Det er ikke å legge skjul på at teaterbransjen er en vanskelig vei å gå. Den krever mye ressurser, tilbyr få jobber, og ikke minst er det mange om benet! Men for noen brenner kjærligheten for faget så sterkt at utfordringene bare må takles – og grensene må tøyes. Noen tar rett og slett tøylene i egne hender. Vi har pratet med to slike mennesker, Maren Eikli Hiorth (25) og Truls Toftnes (27), som ved siden av jobb og studie har viet sin tid til å lage teater. I morgen er det urpremiere på Hvor nært kan jeg komme, en splitter ny forestilling av og med nyutdannede kunstnere.

Både Truls og Maren gleder seg til å få vist frem forestillingen til publikum i morgen! FOTO: Stine Sørensen.

Vi setter oss ned ved trappen til Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), et av lokalene hvor ensemblet har øvingene sine. Maren har sin bakgrunn fra Drama og Teaterkommunikasjonslinjen på OsloMet, samt et år med pedagogikk på Khio. Hun jobber vanligvis som teaterpedagog, og nå er hun også produsent, manusforfatter og skuespiller. For et og et halvt år siden gikk hun sammen med to andre skuespillere, Idun Daae Alstad og Mathilde Dokka Sveen, og sammen fikk de ideen til Hvor nært kan jeg komme. I fjor besluttet jentene å skape friteatergruppen müde, og forestillingen blir deres første produksjon. Det har vært en lang reise, men i morgen er det endelig klart for urpremiere! 

“Det er krevende arbeid på veldig mange plan, du får aldri helt fri,” forklarer Maren. “Men hvis man har en genuin kjærlighet for faget, så blir man motivert.” Hun legger ikke skjul på at det har vært vanskelig å sette opp en forestilling fra “scratch”, men at lidenskapen for historien har vært en felles motivasjon for alle involverte. “For Idun, Mathilde og meg har det alltid vært historien som har gjort at vi har kommet tilbake, selv når det har vært veldig krevende. Det er derfor vi står her, et og et halvt år senere, og kan vise frem en forestilling vi er veldig stolte av,” forteller Maren.

Hvor nært kan jeg komme tar for seg kjærlighet, kommunikasjons og dagens datingkultur. “Vi ønsket å se på hva denne kulturen gjør med oss som mennesker, med tanke på selvbilde, mental helse og ansvarsfraskrivelse,” forklarer Maren. “Vil noen egentlig binde seg i vår tid? Hvor finnes den ekte kjærligheten?” Det er store spørsmål som stilles, og tematikken er brennende dagsaktuell. Går det egentlig an å komme nærme hverandre i en virtuell verden? “Vi er tre ganske ulike jenter som hadde de samme tankene, så da var man kanskje inne på noe,” ler Maren. Målgruppen er ungdommer og voksne mennesker, og som Maren forklarer så beveger datekulturen seg mer og mer inn på det rene virtuelle. “Snart vet man ikke om noen annen virkelighet. Hvis man ringer på døren nå for å spørre noen på date så er man utenfor normen,” sier hun.

Det er spennende tematikk Maren, Idun og Mathilde har tatt tak i, og målgruppen er midt i blinken for Teater Ungdom! DESIGN: Truls Toftnes.  

Med seg har de Truls som regissør. Han går nå siste året på Drama og Teaterkommunikasjon på OsloMet, og har tatt forestillingen med som en del av sin bacheloroppgave. Maren og Mathilde så hans regieksamen i høst, og begge ønsket å få han med på laget. Maren har selv gått regi, men ønsket ikke å regissere i tillegg til å stå på scenen. “Det hadde blitt altfor nært,” ler hun. Truls ble med en gang interessert i både manus og ideen, og kom med sine egne tanker. “Vi skjønte fort at vi hadde de samme tankene om både tema og stykket,” forteller Truls og legger til, “Ved å kombinere to kommunikasjonsformer, nemlig å snakke ansikt til ansikt eller via meldinger, så skaper vi en helt ny form for kommunikasjon. En form som ikke kan utforskes noe bedre sted enn på scenen,” forklarer han.

Med seg på laget har de åtte unge skuespillere. I tillegg til å være produsenter står både Maren, Idun og Mathilde på scenen, sammen med Bhkie Male, Odin Waage, Helene Eidsvåg, Ole Victor Corrall, Solveig Bjerre Petersen og Thomas Ottersen. De fleste er nyutdannet og jobber som freelancere. Ettersom det er en egenprodusert forestillingen så har det ikke vært mulighet å gi lønninger enda, og Maren og Truls innrømmer at det har oppstått utfordringer. “Det har jo vært noen amputerte øvinger, da skuespillerne har hatt andre jobber,” forteller Truls. “Men det var vi forberedte på fra starten,” legger Maren til. “Vi er jo alle i samme bransje, og vi var klar over at den situasjonen kunne oppstå når vi begynte.” De er begge enige om at det har vært bra med mange skuespillere på banen. “Vi har alle egne friske blikk og innspill, og sammen blir det kunstnerisk motstand,” forteller Maren. “Jeg etterlyste motstand fra start, så det fungerte veldig bra,” sier Truls.

Både Maren og Truls håper at premieren blir starten på en videre utvikling av forestillingen. Drømmen er å kunne selge den til skoler, og dra på turné. “Vi vil jo vise den til folk, og da spesielt til ungdom som er målgruppen,” sier Maren. De har allerede fått samarbeidspartnere i Oslo og omegn, og Maren legger til at det er en viktig ressurs når man vil sette opp noe selv. “Gode samarbeidspartnere er enormt viktig, og det hjelper masse å snakke med folk som selv er i bransjen.”

Vi i Teaterungdom heier på de som tør å satse på det de brenner for, og vi heier på Maren og Truls og resten av gjengen som skal stå på scenen i morgen! Dette er mennesker med bein i nesa og vi gleder oss til å følge med på gruppen müde og se hva de får til. Vi oppfordrer alle til å ta turen innom Sentralen i morgen for å se Hvor nært kan jeg komme. De spiller kun to ganger så her må man smi mens jernet er varmt! Eller hvem vet, kanskje dukker forestillingen opp på skolen du går på? Vi krysser fingrene!

Det er tidlig mandag morgen når jeg slår nummeret til forfatter og regissør Ane Aass. Østlendingen har for lengst bosatt seg i Trøndelag, og stiller derfor gledelig til et telefonintervju med Teaterungdom. Aass er hjernen bak forestillingen Tjidtjie, et av gjestespillene under årets Heddadager, som omhandler en nærmest ukjent side av den sørsamiske kulturen.

Regissør og forfatter Ane Aass har forsøkt å dykke ned i den sørsamiske kulturen og deres skjulte historie. FOTO: Silje Kolaas

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gjennom røret høres en lun og vennlig røst. Ane er i slutten av førtiårene, og har i flere år regissert, skrevet og produsert forestillinger innenfor det performative feltet. “Jeg har holdt på med dette siden 2000-tallet, så jeg var godt voksen da jeg begynte å undersøke hvordan man kan få historier i scene” forteller hun. Forestillingene hennes er gjerne sjangeroverskridende, der musikk, dans og tekst er likestilte elementer. I Tjidtjie er også intervjuer en del av prosessen. “Jeg har laget en del forestillinger de siste årene, med grunnlag i intervju, så jeg har skrevet noen stykker på den måten”. Mange av stykkene tar utgangspunkt i en problemstilling som er aktuell, som blant annet det å være gammel, eller å være handicappet. Denne gangen handler det om å bli sendt på internat som 6-åring.

Hvordan er det å reise fra mamma og pappa som 6-åring? Hva er lengsel? Hva er redsel? Tjidtjie prøver å svare på nettopp disse spørsmålene. ILLUSTRASJON: RhodeAass produksjoner

“Jeg har ingen samisk bakgrunn, men det var ei venninne av meg som fortalte om sin internatopplevelse på 90-tallet. Jeg ble veldig berørt av å høre om 6-7 åringer som flytter hjemmefra”. Det er rundt 5 år siden hun startet prosjektet med intervjuer av tidligere internatbarn. “Jeg begynte bare å skrive, uten noe spesielt formål. Jeg var bare så berørt av det. Etter hvert tenkte jeg at det kunne være fint om flere fikk se og vite om dette”. Aass fikk med seg Turnéteatret og Åarjelhsaemien Teatere og kunne begynne å utarbeide en forestilling. På grunn av sin manglende samiske bakgrunn, var det viktig for regissøren å få med seg samiske støttespillere. “Med Åarjelhsaemien med på laget fikk jeg på en måte mer belegg for å sette det opp. Og så fikk jeg inn samiske aktører, og da ble det trygt etter hvert. Jeg var spent på om det ville kommunisere i starten”. I Tjidtjie har hun blant annet med seg den sørsamiske skuespilleren Marja Lisa Thomasson og joiker Charlotta Kappfjell, men det verbale språket i forestillingen er allikevel norsk.

“Jeg skriver norsk, og det er viktig å kunne fortelle historien til dem som ikke vet om den også. Utenom de affekterte, er det få som vet om det! Det har vært et valg om å kunne nå flere.” Men forestillingen er ikke teksttung, det er kun få ord her og der, og mye joik, musikk og dans. Aass har ønsket å vise fram essensen i historien og følelsene. “Hva er essensen av å være barn og redd for å sove? Hva er essensen av å lengte hjem? Av sommerfjellet? Man må tørre å hvile i det stillestående og redde”.

Skuespiller Marja Lisa Thomasson forsøker å portrettere den seks år gamle jenta som må flytte på internat. FOTO: Erik Børseth

Ane er en av få norske kunstnere som tar tak i samiske problematikker og historier. Hun innrømmer selv at det er med ærefrykt man går inn i det. “De samiske fortellingene er fortsatt underkommunisert. Vi har ikke samisk på skolen en gang, og vi blir redd for å spørre fordi vi kan så lite. Man blir redd for å gjøre feil. Det er så sårbart fordi samene historisk sett har opplevd å ikke ha grunn til å stole på utenforstående”.

Etter å ha turnert med forestillingen i Trøndelag, er tilbakemeldingen fra publikum positiv. Selvom enkelte kan finne fortellingen fremmed, opplever flesteparten det som både sterkt og viktig å lære om denne skjulte praksisen. “Vi er vant til at barn på internat er en 50-tallshistorie. Hvorfor vet jeg ingenting om dette? Det er jo nær kultur”. Man kan kjenne Anes engasjement gjennom røret. Dette har berørt henne, og det kjennes ut som at vi óg vil bli det. Det får vi svar på 12. juni. Følg med!

Om en måned er det duket for en stor teater-happening i Oslo når Heddadagene arrangeres for andre gang. Vi tok en prat med prosjektleder, Kjetil Falkum, for å få høre mer om årets festival, og hva vi har i vente! 

For å ta det fra starten;  Heddadagene er resultatet av et ønske om å skape en festival hvor man kan samle hele teaternorge i en by. Det var representantene i Norsk teaterleder forum, altså teatersjefene fra institusjonsteatrene i landet, som gikk sammen om denne idéen og startet Norges største teaterfestival.  Heddadagene ble arrangert for første gang i juni 2017, i forbindelse med den årlige utdelingen av Hedda-prisen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er kremen av kremen som er valgt ut for når teatrene sender sine beste forestillinger til Heddadagene! FOTO: Hentet fra Heddadagene.no. 

Teatrene får selv velge hvilket stykke de skal sende til festivalen, og målet er at så mange teatre som mulig er representert. Det er dyrt å dra på turné, og i og med at dette er teatre som allerede får statsstøtte, er det lite ekstra å hente økonomisk. Stykkene som får delta på festivalen må derfor velges med omhu. Det er en stor kabal som skal legges i forhold til hvilke stykker som skal spilles på hvilke scener, og størrelse på scenen har også mye å si i forhold til hvilken forestilling som kan velges. Mye av jobben til Kjetil går ut på å koordinere alt dette. I tillegg til over 40 forskjellige forestillinger, blir det også et fagprogram med forelesninger, debatter og andre spennende arrangementer. Det er bare å kaste seg rundt om man skal få med seg alt. 

Kjetil forteller at gjestespillene er satt opp i en spilleplan som gjør det mulig å rekke alle de forskjellige forestillingene om man skulle ønske det. Dette er en gylden mulighet til å se et bredt spekter av forestillinger fra hele Norge, og gjett om vi gleder oss! Vi har også fått anbefalt noen forestillinger som er spesielt rettet mot ungdom, og noen av disse vil dere få en presentasjon av i ukene frem mot festivalen. 

Det blir et eget festivalområde utenfor Nationaltheatret hvor man finner informasjon om alle forestillingene og arrangementerne under Heddadagene. Her blir det også et telt hvor det skal spilles barneforestillinger, i tillegg til at Tigerstadsbussen kommer på besøk noen dager. Kjetil kan også friste med åpne fester hvor det er mulig å møte skuespillere, samt flere spennende foredrag. Han trekker spesielt frem det han kaller “Morgenbladet salong” 16. juni, hvor det blir fokus på teaterets rolle i samfunnet i dag. Etter 10 fullspekkede dager avrundes festivalen med den årlige utdelingen av Heddaprisen.

Festivalen går av stabelen 8. juni, og hele programmet finner du på Heddadagene.no. 

Vi gleder oss! Gjør du? 

På lørdag er det urpremiere på Haunted – The musical, og vi tok en rask prat med skuespiller Ingrid Brenli midt i oppkjøringen.

Ingrid Brenli (24) er fra Hadeland og har holdt på med sang, dans og teater så lenge hun kan huske. Hun skjønte fort at det var dette hun ville satse på, og etter et år på Romerike folkehøyskole, startet hun på Musikkteaterhøyskolen. Der gikk hun ut med bachelor i 2016. Det var også i 2016 at hun ble kjent med skaperen av forestillingen Haunted, nemlig Harriet Müller-Tyl. Müller-Tyl har jobbet som musikalartist i Wien i over 20 år, men har nå slått seg ned i Ås hvor hun underviser i sang, samtidig som hun skriver og setter opp egne musikaler. Brenli forteller at hun ikke på noen måte var i tvil da kollegaen spurte om hun ville bli med på det nye prosjektet Haunted.

Foto: Harriet Müller-Tyl

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Jeg syntes historien virket veldig spennende, og det å få være med å forme sin egen karakter fra starten er jo helt gull”, sier Ingrid, og legger til at forestillingens humor og dens såre punkter også gjorde at hun falt for den. Forestillingen handler om Lord Lucas, Lady Anne og deres tjenestepike som alle ble myrdet for 100 år siden, og nå hjemsøker huset hvor det nyforelskede paret Lily og Martin flytter inn i. I følge musikalens hjemmeside er forestillingen “meget løst basert på en mulig sann historie”. 

I castet finner vi både amatører og profesjonelle, og Ingrid trekker fram det gode miljøet blant skuespillerne som noe av det beste med produksjonen. Det å ha gode medspillere og scenearbeidere har gjort prosessen mye lettere. De har kost seg med utvikle denne forestillingen, som i helgen settes opp for aller første gang! 

Vi i Teaterungdom syns det er kjempe gøy med urpremierer og gleder oss til å se Haunted – The musical i Ås på lørdag! Bli med du også!

– Kamilla

Nina Terese Håland – eller Ninni som hun kalles blant kjente – er en sprudlende, nyutdannet dramapedagog med et spennende og kult teaterprosjekt i hendene. Ninni har nemlig startet en dramagruppe for ungdom, som utover høsten og vinteren skal la seg inspirere av det internasjonale teaterkonseptet “mot uten grenser”. Vi møtte henne på Forandringshuset Grønland for en liten prat. Her er fem punkter om prosjektet, fra Ninni selv!

Ninni utenfor Forandringshuset på Grønland. Foto: Mari Noodt

1. Hva er “mot uten grenser”?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Mot uten grenser” er et prosjekt som tar utgangspunkt i Kerry Kennedys bok “Speak truth to power” – full av intervjuer og historier fra menneskerettighetsforkjempere verden rundt. Videre har det blitt utarbeidet et manuskript og et undervisningsmateriale. Dette har vært grunnlaget for flere dramagrupper og deres oppsetninger verden over! Etter en kickoff på Nationaltheatret, står nå Oslo og Norge for tur.

2. Hva betyr dette i praksis?

Dramagruppa vil bruke boka og historiene som inspirasjon til å finne temaer og saker som er viktige for medlemmene. Vi vil også jobbe frem mot en forestilling eller visning, men innholdet er det gruppa selv som blir enige om – det skal bety noe for dem som er med!

3. Hvorfor starte opp dette prosjektet i Oslo?

Vi vil ha en dramagruppe som jobber med noe betydningsfult for osloungdommer. Innholdet skal være aktuelt og viktig, og da er det ungdommene selv som setter premissene. “Mot uten grenser” viser oss forbilder for et slikt arbeid, og gir ideer til viktige temaer.

4. Hvordan kan man bli med?

Er du mellom 13-26 år, er bare å møte opp på Forandringshuset på Grønland hver onsdag fra 18.30-20.30. Forandringshuset er et ungdomshus midt i Grønlandsleiret, og det er åpent for alle unge i byen. Ved å betale 50kr for medlemskap i dramagruppa i høst, får du også tilgang til alt annet som skjer på huset.

5. Hva skjer på øvelsen?

Mye av tiden nå i starten går ut på å bli kjent med hverandre og bygge opp en gruppe som har lyst til å jobbe kreativt sammen. Øvelsen består av ulike leker, gruppe- og improviseringsoppgaver. De vil også inneholde samtaler om og dypdykk i “Mot uten grenser”, og videre kreative øvelser omkring temaer og historier.

Boka og undervisningsmaterialet. Foto: Mari Noodt

Vi i teaterungdom heier på de som vil bruke de unges tanker og kreativitet og gleder oss til å se hva denne gruppa kan lage sammen! Vi oppfordrer alle våre lesere til å ta en titt innom gruppa på onsdag!

PS: det serveres til og med middag kl 18.00 👍🏼

Hilsen Mari

Heddadagene er over for denne gang. En ny festival, som Teaterungdom heier videre på! Midtveis i festivalen var vi så heldige å få treffe på teatersjefen ved Haugesund Teater, nemlig Erik Schøyen. Her kommer en liten oppsummering av en hyggelig samtale med en enda hyggeligere mann!
 

Som de fleste teatersjefer i dette landet, er han en opptatt mann i disse festivaldager, men Erik Schøyen tar seg allikevel tid til en liten prat med oss. Han befinner seg midt mellom opprigg for egen forestilling, møte i ulike organisasjoner og styrer, foredrag om nytt digitalt verktøy for teaterproduksjon og samtaler med andre teatersjefer. Dette er både en politisk og kunstnerisk engasjert mann!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Heddadagene er ikke bare en arena for publikum å se forestillinger og teatrene for å promotere. Det er også en stor (og etterlengtet) møteplass for bransjen. Et sted de kan treffes, diskutere og åpne for nye samarbeid. Her møter man kollegaer fra andre teatre, og sjansen for å møte noen man har jobbet med tidligere er stor. I en bransje hvor man jobber mye frilans er det naturlig å flytte på seg. En festival som denne blir et naturlig samlingspunkt, og ser ut til å være til stor glede for Erik og de andre involverte. 

Til Heddadagene har teatrene selv fått bestemme hvilken forestilling de vil vise fram, og Erik har tatt med seg overskuddsprosjektet “Pieta”. En monologforestilling som kunne settes opp fordi Grease gikk over all forventning. Erik forteller oss at Grease var hans første oppsetning som teatersjef på Haugesund teater. I følge Erik har den amerikanske 50-talls stilen satt sitt preg på områdene rundt Haugesund, og musikalen Grease ble derfor et naturlig valg. Det er viktig for ham å sette opp noe publikum kan føle tilhørighet til og kjenne seg igjen i, og med Grease traff han virkelig. “Pieta” derimot var en forestilling uten altfor store ambisjoner publikumsmessig. Likevel slo den godt an, og har spilt mange flere forestillinger enn først tenkt. Dette begrunner Erik med en herlig hovedrolleinnehaver, som virkelig bærer teksten og skaper en god relasjon med sitt publikum.

I et lite samfunn hvor teatret står sterkt, er det viktig å ta de riktige valgene, noe det virker som Erik har klart med glans. Han er opptatt av at alle skal få muligheten til å vise seg, og Haugesund Teater er kanskje det eneste teateret i Norge som nærsagt alltid har audition til forestillingene sine. Dette har resultert i et bredt spekter av skuespillere, og mange nyutdannede har fått sjansen til å kaste seg ut i arbeidslivet, bl.a. i oppsetningen av Grease i fjor og i Jesus Christ Superstar som har premiere 12. oktober i år. Erik forteller også at skuespillerinnen vi skal få se i Pieta senere samme kveld, Janna Kari Kvinnesland, aldri kom inn på den skuespillerutdannelsen hun ønsket, men har hatt en god karriere som skuespiller hjemme i Haugesund. Haugesund teater har omfavnet henne og gitt henne sjansen til å stå på scenen på hjemmebane opptil flere ganger. “Hun fikk denne rollen fordi hun er en veldig varm skuespiller, som jeg mener er essensielt for akkurat denne oppsetningen”. Erik skryter mye av Janna Kari. Han er selv en varm og karismatisk type, og vi forstår at Haugesund teater har kapret en flott teatersjef – noe som gjenspeiles i gode forestillinger.

– Mari og Kamilla 

“It`s to much!” Jeg møter Anne-Cécile på hennes kontor på Black Box Teater. Heddadagene raser fremover, det er for mye man skal rekke, på for lite tid. Spesielt om man er teatersjef. Anne-Cécile har vært i stillingen et drøyt år nå og har tydelige planer for teatret. Teaterungdom.no er så heldige at vi får gjøre et kort intervju en dag med altfor få timer, som hun sier “It’s to much”!

Foto: OHKongsvik

“Vi jobber med å åpne teatret. Mot byen, mot området og mot samfunnet. Jeg har også lyst til å få inn flere produksjoner fra utenfor Europa, men det er jo dyrt. Det er viktig at teatret jobber for hele samfunnet. For eksempel må foreldre og barn kunne dele felles opplevelser, de må kunne se verdens kompleksitet sammen, få en felles estetisk opplevelse. Det å åpne teatret for ulike publikumsgrupper er viktig”. Anne-Cécile er en sterk kvinne. Hun er tydelig, engasjert og elegant. Ord som fellesskap, samfunnsansvar, togetherness og det å være åpen går igjen. Det er viktig for henne at Black Box Teater skal være et sted alle kan dra og føle seg hjemme. Det skal ikke være en høy dørterskel her. “Nå under Heddadagene har vi to forestillinger for barn her. Vi har også en forestillingsserie, Klassikere for kids, på huset. Teateret er jo for alle.”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“I tillegg til å åpne teateret er det viktig å styrke det kunstneriske programmet. Å være in tune med dagens kunstnere. Vi må jobbe med å finne sterke samarbeidspartnere slik at vi kan tilby det som trengs for kunstnerne. Bygge nettverk, være på kunstnernes side.”

Selv har jeg har hørt flere si at Black Box føles som et skummelt og krevende teater. At det kun er forestillinger for en type mennesker her. Dette er stikk i strid med det teatersjefens ønsker. Black box teater er åpent for alle, det har jeg teatersjef Anne-Cécile Sibué-Birkeland sitt ord på.

– Helge Langerud Heikkilä

Det har etterhvert blitt en dårlig skjult hemmelighet at vi i Teaterungdom elsker Gjertrud Jynge. Enten hun står i front av storslagne produksjoner som Edda og Andre Verdskrigen, eller forteller om egen familiehistorie i Frå Landevegen, er Jynge et navn våre faste lesere har bitt seg merke i. Gjertrud leverer alltid, også når vi treffer henne for en kort prat mellom slagene under Heddadagene.

Gjertrud Jynge, slik vi kjenner henne fra skuespillerveggen på Det Norske Teatret

Vi setter oss ned på Kafe Løve. Gjertrud Jynge er en liten dame med mørkt hår, stram sminke og nordnorsk dialekt. “Jeg liker Det Norske Teatret, jeg liker jo å spille på nynorsk. Det er jo mitt språk. Så lenge jeg slipper sånn østlandsk aksent da, hvis jeg skal snakke nynorsk med østnorsk aksent får jeg ikke mee mæ mæ!” Gjertrud smiler mye. Hun holder stø blikkontakt og lytter til både spørsmål og skryt (vi måtte jo skryte litt!). “Til høsten spiller jeg Fru Alving, fra Ibsens Gjengangere, på Riksteatret. Så da får jeg reist mye rundt. Det blir en ny erfaring. Jo flere erfaringer man utsetter seg for, jo rikere blir man”. Vi spør om familie, om ungdomsårene og om teatret. Gjertrud forteller at hun har to barn, at hun tidlig visste at hun ville bli skuespiller, en drøm hun hadde arvet av moren. Hun forteller også at hun slet mye med nervøsitet tidligere, og var både redd og stresset mens hun gikk på Teaterhøgskolen. At hun etter utdannelsen jobbet på Rogaland teater og så havnet her, på Det Norske Teatret. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Praten går lett og vi kommer inn på Edda. Den virkelig store produksjonen til teatret denne våren, en forestilling som er Heddaprisnominert, hvor Gjertrud spiller en av hovedrollene. “Jeg har jo jobbet med Robert Wilson før, og vi har holdt kontakt. Jeg er fryktelig glad i Bob. Han sier at det viktigste er to listen and to have fun. Det tror jeg på. Det å lytte er uvurderlig”. Forestillingen skal videre til Århus, Reykjavik, New York og kanskje mer. Mange av forestillingene til Gjertrud er fortsatt i spill. Edda lever videre, det samme gjør Sorga kler Elektra og Frå Landevegen. “Første dag på gulvet, med Edda, da fikk jeg bare kjeft, alt var galt. Jeg fikk høre at jeg bare spilte til fjerde rad… Det var tøft.” 

Flotte Gjertrud Jynge

Vi spør mer om ungdomsårene hennes, om hvordan hun var som ung, om hun hadde noen interesser, hobbyer, utenfor teatret. “Jeg var nok veldig ordentlig. Jeg hadde to eldre søstre. De hadde liksom brukt opp hele ungdomsopprøret, så det var liksom ingenting igjen til meg. Som ungdom var jeg politisk engasjert, og sang i kor. Jeg var også med i studentradioen.” Gjertrud forteller og vi lytter, vi spør og hun lytter. Det å lytte går igjen. Plutselig er tiden ute, Gjertrud skal videre å se en forestilling. Tiden flyr under Heddadagene. Vi må løpe videre, men det var godt med en snau time på kafe. En snau time hvor vi bare kunne lytte, til Gjertrud Jynge.

😀

– Helge og Kari
 

Det er ikke til å stikke under en stol at en storskalaproduksjon som Edda på Det Norske Teatret krever mye og mange ressurser. De har kapret en verdenskjendis av en regissør, men Robert Wilson er ikke en supermann – han kan ikke gjøre alt alene. Nei, han stiller med et helt maskineri av dyktige teaterfolk i ryggen. Vi var så heldig å få møte to unge jenter som i det siste har brukt all tid og energi på å hjelpe Wilson i havn med forestillingen.

Fine jenter (Desiree og Mari)

Vi møter to sprudlende jenter i foajeen til Det Norske Teatret. Mari og Desiree kjenner godt til huset etter seks intense prøveuker, så vi slår oss komfortabelt ned på Kafé Løve for en liten prat. Jentene har begge sin bakgrunn fra Akademi for scenekunst i Fredrikstad. Desiree gjør seg nå ferdig på skuespillerlinjen, mens Mari har gått linjen for scenografi. Og det er neppe en tilfeldighet at noen fra denne skolen skulle få jobbe med selveste Robert Wilson… Regissøren sitter nemlig i styret ved skolen og en av professorene er hans faste høyre hånd, ko-scenograf Serge von Arx. Det er allikevel et nåløye å komme gjennom og de er begge overlykkelige for å ha fått en slik unik mulighet! “Bob er jo beryktet” kommer det fra Desiree. Det sies både med ærefrykt og beundring.

Desiree har gjennom prosessen vært en av Wilsons nærmeste regiassistenter. Hun har jobbet tett opp mot skuespillerne i møtet mellom skuespillere og regissør. I følge henne er spillestilen og arbeidsmetoden til Wilson uvant for mange av skuespillerne, og hun har måtte prøve å “oversette” hans instruksjonene og gjøre dem håndgripelig. Maris oppgave har vært som assistent for scenografen. Hun forklarer at hun gikk inn i produksjonen med en tanke om å være en svamp: å bare kunne trekke til seg alle inntrykk, all lærdom og erfaring. I tillegg har hun også fått muligheten til å sette til livs egne skisser og ideer (la du merke til den store ormen? Jepp, den har Mari tegnet!).

De forteller begge engasjert om en prosess med et intenst fokus på arbeidet. Alle skal være på plass samtidig og hele tiden, både skuespillere, lyd og lys, kostyme, scenografi… For de er alle like viktige i prosessen og skal videreutvikles på lik linje. Nettopp av den grunn legges det også et stort press på de involverte. Det handler hele tiden om å finne den beste løsningen på regissørens ønsker, og gjennomføre dem så fort som mulig. Begge understreker flere ganger at “han er jo kompromissløs”, men at det også er nødvendig for å oppnå de resultatene han gjør. Det er det på scenen som er det viktige, og alle jobber mot et felles mål: At forestillingen skal bli så bra som overhodet mulig.

Nå går veien videre med eget teaterkompani og musikaloppsetning, og en liten etterjobb for Edda. De har nemlig fått i oppgave å lage en arbeidsbok hvor alt som skjer i forestillingen skal dokumenteres. Edda skal nemlig reise videre ut i verden, og da er de avhengig av å vite akkurat hvordan det skal gjøres. Det skal jo ikke inngås noen kompromiss her!

Noen ganger så er det sånn at noe er så kult, og viktig at man blir helt redd for å skrive om det. Man begynner plutselig å tenke, “men hva om jeg skriver noe feil?” Slik har det vært med ungTEKSTakerhus. Et fantastisk prosjekt som vi i Teaterungdom selvfølgelig har fulgt nøye med på uten helt å vite hva vi skal skrive om det. Uten helt å tørre å skrive om det. Før nå!

Akershus teater står bak prosjektet hvor ungdommer har kunnet sende inn tekster til en manuskonkurranse. 6 vinnere ble plukket ut, og disse er med på et intensivt skrivekurs bestående av workshops, samlinger, lesninger, dramaturgisk hjelp og mye mye mer. En fantastisk mulighet for unge dramatikere. Denne uken har gjengen inntatt Dramatikkens hus hvor elever fra Lillestrøm VGS leser utdrag fra manuskriptene dere. Vi var tilstede for å høre på, snakke med noen av deltagerne, og rett og slett for å tvinge oss til å skrive noe om ungTEKSTakerhus.

Elever fra Lillestrøm VGS leser nyskreven dramatikk på Dramatikkens hus i Oslo

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er fredag og vi ankommer Dramatikkens hus “En odelsgård og kompetansesenter for norsk dramatikk” i følge kunstnerisk leder Line Rossvoll. Vi ønskes velkommen til lesning og dagens to dramatikere blir presentert. Det er Trond-Petter Aunaas(19) og Maria P.M Nygren(23) som står for fredagens dramatikk. De sitter i salen med oss når vi får høre utdragene fra deres verk. Det er to veldig forskjellige tekster vi får høre. “Døden Døden” (av Trond-Petter) som handler om ulike menneskers møte med døden, og “Hvorfor gråter du?” (av Maria) som handler om fire personer fanget i et rom hvor konflikt oppstår. Begge er spennende og gjør meg nysgjerrig på resten. 

De to unge dramatikerne. Kule typer

Etter lesningen møter vi de to spirende dramatikerne. Vi begynner med å spørre hva slags erfaring og bakgrunn de har med å skrive dramatikk. Maria forteller at hun har en bachelor i skuespill fra Westersdals ACT og har tidligere skrevet to skuespill som hun har framført med teatergruppen sin. Trond-Petter går siste år på Lillestrøm VGS på IB-linje og har tidligere utgitt egen lyrikksamling samt skrevet manus for film og revy. De forteller videre om hva det er de ønsker å formidle med tekstene de skriver. “Jeg vil skape en form som skaper debatt!” sier Maria engasjert. “Vi trenger skuespill som provoserer og får folk til å tenke.” Hun snakker om de tabubelagt temaene som vi ikke egentlig vil anerkjenne, men som hun ønsker å belyse på scenen med dramatikken sin. “Det skal være litt som et slag i magen”, smiler hun. 

Trond-Petter snakker om hvordan han blander lyrikk og drama sammen. “Det er spennende å ta i bruk de lyriske virkemidlene, men samtidig passe på at det ikke blir for poetisk.” I likhet med oss fra Teaterungdom er han veldig glad for at Akershus teater har satt i gang dette prosjektet. “Det er viktig at nye unge stemmer kan bli hørt i teater-Norge,” sier han og vi snakker om hvordan de store institusjonene gjerne holder seg til den kjente dramatikken de vet er trygg. “Men Shakespeare er fortsatt Shakespeare uansett hvor mye nytt man gjør”, ler han. 

De forteller begge om hvordan denne prosessen har vært utrolig givende, men også slitsom. De har holdt på siden oktober og de er ennå ikke ferdige med prosjektet. Det ferdige resultatet skal ikke leveres før 18. februar og innen den tid gjenstår det både tilbakemeldinger, korrektur og finjusteringer. Minst to av de ferdige manusene kommer til å bli vist på Lillestrøm Kulturhus 27. mars. Vi heier på både Trond-Petter og Maria og alle de andre vinnerne som vi dessverre ikke fikk mulighet til å møte (denne gangen). Vi vet at vi i Teaterungdom i alle fall kommer til å sitte i salen den 27. mars og vi håper så mange av dere vil gjøre det samme! Dette er fantastiske saker og vi kan garantere at dere ikke vil ha sett det før!

Så hva var vi egentlig så redde for? Selvfølgelig kunne man ha skrevet mye mer om dette prosjektet. Man kunne sikkert ha skrevet mye bedre om det også. For dette er viktig. Dette er å ta ungdom på alvor. Når det er sagt er det jo ikke så farlig å skrive noe feil heller. Det skal dessuten noe til å dumme seg ut, når utgangspunktet er så fantastisk som ungTEKSTakerhus 

– Helge og Stine