Frank Kjosås spiller Jakoba. En gutt, forkledd som jente, som lever i et totalitært samfunn hvor “mannebeist” fjernes. En gryende seksualitet må skjules, og en klokkeklar stemmeprakt må dyrkes frem. Songfuglen skal briljere!

Foto: Gisle Bjørneby

Det er mange fugler på Det Norske Teateret om dagen. Fugletribunalet går stadig sin seiersgang, Songfuglen spilles for fulle saler og Påfuglen står på trappene. Felles for alle forestillingene er poetisk språk, vakre bilder og hovedrolleinnehavere det lukter Hedda-priser av. Frank Kjosås tolkning av Jakoba er intet unntak. Han spiller rollen med hvert gen i kroppen. Med en kropp, stemme og kroppsspråk som er som skapt for rollen. Ingen andre norske skuespillere kunne ha spilt Jakoba. Dette vet han selvfølgelig selv, og presset er på… Men ikke bare innfrir han forventningene, han overgår dem også!

Jeg synes forestillingen er god. Jeg liker stort sett alt som foregår på scenen. Peer Perez Øian sin regi er presis og enkel. Scenografien effektfull. Tankene trekkes i retning av midtøsten, mot gater med våpen, mot skrekk og frykt. Men først å fremst er dette en forestilling bygget rundt og for Frank Kjosås sin stemmeprakt, femininitet og maskulinitet. Og det er også i scenene hvor hans indre kamp står i fokus, at jeg synes forestillingen er på sitt beste.

Scene 2 på Det Norske Teateret er i ferd med å bygge seg opp til å bli en solid scene hvor skuespillerprestasjoner og litteratur av høy klasse står i fokus. Det er ikke mye dill-dall, det er kanskje heller ikke så mye fokus på målgruppe. De satser tungt på kvalitet i alle ledd fremfor å gjøre det helt spektakulære. Et godt valg spør du meg. Tar du turen hit blir du ikke skuffet: og Frank Kjosås, han briljerer.

Foto: Gisle Bjørneby

Tittel: Songfuglen

Tid/sted: Scene 2, Det Norske Teatret, tirsdag 21.september

Regi: Peer Perez Øian

Med: Frank Kjosås, Ellen Birgitte Winther, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Kjersti Dalseide, Unn Vibeke Hol, Anne Ryg, Hilde Olausson, Niklas Gundersen

Kommende forestillingsdatoer: Spilles frem til 4.februar 2017

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det er teaterlørdag på Akerhus Teater og premiere på HJEM. Spente barn har samlet seg ved inngangen til sidescenen på Akershus Teater. En liten, intim black box som fylles med lite, intimt figurteater.

Tittel: HJEM

Tid/sted: Sidescenen, Aksershus Teater, 17.09.2016

Av og med: Ida Frisch

Kommende forestillingsdatoer: Spilles for barnehager i Akershus

Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Jeg er heldig som får lov til å oppleve forestillingen midt i blant fire, fem og seksåringer. De er oppslukt gjennom hele forestillingen, og det er ikke så rart. Forestillingen er nemlig skapt med barnehagebarn som ekspertrådgivere. Hver uke under prøveperioden har en barnehage vært innom, gitt råd, og delt sine tanker om hva et hjem egentlig er. Det er nettopp det forestillingen handler om; Vilje bor i et perfekt hus, men en dag kommer det noen stripete monstre og tar over huset hennes. Hva skal hun gjøre nå? Hvor skal hun bo? Hva skal nå være hennes HJEM?

Forestillingen er skapt og utøves av Ida Frisch med Akershus Teater som produsent og Ragnhild Mærli som dramaturg. Vi møter dukken Vilje, som er kledd identisk med dukkespiller Ida.  Tidvis spilles Vilje av Ida selv, noe som skaper en effektfull lek med størrelsesforhold. Blant annet i scenen hvor Vilje forsøker å få plass i et hundehus; Idas kroppsbeherskelse gjør det hysterisk morsomt for både barn og voksne. Det tas i bruk flere enkle virkemidler, for eksempel forvandles huset til et slott ved hjelp av litt glitter og stjernehimmelen lages med en lykt Ida selv lyser opp taket med. Vi møter på et par morsomme karakterer i tillegg til Vilje og de stripete sokkemonstrene. Kongen og den kloke, gamle mannen som skriver dikt; Et hjem er der du føler deg hjemme, det er ikke enkelt å glemme, skriver han.  Stadig blir Vilje minnet på de kloke ordene og gjentar for seg selv at hjemme kan være overalt.  Kongen som bor i slottet  består av et hode, mens Idas hånd fungerer som kropp. Også her glimter Idas kroppsbeherskelse til. Latteren sitter løst i salen i det kongen demonstrerer det egne rommet i slottet hvor han pleier å leke sel.

Spørsmålet om hva et HJEM egentlig er, er gjennomgående i forestillingen. Dette er interessant og gjør forestillingen relevant for langt flere enn barnehagebarn. Også ungdommer, som er på vei til å frigi seg fra den trygge familien, men som allikevel ikke ønsker å gi helt slipp kan ha godt å tenke over dette. HJEM! 

Forestillingen skal turnere rundt i Akershus barnehager både i oktober og februar. Det er noen heldige barnehagebarn som får oppleve denne undrende, søte, helhetlige, morsomme og vakre forestillingen.

 

Marianne Ek Hagen

Den Norske Opera og Ballett (DNOB) er noe helt eget. Italiensk marmor som stiger opp av havet, et av Oslo’s tydeligste landemerker og en fantastisk kulturarena. 50% studentrabatt og tilbudsprogrammet Ung i Operaen (for alle mellom 16 og 30), er andre grunner til at vi i Teaterungdom selvfølgelig må holde øye med DNOB. Vi startet i går, hvor vi fikk se Orfeus og Evrydike. 

Vi befinner oss på en slags flyplass hvor Orfeus desperat kjemper for å komme til sin elskede Evrydike. Amor (flyvertinnen i blått) følger med. Foto: Erik Berg

Nasjonaloperaen og Nasjonalballetten har samarbeidet for å iscenesette denne greske myten. Orfeus elskede kone Evrydike er død, og han sørger tungt over tapet av sin kjære. Gudene (med Amor i spissen), gir han derfor mulighet til å gjenforenes med sin kjære, hvis han klarer å lokke henne med seg til jorden igjen, uten å se eller ta på henne. Han har ikke lov til å fortelle henne om denne pakten og en livsfarlig ferd er i gang. Mange kjenner historien fra den greske mytologien og vet hvordan det hele ender, men det gjør ikke iscenesettelsen til DNOB mindre spennende.

Denne institusjonen er et maskineri! Akkurat denne lørdagen er ankomsten til selve Operahuset komplisert på grunn av Oslo Maraton og man blir loset over en improvisert gangbro for å komme frem. Vel på plass i salen viser det seg at sangerinnen som skal spille Evrydike er syk og at Eli Kristin Hanssveen stepper inn i rollen kun med noen timers forberedelse. Noen illevarslende host og hark hos Orfeus i første akt blir bekreftet i pausen, da det viser seg at også han er syk, men vil gjennomføre forestillingen. Det er som om noe vil at forestillingen ikke skal bli vellykket, men DNOB er som sagt et maskineri. Mye sterkere enn Oslo Maraton og diverse basiller. Det er over 50 mennesker på scenen. Et fantastisk syn. Det synges de vakreste toner og danses nydelig av ballettdanserne. Det hele er helt enkelt fantastisk vakkert å se på.

Foto: Erik Berg

Den italienske teksten tekstes for publikum på små skjermer og historien er lett å følge. Den greske mytologien og Orfeus reise blir enkelt presentert som en reise på en flyplass. Igjen, et bilde og fornying det er lett å følge. Generelt vil jeg si at dette er opera og ballett som er meget lett tilgjengelig for ungdom. 

Dette er bra saker. Ungdom burde fylle flere seterader i Operahuset vårt. Orfeus og Evrydike kan være et godt sted å begynne for den nysgjerrige student.

Tittel: Orfeus og Evrydike

Tid/sted: Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett, lørdag 17.september

Regi, koreografi og scenografi: Jo Strømgren      Musikalsk ledelse: Rinaldo Alessandrini

Med: David Hansen, Eli Kristin Hansveen, Vera Talerko, Operakoret og dansere fra Nasjonalballetten

Kommende forestillingsdatoer: 05.10 og 09.10

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det trampes og vrinskes i skyggene rundt hovedscenen på Dansens Hus. Et lite område med et par stoler er det eneste som er opplyst. Etter siste publikummer har listet seg inn, eskalerer lydene og to menn i dress setter seg på stolene. De snakker spansk inn i hver sin mikrofon. Rundt dem begynner åtte andre dansere å løpe rundt; eksplosivt og med voldsom energi. Gjennom kroppsspråk, bevegelse og lyd blir de åtte mennene til åtte hester for oss. Den siste danseren kommer til slutt inn som hestetemmer. Jeg blir slått over ende av kraften de utløser. Maktkamp og det maskuline settes på dagsorden for den to timer lange forestillingen.

Tittel: Revival: In spite of wishing and wanting

Tid/sted: Hovedscenen, Dansens hus

Regi, koreografi og scenografi: Wim Vandekeybus

Produksjon: Ultima Vez

Kommende forestillingsdatoer: 17.09 og 18.09

Anmeldelse av: Mari Noodt

Foto: Danny Willems

Ultima Vez urpremiere på denne forestillingen ble holdt allerede i 1999, men den lever i beste velgående og har snart solgt ut alle forestillingene på Dansens Hus. Hvis du vil sikre deg denne opplevelsen, ville jeg bestilt billetter nå!
For det er virkelig en opplevelse. Det eksploderer på scenen – helt bokstavelig til og med – , vi støkker til og energien fosser utover salen. Det dyriske i mennesket får utfolde seg, og danserne kaster seg inn i koreografien – som jeg helt glemmer at er nøye lagt og terpet i flerfoldige timer. For å bruke en popkulturell referanse, vil jeg sammenligne utførelsen med So you think you can dance, hvor en og en danser må “dance for your life”. Den åpenbare forskjellen er at de her er elleve stykker og klarer å vedvarer følelsen gjennom to timer. De svetter, puster og åh!-er seg gjennom hopp etter hopp, løp etter løp, rull etter rull, kast etter kast. Det er noe fascinerende over å se så mange maskuline, muskuløse menn danse sammen synkront og intimt, og til tider også feminint. Det skaper vakre bilder og sammen med musikken skaper det også følelser. I alle fall i meg. Jeg blir bergtatt av de ulike formasjonene og overraskelsene i koreografien. Og jeg blir bergtatt av ferdighetene til hver enkelt danser.

Foto: Danny Willems

Det som ikke bergtar meg i like stor grad, er mellomspillene – alt som skjer mellom de større dansesekvensene. Vi får se en noe grotesk og psykedelisk film, om en nisse eller gnom som selger ord, vi hører historier om barndom og drøm, vi hører italiensk, spansk, engelsk og kinesisk. Jeg klarer ikke helt å finne den røde tråden og forstå alt som foregår, men det er heller ikke dårlig. Det interesserer meg og jeg prøver å se sammenhenger. Kanskje er det heller ikke så viktig å finne en mening i alt heller. Kanskje skal vi bare lytte og se og la oss føre videre i forestillingen.

For plutselig eksploderer det igjen, og dansen drar meg ut av det rasjonelle og inn i det sanselige. Det er disse delene jeg sitter igjen med etter forestillingen og som gjør de to timene vel verdt det.

Det er en solfylt tirsdag i Oslo. Jeg kjøper meg en ismocca og setter meg ned på Edvards på Grünerløkka. Inn kommer Claire de Wangen, som har tatt seg en pause fra forestillingsarbeidet hun er oppe i for å snakke med oss i teaterungdom. Hun legger vekk telefonen, smiler stort og begynner å fortelle. Hun forteller om teater, ungdommer, tid og om mose.

Jeg blir nok ikke fotograf, men Claire De Wangen er smilende uvitende om mine manglende evner…

“Jeg kaller det jeg holder på med for forskning”, begynner Claire. “Jeg er jo så heldig som holder på med teater, det er jo så mye upløyd mark. Teater er som et rom med mye forgjengelighet. Jeg holder jo på i det frie feltet, jeg får lov til å lage forestillinger, forske på teater, jeg får lov til å ikke tjene penger”. Hun poengterer mange ganger hvor heldig hun er som får lage sine forestillinger, på sine egne premisser. “Jeg tar alltid utgangspunkt i rommet, det å arbeide stedspesifikt. Også forsøker jeg å bruke ulike publikumsomstendigheter aktivt. De to er som to grunnpilarer i arbeidet. Jeg jobber med å manipulere disse”. 

Men hvem er egentlig Claire de Wangen? Jo, Claire de Wangen har hvert år fra 2001 til nå, satt opp forestillinger rundt omkring i Oslo. Nå nærmer det seg ny premiere: Mikrobryologien har premieredato 29.september. Forestillingene hennes spilles ikke i tradisjonelle teaterbygninger. Hun har satt opp stykker på steder som en trehytte, gamle fabrikklokaler,  og på en parkeringsplass. Denne gangen er det en gammel kjeller på Fredensborg det skal pustes liv i. “Det er en tidligere bryggerikjeller som skal bli et parkeringhus, så dette er en slags siste pust for rommene”. 

Dette med rom og stedspesifikt teater er viktig for Claire. Rommet legger premisser for forestillingen og er en like stor del av publikumsopplevelsen som alt annet. Hvor og hvordan man kommer inn og ut fra spillstedet er en del av forestillingen. Claire tenker helhetlig; holistisk. Publikumsomstendigheter  handler om at man som publikum kan assosiere og relatere seg til ting på ulike måter og at dette blir en del av din forestilling. Feks. kan en bestemt lukt bety noe annet for meg enn for moren min. Alle opplever ikke akkurat det samme når man ser en forestilling, dette jobber Claire aktivt med.

“I Mikrobryologien er det ulike forløp publikum kan få oppleve. Alle får ikke sett alt – og det man får kan man få i ulike rekkefølger.”

Foto: Morten Benfiksen

 Jeg spør om hvordan forestillingene hennes blir tatt imot av ungdom, om hun har noe bestemt målgruppe når hun lager sine stykker. “Ikke egentlig. Jeg jobber egentlig ikke for å nå en spesiell målgruppe. Men det jeg ser er at ungdommer ofte har en åpenhet som gjør at de liker mine stykker. Siden jeg bryter med mye av det som er tradisjonelt teater kan det være lurt å ikke gå inn i salen med så mange forventninger. Jeg liker jo veldig godt å ha ungdom i salen, de reagerer litt annerledes, de er åpne. Også liker de jo oftest det jeg driver med” legger hun til med et smil. 

Mikrobryologien skulle handle mye om mose. Det gjør den kanskje ikke nå lenger. I løpet av den halvtimes lange praten får jeg flere tanker om hva forestillingen egentlig handler om presentert. Ting er jo ikke helt fastsatt ennå, det er fortsatt to uker igjen. Noen stikkord er det uansett, tid går igjen. Forgjengelighet. Mose var en av de første plantene på jorden og er spådd å bli en av de siste. “Mose lager sin egen jordsmonn, visste du det. Den lager sitt eget premiss for å leve”. Menneskers behov for å snakke om og lage historier om slutten er et annet tema som kommer opp. “Hva er det som gjør den midten vi er i så vanskelig at man snakker om slutten i stedet?” spør Claire. 

Ikke vet jeg. Det jeg vet er at Claire de Wangen har laget noen av de mest spennende forestillingene jeg noengang har sett. Jeg vet også at de passer for ungdommer og at man vil få seg en overraskelse om man tar turen til Fredensborg. Vi i teaterungdom gleder oss!

Intervju med: Claire de Wangen 13.september

Om: Mikrobryologien

Premieredato: 29.september

Forestillingssted: Fredensborgveien 24

Intervju av: Helge Langerud Heikkilä

Det er ikke til å stikke under en stol at det første man legger merke til ved denne framsyninga, er publikums høye gjennomsnittsalder. Bjørn Eidsvåg er et navn som tydeligvis ikke trekker ungdommen til teatret, men vi var der og vi var nysgjerrige på om Bjørn+Teater=Sant.

Tittel: Etterlyst: Jesus

Tid/sted: Hovedscenen, Det Norske Teatret, 06.09.16

Ide og manus: Bjørn Eidsvåg

Med: Svein Tindberg og Bjørn Eidsvåg m/band

Regi: Erik Ulfsby

Kommende forestillingsdatoer: 07.09.16 – 20.12.16

Anmeldelse av: Mari Noodt

Hovedsalen er ikke utsolgt denne tirsdagen, selv om premieren kun er noen få forestillinger unna og den gode kritikken ikke har latt vente på seg. Den svakt opplyste scenen minner tilforlatelig mye om et konsertlokale. Både bandet og bakveggen er flyttet langt fram, og hovedscenen på Det Norske Teatret – en av Norges største – virker liten og intim. Den er lyssatt som en mørk nattehimmel, og inn i mørket kommer musikerne, allerede til stormende jubel fra publikum. Konsertfølelsen styrkes. Da Bjørn og Svein kommer inn er det som om konserten er i gang. Applausen runger, Eidsvåg bukker og ønsker dem velkommen med en sang. Det er først mot slutten av denne åpningssangen, gjennom Tindbergs lille stumspill ute på venstre side, at vi blir påminnet kveldens andre uttrykksform: teater. Han gir oss et hint om en form, hvor poetiske og refleksjonstunge sangtekster blir kommentert gjennom dramatisering og dialog. Eller er det sangene som kommenterer dramatiseringen? Uansett hvilken vei man ser på det supplerer uttrykksformene hverandre, og historien om en – eller flere – Jesus kommer til syne.

Jeg opplever at denne forestillingen, i større grad enn mange andre, tydelig formes av tilskuerens egne forutsetninger. Spesielt tidligere forhold til kirkesamfunn og tro. Vi følger Bjørn Eidsvågs egen historie, fra barn til opprørsk ungdom, til prest og til artist. Hans oppvekst i et kristent miljø på sør-vestlandet er den røde tråden i forestillingen, og for en som har barnetro og kristent ungdomsarbeid i ryggmargen, legger det til rette for en hel del gjenkjennelse. Det er tydelig at jeg ikke er alene om dette, da publikum gjennomgående bryter ut i latter og vedkjennende nikk. Det er i disse elementene humoren fester seg i forestillingen, da den ellers kommer med både tunge bibeltekster og tanker om fundamentalisme. For en tilskuer uten samme bakgrunn, vil jeg tro at det blir en helt annen opplevelse.

I de tyngre partiene tar forestillingen opp tabubelagte temaer som omskjæring, kristne homofile, sex og alkohol. De snakker om tvilstanker, dilemmaer og konflikter i verden. Vi oppfordres kontinuerlig til å tenke over hvilken Jesus vi vil tro eller håpe på, vi hører utdrag fra Bibelen, fakta om Jesus som menneske og om Bibelens tilblivelse, og det hele topper seg med at Bjørn – med en glorie av lys rundt seg – utlyser velsignelsen over salen. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg nesten trodd vi var en menighet og ikke et teaterpublikum…

Men jeg røres også et par ganger i løpet av forestillingen. Det er fortsatt som sanger Bjørn virkelig skinner som formidler. Da han synger “Alvorlig talt, Gud, me ber… Du må vær bedre enn det her!” går tankene fort til alle uroligheter og konflikter i dag og det treffer meg. Det klarer ikke teaterbiten helt å gjøre. Den når ikke helt opp. Det er enkel dramatisering og imitering, med noen lengre monologer fra Tindberg (som han som selvfølgelig gjør godt, det er ikke det) og taler fra Eidsvåg. Det virker heller ikke som de har sin beste dag denne tirsdagen, med mye stotring og litt rot (både blant aktørene og lysmesteren). Forutenom Eidsvågs siste tale, er det helt klart mest behagelig å se og høre han i musikkdelene.

På grunn av dette er det for meg musikken som spiller førstefiolin, og teateret som kommenterer. Derfor er jeg usikker på om Bjørn+Teater=Sant. Han er utvilsomt en klok mann med mange spennende tanker jeg gjerne vil høre om, men jeg tar de helst som små historier mellom sangene på hans neste konsert.

I tillegg til forestillinger som allerede er i repertoar på de ulike teatrene, skjer det mye nytt og spennende på teaterfronten i Oslo! Det er både premierer, festivaler og andre arrangementer – noe for en hver smak! Det skjer utrolig mye, og det er ikke alt vi kan anmelde her, så vi oppfordrer deg til å selv sjekke ut noe nytt fra listen. Her kommer en oversikt over det som skjer i september:

Carte Blanche – We are here together

PS: Forestillinger merket med “premiere” spiller også flere dager. Oppsøk spillestedenes nettsider for mer info!

SEPTEMBER

2.: Premiere Singin’ in the rain (utsolgt, men spilles flere ganger i september) (Folketeatret)

2.: Premiere Hvem er redd for Wirginia Wolf? (Oslo Nye)

2.: Premiere Ina Christel Johannessen/ZVC: Future (Dansens Hus)

2.: Premiere Pøbelkompaniet: Underland – The Cloud (Sentralen)

2.: Premiere Zahid Ali – Fremmedfrukt (Latter)

2.: Premiere Anne-Kat. Hærland – Gudbedre (Latter)

4. Premiere Lørdagsrådet – Improedition! (Det Andre Teatret)

6.: Dex Carrington: One Night Only (Latter)

6.: Premiere Festning Europa (Det Norske Teatret)

6.: Premiere Orfeus og Evrydike (Den Norske Opera og Ballett)

7.: Premiere La deg være (Nationaltheatret)

8.: Kultureliten: Martin Beyer-Olsen & Lars Berrum (Parkteatret)

8.: Standup for Leger Uten Grenser (Chateu Neuf)

8.: Hvorfor det? Med Trond Viggo Torgersen og Sigrid Bonde Tusvik

8.: Premiere Jess og Frost (Det Andre Teatret)

8.-24.: Ibsenfestivalen (Nationaltheatret)
(Anbefaler alle å ta en titt på programmet og se noen nye Ibsenforestillinger – gjerne internasjonale! Festivalens forestillinger står ikke på denne listen)

9.: Premiere Vrede (Oslo Nye, Centralteatret)

9.: Premiere Hip Hop vokste opp i blokk (Torshovteatret)

10.: Premiere Hjem (Akershus Teater)

10.: Premiere Mirjam Sögner: Lara (Dansens Hus)

10.: Premiere War Requiem (Den Norske Opera og Ballett)

14.-18. Den andre teaterfestivalen (Det Andre Teatret)
(Festivalens forestillinger står ikke på listen, sjekk ut nettsidene for mer info!)

14.-16.: Eventyret Evert: En reise gjennom Taubes liv (Teaterkjeller’n)

16.: Oslo kulturnatt på Det Norske Teatret, kostymesalg og bikubekveld

16.: Oslo kulturnatt på Ingensteds (med Dansekollektivet), Et døgn, et tema, fire koreografer

16.-18.: Vandekeybus: In Spite of Wishing and Wanting (Dansens Hus)

18.: Standup Polen (Betong)

19.: StorySLAM (Kulturhuset)

20.: Tusvik & Tønne: Live og Usensurert på Latter (Latter)

21.: Premiere En kveld med Leon & Lightfoot (Den Norske Opera og Ballett)

21.-22.: Grønlandsūtraen (Torshovteatret)

22.: Premiere Carte Blanche – We are here together (Dansens Hus)

22.: Tim Etchells & Forced Entertainment: A Broadcast/ Looping Pieces (Black Box)

22.: Elvelangs i Fakkellys (Gratis kulturvandring nedover Akerselva. Mange ulike installasjoner, kunstverk og innslag!)

22.: Blæsta Improbattle (Uhørt)

22.: Premiere Heine Totland & Gisle Børge Styve – Musikk e komme for å bli (Latter)

22.: Premiere Tidshopperne (Det Andre Teatret)

22.: Premiere To rustne herrer: Hvis helsa holder – The show! (Chat Noir)

23.: Premiere Sound / In light (Ekebergparken)

27.: Valgt det … – fortellerteater om menneskehandel (Litteraturhuset)

29.: Premiere Mikrobryologien av Claire de Wangen (Fredensborgveien 24)

30.: Frist for deltakelse i ungTEKSTakershus: Manuskonkurranse for deg som er 15-25 år

 

Hver tirsdag: Lausungene (Dattera til Hagen) (18+)

Hver onsdag: Prøverøret (Dattera til Hagen) (18+) , Micetro (Det Andre Teatret)

Hver torsdag: Klubbkveld (Josefines Vertshus) (18+)

Hver fredag: Bikubekveld (Det Norske Teatret)

PS2: Vi har ikke inkludert barneforestillinger i denne oversikten

Anne Kat Hærland er tilbake på Hovedscenen på Latter. Hun er akkurat som før: småfrekk, drøy og tråkker på de hun vil. Om man ligger nede, eller står høyt på samfunnsstigen spiller ingen rolle, tog-Katten turer fremover. Så hvorfor ler jeg så mye? Hvorfor koser jeg meg når hun angriper helt uten filter? Fordi alt hun sier er sant!

Det er få som er så gode som Anne Kat til å plukke samfunnet fra hverandre. Til å se en VG-artikkel og få med seg de ørsmå endringene de foretar seg for å få flere klikk. Men Anne Kat Hærland gjør det, og hun gjør det strålende. Kritikken hun kommer med, humoren hun trekker fram, alt stemmer. Man ser fordi man plutselig skjønner hvor komisk det er. Så da spiller det ingen rolle om det kanskje er litt frekt å kritisere venninner som prøver å trøste deg når du har blitt syk, for det er komisk at de forsøker å sammenlikne en uhelbredelig øyesykdom med det at de har hatt en slitsom dag på jobben. Det er ikke det samme, så derfor ler vi.

Forestillingen har fått heller lunkne anmeldelser fra de store avisene i landet. Jeg kan forstå hvorfor. Det gjøres ikke noe storslagent eller overraskende. Publikum blir ikke servert noe show. Det er en dame, på en naken scene, som forteller om samfunnet hun lever i og hva hun synes er humor. Hun står i sorte klær, uten sko, og ler av egne vitser. Tidvis bruker hun en slags power-point for å få frem poengene sine tydeligere. Intet hokus pokus. Dette kan man fort mene er kjedelig, jeg er uenig.

Det er kvaliteten og finurligheten i vitsene som skal drive denne forestillingen, og det treffer meg midt i lattermuskelen. Jeg vil påstå at forestillingen passer bedre for ungdom enn godt voksne. Det er noe med den ironiske distansen til samfunnet hun lever i, som ungdom lett kan kjenne igjen fra sosiale medier. Man kan gå litt lenger, tråkke litt hardere og være mindre selvkritisk. Akkurat slik Anne Kat Hærland gjør i Gudbedre.

Gudbedre er det beste showet jeg noengang har sett på Latter. Jeg ler masse, kanskje ikke av alt, men jeg ler av mye. Flere ungdommer burde ta turen til Aker Brygge og tørre å le høyt i salen. Det er befriende, og gudbedre som du vil kose deg.
 

Tittel: Gudbedre

Tid/sted: Hovedscenen, Latter 3.september

Ide og manus: Anne Kat Hærland

Med: Anne Kat Hærland

Kommende forestillingsdatoer: Spilles 31/8 – 17/12

Regi: Bård Tufte Johansen

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Scenekvelder er tilbake på Folketeateret med sin største satsing til nå: Singin’ in the rain. De har et uttalt mål om å bringe Broadway-kvalitet til Oslo. Om de lykkes denne gangen kan man diskutere, men de får i hvert fall med seg kjendisnorge.

Fotograf: Scenekvelder/ John Andresen​
Stian Blipp, Charlotte Brænna og Atle Pettersen spiller hovedrollene i forestillingen

Det kryr virkelig av kjendiser denne premierekvelden. Rundt i salen har man alt fra TV-personligheter til Statsministeren, skuespillere og treningsguruer, milliardærer og ordførere. De man ser opptre på scenen er intet unntak: de kjente TV-fjesene Stian Blipp og Atle Pettersen har fått tildelt hovedrollene, mens TV koreograf Thea Bay står for koreografien, Bjarte Hjelmeland (heller ikke helt ukjent) har regien. Det er i utgangspunktet ingenting i veien med dette, så lenge det ikke går på bekostning av kvaliteten, så da blir spørsmålet: gjør det det?

Svaret blir dessverre: Ja. Selv med upåklagelig innsats og sjarme klarer ikke de to guttene helt å bære sine hovedroller. Og selv om Charlotte Brænna, scenekvelders eget vidunderbarn, synger som en gud når hun får stå opp og ned, og danser strålende når hun slipper å synge samtidig, klarer hun ikke helt å bære forestillingen når hun skal gjøre begge deler. Forestillingen fremstår derfor litt tam. Scenekvelder legger tross alt listen skyhøyt, så da blir man også vurdert deretter.

Historien som fortelles er velkjent og upåklagelig fortalt. Vi befinner oss i Hollywood, filmer går fra stumfilm til talefilm, noe som betyr at noen stjerner slukner, mens andre skaper. Selvfølgelig stappfullt av intriger og romantikk. Alt er tydelig og godt formidlet på en ryddig og enkel måte. Alt er rent og pent, men man får ikke de store WOW-opplevelsene man ønsker seg. Det siste lille løftet de ledende rolleinnehaverne kan bidra med uteblir. Hilde Lyrån gjør tre fantastiske rolletolkninger, det beste jeg har sett av henne noengang. Nils Vogt er også god med upåklagelig timing og teft. Her er rutinen, om enn i litt for små roller.

Fotograf: Scenekvelder/ John Andresen
Hilde Lyrån briljerer i sine roller

Forestillingen har sine herlige partier, avslutningsnummeret er strålende. Her kan endelig Atle og Stian slippe seg løs, stole på ensemblet og trenger ikke å bære alt selv. Da koser de seg, da koser jeg meg også. Singin’ in the rain er på ingen måte en dårlig teateropplevelse, men for 3-7hundre kroner kan man godt håpe på noe mer.

Fotograf: Scenekvelder/ John Andresen

Scenekvelder har reist seg før, og de vil gjøre det igjen. Billy Elliot fra samme produksjonsselskap er noe av det beste jeg har sett på norske scener. I 2017 kommer de med Les Miserables, jeg foreslår Charlotte Brænna’s fløyelsstemme til Fantine. En rolle som vil kle henne bedre.

Dette er ikke en dårlig forestilling, men det er heller ikke Broadway. Atle Pettersen og Stian Blipp vil sikkert fylle opp salen og få mange runder med stående applaus. Nordmenn liker kjendiser. Selv ville jeg nok heller brukt 700 kroner på Les Miserables om ett år.

Tittel: Singin’ in the rain

Tid/sted: Folketeateret, 2.september PREMIERE, Presentert av: Scenekvelder

Manus: Betty Comden og Adolph Green, Musikk av: Nacio Herb Brown og Arthur Freed

Med: Atle Pettersen, Charlotte Brænna, Stian Blipp, Siren Jørgensen, Hilde Lyrån, Lars Jacobsen, Nils Vogt, Øyvind Boye Løvold, Ida Holten Worsøe m.fl.

Kommende forestillingsdatoer: Spilles hele høsten, frem til 24.november

Regi: Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsen, Koreograf: Thea Bay, Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Vi i Teaterungdom elsker teater! Men så har det seg sånn at vi også er ungdommer. Vi jobber og sliter oss gjennom året og lengter etter ferier. Nå er det allerede 1. juli og vi tenker å ta oss en aldri så liten sommerferie. Det har vært utrolig hyggelig at så mange har trykket seg inn på og lest bloggen vår. Gjennom denne våren har lesertallene steget jevnt og trutt, og vi har fått mulighet til å anmelde på stadig flere teatre. Dette gjør oss stolte, glade og sultne på mer!

Vi vil fortsette å vokse. Vi vil fortsette å utfordre hva en anmeldelse skal være, og hvem som har lov til å mene noe om teater. Vi vil fortsette å gi ungdom en stemme, på deres premisser, på deres språk og på deres medium.

Vi elsker å være teaterungdom!!!!!

I august kommer vi tilbake med flere anmeldelser, flere intervjuer og flere skråblikk på teaternorge. Vi har kommet for å bli, og vi gleder oss til fortsettelsen!

 

 

God sommer!