TULLFJØL OG GJETBUKK I VESTBYGDA

Tittel: Tullfjøl og gjetbukk i Vestbygda
Tid/sted: Atlungstad Brenneri fredag 24.juni
Manus: fritt etter W. Shakespeares «The Merry Wives of Windsor»
Med: Peter Kippersund, Sarah Jaggi, Trine Nyhus Lørum, Ann Elin Lium, Jonas, Anders og Inga-Live Kippersund, Philipp Stengele, Yngve Sørlie, Martin Thorshaug, Johanne K. Nesdal og Jon Arne Arnseth.
Kommende forestillingsdatoer: 25.juni- 3.juli.
Regi/dramaturgi: Anders Kippersund
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det er noe med lufta på Stange. Det er noe med utsikten over Mjøsa, noe med smaken av sommerøl, synet av en gammel sirkustribune og lyden av latter. Turnekompaniet fra Hamar Teater trekker for tredje året på rad over brua som skiller Hamar og Stange kommune, og inn på Atlungstad Brenneri. For selv om forestillingen spilles utendørs er det noe med varmen fra dette 160 år gamle stedet som virkelig fungerer som bakteppe for teater. Det er noe med lufta på Stange som virkelig innbyr til teater.

Skuespillerne byr på en komedie av William Shakespeare. En ikke ukjent dramatiker for de teaterinteresserte. Noe mer ukjent er nok stykket The merry wives of Windsor. Tempoet er forrykende, replikkene kastes veggimellom (utendørs), skuespillerne spiller flere ulike roller og publikum ler høylytt. Dette er ikke laget for de fisefine fruene i operaen. Det er løst og ledig, et slags revyaktig preg. Vi har kjærlighetshistorier, forviklinger, lureri og sjalusi. Spillestilen er ekspressiv og overdrevet. Man forstår alt, uten å bry seg nevneverdig om noe.

Jeg blir verken grepet eller engasjert av tematikken eller karakterene, og jeg tviler sterkt på om jeg vil huske historien om et halvt års tid. Det jeg derimot vil huske er rammen rundt forestillingen. Stemningen blant publikum, det ærverdige brenneribygget og utsikten over Mjøsa. Faktorer det er lett å skille fra selve teateropplevelsen. Men kan man egentlig skille teaterforestillingen fra omgivelsene?


Mitt kontante svar er nei! Skuespillerne klarer å tilby stemning til publikum. Etter endt forestilling er det Krokveld, i pausen selges det blant annet akevitt og pultostsnurrer, og som om ikke det var nok blir publikum plassert på en gammel sirkustribune. Hele forestillingen bygger oppunder kosen, oppunder det uformelle, koselige, oppunder Stange, Atlungstad og utsikten over Mjøsa. Det er denne evnen til å spille på lag med omgivelsene, på lag med lufta som er det geniale i denne forestillingen.

Det er noe med lufte på Stange, som gjør at jeg gjerne tar turen til Atlungstad Brenneri på forestilling også til neste år.  

DEN JEG VAR I MORGEN

Spilles på Sentralen 2. og 3. Juni kl. 19

MEDVIRKENDE:
Jenta: Maren Eikli Hiorth
Mora: Jenny Ellegård
Fortelleren/Mekanikeren/Gutten: Ådne R. G. Kolbjørnshus

Manus: Anna Kompelien, Helge Langerud Heikkilä, Marthe Wilhelmsen
Scenograf: Kari Wasa
Regi: Helge Langerud Heikkilä
Produsent: Mari Noodt

 

Den jeg var i morgen er en gripende historie om jenta på 18 år og hennes tanker om livet. Manuset er bygget på en undersøkelse, hvor det blant annet ble spurt om hva som er ditt første minne, og i hvilke settinger du føler deg mest som deg selv. I løpet av forestillingen møter vi flere av situasjonene fra undersøkelsen gjennom livet til jenta og moren hennes.

Det hele blir delvis fortalt av en dansende forteller mellom scenene. Han gjør at vi blir godt kjent med både jenta og moren. Fortelleren hopper også inn i rollen som gutten underveis, og bare ved å legge om dialekt og ta på en lue, er det ingen tvil om at han nå er en helt annen karakter. Gjennom de 45 minuttene forestillingen varer, møter vi tre veldig gode skuespillere som tar oss med i et univers som kanskje ikke er så ulikt det vi selv lever i? 

Sorg er et sentralt tema i forestillingen og det blir reflektert en del rundt hvordan man reagerer på sorg. Kan sorg måles i tårer? Er det sånn at den som gråter mest, er den som er mest lei seg? Hvordan kommer man seg videre i livet når man mister en viktig person? Det er mange spørsmål, men vi får også mange gode svar.

Forestillingen spilles på Sentralen i et ganske lite intimt rom. Det passer helt perfekt. Man får følelsen av å være i samme rom som skuespillerne. Alt blir nært. Ekte. Scenografien er enkel, men likevel spennende og blir aktivt brukt gjennom forestillingen. Det dukker opp nye elementer hele veien som er med på å sette prikken over i-en. 

Jeg syns det var en utrolig bra forestilling, og jeg håper flere får muligheten til å se denne perlen av et teaterstykke! Det er få plasser i salen, så send mail til [email protected] for å reservere billett. 

 

– Kamilla 

 

 

Kvitebjørn Kong Valemon

Kvitebjørn Kong Valemon
Med bl.a.: Silje Lundblad, Morten Svartveit, Iren Reppen, Per Schaanning, Hans Rønningen og Jonas F. Urstad 
Siste spilledag: 11. juni

 

Vi er i hovedsalen på Det Norske Teatret for å se den kjente og kjære historien om Kvitebjørn kong Valemon, prinsen som er bjørn om dagen og menneske om natta. 

Når teppet går opp, er det første vi ser en stor hvit bjørn midt på scenen. Gjennom hele forestilling dukker det opp flere tilsynelatende magiske elementer, som en flyvende duk, som på et blunk blir dekket av den deiligste mat. Scenografien er noe av det som fenger mest med forestilling. Alt fra den store hvite bjørnen til mørke skoger og flyvende kjøkkenredskaper virker så ekte og gjennomført. 


Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

Med salen full av barn merket jeg fort at vi voksne noen ganger reagerer på andre ting enn barna. Etter min mening var høydepunktet da heksa stod på toppen av en påle med masse røyk og grønt lys rundt seg, tydelig inspirert av Defying gravity fra musikalen Wicked, men barna virket ikke like begeistret over dette nummeret. 

Forestillingen varer 1t 15min og ble nok akkurat litt for lang for de minste, for det var flere som begynte å spørre foreldrene hva klokken var. Til tider var språket litt komplisert, og ikke helt tilpasset barn. Sangene var så som så, og det var heller ikke alle skuespillerne som sang spesielt bra.


Foto: Dag Jenssen, Det Norske Teatret

Den eneste som virkelig tok scenen med storm var Jonas F. Urstad i rollen som den trommespillende narren. Han høstet mye latter fra både små og store, og man fikk virkelig inntrykk av en person som koste seg maksimalt på scenen, uten at det gikk utover karakteren. 

Alt i alt var det en helt grei forestilling, med tydelig fokus på underholde barn gjennom bruk av litt for overdrevne skuespillerprestasjoner. Det virket som barna stort sett koste seg, så her treffer de målgruppen, men for meg nådde de ikke helt opp.

 

– Kamilla 

 

Herr Marmelade

Tittel: Herr Marmelade av Noah Haidle
Tid/sted: Det Norske Teateret, scene 3, lørdag 7.mai
Med: Sara Khorami, Ola G. Furuseth, Ulrikke Hansen Døvingen, Heidi Toini, Amell Basic, Rolf Kristian Larsen og Espen Reboli Bjerke
Kommende forestillingsdatoer: 12., 18., 31. mai og 3., 4., 7., 10., 11. juni 
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Lucy er 4 år. Hun bor alene med moren sin og alle kosedyrene sine. Moren er mye borte, men Lucy er ikke alene så mye allikevel. Hun har en fantasivenn, Herr Marmelade. Herr Marmelade er ikke som andre fantasivenner. Han har jobb, lite tid og banker opp den personlige assistenten sin. En dag møter Lucy Larry, en nabogutt på 5 år. Den yngste suicidale som noen gang har blitt innlagt på sykehuset. Larry kan også se Herr Marmelade, men hva skjer når to så destruktive sjeler møtes, og hvordan skal Lucy håndtere den voldelige Herr Marmelade?


Min personlige favoritt Larry (Rolf Kristian Larsen) sammen med Lucy (Sara Khorami)

Jeg elsker Herr Marmelade! En helt fantastisk opplevelse venter publikum på scene 3. Skuespillerne leverer så ekstremt gode rolletolkninger i et stykke som, bokstavelig talt, er blodig alvor. Allikevel ler jeg masse, jeg smiler, jeg koser meg og jeg blir så til de grader revet med. Lucy (Sara Khorami) er en ensom jente. Hun trenger venner og folk rundt seg som har god innflytelse på henne. Hele situasjonen hjemme er desperat. Alenemoren (Ulrikke Hansen Døvingen) har egentlig ikke tid til henne, og man ser i blikket hennes at hun begynner å frykte datteren. Tenk om det kommer ut hvor dårlig mor hun egentlig er? Det er blikk, nyanser, smil og mye mer som gjør denne forestillingen så helstøpt.

Den er enkel i uttrykket. Ikke noe dill-dall. Bare gode skuespillere som fremfører en god tekst. Jeg bøyer meg i støvet. Fyll opp seteradene på Det Norske Teateret, det har ensemblet virkelig fortjent.

– Helge

 

Stand Up på Latter

Latter er kjent for godt humør, godt drikke, humor og hygge. Vi i teaterungdom har flere ganger anmeldt forestillingene deres som de spiller på hovedscenen, men Latter er mer enn dette. Latter har også en Klubbscene hvor mindre profilerte komikere får muligheten til å stå på scenen og teste ut sitt materiale. Disse showene kaller de Stand Up på Latter, og 30.april dro vi for å anmelde aftenens forestilling.

Selve rommet vi kommer inn i er stappfullt av mennesker, og vi oppdager raskt at 3/4 av alle stolene er reservert. Vi tar oss derfor igjennom det trange lokalet og oppdager en trapp opp til en slags balkong hvor vi finner oss to barkrakker å sette oss ned på. Her oppe er vi omkring 80 mennesker på 50 kvadrat med en egen bar i bakgrunnen. Latter er intimt og smart. Her i Klubbscenen er det to barer, toaletter, en bitteliten scene og enkel belysning. Jordnært, enkelt og taktfullt, men alt ligger også til rette for at rommet kan være en skikkelig pengemaskin.


Selve Stand Up showet består av 4 komikere som holder (ikke overraskende) Stand Up for oss. Jonna Støme er konferansier og binder det hele sammen. Det er pause etter de to første er ferdig og kontinuerlig mulighet til å kjøpe seg det man måtte ønske i baren. Stemningen er lett og behagelig. Man koser seg. Selv om showet varer så lenge som 2 timer er det som om tiden flyr. Man chiller rett og slett. 

Hvilke komikere man får se varierer fra dag til dag, Denne lørdagen var Mads Hadler, Keith Farnan, Jørgen EP og Dex Carrington i ilden, En herlig blanding av rutine og ungdommelig mot. Jeg vil særlig trekke frem Dex som veldig underholdende. Han klarer å balansere selvironi, pikante spøker og personlige hjertesukk på en briljant måte. Ellers er nivået varierende, men aldri dårlig. Feministen i meg savner kanskje en kvinnelig stemme (det er ikke satt opp en eneste kvinne på disse showene denne måneden), akkurat der er det rom for forbedring….

Kort oppsummert er ikke dette en revolusjonerende eller genial opplevelse, men jeg koser meg. Latter tilbys i tillegg studentpris til showet på tirsdager noe teaterungdom selvfølgelig applauderer. Så om du ønsker deg en god opplevelse med godt drikke i hånden kan jeg gjerne anbefale deg å ta turen hit for studentpris. Da vet du hva du får, og det er jo egentlig veldig behagelig.

– Helge

 

Patina – Å eldes med glans

Det er fredag kveld, og vi har tatt turen til Sandvika for å se den mye omtalte forestillingen “Patina – Å eldes med glans”. På scenekanten står det 23 par med damesko, og jeg blir med en gang nysgjerrig på hvem som skal fylle disse skoene. Forestillingen er Arne Fagerholt sin hyllest til den eldre generasjonen og i forestillingen møter vi hele 23 kvinner fra ca. 70-90 år, samt ei 12 år gammel jente.


Fotograf: Erika Hebbert

Når teppet går opp er det den 12 år gamle jenta som fyller scenen, der hun danser rundt med en stor rød ballong. Når hun forsvinner ut, kommer de eldre damene inn. Alt går i et behagelig tempo og man får tid til å ta inn hver og en av de 23 danserne. De er helt vanlige kvinner som har jobbet med alt fra husflid til regnskapsføring, og selvom de er rekruttert gjennom seniordansen i kommunene, er det nok første gang mange av dem står på en scene.


Fotograf: Erika Hebbert

Her får de leve ut sine tidligere drømmer, eller kanskje drømmer de ikke engang turte å drømme. Dette er en generasjon som er vokst opp som husmødre, men har vært med på mange store omveltninger i samfunnet. Nå får de endelig vise hvem de er, og gleden de viser på scenen rører meg dypt. Jeg kan ikke annet enn å smile fra begynnelse til slutt! Alt er så enkelt, men likevel så gjennomført. For første gang på lenge kan jeg sette meg ned og bare nyte det jeg ser.

Forestillingen hadde urpremiere i Orkdal i 2012 etter idé og koreografi av Arne Fagerholt, og Kirsti Skullerud er damen som bragte Patina til Bærum og Lillestrøm. Vi skjønner fort at vi er med på å trekke med gjennomsnittsalderen på publikum ganske kraftig, for stort sett alle i salen er pensjonister. Dette er nok ikke en forestilling for deg som liker mye fart og spenning, men vil du ha en rolig og koselig kveld er denne forestillingen verdt å se. Og vil du glede bestemor, er dette absolutt riktig forestilling å ta henne med på!

 

– Kamilla

PROUD CLOUD

I perioden 27.-30. april slår Grusomhetens Teater seg sammen med jazzmusiker Tristan Honsinger sitt Hopscotch ensemble for å levere en musikalsk reise på scenen hvor frijazz og teater møtes. Vi i teaterungdom satt selvfølgelig i salen på premieren for å se hva Grusomhetens teater hadde å tilby denne gangen.

Når publikum setter seg i salen er det et spennende scenebildet som møter en: en kvinne står på siden og forbedrer et måltid, en mann henger bokstavelig fra et stilas ved hjelp av en kleshenger, instrumenter og stoler former et lite orkester og et gittergjerdet tar opp plassen i høyre hjørnet. Det er mange assosiasjoner som former seg med en gang, noe som er passende for en forestilling hvor egne inntrykk og opplevelser står i sentrum av historien.

På Grusomhetens Teater sin hjemmesiden blir forestillingen omtalt som et musikalsk sirkus, og som anmelder kan jeg ikke annet enn å si meg enig med denne beskrivelsen. Som på et sirkus blir vi hele tiden introdusert til nye nummere, enten om det er dans, teater eller gjennomførte fysiske uttrykk. Og selvfølgelig er det fremragende musikk levert av musikere i beste klasse. 

Det er en fryd å sitte i salen når alle femten aktører på scenen tar oss med inn i en musikalsk reise hvor ingenting er forutsigbart og man har ikke annet valg enn å gi slipp på alle reservasjoner og rett og slett hengi seg til det som skjer på scenen. Det er ikke noe fastsatt mønster og regissør Lars Øyno inntar selv scenen og gir regi underveis i stykkets framførelse. Man ler, lar seg røre og det er lov å bli forvirret. Det inviteres til å leve seg inn i et hele tiden skiftende univers hvor det er ingen grenser.

Husk at lørdag er siste spilledag, så om du har mulighet jeg vil anbefale på det varmeste å ta turen til Grusomhetens Teater for å se dette fyrverkeriet av en forestilling.

– Stine

 

 

Spesialtilbud på “Proud cloud” for våre lesere!

Førstkommende onsdag (27. april) har forestillingen “Proud Cloud” premiere på Grusomhetens teater, og vi i Teaterungdom har inngått en avtale med teateret om at alle våre lesere får billetter til kun 100kr.

 

Proud Cloud er en blanding av frijazz og fysisk teater, og blir omtalt som et musikalsk fyrverkeri! Det er til sammen 15 aktører på scenen, og blant skuespillerne fra Grusomhetens teater, finner vi bl.a. den legendariske jazzmusikeren Tristan Honsinger.

 

Vi gleder oss veldig til denne forestillingen, og håper du gjør det samme!

 

Obs, den spiller kun fra 27.-30. april! Billetter kan kjøpes i døra, og for å få spesialpris er det bare å henvise til Teaterungdom 🙂

 

– Kamilla

Svart hav / hvitt skum: Den lille havfruen

Norwegian experimental theatre workshop (NExT) har denne helgen inntatt Sagene festivitetshus og vist forestillingen “Svart hav / hvitt skum: Den lille havfruen”. Scenelusa produksjoner har sammen med 5 ungdommer jobbet med ulike former for eksperimentelt teater. I går kveld dro vi fra teaterungdom for å anmelde den aller siste forestillingen deres.


Kreativiteten blomstrer rundt  Scenelusa og deres nye produksjon

Ungdommene på 14-19 år står i tematikken med hele seg. Man kan se at de jobber hardt. Teksten skal frem, teatersjangeren skal frem, karakterene skal frem. De har mye å huske på, mye å gjøre, de jobber hardt. Stykket er delt inn i 5 deler hvor hver del representerer en form for eksperimentelt teater. Historien de har valgt å basere arbeidet på er “Den lille havfruen” av H.C.Andersen. Jeg synes både historien og formatet kler ungdommene godt.

Dette er et visningsarbeid, det er ikke profesjonelle skuespillere, dette er ungdommer som har lært noe nytt som de formidler til et publikum. Dette gjøres med en enorm innsatsvilje som gjør at man ikke kan gjøre annet enn å applaudere. De 5 på scenen leverer så til de grader. 


Sekvensene er korte, noe som kler formen. Ingen grunn til å dvele, vi går raskt videre. Om jeg skal sette fingeren på noe som kan forbedres må det være det at de gjerne kunne ha gått enda dypere ned i de ulike sjangrene. Men dette er småpirk. Jeg liker Scenelusa, jeg liker NExT og jeg liker “Svart hav / hvitt skum.

– Helge
 

“Hei…jeg trenger litt hjelp her, jeg…”

Ingar Helge Gimle’s soloforestilling spiller for fulle hus på Chat Noir. Vi i Teaterungdom måtte selvfølgelig ta turen for å anmelde forestillingen. Det var en tur det var verdt å ta.

Forestillingen handler om Ingar, om hans oppturer og nedturer, mest om nedturer. Dette høres kanskje trist ut, men det er det overhodet ikke. Publikum ler og ler og ler. Humoren er perfekt balansert med de såre historiene, og Ingar Helge står fjellstøtt i sentrum av alt. En rekke ganger kommer spontanapplaus fra publikum og det hele avsluttes med stående applaus. Vel fortjent. Dette er moro.

Selve produksjonen er enkel. Enkel scenografi, fint enkelt lys, ikke noe dill-dall. Forestillingen er rolig, ærlig og down-to-earth. Noe som kler skuespilleren perfekt. Hvorvidt han spiller en rolle eller bare er seg selv vet jeg faktisk ikke, og det spiller ingen rolle. Historien er så stram og godt formidlet at man ikke trenger å få alle svarene. Man ser en mann som nærmer seg 60, hører om hans liv og ler av og med han hele veien.

Dette er den beste forestillingen jeg noengang har sett på Chat Noir, og noe både teateret og skuespilleren bør være stolt av.

– Helge