“I løpet av det siste året har vi samlet hovedstadens dyktigste fortellere på Kulturhuset i Oslo for å konkurrere om å fortelle den beste selvopplevde historien til et forventningsfullt publikum. Interessen for StorySLAM har siden oppstarten i august 2015 gått i taket, og blitt større enn vi noensinne hadde drømt om.”

Slik starter StorySLAM Oslo presentasjonen av sitt store event som snart finner sted på Rockefeller i Oslo. (Sjekk ut facebookeventet her!). En festaften regissert av 8 ildsjeler som brenner for gode fortellinger. Vi i teaterungdom tok en prat med noen av menneskene bak fenomenet StorySLAM Oslo.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Vi fikk møte halve styret i StorySLAM Oslo. F.v. Stina Riebe Thygesen, Thor-Andre Walløe, Karoline Enoksen og Steinar Olberg. Vi tok kanskje noen bilder med perfekt rekke og flotte smil, men StorySLAM er gøy og latter, og smil og uhøytidelig, så da synes vi disse to bildene passer mye bedre.

 

“Mennesker har jo alltid fortalt. Man forteller jo hele tiden. Om det er i lunsjen eller over telefon, så har jo alle noe å fortelle. Forskjellen er bare at her er det på en scene, det skal handle om deg selv og man bruker virkemidler fra fortellerkunst for å lage et kunstnerisk produkt”. Vi befinner oss i kjelleren på Høyskolen i Oslo og Akershus. Stina Riebe Thygesen fortsetter: “det er morsomt og gøy med fortelling. Vi ser at det kommer mange unge mennesker, derfor er det ekstra gøy å skulle være på Rockefeller, hvor det er 18 års aldergrense, mens det er 23 på Kulturhuset hvor vi har vært til nå.” GrandSLAM er en festaften hvor 9 fortellere skal fortelle i 8 minutter for å overbevise publikum og en fagjury bestående av kjente fjes som Else Kåss Furuseth og Siri Seljeseth. Konkurransen er morsom, men kanskje ikke det mest sentrale ved kvelden. “Det er jo ingen som egentlig bryr seg om poengene, det skal være feelgood og gøy” forteller Karoline Enoksen.

“StorySLAM er åpent for alle. Og om du ønsker å delta er det bare å ta konktakt. Vi holder også workshops og har en egen podcast“. Karoline smiler. “Dette er jo først og fremst kjempegøy. Vi har vært på Slottsfjell og nå skal vi på Rockefeller”. “Å fortelle innenfor dette formatet handler jo om å utlevere seg selv, det skal jo koste litt, uten at det er noe farlig i det. Det betyr bare at det man forteller er ekte og ærlig” Thor-Andre Walløe smiler lurt, “Det er nesten litt fortellermadness”. 

Hver StorySLAM er en ny opplevelse. Det er kanskje derfor Kulturhuset har blitt fylt opp gang på gang. Nye historier blir fortalt, nye mennesker i juryen og nye møter mellom fortellere og publikum. GrandSLAM blir også noe helt nytt. “Tilbakemeldingen fra Kulturhuset har vært at publikum blir helt stille. Enda mer stille enn under en vanlig debatt eller et foredrag. Det blir spennende å se hvordan dette slår ut på Rockefeller” forteller Steinar Olberg. Showet førstkommende mandag blir noe helt nytt, men formatet er velkjent.

Vi i teaterungdom gleder oss!

Det er fredag formiddag 28.oktober og vi har tatt turen til resepsjonen på Det Norske Teatret. Den 19.november er det premiere på familiemusikalen Påfuglen. En kritikerrost forestilling som har blitt satt opp på Trøndelag teater, som nå skal fylle hovedscenen. Presset er stort og teateret trenger et lokomotiv til å fylle hovedrollen som Påfuglmamma. Heldigvis har de Heidi Gjermundsen Broch!

Foto: Helge Langerud Heikkilä

“Heihei! Så hyggelig at dere vil snakke med meg da, skal vi ta heisen opp og sitte i kantinen kanskje? Så kan vi drikke litt kaffe”. Heidi er en liten dame som oser av varme og omsorg. Hun er stilig, rask i bevegelsene og har på seg en fargerik jakke over en enkel grå kjole. “Det er så mange herlige farger i forestillingen, så jeg blir nok litt påvirka”. Heidi er fast ansatt ved teateret og har arbeidet der i en årrekke, hun har portrettert en rekke store roller som Ronja Røverdatter og Eva Peron (Evita). Nå skal hun altså være Påfuglmamma i Påfuglen.

“Forestillingen handler om Påfuglmamma som må dra fra ungene sine og fuglelandet, til hundeland for å tjene penger slik at hun kan kjøpe seg et hus. I hundeland møter hun en Labrador og en valp” forteller Heidi. Tematikken er høyaktuell. Reisende folk som tjener penger på musikk, farger og barnhjertighet. Mennesker som gjør at urettferdigheten i verden kommer nær oss. Det er også derfor stykket har fått undertittelen en urettferdig musikal. Dette er en familieforestilling som stiller samfunnsaktuelle og politiske spørsmål, med varme og humor.

Foto: Fredrik Arff

“Det er så mye farger, musikk, rytme. Det er liksom en teaterlek, med et språk og virkemidler som man kun kan oppnå i teateret. Ikke andre steder,” Heidi er full av engasjement og følelser. Stemningen er lett og ledig. Vi smiler og ler, og mimrer om tidligere produksjoner på teateret. Det føles ikke som om vi holder et intervju. Det føles som om vi snakker med en venn. “Jeg sa til regissøren: gi meg en umulig oppgave. Det er tre ting jeg jobber med nå for å komme inn i rollen. Det er det skuespillertekniske. Å ha følelsene helt utvendig, Påfuglmamma har ikke noe følelsesmessig filter, hun viser akkurat hvordan hun har det der og da. Det andre jeg jobber med er sangen, det er en annerledes måte å synge på som noen folkeslag har i blodet. Det går ikke an å lære seg på 8 uker, så jeg må prøve og se hvor langt det rekker. Det var det andre. Det tredje er dansingen. DET ER SÅ MYE DANS. Så jeg skal synge, med følelsene utenpå, og danse samtidig. Så en umulig oppgave, det har jeg fått!” Heidi ler lett og drikker litt kaffe.

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Utsikten fra kantinen på Det Norske Teatret. Heidi sin nydelige fargerike jakke ligger på bordet.

Vi spør om hvordan det er å jobbe på et så stort teater, om hvordan skuespilleryrket er i dag. Heidi forteller at hun føler seg utrolig heldig, “det er en stor gave å jobbe her”. Hun elsker å jobber sammen med mennesker som tør å kaste seg ut i nye ting, helt uten sikkerhetsnett. Hun sier at Påfuglen er en fantastisk forestilling å jobbe på og at hun virkelig gleder seg til å gå på jobb. Jobben er ofte beinhard, de fast ansatte skal være som et lokomotiv for produksjonene de deltar i, men at det uansett er en gave. Hun forteller om to år på Lipa og tre år på Teaterhøyskolen. Om presset man kan oppleve på Broadway eller i London og om lykken over å arbeide hjemme i Norge. Dette er for henne – Å jobbe på Det Norske Teateret sammen med skuespillere som vil hverandre godt og som finner felles språk i forestillingene de gjør sammen. “Unnskyld,” Heidi har tårer i øynene. “Jeg blir bare så rørt når jeg tenker over hvor heldig jeg er”.

Heidi Gjermundsen Broch er en av Norges absolutte toppskuespillere innenfor musikkteatersjangeren. I disse dager forvandles hun til Påfuglmamma. En rolle full av farger og utvendige følelser. En mor med omsorg og varme som gjør hva som helst for de hun er glad i. Etter å ha møtt Heidi en tidlig fredagsmorgen tyder alt på at rollen er på plass.

– Helge

Rina Mariann Hansen presenterer seg som mor, nærmer seg 40 og ser på Skam. Hun har vært ungdomspolitiker i AUF og jobbet mye med økonomi og budsjetter. Hun har sett på de store linjene, sett fremover. Nå får hun endelig være tettere på folks hverdag. Rina Mariann Hansen jobber med å fylle byen med mening. Hun er byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo.

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Oslo Rådhus, ganske kult møtested

For to uker siden sto jeg i heisen på vei oppover i rådhuset. Togstreiken hadde hindret mine medsammensvorne fra å bli med så jeg følte meg fryktelig liten, nervøs og alene. Rådhuset i Oslo er høyt, oppe i høyden er utsikten fantastisk, jeg så fjorden, jeg så byen og jeg så festningen. Jeg blir tatt godt imot av den ene smilende kvinnen etter den andre. Til slutt kommer Rina gående. En liten blid dame som i litt over et år har jobbet: “med å fylle byen med mening”.  “Vil du ha kaffe? Vi har fått ny kaffemaskin”. Kaffemaskinen er mer som et flyvende kaffemonster! Den skifter farge og ser ut som om den skal lette. En UFO! Men tonen er satt, dette møtet blir overhodet ikke så skummelt som jeg hadde fryktet, Rina er blid, imøtekommende og spørrende. Rådhuset føles varmt og inkluderende.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg spør Rina om hvordan hverdagen som byråd er, hva byrådet jobber med nå om dagen og hva som gjøres for de unge innen kultursektoren i byen. “Byrådet har en helt tydelig ambisjon om å gjøre kulturen i byen tilgjengelig for alle. Det er viktig at man kan delta på like vilkår. Derfor forsøker vi å finne ut hva som finnes innenfor barneteater i byen. Vi vet for lite, vi trenger kunnskap. Vi støtter Tekstlab, Tigerstadsteateret, og Den Mangfoldige Scene. Vi har også fått på plass et eget mål i budsjettet som går ut på at barn og unge skal ha rett på kulturopplevelser”. Rina snakker med engasjement og nysgjerrighet. Til stadighet spør hun: “Men hva synes du?”. Intervjuet blir til en samtale, akkurat slik vi i teaterungdom ønsker det.

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Nydelige Rina Mariann Hansen (dårlig fotograf dessverre)

“Innenfor idrett virker det helt åpenbart at man må ha bredde for å få frem topper. Det er hele idrettsnorge bygget på.” forteller Rina. Her ligger det et potensiale innenfor kulturen. Det er viktig at kultur også satser bredt. “Vi flytter nå den kulturelle skolesekken over til kultursektoren i kommunen, på denne måten blir dette tilbudet en del av kulturen. Det synes jeg er flott”. Jeg opplever Rina som stolt over det hun har fått til i løpet av sitt første år. Jeg prøver derfor å utfordre litt og spør om hva byrådet konkret gjør for ungdommer, særlig innenfor teatersektoren? Rina svarer at det er vanskelig å lage tilbud som treffer ungdomssegmentet. “De som ikke drar på kultur med foreldre, men heller ikke er gamle nok til å komme inn steder med alkoholsalg faller fort mellom to stoler”, sier hun… uten å komme med noe egentlig svar på hva som gjøres for å bygge en stol til disse også. 

Tiden går fort og min tilmålte time er unnagjort. Jeg har mange spørsmål som brenner i brystkassen, men er også veldig fornøyd med den praten jeg har fått. Med meg får jeg byrådets forslag til budsjett for 2017. Veien til en grønnere, varmere og skapende by med plass til alle. Rina oppleves som et byråd med oppriktig engasjement for byen og det hun jobber med. Jeg føler meg trygg på at barneteateret i Oslo vil bli styrket de neste årene. Teateret for dere ungdommer, det skal vi i teaterungdom.no følge godt med på. Så får vi se hva som blir sagt neste gang vi møter politikere. For dette skal gjentas.

Foto: Helge Langerud Heikkilä

– Helge
(Intervju gjennomført 11.oktober i Rådhuset i Oslo, bare se)

Neste uke braker det løs med festivalen Musikal-i-teten! Vi i teaterungdom tok oss en prat med Runa fra markedsføringsgruppa, for å finne ut mer om det som skal bli Nordens første musikkteaterfestival!

Det er studentene ved Musikkteaterhøyskolen i Oslo som står bak festivalen som en del av entreprenørskapsfaget. Lærerne på skolen satte i gang prosjektet da studentene begynte på Musikkteaterhøyskolen i 2014. De går nå i 3. klasse og har jobbet med festivalen gjennom hele skolegangen – nå nærmer de seg mål!

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Musikkteaterhøyskolen skal i utgangspunktet utdanne utøvende musikalartister, så det å skulle bruke et 10 poengs fag (av 180 poeng) til å skape en hel festival virker nesten umulig. Runa påpeker at dette har tatt enormt med tid, og mange av studentene har sittet oppe flere netter for å få ferdig søknader, avtaler og kontrakter i tide – noen få timer senere er de på plass i dansetimen, det er tross alt utøvende artister de har mål om å bli. Skolen går som vanlig fra 9-16 hver dag, så arbeidet med festivalen har nærmest blitt en deltidsjobb. For å sitere Runa: “Dette har vært et kappløp mot tiden”. Tidsfrister har vært deres største fiende, og det å faktisk få støtte til noe nyskapende innen musikkteater har også vist seg vanskelig.

Festivalen er Nordens første av sitt slag. De satser på nyskapende arbeid innen musikkteater og har fokus på at unge nyutdannede musikalartister skal få muligheten til å vise seg frem. Likevel har de vært strenge på at du må være ferdigutdannet for å få være med, for å sikre profesjonalitet. Musikkteater og musikaler blir ofte sett på som useriøse innen underholdningsbransjen, så målet med Musikal-i-teten er å vise andre aspekter enn de store Broadway musikalene som er fulle av glitter og glam.

I løpet av 3 dager vil du få mulighet til å oppleve tre større forestillinger, samt flere gratis konserter og debatter. I følge Runa er det ikke en spesiell forestilling som er i fokus, men hun legger ikke skjul på at de gleder seg veldig til danseteaterforestillingen Godos. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom det norske danseteatret Panta Rei og det litauiske danseteatret AURA som har turnert sammen rundt i Europa, og skal nå for første gang spille sin forestilling i Oslo.

De to andre forestillingene, Blanke Ark og 4real, er nyskrevne forestillinger som begge ønsker å vise flere aspekter ved norsk musikkteater. På hver sin måte tar de fatt på tematikken om hvordan det er å være ung i dag. Blanke Ark handler om en vennegjeng og hva som skjer når deres vennskap står for fall, mens 4REAL fokuserer på “generasjon perfekt” og hvordan sosiale medier kan påvirke oss.

Runa forklarer at det vanskeligste med festivalen har vært økonomien. De har inngått et veldig bra samarbeid med Det Norske Teatret, som innebærer at de får låne Scene 2 og Bikuben gratis, mot at 50% av billettinntektene går til teatret. Dette betyr at festivalen har en begrenset inntekt og er avhengige av støttesøknader og bidrag fra folket for å gå rundt. Akkurat nå har de en kampanje gående på www.bidra.no, hvor pengene de får inn går uavkortet til honorarer.

Det er i underkant av en uke igjen til startskuddet går, men fortsatt er det ting som må løses. Et av kompaniene har spesifisert at de må ha hvite dansematter. “Hvite dansematter?!” kommer det fra Runa. Jeg lurer på hva som ville skjedd om de ikke hadde fått de hvite dansemattene, og Runa forklarer meg at de da kunne nektet å opptre.

Festivalen går fra 27.-29. oktober på Det Norske Teatret og er verdt å få med seg om du er interessert i musikk, teater, dans, eller bare ønsker å bli underholdt. Vi ønsker gjengen fra Musikkteaterhøyskolen lykke til, og håper dette blir en årlig tradisjon!

Billetter og program til festivalen finner dere her: http://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/musikal-i-teten/
Det er mulig å gi din støtte på til festivalen på denne siden: https://bidra.no/prosjekt/musikaliteten/193c8119-3b81-4d75-ba94-fd95ee854453

Premieren på Like for like på Akershus teater nærmer seg med stormskritt. Vi i teaterungdom har sneket oss inn i salen, sett prøver, snakket med inspisienten og følt på stemningen. Snart braker det løs. Vi gleder oss!

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Det er stille før stormen på Akershus Teater

“Der er den igjen, hva kommer den pausen av?” Regissør Kenneth Dean stopper scenen og henvender seg til en av skuespillerne. “Jeg vet ikke, jeg er bare litt dum”. “Okei, da kjører vi igjen, dropp den pausen. Skal vi komme oss igjennom denne scenen her trenger vi samlende pauser”. Like for like finslipes. Skuespillerne ler og koser seg, mens Kenneth Dean bærer alvoret og driver prøven fremover. Tempoet er raskt, ting skal lande her og nå.

Det er mandag og innspurten av prøveperioden, to dager til premiere. Skuespillerne kommer med ønsker og regissøren tar valgene. Siden publikumsprøven jeg så for et par dager siden har det skjedd utrolige ting. Scenen fremstår skarpere, sexen har blitt mer objektivisert, humoren morsommere og publikumsinnvolveringen tydeligere. Det har rett og slett blitt bedre. Stadig er det ting jeg stusser ved, men det er fortsatt tid, de siste dagene før premiere er magi i teateret.

“Der har vi en kollisjon!” “Vi stryker den replikken.” “Drit i den hammern”. Det er regissøren som jobber nå, skuespillerne lytter og lyder. “300 kroner” blir min favorittreplikk og så er det plutselig pause i prøven. Teatersjef Bo Anders Sundstedt kommer bort og hilser på oss. Han håper å treffe de mellom 15-25 år med forestillingen. Stemningen er god. Det virker som om stemningen alltid er god på Akershus teater.

Foto: Helge Langerud Heikkilä
Stine og Stine, flotte mennesker

Stine Bakken er inspisient og turnéleder for Like for like. Hun er den som skal ha orden på alt. Hun ringer de som må ringes, fikser det som må fikses og passer på at alle andre kan konsentrere seg om sine jobber. Skjemaer, planer og formidling av beskjeder er stikkord for hverdagen hennes. “Vi er der vi skal være. Alt er klart på onsdag” er beskjeden hun gir oss. Vi har satt oss ned inne i prøvesalen til teateret, hentet oss kaffe og er klare for en prat. “Det er veldig gøy å ta en klassiker og dra den ordentlig ut i svingene” forteller hun. Den siste tiden før premiere bor hun på teateret, hun jobber 10-12 timer om dagen og gjør alt fra å lime hammere til å snakke med oss i teaterungdom. “Det er bare å jobbe på!” sier hun.

Like for like er en stor produksjon med mange involverte, og det er Stine sin jobb å samle trådene og gi beskjeder. “I starten av perioden måtte jeg til og med styre litt lyd og lys. Nå handler jobben min mye om å gi beskjeder, slik at alt og alle er der de skal være, når de skal være der. Det er mange beskjeder”. Stine sprudler av energi og glede. Hun er en positiv arbeidshest, som skapt for teateret. Stine er som en potet for teateret, en som kan brukes til alt. Hun lager produksjonsplaner, to-do-lister og alt mulig annet. Hun har permer fulle av notater og fremstår som en som har oversikt på alt kaoset. “Jeg gjør det som trengs for produksjonens beste” oppsummerer hun.

Foto: Helge Langerud Heikkilä
JEG ELSKER LISTER!!!! ÆÆÆÆÆ!!! FANTASTISK!!!

Dette innlegget fremstår kanskje litt kaotisk, men det er akkurat slik det er på Akershus teater nå rett før premiere. Teateret er magisk. 1 time før premiere er kaoset altoppslukende, men i det sceneteppet går opp, er alt i skjønneste orden. Spenningen skal være der til siste slutt, og spenning er det for skuespillere, regissør, inspisient, teatersjef og for oss publikummere.

– Helge

Det er en solfylt tirsdag i Oslo. Jeg kjøper meg en ismocca og setter meg ned på Edvards på Grünerløkka. Inn kommer Claire de Wangen, som har tatt seg en pause fra forestillingsarbeidet hun er oppe i for å snakke med oss i teaterungdom. Hun legger vekk telefonen, smiler stort og begynner å fortelle. Hun forteller om teater, ungdommer, tid og om mose.

Jeg blir nok ikke fotograf, men Claire De Wangen er smilende uvitende om mine manglende evner…

“Jeg kaller det jeg holder på med for forskning”, begynner Claire. “Jeg er jo så heldig som holder på med teater, det er jo så mye upløyd mark. Teater er som et rom med mye forgjengelighet. Jeg holder jo på i det frie feltet, jeg får lov til å lage forestillinger, forske på teater, jeg får lov til å ikke tjene penger”. Hun poengterer mange ganger hvor heldig hun er som får lage sine forestillinger, på sine egne premisser. “Jeg tar alltid utgangspunkt i rommet, det å arbeide stedspesifikt. Også forsøker jeg å bruke ulike publikumsomstendigheter aktivt. De to er som to grunnpilarer i arbeidet. Jeg jobber med å manipulere disse”. 

Men hvem er egentlig Claire de Wangen? Jo, Claire de Wangen har hvert år fra 2001 til nå, satt opp forestillinger rundt omkring i Oslo. Nå nærmer det seg ny premiere: Mikrobryologien har premieredato 29.september. Forestillingene hennes spilles ikke i tradisjonelle teaterbygninger. Hun har satt opp stykker på steder som en trehytte, gamle fabrikklokaler,  og på en parkeringsplass. Denne gangen er det en gammel kjeller på Fredensborg det skal pustes liv i. “Det er en tidligere bryggerikjeller som skal bli et parkeringhus, så dette er en slags siste pust for rommene”. 

Dette med rom og stedspesifikt teater er viktig for Claire. Rommet legger premisser for forestillingen og er en like stor del av publikumsopplevelsen som alt annet. Hvor og hvordan man kommer inn og ut fra spillstedet er en del av forestillingen. Claire tenker helhetlig; holistisk. Publikumsomstendigheter  handler om at man som publikum kan assosiere og relatere seg til ting på ulike måter og at dette blir en del av din forestilling. Feks. kan en bestemt lukt bety noe annet for meg enn for moren min. Alle opplever ikke akkurat det samme når man ser en forestilling, dette jobber Claire aktivt med.

“I Mikrobryologien er det ulike forløp publikum kan få oppleve. Alle får ikke sett alt – og det man får kan man få i ulike rekkefølger.”

Foto: Morten Benfiksen

 Jeg spør om hvordan forestillingene hennes blir tatt imot av ungdom, om hun har noe bestemt målgruppe når hun lager sine stykker. “Ikke egentlig. Jeg jobber egentlig ikke for å nå en spesiell målgruppe. Men det jeg ser er at ungdommer ofte har en åpenhet som gjør at de liker mine stykker. Siden jeg bryter med mye av det som er tradisjonelt teater kan det være lurt å ikke gå inn i salen med så mange forventninger. Jeg liker jo veldig godt å ha ungdom i salen, de reagerer litt annerledes, de er åpne. Også liker de jo oftest det jeg driver med” legger hun til med et smil. 

Mikrobryologien skulle handle mye om mose. Det gjør den kanskje ikke nå lenger. I løpet av den halvtimes lange praten får jeg flere tanker om hva forestillingen egentlig handler om presentert. Ting er jo ikke helt fastsatt ennå, det er fortsatt to uker igjen. Noen stikkord er det uansett, tid går igjen. Forgjengelighet. Mose var en av de første plantene på jorden og er spådd å bli en av de siste. “Mose lager sin egen jordsmonn, visste du det. Den lager sitt eget premiss for å leve”. Menneskers behov for å snakke om og lage historier om slutten er et annet tema som kommer opp. “Hva er det som gjør den midten vi er i så vanskelig at man snakker om slutten i stedet?” spør Claire. 

Ikke vet jeg. Det jeg vet er at Claire de Wangen har laget noen av de mest spennende forestillingene jeg noengang har sett. Jeg vet også at de passer for ungdommer og at man vil få seg en overraskelse om man tar turen til Fredensborg. Vi i teaterungdom gleder oss!

Etter å ha studert dramaturgi ved tre ulike institusjoner, er det fortsatt vanskelig for meg å sette ord på akkurat hva begrepet innebærer. Enda vanskeligere er det derfor å peke ut hva en dramaturg er. Vi i teaterungdom tok like så godt en liten oppklarende samtale med sjefsdramaturgen på Det Norske Teateret, Carl Morten Amundsen!

Vi møter Amundsen i resepsjonen på teateret. Han er en mann i sin beste alder, med noen små briller ytterst på nesen. Vi setter oss ned på kontoret hans, omringet av bøker og manuskripter. De store klassikerne er der, Bibelen, Aristoteles, Main Kampf. Det er bare to dager til premiere på “Andre verdskirgen – natt i verda”, noe som forklarer den tydelige overvekten av bøker om 2. verdenskrig. Da vi bemerker det sier Amundsen raskt: “Ja, det er Hitlerboken der, og Hitler der, så joda, det er en del!” 

Som dramaturg har man ansvaret for å finne dramatikk som kan bli en del av teaterets program. Arbeidsdagen består derfor av mye lesing, men også reising rundt i verden for å se hva som rører seg på de internasjonale scenene – å se teksten satt ut i live. I følge Amundsen ble også “Andre verdskrigen – natt i verda” til på denne måten: “Vi (dramaturgene) kom hjem fra en tur i Hamburg og København med ideen om å lage en forestilling basert på etterkrigstiden i Norge. Teatersjefen syntes at det var fint, på én måte, men ville heller lage noe om krigen”. 

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Da prosjektet fikk klarsignal, var det hans og dramaturgenes oppgave å finne ut hvor de skulle begynne å lete. Han understreker flere ganger at det jo er “komplett umulig, helt koko!”, men at det også var drivkraften for å realisere prosjektet. Etter å ha bestemt seg for hvor de ville legge fokuset, satte de i gang med lesingen. Siden våren 2013 har de lest tusenvis av sider om krigen, fra alle synsvinkler og fra alle verdensdeler, for å finne ut hvilke historier akkurat de vil fortelle. Sammen med teatersjef Ulfsby plukket dramaturgiatet ut fire dramatikere til prosjektet. “Vi hadde noen møter med dramatikerne, og de syntes det var gøy at det var umulig!”. Historiene ramlet inn og det var Amundsens oppgave å sette de sammen til en helhetlig forestilling på 8 timer.

Når et stykke er klart for repertoaret kommer arbeidet med å finne regissører og ensemble. Dramaturgen følger med inn i produksjonen og kan gjerne fungere som en sparringspartner for regissøren. Oppgaven går ofte ut på å fokusere på det hele bildet i forestillingen, sørge for at den holder seg innenfor de rammer og visjoner som er satt for oppsetningen, men også komme med forslag til løsninger på eventuelle problemer som oppstår, både kreative og tekstlige. Det er allikevel regissøren som er kreativ leder for oppsetningen, og dramaturgens personlige ønsker og ideer må ofte forbli usagt. Amundsen understreker imidlertid at man etter flere år i bransjen forstår når det passer seg å komme med nettopp disse innspillene, men at man fort kan brenne seg på dette som nykommer i teateret. “Vi kan ikke ha flere kapteiner. Så hvis jeg ser på min egen rolle, foregår det jo stort sett enten på telefonen eller etterpå […] Jeg har på en måte aldri vært kaptein, men jeg har i perioder vært overstyrmann, i hvert fall.  Men det er Erik [Ulfsby, regissør] som fører båten inn nå.”

I motsetning til resten av ensemblet, avvikles dramaturgens rolle som regel etter premieren. “Jeg kommer ikke til å gå der etter lørdag. Da har jeg lyst til å gjøre noe annet. […] Nå har jeg en konkret oppgave, og den er slutt egentlig etter i dag, eller i morgen”. Nye manuskripter og prosjekter står for tur, og forestillingen overlates mer til “seg selv”.

Andre verdskrigen – Natt i verda er et enormt prosjekt, og har vært en stor jobb for dramaturgiatet ved teateret. Hvem som helst kan forstå at det har vært en utfordrende oppgave, men også en oppgave som synliggjør og setter pris på dramaturgens rolle i teatermaskineriet.

Hvis du noen gang får muligheten til å gjøre et intervju eller høre et foredrag med Carl Morten Amundsen, anbefaler vi deg å ta sjansen! Dette er en god mann, med milevis av erfaring, og en flott evne til å engasjere og fortelle.

Mari

Her finner du link til alle intervjuet vi har skrevet. På toppen finner du de nyeste, og så er det bare å bla seg nedover og tilbake i tid.

Line Margrethe Rustad er kultursjef i Elverum kommune. Vi møter henne på hennes røde kontor. En stor rød sofa, et stort bord med røde stoler, en pult – et lite rom som rommer mye. Vi har intervjuet dama med Elverums fineste jobb, les intervjuet her!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Forestillinger laget for ungdom vil alltid fange vår oppmerksomhet. Vi har snakket med Birgit Nordby, om To Hjem, skilsmisser og ungdomsteater. Les intervjuet her!

Vi tok turen til Teatersenteret på Tøyen for å snakke med gjengen bak Asfaltpuls  – paranoia som faen i solnedgang. Det var enda kulere enn det høres ut som! Les mer om forestillingen her!

KLODEN er i gang, for en gjeng, for et prosjekt. Les mer om vår prat med Elin her!

Heddaspesial: I forbindelse med gjestespiller “Uår av Terje Vigen” så tok vi en prat med forfatter, regissør og skuespiller Lisa Lie! Les om hennes spennende arbeid her!

Heddaspesial: Vi har tatt en prat med Therese Slob som har regi på gjestespillet “HELLO”, en forestilling full av viktige historier! Les intervjuet her!

Heddaspesial: Vi har snakket med Frode Gjerløw, mannen bak gjestespillet Invasjon!. Les det spennende intervjuet her!

“Hvor nært kan jeg komme” er en nyskrevet musikal av og med unge og nyutdannede kunstnere. Vi tok en prat med manusforfatter Maren Eikli Hiorth og regissør Truls Toftnes. Les Intervjuet her!

Heddaspesial: I forbindelse med gjestespillet “Tjidtjie” har vi snakket med forfatter og regissør Ane Aass. Les intervjuet her!

“Haunted” er en ny musikal i Ski. Les mer her.

Ninni styrer “Mot uten grenser” på Forandringshuset Grønland! Les mer her.

Teatersjef Erik Schøyen forteller om Heddadagene! Les det trivelige intervjuet her.

Teatersjefen på Black Box Teater er en av Norges mest spennende damer. Les intervjuet vi gjorde med henne her!

Nydelige Gjertrud Jynge

ungTEKSTakerhus når ungdommer virkelig får blomstre

Les om Fenomenet Storyslam! og hvordan stemninga er bare dager før deres største event noen sinne!

Fantastiske Heidi Gjermundsen Broch er Påfuglmamma på Det Norske Teatret.
Les om Påfuglen, skuespilleryrket og musikkteater her!

Rina Mariann Hansen er byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo.
Vi tok heisen opp i rådhuset for å høre om hvordan byrådet vurderer tilbudet til byens ungdommer. Les intervjuet her!

Norden har fått sin første musikkteaterfestival.
Vi tok en prat med Runa fra markedsføringsgruppen. Les intervjuet her!

Det er like før premiere på “Like for like”! Vi snek oss inn i salen for å ta titt på prøvene, sjekke ut stemningen, og tok like gjerne en prat med inspisient Stine Bakken. Les innlegget og intervjuet her!

Claire De Wangen er en av de mest spennende og nyskapende teaterkunstnerne i Norge.
Vi snakket med henne om ungdom, tid og mose, her!

Teater manu – fordi alle fortjener kultur
Hele Norges Tegnspråkteater Teater Manu. Les om det her!

Hvordan er det å være dramaturg?
Vi har snakket med en av Norges kuleste menn: sjefsdramaturg på Det Norske Teatret Carl Morten Amundsen. Les intervjuet her!