og tekst er likestilte elementer. I Tjidtjie er også intervjuer en del av prosessen. “Jeg har laget en del forestillinger de siste årene, med grunnlag i intervju, så jeg har skrevet noen stykker på den måten”. Mange av stykkene tar utgangspunkt i en problemstilling som er aktuell, som blant annet det å være gammel, eller å være handicappet. Denne gangen handler det om å bli sendt på internat som 6-åring.

Hvordan er det å reise fra mamma og pappa som 6-åring? Hva er lengsel? Hva er redsel? Tjidtjie prøver å svare på nettopp disse spørsmålene. ILLUSTRASJON: RhodeAass produksjoner

“Jeg har ingen samisk bakgrunn, men det var ei venninne av meg som fortalte om sin internatopplevelse på 90-tallet. Jeg ble veldig berørt av å høre om 6-7 åringer som flytter hjemmefra”. Det er rundt 5 år siden hun startet prosjektet med intervjuer av tidligere internatbarn. “Jeg begynte bare å skrive, uten noe spesielt formål. Jeg var bare så berørt av det. Etter hvert tenkte jeg at det kunne være fint om flere fikk se og vite om dette”. Aass fikk med seg Turnéteatret og Åarjelhsaemien Teatere og kunne begynne å utarbeide en forestilling. På grunn av sin manglende samiske bakgrunn, var det viktig for regissøren å få med seg samiske støttespillere. “Med Åarjelhsaemien med på laget fikk jeg på en måte mer belegg for å sette det opp. Og så fikk jeg inn samiske aktører, og da ble det trygt etter hvert. Jeg var spent på om det ville kommunisere i starten”. I Tjidtjie har hun blant annet med seg den sørsamiske skuespilleren Marja Lisa Thomasson og joiker Charlotta Kappfjell, men det verbale språket i forestillingen er allikevel norsk.

“Jeg skriver norsk, og det er viktig å kunne fortelle historien til dem som ikke vet om den også. Utenom de affekterte, er det få som vet om det! Det har vært et valg om å kunne nå flere.” Men forestillingen er ikke teksttung, det er kun få ord her og der, og mye joik, musikk og dans. Aass har ønsket å vise fram essensen i historien og følelsene. “Hva er essensen av å være barn og redd for å sove? Hva er essensen av å lengte hjem? Av sommerfjellet? Man må tørre å hvile i det stillestående og redde”.

Skuespiller Marja Lisa Thomasson forsøker å portrettere den seks år gamle jenta som må flytte på internat. FOTO: Erik Børseth

Ane er en av få norske kunstnere som tar tak i samiske problematikker og historier. Hun innrømmer selv at det er med ærefrykt man går inn i det. “De samiske fortellingene er fortsatt underkommunisert. Vi har ikke samisk på skolen en gang, og vi blir redd for å spørre fordi vi kan så lite. Man blir redd for å gjøre feil. Det er så sårbart fordi samene historisk sett har opplevd å ikke ha grunn til å stole på utenforstående”.

Etter å ha turnert med forestillingen i Trøndelag, er tilbakemeldingen fra publikum positiv. Selvom enkelte kan finne fortellingen fremmed, opplever flesteparten det som både sterkt og viktig å lære om denne skjulte praksisen. “Vi er vant til at barn på internat er en 50-tallshistorie. Hvorfor vet jeg ingenting om dette? Det er jo nær kultur”. Man kan kjenne Anes engasjement gjennom røret. Dette har berørt henne, og det kjennes ut som at vi óg vil bli det. Det får vi svar på 12. juni. Følg med!

Om en måned er det duket for en stor teater-happening i Oslo når Heddadagene arrangeres for andre gang. Vi tok en prat med prosjektleder, Kjetil Falkum, for å få høre mer om årets festival, og hva vi har i vente! 

For å ta det fra starten;  Heddadagene er resultatet av et ønske om å skape en festival hvor man kan samle hele teaternorge i en by. Det var representantene i Norsk teaterleder forum, altså teatersjefene fra institusjonsteatrene i landet, som gikk sammen om denne idéen og startet Norges største teaterfestival.  Heddadagene ble arrangert for første gang i juni 2017, i forbindelse med den årlige utdelingen av Hedda-prisen. 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Det er kremen av kremen som er valgt ut for når teatrene sender sine beste forestillinger til Heddadagene! FOTO: Hentet fra Heddadagene.no. 

Teatrene får selv velge hvilket stykke de skal sende til festivalen, og målet er at så mange teatre som mulig er representert. Det er dyrt å dra på turné, og i og med at dette er teatre som allerede får statsstøtte, er det lite ekstra å hente økonomisk. Stykkene som får delta på festivalen må derfor velges med omhu. Det er en stor kabal som skal legges i forhold til hvilke stykker som skal spilles på hvilke scener, og størrelse på scenen har også mye å si i forhold til hvilken forestilling som kan velges. Mye av jobben til Kjetil går ut på å koordinere alt dette. I tillegg til over 40 forskjellige forestillinger, blir det også et fagprogram med forelesninger, debatter og andre spennende arrangementer. Det er bare å kaste seg rundt om man skal få med seg alt. 

Kjetil forteller at gjestespillene er satt opp i en spilleplan som gjør det mulig å rekke alle de forskjellige forestillingene om man skulle ønske det. Dette er en gylden mulighet til å se et bredt spekter av forestillinger fra hele Norge, og gjett om vi gleder oss! Vi har også fått anbefalt noen forestillinger som er spesielt rettet mot ungdom, og noen av disse vil dere få en presentasjon av i ukene frem mot festivalen. 

Det blir et eget festivalområde utenfor Nationaltheatret hvor man finner informasjon om alle forestillingene og arrangementerne under Heddadagene. Her blir det også et telt hvor det skal spilles barneforestillinger, i tillegg til at Tigerstadsbussen kommer på besøk noen dager. Kjetil kan også friste med åpne fester hvor det er mulig å møte skuespillere, samt flere spennende foredrag. Han trekker spesielt frem det han kaller “Morgenbladet salong” 16. juni, hvor det blir fokus på teaterets rolle i samfunnet i dag. Etter 10 fullspekkede dager avrundes festivalen med den årlige utdelingen av Heddaprisen.

Festivalen går av stabelen 8. juni, og hele programmet finner du på Heddadagene.no. 

Vi gleder oss! Gjør du? 

Et pent dekket bord. En platespiller. To slanke lys. To kvinner. Gulrøtter. Kunstverk. DADA.
Ifølge Wikipedia er dadaismen en kulturell bevegelse med opphav i tiden omkring første verdenskrig. Kunsten fra denne tiden er ment å være anti-estetisk, og dadistene baserte sin atferd på blant annet anarki og kynisme, samt forakt for skjønnhet og sosial organisasjon.

Ett bord, to kvinner, DADA, f.v. Lise Andrea Grimelund-Kjelsen og Irene Nessa Bjørnevik. FOTO: Elin Wettergreen Værvågen

Dadaismen er beslektet med surrealismen, og det er nettopp det kveldens teaterforestilling er: Surrealistisk. Men den har likevel et ganske konkret budskap mellom linjene. DADA forteller om familie, splid og samhold gjennom måltidet, noe som legger grunntonen for forestillingen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som en del av Rampelysfestivalen 2018 presenterte Teater Leikhus sin forestilling DADA, en performanceforestilling som utfordrer den konvensjonelle forventningen til teateret.

Lille Scene på Black Box teater er helt bar. På gulvet står et pent dekket bord med to slanke lys. En kvinne entrer scenen, tenner lysene, omdirigerer platespilleren og setter seg. Nervøst kikker hun seg rundt og venter. En ny kvinne entrer scenen. Hun går målrettet til bordet med en flaske i hånden.

Drikke. Chips. Forrett. Gulrøtter. Hovedrett. Skittels. Dessert. Konkurranse? Død? DADA.

Enkelt og absurd, som en stjernehimmel. f.v. Lise Andrea Grimelund-Kjelsen og Irene Nessa Bjørnevik. FOTO: Elin Wettergreen Værvågen

Forestillingen foregår nesten uten ord, noe som er utrolig virkningsfullt, og som skaper en rekke følelser i meg. Det var vakkert, motbydelig, interessant, latterlig, vanvittig provoserende og innimellom hysterisk morsomt. All things DADA.

På et tidspunkt stod de to skuespillerne oppå det ikke lenger pent dekkede bordet og spyttet gulrotbiter i ansiktet på hverandre. Midt oppi all surrealismen var min assosiasjon at dette så ut som en stjernehimmel.

Jeg har fremdeles ikke klart å bestemme meg for om jeg likte dette eller ikke, men vil anbefale alle som har muligheten til å få med seg forestillingen for å kunne avgjøre det selv. 

Hvorfor er ikke Pernille på skolen? Og hva skjedde egentlig med den nugattiboksen i Berlin?

Antiteateret er klar med sin forestilling nummer 15: Nyanser av Gris. f.v. Oda Schøll, Tarjei Sandvik Moe, Camilla Klaudiussen, Nils Bendik Kvissel, Harald Rosenstrøm og Alfred Ekker Strande.
 FOTO: John Andresen

Antiteaterets 15. forestilling finner sted på Hartvig Nissen videregående skole. Vi står henslengt som usikre tenåringer i gangen i det forestillingen starter, uten å ane hva som skal skje. Musikk og en fortellerstemme fra høyttaleren i gangen gjør oss nysgjerrige. Vi forstår at noe har skjedd på klasseturen i Berlin, og at karakteren Elias er involvert. Han kommer gående opp trappa og smeller igjen døra bak seg. Etterhvert blir vi fulgt inn i klasserommet hvor vi setter oss bak pulter og blir ropt opp ved fornavn av læreren, men Pernille er ikke der.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Denne timen har en av skolens rådgivere kommet til klassen for å snakke om rus og sex. Til tider er det hysterisk morsomt med den eldre rådgiveren, spilt av Oda Schjøll, som ikke helt forstår hvordan hun skal navigere i powerpointpresentasjonen hun har laget. Samtidig som den yngre læreren forsøker å hjelpe uten å ydmyke henne for mye.

Nyanser av #Metoo. f.v. Tarjei Sandvik Moe, Camilla Klaudiussen, Harald Rosenstrøm og Alfred Ekker Strande. FOTO: John Andresen

Teaterformen er spennende, og som publikum er det gøy å føle seg som en del av klassen. Vi får i løpet av forestillingen delta anonymt i en kahoot om rus og seksualitet, samt andre overraskende momenter som får oss til å føle oss deltagende. I starten oppleves det lite dynamisk med lange monologer fra lærerne, og jeg sitter en stund og håper på at det vil ta seg opp. Det utvikler seg heldigvis, og tenåringene blir etterhvert mer sentrale i forestillingen full av temperament og ungdommelig overmot. Diskusjonen dreier seg snart om Pernille og det som skjedde mellom henne og Elias i Berlin. Hva skjedde egentlig? Hva er rykter og hva er sant? Pernilles venninne, spilt av Camilla Klaudiussen, forsøker å vri samtalen mot dette, men lærerne stopper det gang på gang. Den pratsomme eleven spilt av Tarjei Sandvik Moe, gjør mindre vellykkede forsøke på å være politisk korrekt, og det oppstår heftige diskusjoner om feminisme og seksualitet.

Alfred Ekker Strande, som spiller Elias, imponerer spesielt med sin troverdige og komplekse karakter, som i løpet av forestillingen er igjennom store deler av følelsesregisteret. Vi får se to brudd, hvor han er i dialog med broren sin. Dette er rørende og gir oss større innsikt i hvem Elias er. Allikevel er det som om karakteren mangler noe, og tidvis kan man stille seg spørsmål om han virkelig har et så dyptpløyende dilemma som det legges opp til.

Antiteateret satser på ungdom skuespillertalenter. som Tarjei Sandvik Moe, Alfred Ekker Strande og Camilla Klaudiussen. FOTO: John Andresen

Forestillingen heter Nyanser av Gris, og det er nettopp det vi får. Vi blir servert ulike nyanser av #metoo-debatten, uten at historien går i dybden. Selv skulle jeg gjerne blitt enda bedre kjent med karakterene og sett at det sto enda mer på spill. Innholdsmessig er det altså litt å gå på, men når det er sagt, så er teaterformen veldig interessant. For ungdom i videregåendealder tror jeg forestillingen er spesielt viktig og engasjerende. For selv om temaet ikke behandles dyptgående, presenterer forestillingen flere nye og interessante perspektiver for ungdom.

Antiteateret har nok en gang lyktes med å lage tilgjengelig og engasjerende teater for et yngre publikum. Som teaterungdom anbefaler jeg derfor Nyanser av gris, både for deg som har gått mye på teater, og for den mindre erfarne teatergjenger. Selv ser jeg frem mot, og gleder meg til neste forestilling av Antiteateret!

Vi befinner oss i Kroatias hovedstad Zagreb, i året 1913. På denne tiden er Kroatia en del av Østerrike-Ungarn, og det er på tide å feire den ungarske helgenkongen, Stefan, med en årlig høstfest. Her er alle inviterte, fattige så vel som rike, skuespillere så vel som publikummere. Dans, mat, alkohol og sex florerer på scenen, og vi i salen er med på festen fra start til slutt. Det er vilt, kult og rått, og vi elsker det!

Dette er festen du ikke vil gå glipp av! Musikken fenger, og skuespillerne imponerer med både sang og spill. FOTO: Siren Høyland. 

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Scene 2 er for anledningen kledd om til det ugjenkjennelige. Store, sorte tepper henger fra taket og kun en liten del av gulvet, nærest publikumssetene, er synlig. En naken kvinne kommer ut gjennom teppene. Hun smiler til publikum før hun begynner å kle på seg. Først undertøy, så en stram dress. Hun spør publikum om hjelp til å ta på leppestift. En ung gutt på første rad rekker ut en hånd, og slik er stykkets premiss satt fra start. Teppene løftes på høyre side, og skuespillerne spiller og synger festen inn. De inviterer publikum opp til dans, og vi lar oss forføre. Jeg er en del av festen, bokstavelig talt, når jeg danser i ring på scene 2 med skuespillere og publikummere. Det er overraskende, nytt og spennende, men først og fremst er det utrolig gøy!

Teppene er teltet hvor kongsfesten foregår, og for en fest det er! Mennene slåss og vedder, damene flørter og drikker, og hele tiden er det storslagen sang og dans. Gjestene feirer sosialismen, og mat og drikke flyter rikelig. “Hvem vil ha vin?!”, roper Ellen Birgitte Winther, og plutselig sitter vi med en kopp i hånden. Geir Kvarme serverer nydelige lammepølser i pitabrød, og Amell Basic løper rundt med kokende te. Her skal ingen sitte sultne eller tørste. Lukten av mat på grillen sprer seg rundt i rommet, mens festen beveger seg videre.

Mens gjestene drikker og fester, blir mat laget på sidelinjen. FOTO: Siren Høyland. 

Klokken tikker av gårde, og festen bringer nå frem de mørke sidene av samfunnet. Horene stiller seg opp, og alkoholen har trengt seg inn i blodet. Gravlundsarbeideren Janez (Thune) vil ha den vakre Anka (Frogner), men hun aviser han. Drevet av rus og sorg henger han seg i byens bordell. Men festen tar allikevel ikke slutt for Janez. Han kommer tilbake som levende død, og han vil ikke gi seg før han får kvinnen han elsker. Han møter andre som seg selv, hevnsvunne sjeler som ikke kan stå imot kallet fra musikken og feiringen. Selv ikke døden kan stoppe den siste kongsfesten.

Med repet fortsatt om halsen, kommer Janez (Oddgeir Thune) tilbake som levende død for å forsette festen. FOTO: Siren Høyland. 

Det er en fryd å se skuespillerne utfolde seg på scenen. De synger, gråter, stønner og skriker seg gjennom festen. Ofte hører man ikke det de sier i alt støyet, men er det nå ikke sånn det ofte er på fest? Musikken stiger i takt med røstene, og du navigerer deg gjennom situasjonen ved å se på kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Vi ser at Janez er sint, fortvilet og så forferdelig forelsket. Vi ser at Anka er lidenskapelig, sterk og ulykkelig, men mest av alt ser vi at hun er fryktelig, fryktelig full. Å spille full troverdig er ingen enkel sak, så hatten av til Charlotte Frogner for en av de sterkeste prestasjonene jeg noen gang har sett henne gjøre.

Sex og fyll følger som en naturlig utvikling av enhver storfest, og i sentrum av alt står horen, Anka (Charlotte Frogner). FOTO: Siren Høyland. 

Men en gang må festen slutte. Teltet må tas ned, og verden utenfor må nok en gang bli synlig. Janez er død, men han klarte ikke å gi slipp på Anka. Naken og skitten forfølger han henne, mens hun bare vil ha fred for døden som ikke vil gi slipp. Da teppene heises ned, foregår det en voldsom kamp på scenen, men de døde er og blir døde, og de levende må til slutt få fred. Festen skal avsluttes en gang for alle, og publikum stiger ned på scenen for en siste dans. Kongsfesten er endelig ferdig, og applausen runger i salen.

Se denne forestillingen. Det er mitt råd til alle dere der ute. Dropp hjemmefesten, og dra heller til Det Norske teatret for en teaterfest uten like! Det er vakkert, stemningsfylt og gripende, og når man går ut av salen sitter festen fortsatt i deg. Jeg har prøvd mitt beste å beskrive denne ekstraordinære forestillingen, men den må først og fremst oppleves. Terningkast seks til Den siste kongsfesten, og takk for en fest jeg sent vil glemme! 

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.» Knut Hamsun og Sult starter showet når huskoreograf Jo Strømgren og Nasjonalballetten inntar hovedscenen med to verk.

Strømgren har en uhøytidelig tilnærming til dansen, som gir forestillingen en helt egen lekenhet og glede. FOTO: Erik berg

Vi begynner i Utkanten. Et lite sted hvor folk ser på folk som ser på folk. Hvor vinduer er noe man kan se både inn og ut av. Katolikkene gjør sitt inntog. Ting forandres. Den milde bakgrunnstemmen loser oss igjennom forestillingen og gjør oss kjent med dette stedet og disse menneskene. Selv om husene er små og slitne, og både bygninger og antrekk grå, blir man glad i disse menneskene. Underlige små mennesker som lever sine liv på Utkanten av byens kjas og mas.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jeg får assosiasjoner til en Roy Andersson film. Estetikken og formspråket er så stramt og teknisk utført at man forelsker seg i denne verdenen fra første til siste sekund. De ulike karakterene gis akkurat passe mye plass. Varigheten er perfekt. Man er sulten på mer, og nettopp Sult er det vi kommer inn til etter pusen.

Folk som ser på folk som ser på folk. Som en evig dans. FOTO: Erik Berg

Knut Hamsuns mesterverk omhandler den sultende dikteren, hans øyesten Ylajali og byen Kristiania. I Strømgrens koreografi er selve diktingen konkretisert i form av en enorm blyant. Ylajali er vakker, forførende, ung og ren. Dikteren på sin side er herjet og selvfølgelig plaget av sult. 

For meg oppleves Sult som litt kjedelig utført. Riktignok er verket nydelig pakket inn. Scenografi og kostymer er lekkert. Lydbildet, laget av Maja Ratkje, som for anledningen selv er tilstede på scenen, er mektig og korrekt. Man blir absolutt kjent med Kristiania, dikteren og kjærligheten, men den helt store sulten uteblir. 

Silas Henriksen og Maja Ratkje i samspill, helt uten å tre inn i hverandres univers. FOTO: Erik Berg

Jo Strømgren er utvilsomt dyktig. Hans finurlige måte å leke seg i spennet mellom teater og dans er magisk. Og i Utkanten får han lekt seg til fulle. Det er en uhøytidelighet i arbeidet hans, som gjør at selve gleden ved dans kommer frem. Dette kler Operaen! Jo Strømgren kler Operaen! Denne forestillingen er kanskje ingen innertier, men første del Utkanten er ikke spesielt langt unna heller. Jo Strømgren: Sult og Utkanten er absolutt verdt å se, selvom andre del på ingen måte klarer å toppe den første.