Den Norske Opera og Ballett imponerer stort i sesonginnledningen. Etter å ha skamrost operaen Norma kunne man regne med at årets første ballett kanskje er av det enklere slaget. Så feil kan man ta. Onegin er enda en praktforestilling. Om du har sansen for klassisk ballett, vakker musikk og store følelser, er dette en forestilling du må få med deg!

Tatjana møter Onegin, og det slår gnister. Foto: Joerg Wiesner

Tatjana (Yolanda Correa) møter Onegin (Jason Reilly), og det slår gnister. Den unge jenta føler hun har møtt sin drømmeprins fra bøkene, men Onegin ser kun en ung naiv jente. Han kjeder seg, og flørter i stedet med Olga (Natasha Jones Dale), Tatjanas søster. Olgas kjæreste, Lenskij (Douwe Dekkers), reagerer med å utfordre Onegin til duell. Ett skudd blir avfyrt, og livet blir aldri det samme igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Onegin innfrir alle fordommer man kan ha rundt ballett som sjanger. Her er fransk eleganse, russisk disiplin og nordisk minimalisme smeltet sammen til en herlig miks av kostymer, musikk, dans og følelser. Onegin tar for seg store spørsmål. Kan man tilgi for det grusomme som er gjort? Hva er viktigst: lojalitet til familie eller hjertet? Hvor går grensen mellom harmløs lek og utroskap? Og skal man straffe sitt eget blødende hjertet for det drapet andre har gjort? Onegin stiller spørsmålene og svarer godt for seg, ved hjelp av dans.

Tatjana har blitt eldre, og giftet seg, med Fyrst Gremin (Alberto Ballester). FOTO: Joerg Wiesner

Kostymene og scenografien er gjennomgående vakker. Her er tidsriktige klær og malte sceneelementer. Enkelt, klassisk og gjennomført. Danserne danser sine roller med den største selvfølgelighet Det ser ikke ut til å koste dem en kalori. De store følelsene som formidles, gjøres taktfullt bak et slør av eleganse og klasse. Ballettdanserne fremstår som supermennesker, utvalgt til å gjøre akkurat dette, igjen, med den største selvfølgelighet.

Som du kanskje skjønner er ikke dette en forestilling som sjokkerer eller tilfører noe nytt til ballettsjangeren. Dette er beinhard disiplin og årevis med tradisjon, perfeksjonert under kyndig ledelse på Den Norske Opera og ballett. Å tilføre nye elementer eller gjøre krumspring vil kun ødelegge, for denne kvaliteten er mer enn nok.

Lenskij imponerer søstrene Olga (stående) og Tatjana. FOTO: Joerg WIesner

Onegin er slik man ser for seg ballett, på kun godt! Kvaliteten er upåklagelig. Alt ser ut som en vakker film fra et eventyrland av perfeksjon. Danserne danser slik kun de beste kan. Det er ingenting som trekker denne forestillingen ned slik jeg ser det. Onegin er rett og slett en fantastisk tradisjonell ballett.

En Handelsreisendes død av Arthur Miller regnes som et av verdens beste teaterstykker. Nationaltheatret er derfor ganske så ambisiøse når de i vår setter den opp på Hovedscenen. Med selveste Atle Antonsen i hovedrollen og Trond Espen Seim i regidebut, tar teatret noen modige valg. Men er det de riktige? Vi i Teaterungdom dro for å finne det ut.

Laila Goody gjør seg bemerket, men det er dessverre ikke nok til å løfte forestillingen. Til h. Atle Antonsen. FOTO: Øyvind Eide

“The American Dream” er det sentrale temaet i stykket. Man skal tjene sine egne penger, ta dristige sjanser og viktigst av alt, finne suksess i livet! Antonsen spiller Willy Loman, en aldrende handelsmann som i alle år har higet etter denne drømmen. Han har overbevist seg selv om at den eksisterer, men sannheten er en helt annet. Som i Ibsen sine stykker blir han ødelagt av sin egen livsløgn, og hans to sønner blir dratt med i dragsuget.

Stykkets åpningsscene er absolutt nydelig. Med en flott scenografi, dunkelt lys og stemningsfull musikk, tar den oss med til en annen tid. Vi blir nysgjerrige på miljøet og på menneskene vi ser. Dessverre er dette også stykkets eneste høydepunkt.

Nysgjerrigheten dør fort ut. Det er ingen spenning i karakterene, ingen små detaljer som gjør at vi skal like dem. Vi skjønner med en gang hvem de er, og selv om stykket prøver å overraske oss gjentatte ganger, er slaget tapt. Vi vet hvordan dette ender, og vi bryr oss ikke.

Sønnen Biff skulle bli den store sporsthelten i familien, men virkeligheten er mindre idyllisk. Fra v. Jan Sælid, Atle Antonsen, Espen Alknes og Olav Waastad. FOTO: Øyvind Eide

Det er ganske vanskelig å forstå hvorfor det ble sånn, spesielt fordi stykket har så stort potensiale. Skuespillerne er alle talentfulle, og Seim gjør heller ingen dårlig jobb som regissør. Men det er hele tiden noe som mangler. Det mangler en driv bak alt som blir sagt og gjort, og alt fremstår litt halvhjertet. Laila Goody gjør en troverdig innsats som Linda Loman, men når hun ikke får noe motstand faller også hennes spill sammen. Når hele familien samles på slutten i et tårevått oppgjør, vekker det ingen store emosjoner. Deres relasjon er ikke viktig nok til at vi involverer oss. 

Det er ikke nødvendigvis en dårlig forestilling, men den føles så unødvendig. Hvorfor sette opp dette mesterverket når man ikke gir det den kraften den fortjener, og ikke minst trenger? Hvorfor satse så ambisiøst, for så å la resultatet bli så gjennomsnittlig?

Fasaden kan kanskje virke spennende, men innholdet er dessverre lunkent.

Det var et klart flertall av den eldre generasjon på Operaen fredag kveld. Det var ikke uventet, men hver gang har jeg et håp om et litt mer variert publikum. Spesielt var det savnet denne kvelden, for Norma fortjener å bli sett av alle. Det er en intens og vakker historie som blir presentert på Hovedscenen.

Det er tydelig at både kostymer og scenografi er nøye gjennomtenkt. Til h. Hrachuhi Bassenz. FOTO: Erik Berg

Dirigent Antonino Fogliano leder oss inn i historien om Norma, som har forrådt sitt eget folk ved å innlede et forhold med fienden. Hun er druidenes religiøse leder og mens romerske krigere okkuperer landet, har hun gått til sengs med deres hærfører, Pollione. Sammen har de to sønner, og Norma bruker sin makt til å hindre at druidene angriper romerne. Men en dag blir Pollione forelsket i Adalgisa, en annen druide, og ingenting kan stoppe Normas raseri.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Forestillingen er bunnsolid! Musikken sitter som et skudd og sangprestasjonene gir gåsehud nedover hele kroppen. Hrachuhi Bassenz brillijerer som Norma, det er helt klart hun som stjeler showet. Hennes tilstedeværelse og energi på scenen er umulig å rive blikket fra. I det ene øyeblikket er hun øm mor, i det neste er hun en rasende, forsmådd kvinne. Vi lider med Norma gjennom hele stykket. Dshamilja Kaiser og Arnold Rutkowski imponerer også som Adalgisa og Pollione, men Bassenz er uten tvil kveldens stjerne.

Dshamilja Kaiser spiller den sympatiske og naive prestinnen Adalgisa. FOTO: Erik Berg

Scenografien er lekker. Hele scenen er fylt med et stort stillas som er bakgrunnen i stykkets mange scener. Bruken av dreiescenen gir handlingen rom til å forflytte seg, selv om scenografien aldri byttes ut. Deler av stillaset blir også hyppig brukt som bakgrunn for ulike projeksjoner og ofte vises det filmer av selve orkesteret som spiller. Det er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor dette grepet fungerer, men det gjør det så til de grader! De hypnotiske bevegelsene til musikerne er en fin kontrast til dramatikken på scenen.

Kostymene er like vakre og imponerende som resten av forestillingen. Romerne er tidsriktig kledd i rustning og hjelm med fjær, mens druidene har på seg lange kapper i mørke farger. Det er tatt et valg om la hovedpersonene skille seg tydelig ut med mer detaljerte kostymer, mens det store koret har på seg mer forenklede versjoner. På den måten blir det satt fokus på karakterene i sentrum, og det er et helt riktig valg etter min mening. 

Det er et voldsomt bilde når alle aktørene fyller scenen. FOTO: Erik Berg

Operaen setter lys på mange dagsaktuelle problemstillinger. Hvor går skillet mellom privatlivet og det offentlige? Hvor lenge lar man hatet styre, før man innser at tilgivelse er den beste løsningen? Uansett svar, så er Norma verdt å se. Terningkast 5!

“Make love not war” står skrevet over Hovedscenen på Oslo Nye Teater. I leken narkorus siger skuespillerne inn og synger om en ny tid. Vietnamkrigen er skurken i en tid der nytelser og kjærlighet skal stå i fokus. Sangene flyter inn i hverandre, skuespillerne danser elegant og ser ut til å stortrives på scenen. Musikalen Hair har premiere, og på Oslo Nye er det noe så banalt som organisering som er den virkelige stjernen.

 Make love not war! FOTO: L-P Lorentz

La oss forklare nærmere. Hair er en musikal som i sin helhet bygger på sterke musikalske numre. Her kan man synge med fra første til siste tone, og sangene fester seg fort. Historien, replikkene og rollene spiller annenfiolin i denne oppsetningen. Claude fremstår villedet, men ikke desperat eller fanget slik man kunne ha valgt å fremstille det. Oslo Nye satser her på en forestilling som blir drevet fremover av myke overganger, ensemblestyrke og “flow”. Som en elv som renner kontinuerlig, uten å dvele ved enkeltkaraterer eller handlingsforløp. Å skape en slik flyt i et stort ensemble er krevende. Ikke bare må timing og samspill sitte, hele teatermaskineriet må organiseres på en sånn måte at det som spilles ut for publikum fremstår helt uanstrengt. Her lykkes Hair strålende. Første akt blir kanskje noe tam, men i andre akt er det bare å lene seg tilbake å nyte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Claude (Eldar Skar) vurderer å brenne innkallingen til militæret. FOTO: L-P Lorentz

Eldar Skar spiller Claude med hjertet utenfor skjorta og imponerer stort. Berger og Sheila spilles av Petter Vermeli og Henriette Faye-Schøll som begge virker rolige og avslappet på denne store scenen, kanskje litt for avslappet? “Skam-Noora” (Josefine Frida Pettersen) glir godt inn i denne brokete gjengen. Dessuten tilfører hun ensemblet et meget tiltrengt ungt fjes, da ensemblet generelt fremstår som litt for gamle for denne historien. Men likevel, de store stjernene er den beste sangeren, Solveig Andsnes som Suzannah, og den beste danseren, Håkon Sigernes som Gerry. I en forestilling så drevet av ensemblets styrke er disse to garantistene for at kvalitet leveres fra scenen.

Josefine Frida Pettersen får vist en ny side av seg selv. FOTO: L-P Lorentz

Dette er ingen revolusjonerende forestilling. Den dypper tærne ned i vond tematikk som den velger å ikke ta helt tak i. Det er helt greit, man trenger ikke alltid hoppe ut i ting med hodet først. Musikken i Hair er nok til at man koser seg i salen, og med organiseringen på Oslo Nye sin hovedscene er denne premieren en fryd for øyet. Avslutningsnumerne av hver akt fremstår som de to beste, noe som gir publikum en ekstremt god følelse når man forlater salen. Vi finner frem iPhonene og søker opp Hair på spotify. Alt i alt er dette en kjempefin kveld på Oslo Nye.

Henriette Steenstrup og John Brugot har et Åpent forhold, bare ikke på den måten. De er et team, og sammen inntar de Chat Noir med sin helt egne revy. Her synges og danses det. Publikum får servert humor, humør, alvor og ekte vennskap. Det er mange måter man kan være venner på, et Åpent forhold er kanskje ikke så dumt?

Humørfylt humorshow! Profilfoto: Jarle Nyttingnes. Plakatdesign: Sissel Hovden

Det inviteres til humorshow og det er akkurat det man får presentert. Her er små sketsjer og diverse sangnumre. Stemningen er lett og ledig. Henriette synger som en drøm. John er sjarmerende og umulig å mislike. Dette er to mennesker man kommer på lag med helt fra start, noe som er alfa og omega på slike show. Publikum blir med og ler, klapper, svarer og bidrar. Denne onsdagen avsluttes dessuten showet med stående applaus.

Selv savner jeg den røde tråden. Vennskapet formidles fint, men det er ingen underliggende historie man følger. De ulike innslagene skrider frem med den største selvfølgelighet og bygger sånn sett fint på hverandre, men det er ingen sammenheng mellom de. Overgangen fra kreftsyk sønn, til Edels oppgjør med #metoo er bare et av mange eksempler.

Tekstene er gode, sangene synges fantastisk bra og publikum er med fra start til slutt. Spesielt under innslagene “Når gluten dreper”, “Tinderdate” og “Stjernekamp” får lattermusklaturen kjørt seg. Så dette er utvilsomt en artig kveld på en av byens mest historiske scener. Forestillingen oppleves som passe lang og stemningen er upåklagelig. Det er flere ting man kan sette fingeren på, men alt i alt er dette en finfin måte å bruke onsdagskvelden sin på.

Inngangen til Chat Noir en mørk januarkveld

Som teaterungdom er dette overraskende relevant. I en sal full av folk i 40-60 års alderen er det påfallende hvor mye mer de 10-15 personene under 30 faktisk ler. Humoren treffer rett og slett de unge. Referanser som Skam, tinder og Marcus og Martinus brukes flittig, noe som gir forestillingen tydelig ungdomsapell. Det er gøy!

Så vi heier på Henriette og John. De er ekstremt sjarmerende, har publikum i sin hule hånd, og appellerer til teaterungdom. Så her er det mye å like, enten man er i et Åpent forhold eller ei.

Den Andre Teatret har latt seg inspirere i Statene og tatt med seg konseptet The Scene hjem. Forestillingen fokuserer på de intime og nære scenene i livet. Fire aktører på ett sted, med én omstendighet og én rolle. Er improvisasjonsteater fortsatt underholdende under så nøkterne forhold?

Konseptet The Scene utfordrer sine skuespillere til å bære én rolle gjennom en hel enakter. FOTO: Tor Orset

The scene er en intim forestilling og passer derfor bra på Det Andre Teatrets intimscene. Det er fullsatt, men vi er ikke mange i publikum av den grunn. Scenen lever opp til navnet sitt. Akkurat derfor er ikke engasjementet i publikum like stort som på hovedscenen under de mer kjente forestillingene. Veslemøy Mørkrid spør etter en hendelse hvor vi har opplevd urettferdighet, og det er stille. Lenge. Vi vet jo hva Det Andre Teatret står for, nemlig improvisasjon og bruk av publikum, og burde være klar for å involvere oss. Men stemningen blir litt anspent når Mørkrid sliter med å hale ut et svar fra den tause forsamlingen. Heldigvis forsvinner den anspente stemningen fort når hun, sammen med Caroline Johansen, Helene Abrahamsen og Stian Gulli kommer i gang med spillet sitt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

The scene handler om de intime, ekte scenene – passende nok – og denne gangen finner den sted på et loppemarkedrom, etter innspill fra en publikummer. Vi blir vitne til hverdagslige intriger mellom fire venner. Selvfølgelig ispedd en god dose humor. Aktørene er blant ringrevene på huset og det viser seg å være viktig. Det er kun de få anspente minuttene i starten at vi som publikum bidrar. Resten improviseres utelukkende av de fire (til og med lyset), uten pause. Forestillingen varer i ca 45 minutter. Det blir derfor en forestilling basert på virkelig godt håndverk. Disse fire kan sine saker og vi koser oss med å se dem briljere!

The scene er et enkelt konsept, som er vanskelig å utføre bra. Alt står og faller på aktørene og deres evne til å bære forestillingen framover. Her er det ingen regissør, ingen tydelig gitte oppgaver og ingen steder å gjemme seg. Andre konsepter, som Maestro og Instant Broadway, er mer etablerte og tydelige i sin form. The Scene er derfor en liten perle, som jeg ser for meg at kan variere veldig i kvalitet, men hvis de har gode aktører som dette hver gang, vil du absolutt få valuta for pengene dine!

Tar du t-banen til Nydalen, går inn i bygget som minner litt om en garasje, fortsetter under regnbuen og følger den gule veien helt inn i teatersalen; da får du se den magiske fortellingen om Dorothy og hunden Toto, som blir tatt av en tornado og havner i det magiske landet Oz.

Gode venner, det knyttes gode vennskapsbånd i det magiske landet Oz. FOTO: Mats Backer

Trollmannen frå Oz er virkelig en klassiker, og mange har møtt opp på Riksteatret for å få med seg premieren på denne sjarmerende familiemusikalen. Dorothy blir spilt av Mari Lerberg Fossum som begynner å bli et kjent navn blant norske musikalartister, men kanskje ikke så kjent for de fleste teaterungdommer. Hun spiller rollen med stor overbevisning. Hun er sjarmerende, leken og synger som en drøm. En annen som skilte seg ut, var Eirik Risholm Velle i en meget underholdende tolkning av fugleskremselet. 

Regissør og koreograf, Alan Lucien Øyen, loser publikum gjennom en hjertevarm forestilling full av sang og dans. Den helt store spenningen mangler litt, og eleganse er prioritert fremfor det skumle og ekle. Dette er helt greit, og gjør forestillingen tilgjengelig for yngre publikummere (men dog kanskje litt for skummel for de aller yngste). 

Premierer er alltid gøy! FOTO: Kamilla Skallerud

Forestillingen bærer preg av at den skal på turné. Alt er veldig enkelt, ingen store detaljer, men trenger man det? Historien står for seg selv, og skuespillerne leverer. Det er allikevel viktig å poengtere at dette virkelig er en familieforestilling. For oss ungdom kan den kanskje virke banal og traus. Første akt fremstår også langt mer solid enn andre, noe som oppleves litt skuffende. 

Vi er sikre på at Riksteatret kommer til å fylle saler over hele landet med ivrige barnefamilier, og det er vel fortjent. For oss teaterungdom er den kanskje litt enkel. Alt i alt er dette en god forestilling, men ingen maktdemonstrasjon.

“Voksen on, voksen off.” Karatekidden handler om Evelyn Rasmussen Osazuwa (verdensmester i slampoesi fra 2017) og hvordan livet hennes er, og var. Om en 14-åring som ikke får pappa hjem til jul. Med seg har hun beatboxer/Master of Awsomeness; BEATUR som skaper forestillingens lydbilde. Det Andre Teatret er stedet og Teaterungdom er på premieren.

Forestillingsplakat. FOTO: Emilie Patricia Williams

Karatekidden er en forestilling med høye topper og dype daler. På sitt beste er den briljant, enkel, fengende og rørende. På sitt verste er den et rot. Det er lett å forstå Evelyn sitt ønske om å utfordre seg selv å tre utenfor slampoesien og inn i Det Andre Teatrets magiske verden av improvisert moro, men det betyr ikke at det er en god ide. Det betyr heller ikke at det er en dårlig en. Uansett ender man opp med en forestilling som både fantastisk og kaotisk.

Det er lett å skjønne at denne jenta ble verdensmester i slampoesi. Hun er sjarmerende, levende, leende og oppriktig i sin formidling. En av de menneskene det er umulig å ta blikket bort ifra. Når hun har sine slampoesideler er det som om hele verden forsvinner. Rommet opphører og ord, steder og lyder tar oss med helt andre steder. Det er skummelt å møte seg selv i døra. Det er vondt å være fyllesyk, men kjedelig å si nei til en god invitasjon. Øl er plutselig billigere enn vann (selv om det ikke er det, slik det påpekes). Partiene med slampoesi er fantastiske. Morsomme, varme og ekte. Samspillet mellom Evelyn sin poesi og BEATUR sin musikk flyter perfekt og hele salen holder pusten. Rått!

BEATUR og Evelyn. Pressebilde fra Det Andre Teatrets hjemmeside

Men dette er ikke en ren slamposi forestilling. Det er andre partier her også. Som en rap-battle mot seg selv, som i beste fall fungerer OK. Den tidvise publikumsinvolveringen er nesten litt pinlig, selv med et ekstremt vennlig innstilt premierepublikum. Og etter å ha sett delen som Evelyn sier at “ble strøket i går” tenker jeg at den burde vel strengt tatt ha forblitt strøket. Det er ganske store deler av forestillingen som ikke er så veldig bra rett og slett, men de delene som er det, er til gjengjeld verdt å vente på.

Så burde man se denne forestillingen? Kanskje. Definitivt hvis du er interessert i slampoesi. For meg blir dette en opplevelse på det jevne, høye topper og dype daler til tross.

Else Kåss Furuseth er tilbake på teaterscenen igjen. Gratulerer er en splitter ny monologforestilling av og med den sjarmerende komikeren, og er oppfølgeren til braksuksessen Kondolerer fra 2011. Sistnevnte spilte for fulle hus over hele landet, og har vært av og på plakaten helt fram til 2016. Fallhøyden er derfor stor når Nationaltheatret og Kåss Furuseth prøver seg på nummer to.

Else Kåss Furuseth er i gang med sin andre monologforestilling på Nationaltheatret. FOTO: Øyvind Eide

Det er en vanskelig oppgave å skulle følge opp en suksess som Kondolerer. Noen ganger bør man kanskje gi seg mens leken er god, og la triumfen stå for seg selv. Men nå har altså Nationaltheatret, Else og Feelgood Scene valgt å prøve seg på den vanskelige oppfølgeren. Denne gangen handler det ikke så mye om selve selvmordene familien har opplevd, men heller hvordan man som pårørende skal leve med det i ettertid. Forestillingen tar utgangspunkt i Elses psykologtimer og de samtalene og tankene som oppstår der.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Psykologen er den åpenbare røde tråden her og vi kommer hele tiden tilbake til han. Allikevel oppleves forestillingen som ganske usammenhengende. Premisset er tydelig, vi følger Elses tanker om det å leve videre etter tapet av sin bror, men disse tankene er fulle av digresjoner og uten et klart budskap blir det rotete.. Det hjelper lite at vi hele tiden vender tilbake til psykologstolen, når vi ikke skjønner hva de vil si oss med historiene. Det hele følger kanskje mer en standupform: Mange små historier og erindringer fra komikerens liv, med punchline på slutten. Det er jo her Else er best. Når hun får spille videre på vår latter og nærmest improviserer litt. Men dette er ikke bare et standup-show, det er også en teaterforestilling med blodig alvor og rom for å refleksjon. Denne delen av Gratulerer blir dessverre alt for tydelig regissert og oppleves ganske tamt.

Jula er en sentral del i Kåss Furuseths historie om brorens selvmord. FOTO: Øyvind Eide

Jeg ser at de prøver hardt, og tematikk som selvmord og hvordan man takler det, er viktig! Det er modig av Else å ta ansvar for dialogen med disse biografiske forestillingene, men akkurat her blir det verken fugl eller fisk. Forestillingen makter ikke å få fram det morsomste, ei eller det viktigste. Den lander liksom bare et sted midt i mellom. Else er stadig like sjarmerende og standhaftig, men det er ikke nok til å bære en times monologforestilling om et så vanskelig tema.

PS: Jeg forstår ikke hvorfor den heter Gratulerer…

Klokken har akkurat passert 18:45, og Den Andre Caféen fylles av et ungdommelig publikum. Rommet er kvadratisk, med en liten scene plassert diagonalt overfor baren. Praten i lokalet flyter lett, og det er hyggelig stemning i det showet er i ferd med å starte.

Kveldens panel f.v. Helene Abrahamsen, Veslemøy Mørkrid, Kristin Jess Rodin og gjest Siri Seljeseth. FOTO: Tormod Værvågen

Kveldens panel består av Helene (33) som har samboer. Veslemøy (35, blir 36 neste torsdag) som kan fortelle at hun dater; en fyr denne gangen. Kristin (29, blir 30) har kjæreste og lurer på om hun skal arrangere stor bursdagsfest eller ikke. Kveldens gjest er Siri (29, blir også 30), som skal ha Ringenes Herre-fest og innrømmer at hun har hatt mye kjæreste, men er for tiden singel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De fire snakker om uka som har gått, og ikke uventet er det #metoo-kampanjen og statsminister Erna Solbergs besøk hos Donald Trump som står i fokus. Det er tydelig at panelet ikke har satt seg veldig godt inn i Trumps ønske om innvandrere fra Norge, noe som gir denne delen av sekvensen en litt utilfredsstillende rytme. Ønsket om å snakke om noe de ikke helt har oversikt over oppleves litt påtatt.

En tilfeldig valgt publikummer blir bedt om å trekke tema for kveldens Litt sex og (mye) singelliv fra en bolle. På lappen står «Første møte med…». Panelet deler historier om og diskuterer sine første møter med seksualitet, flørting, forhold, utroskap og bedrageri. Her er mye humor inne i bildet og samtalen flyter slik man ønsker. Publikum både humrer og ler, nå koser vi oss.

Selve konseptet er veldig bra, men jeg ønsker meg et høyere tempo og mer spisset fortellerteknikk. Panelet oppleves som litt for homogent, noe som resulterer i en noe monoton dynamikk i showet. Dette til tross, jeg koste meg, og tar gjerne turen tilbake for å få med meg mer Litt mer sex og (mye) singelliv.

Lytt gjerne til podcasten og ta turen til Den Andre Caféen søndag 11. februar kl. 19:00.