Usensurert, sjarmerende, og med et mykt hjerte. En enmannsforestilling med mange ord, men hvor hver setning har mye å si. Alt dette for å svare på et av livets viktige spørsmål: Hva er fotball?

Ole Christian Gullvåg prøver å gi oss svaret på hva fotball egentlig er. FOTO: Espen Storhaug

Ole Christian er historieforteller i stykket som omhandler hans liv. Vi følger ham fra han var liten og får høre hvorfor han er så glad i fotball. Det er spesielt et lag som gjelder. Rosenborg. Dette handler like mye om hans forhold til Rosenborg/fotball som spørsmålet «Hva er egentlig fotball?»

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det hele starter med at han innrømmer sin kjærlighet for Rosenborg og hvordan han «har brukt én Rosenborg lagskjorte på hver kamp siden 2009. Den er skitten, men han viser stor kjærlighet for denne t-skjorta. Han snakker om en gang hvor noen av hans venner kommer inn på temaet «hva er fotball?», og spinner videre på dette i resten av forestillingen. 

Han forteller om da han leste en bok, og en fremmed kommer bort og spør hva slags bok han leser. Den fremmede er overhodet ikke interessert i fotball, og vi får her høre argumenter fra både Ole Christian og den fremmede om hvorfor de liker eller ikke liker fotball. Det er viktig for han å forklare hva som gjør ham så glad i fotball, og for å gjøre det, må han ta oss med til barndommen sin. Han må forklarer hvordan han ble interessert og hans følelser for sporten. Han viser både sinne og glede ovenfor fotballen. Det hele virker som en karusell med følelser, men måten han utstråler de på får til og med meg, som ikke er fotballinteressert, til å føle hans entusiasme. Det smitter veldig.

Fotball engasjerer. FOTO: Espen Storhaug

Hans samtale med den fremmede gir en komisk effekt, men er også en myk overgang til hans historie om livet sitt og Rosenborg. Han spiller både seg selv og den fremmede, som for øvrig blir omtalt som “en som ligner på Poirots fetter”. Det fungerer veldig bra, og han forandrer på stemmen så det er lett å skjønne hvem som er hvem. Samtidig som han snakker til publikum, så snakker han også til Poirots fetter. Jeg syntes dette er veldig oppkvikkende. Det er ikke bare en ordinær mann som står på en scene og forteller om hans udødelige kjærlighet for Rosenborg. Det hele er kreativt og gjennomtenkt. Det funker veldig godt, det er organisk og det blir veldig morsomt. Kort sagt, alle elementene fungerer veldig bra

Rotsekk er ærlig, sårt, entusiastisk, morsomt og underholdende. Det er overraskende originalt og organisk. Jeg tror på hvert ord! Jeg anbefaler alle som ikke er fotballinteresserte å se denne. Jeg anbefaler også på det sterkeste at alle som er blodfan av fotball ser denne. Hvis jeg skulle gitt ett terningkast så hadde jeg gitt denne en klar 6´er. Så fornøyd er en fyr som er uinteressert i fotball, tenk på det.

Mektig! er ordet som best beskriver iscenesettelsen av Jon Fosses Andvake. Her er enestående lys, sterke følelser og Fosses skrivemåte vevd sammen til ett stykke på tre akter. Med flere fortellere, mange karakterer og overnaturlige elementer er dette er sterk teateropplevelse, både for kropp og sinn.

Andvake er en mektig teateropplevelse. FOTO: David Zadig

Anvake handler om paret Asle og Alida. De har blitt gravide utenfor ekteskap. De er fattige og har ingen sted å bo, men prøver å finne et nytt sted for hver natt. De får nei, og atter nei. Etter en stund bestemmer Asle seg for å finne en båt. Alida er bekymret, men Asle står på sitt og sier at han skal finne en båt så de kan seile vekk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg liker den dystre og dramatiske første akten. Den starter med en blomstrende kjærlighet i en håpløs situasjon. Stemningfylt lys og røyk skaper en slags vegg for scenen, det er mørkt og trist, men med et lite glimt av håp.

Det er mørkt og dystert, men kjærligheten gir rom for håp. FOTO: David Zadig

Skuespillerne presterer. Alle de ulike smårollene kommer tydelig frem, og Asle og Alida får briljere i hovedrollene. De treffer med både timing og følelser. Det virker veldig ekte. Tidvis opplever jeg litt mumling fra noen av bikarakterene som ble litt vanskelige å forstå, men alt i alt, solid spill.

Tynn røyk ligger konstant i luften, lys viser hvor handlingen foregår. Stemningen er dramatisk og konsentrert. Ellers er scenografien enkel. Falske steiner flyttes rundt av skuespillerne og fortellerne. Rekvisitter og scenografi flyter over i hverandre på elegant vis. Tidvis vakkert, tidvis distraherende. Musikk brukes også mye i stykket. Fele spesielt. I tillegg projekteres det på bakveggen. Her ser vi solen, havet, solnedganger og soloppganger. Asle får stirre utover havet og tenke på sin far eller andre. Alle disse virkemidlene gjør at det alltid er noe vakkert å se på, selv i den dypeste sorgen. Litt som kjærligheten mellom Asle og Alida.

Andvake jobber med hele sanseapparatet til publikum. Den lar øyet se fantastisk kreativ belysning, mens øret tar inn musikk som går rett i hjertet. Det er ikke bare ordene som bærer følelsene, men hele iscenesettelsen.

Noen overganger kunne kanskje vært tydeligere, alle skuespillerne trenger kanskje ikke luske rundt i bakgrunnen, det er litt distraksjoner her. Som Teaterungdom blir man sittende å tolke og prøve å forstå alle virkemidlene, for dette er voldsomt. Det er mye å ta inn, men mye kan jo også bety mye kvalitet. Ingen av elementene er dårlige. Men for oss Teaterungdom er Andvake kanskje litt for mektig.

Stykket Hamlet skrevet av William Shakespeare er en tragedie (en veldig trist historie) som inneholder 4000 linjer. Om du skal sette deg ned å høre på en hel gjennomlesing blir det fort en forestilling på over 4 timer. Det er det ingen småbarnsforeldre, ungdommer eller noen andre i hele verden som har tid til lenger. Gå da heller å se Hamlets pappa er et spøkelse. Den varer en time, fordi de har tatt bort de fleste ordene.

Full kamp! f.v. Jonas Delerud og Elisabeth Topp FOTO: Arild Moen

Ettersom Trikkestallen er kjent som et sted for barneteater, kan man vel forvente å føle seg litt utafor om man kommer uten barn og har bikka 9 år for lenge siden. Men, ser man forbi denne sosiale barrieren, har du en utrolig morsom og kanskje litt nostalgisk fredagsopplevelse i vente. Jeg kan si det med en gang, jeg syns alle ungdommer burde ta turen hit for en sykt hyggelig teateropplevelse om alt det som er både sårt og trygt fra barndommen. Ta et edruelig vorspiel her. Da får dere en del å mimre om utover kvelden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ofelia møter oss med Ikeapose og Kung Fu Panda i gangen. Hun spilles av Elisabet Topp, som jo er en håndfull. Veldig barneteater, med mye… Ja , bare mye av alt. Veldig enkelt å relatere seg til alle som hadde mark i rumpa på skolen, men litt vel mye for mange andre. Jeg er for eksempel selv ikke veldig fan av skrikende skuespillere. Hun tar oss inn på gutterommet til Hamlet, spilt av Jonas Delerud og tidvis Ole Brumm. Han har akkurat mistet faren sin, og har derfor blitt emo-kidden Hamlet. En liten sensitiv gutt som sitter på rommet sitt å klekker planer om mord og konspirasjonsteorier. Igjen ganske mulig å relatere seg til, for andre. Når de to karakterene først kommer sammen, som for øvrig er de eneste som holder forestillingen i gang med alle dukkene og bamsene og actionfigurene sine, så er det herlig Bad-Cop-Good-Cop-dynamikk som oppstår på scenen. Vi blir tatt med dypt ned i mørket og opp igjen i tide og utide. Det er galgenhumor for de minste. Her har regissør Martin Rosengardten myndiggjort barnepublikummet sitt ved å ikke legge rosa tyll på Døden. En unge satt igjen å gråt fordi bestemoren hennes hadde død nylig, og Hamlet var da sterk kost. Det er teater det.

Elisabet Topp er en håndfull av en skuespiller. ​FOTO: Arild Moen

Nå har jeg akkurat sett en del nytolkninger av gamle klassikere som Don Quijote og Don Giovanni og alle de andre Don-ene, og jeg må si at de «fritt tolkede» jo ofte ikke handler så mye om originalfortellingen, som den benytter seg av rammefortellinger som symboliserer eller manifesterer de gamle åndene fra slagerne. Men i Hamlet er faktisk Hamlet Hamlet, på gutterommet sitt i 2018, men like så mye Hamlet fra råtne Danmark på 1600-tallet. Og selv om Ofelia og Hamlet bare lekekonspirerer og lekemyrder og skaper lekeintriger og lekebegravelser er det like sannferdig for dem, som en hvilken som helst litterær virkelighet. Det mest ekte øyeblikket er når denne leken plutselig forklares som prokrastinering fra Hamlets sorg over faren. Hele forestillingen er verdt dette øyeblikket i seg selv.

Dobbeltmålgruppen har de truffet, som alle andre godt skrevne barneshow på TV. Ser du for eksempel Svampebob eller Mummitrollet om igjen finner du en rekke skjulte skatter kun for voksne. Det er komplekst å konstruere en forestilling med tanke på disse to målgruppene. Det Barneteatret Vårt har gjort spesielt bra, er å ikke legge så mye forskjell på gruppene i utgangspunktet. Da treffer flere av poengene både barna og foreldrene deres. Jeg smilte faktisk av gode, og ikke så rent sjeldent skikkelig hysteriske poenger. Og ikke på den sympatiske måten foreldre gjør, når de tenker at noe er morsomt for barna. Nei, genuin teaterreaksjon der altså.

Hamlets pappa er et spøkelse er genuint morsomt. ​FOTO: Arild Moen

Dette er en forestilling hvor man kan lære mye om hvordan vi mennesker prater om alvorlige tematikker. Det kan gjøres på en selvpleiende, medynkelig måte som ofte stagnerer, eller ved hjelp av en kreativ, pedagogisk dialog der alle følelser får fritt spillerom. Jeg undret meg i starten, lo i midten og gråt på slutten av denne forestillingen. Akkurat på samme måte som da jeg så den originale Hamlet første gang.

0+0=4 har spilt i over 5 år, i alt fra teatersaler til tinghus. Vi nordmenn er stolte av det norske rettvesenet og vi har god grunn til å være det. Allikevel hender det at ting går galt. Gjennom et dypdykk i Torgersen-saken, Liland-saken og Fritz Moen-saken, avdekker skuespiller (og nå også teatersjef) Thomas Bye hvordan indisier blir lagt sammen til “et samlet bevisbilde”. Dette er historien om hvordan rettstaten Norge, under flere justismord, har regnet seg frem til at 0 + 0, ikke lenger blir 0.

Thomas Bye er personlig, uten å bli privat i forestillingen 0+0=4. FOTO: Johannes Granseth

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Forestillingen er et slags moderne fortellerteater. Thomas Bye forteller hvordan han som ung og nyutdannet skuespiller ble fascinert og grepet av et stykke som viser seg å være basert på norsk rettshistorie. Videre forteller han om hvordan flere drapssaker har hatt lignende utvikling, med den hensikt å få en konkret person dømt. Uavhengig av bevis. Gjennom drøye to timer dras publikum inn i en mørk del av norsk historie, og man hører om ting som det er vondt å vite at faktisk er sant.

Sannheten blir avdekket, lag for lag. Thomas Bye forteller med et oppriktig engasjement, som smitter over på oss i publikum. Før pause er det hele ispedd mye humor (vi er blant annet innom “Kvitt eller dobbelt”). Etter pausen er forestillingen like lite lystbetont som disse historiene. Her får de stå alene. Jeg svetter av meg flere kilo underveis. Tårene er ikke langt unna. I det stykket er ferdig spretter hele salen opp i en velfortjent stående applaus.

Thomas Bye innkasserer en velfortjent stående applaus. FOTO: Johannes Granseth

Dette er en teaterform det er lett å like. Ektefølt, ærlig og sjelsrivende. Det er umulig å angre dersom man ser 0 + 0 = 4. Forestillingen har allerede spilt i mange år, jeg håper den spiller i mange flere. Slike historier må folk se og oppleve. Særlig ungdom. 

Hva skjer med godt bevarte hemmeligheter når de kommer for en dag? Enten det er frivillig eller ikke. I 2015 var det 70 år siden andre verdenskrigs slutt, og det norske landssvikarkivet ble offentliggjort. Astrid vervet seg til Tysk Røde Kors og har i all ettertid skjult det for sine nærmeste. Men på sine eldre dager blir hun tvunget til å dykke ned i fortiden igjen.

Sannheten kommer for en dag i Sviker  f.v Ola Magnus Gjermshus og Nina Sele. FOTO: Sabina Jacobsson

Scenen i Teater Manu er dekket av hvite laken som henger loddrett ned fra taket. Scenografien er enkel, og desto mer virkningsfull. Blant lakenene danser to skikkelser grasiøst over gulvet. Det viser seg å være Astrid og pleieren hennes Henrik. Han er den eneste Astrid treffer, ellers holder hun seg stort sett for seg selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«De kalte oss for engler,» smiler hun. «Engelen Astrid.»

Plutselig en dag står Astrid sønn, Thorbjørn, på døren og forlanger svar. Hvorfor var hun aldri der for ham som barn? Hvor forsvant hun hen? Hva gjorde hun? Hvorfor var hun så sint?

Astrids liv blandes sammen. Fortiden, nåtid og livet etter døden, hun vet nesten ikke hva som er hva lenger.

Astrids fortid blandes med nåtiden, rollen portretteres glimrende av Nina Sele. FOTO: Sabina Jacobsson

«Hva skal en gjøre når en er ødelagt?», spør Astrid på et tidspunkt i forestillingen. Replikken står igjen som en oppsummering. Krigens engler blir dømt for landssvik og må leve med å bli dømt for noe de trodde var den gode gjerning.

Hvordan skal de kunne leve livet sitt videre etter det?

Sviker er et mesterverk fra ende til annen. Manuset er poetisk og skuespillerprestasjonene virkelig noe av det beste jeg har opplevd.

Hver av skuespillerne gestalter fire roller. Han er Astrids tyske kjæreste, ektemann, sønn og hjelpepleier, mens hun spiller fire forskjellige stadier i sitt eget liv. Sceneskiftene er umerkelige og mesterlig gjort, og handlingen spilles helt sømløst.

Oppsetningens øvrige elementer rammer inn forestillingen på en måte som får det til å føles organisk, og alt klaffer.

Jeg vil gjerne gi denne forestillingen mine aller varmeste anbefalinger, og skulle selv gjerne sett den både en og to ganger til. Den er rett og slett et mesterverk, og for meg er dette et eksempel på hvor bra teater kan være.

Det faktum at dette sendes live som en fungerende radiosending er veldig imponerende og veldig nervepirrende for meg som har produsert live før. Regissør Tormod Carlsen har valgt å gi alle i publikum radioer med tilhørende headset å lytte til. Allerede her er jeg skeptisk til om ikke Teateret Vårt har tatt seg vann over alles hoder. Tekniske duppeditter som introduseres til det gjennomsnittlige teaterpublikum bør helst bare være en stor rød knapp med tydelige instruksjoner. Alt mer komplisert enn dette skaper fort krøll på linja. Som alle som har holdt en liten Power Point presentasjon vet, så skal det ikke mye til før ting går til helvete for selv den mest tekniske anlagte av oss.

Man møter mange ulike karakterer gjennom forestillingen. FOTO: Tingh Kommunikasjon AS

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og ting går skikkelig til helvete, men ikke på måten jeg skulle trodd. Publikummerne klarte seg ypperlig, der jeg selv bare opplevde litt skurring på linja mi, men det var fordi jeg holdt kabelen bøyd, noe som uansett bare gjorde FM-opplevelsen enda mer taktil og troverdig. Nei, ting gikk til helvete på scenen. Med vilje. I god gammeldags Riksteater-Kollaps-i-kulissene-stil. Radioteateret ser ut til å følge Murphys lov de også, der alt som kan gå galt, virkelig går galt, og gjerne på det verst tenkelige tidspunkt. Nemlig på lufta. Det er en ren skadefryd og guilty pleasure å se på Radio Don Quijote.

I det som ved første øyekast minner om et stillbilde fra en Roy Anderson-film, blir vi introdusert til crewet bak radioshowet «Dypdykk», med Aurora i spissen. Alt går rolig for seg. Du har hun som synger live i studio, du har programlederen, du har teknikeren og ungdomskanalen. Også har du en blind mann. Et lite frampek om at dette ikke er en vanlig bakenom-forestilling om hvordan det er på arbeidsplassen. Men i likhet med The Office, viser det seg at alle disse karakterene er underdogs og outsidere. Uten at de klarer å samarbeid av den grunn. Her er det plass til alle de det ikke er plass til andre steder. Den romantiske drømmende Aurora som elsker Cervantes bøker om Don Quijote så mye at det eneste hun vil er å lage radioteater om «verdens beste bok», teknikeren som er forelsket i henne men føler seg feit og dum, hun kristne som alle tror sliter med angst men som selv bare vil synge, han blinde misforståtte og som ingen har gitt en ordentlig rolle på grunn av handikappet sitt, og til slutt ungdomskanalen som går gjennom forelskelse og ståtiss og liker både rollespill og rap. Det kan faktisk bli litt vel mye rumpehumor til tider, ihvertfall når ungdomskanalen spilles av Lars Melsæter Rydjord og Johanna Mørck som ser akkurat litt for modne ut til å gnikke kuk og flashe tits mot glassvinduene i teknikerbåsen. Men vi lo for det, og da gjelds det.

Et vanlig produksjonsteam blir sakte men sikkert historien om Don Quijote. FOTO: Tingh Kommunikasjon AS

Med et produksjonsteam som skaper sin egen virkelighet i denne lille flerbrukshallen og oss som studiopublikum, drar de med Don Quijote ut av litteraturen og inn i livene våre. Med en gradvis fjernere virkelighetsforståelse og innbilte fiender blir de til slutt selv historien om Don Quijote av la Mancha. Vi så det komme, men det er gjort på snedig vis. For ved å gjøre oss publikum til «lytterne» som Aurora alltid henvender seg til, kan Teatret Vårt komme med direkte budskap uten at det blir såpeopera. Alt som sies til «lytterne» inne i fiksjonen av radiosendingen, blir også sagt til oss som publikum i teaterforestillingen. Vi er en og samme person, lytter og publikummer. Og det blir gøy med så banale budskap, fordi de hele veien undervurderer oss som «lyttere». Men ikke som publikum.

Det er to dimensjoner her, med et voldsomt tempo. Og denne metasuppen har de utforsket til det fulle, skal jeg hilse og si. Jeg er nok litt av den gamle skolen, hvor jeg kunne kost meg glugg ihjel av å bare høre på fortellerstemmen til Aurora legge ut om Don Quijote og Sancho Pansa sine fiktive eventyr. Jeg digger radioteater. Men dette er jo ikke radioteater, det er (radio)teater. Om du gjør som meg, så tar du av deg hodetelefonene i blant og bare ser på forestillingen også. Jeg tror man må se forestillingen flere en én gang, om man skal få med seg både det som blir sagt og det som blir gjort. Det blir fort veldig mye informasjon på en gang. Jeg forstår det godt, de spiller på hverandre. Også er det tross alt det moderne samfunnet og den hyperaktive informasjonsflyten vi konkurrerer med her. Teatret Vårt har safet det med å bare gjøre alt samtidig. Og de har safet og truffet blink mange steder.

Jeg siterer Aurora og Dypdykk her: «Det er en tynn, tynn linje mellom genistrek og galskap.» Jeg er usikker på hva denne forestillingen lander på. Den var jævlig morsom i alle fall og passer alle ungdom som ikke har lest Don Quijote. Den passer også de som har lest den, men ikke gamle deg som vil lære mer om Don Quijote i lesesirkel. Hør en lydbok.

Lisa Lie presenterer i Uår av Terje Vigen en parafrase over Ibsens episke dikt fra 1862. Scenen er satt til en liten grotte i Sørlandets fjæresteiner, og temaer som sult, sykdom, naturkatastrofer og menneskets desperasjon etter å bli elsket brytes opp og blandes sammen i dette gjestespillet fra Trøndelag teater og Nordland teater.

Humor blandes med de alvorlige temaene i denne forestillingen. FOTO: Vigdis Haugtrø

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vil trekke frem teksten som mesterverket i denne teaterforestillingen. Med utgangspunkt i Ibsens dikt har Lie klart å skape en moderne tekst som leker med språklige referanser. Hun snur og vender på Rorbua-sitater samtidig som hun lar den alvorlige tematikken stå i fokus. Publikum ler og koser seg på tross av all angsten i stykket, som er gjennomgående gjennom hele forestillingen. Både teksten og forestillingen har et repetitivt preg. Uro utvikler seg til bekymring som igjen gir stafettpinnen videre til angsten og det totale forfall som deretter vender tilbake til uro, som igjen utvikler seg til bekymring osv. Sammen med den eskalerende angsten i forestillingen, blandes rollene sammen slik at man som publikum også blir totalt forvirret og dratt inn i det totale forfall som utspilles.

Forestillingen akkompagneres av umotiverte kollasjer av musikk som dessverre ikke tillegger tekst og skuespill noen ekstra dimensjon. Musikken er satt som en tydelig kontrast til det mørke temaet i forestillingen med sine lette og lekende barokktemaer sammenblandet med norske viser, men for meg står den i grunnen mest i veien. 

Det er en fordel å ha lest diktet Terje Vigen før man ser forestillingen, anbefaler vår anmelder. FOTO: Vigdis Haugtrø

De siste 30 minuttene av forestillingen oppleves som noe overflødige. Skuespillerne begynner å bli slitne og det tilføres ikke lenger noen nye dimensjoner. Forestillingen hadde nytt godt av å raffineres og kortes noe ned. Jeg blir likevel sittende og lure på om dette er et av angstens virkemidler? Kanskje er det meningen at forestillingen skal være 30 minutter for lang slik at angstens ubehageligheter virkelig blir understreket? 

For å få maksimalt ut av forestillingen er det en stor fordel å ha lest Ibsens dikt i tillegg til å ha grunnleggende kunnskap om Norges situasjon rundt 1860-tallet. Vi var et fattig land, og Napoleonskriger og kornblokade med påfølgende hungersnød gjorde livssituasjonen veldig vanskelig. Man la skylda for elendigheten over på andre nasjoner, noe som gjorde at angst og forfall stod i førersetet.

Jeg opplever forestillingen som absurd og noe forvirrende, men samtidig også veldig virkningsfull. For å sitere teaterfølget mitt: «Jeg hater og elsker denne forestillingen på samme tid». Jeg blir utfordret, og det er en forestilling jeg vil ha i tankene i lang tid fremover, så det er absolutt verdt å få med seg kveldens visning av Uår av Terje Vigen!

For ganske nøyaktig ett år siden innkasserte Orlando og Rogaland Teater intet mindre enn tre Heddapriser. Juryen belønnet Nina Ellen Ødegård med statuetten for “Beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle” , Sigrid Strøm Reibo vant for “Beste regi” og i tillegg ble forestillingen kåret til årets “Beste forestilling”. Nå er Orlando tilbake. Denne gangen i hele Norges Nationaltheater, og denne gang er Teaterungdom representert i salen.  

Med mystikk og eleganse sjarmerer den unge vakre Orlando alt fra dronninger til tjenestefolk. FOTO: Stig Håvard Dirdal

Forventningene våre er skyhøye. Dette er forestillingen som har blitt skrytt opp i skyene både i øst og vest. Hvordan vil den appellere til ungdom? I forkant av forestillingen har jeg forsøkt å lese boken, uten at den falt i smak. Orlando fremstod for meg mer som en drøm enn et menneske, derfor falt jeg tidlig ut av handlingen. Men teater er selvfølgelig noe helt annet, og Rogaland Teater vet hva de gjør. Jeg blir nødt til å spise egen skepsis før det har gått tre sekunder. For fra første strofe er Orlando et sant mesterverk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her leker teateret. Video, musikk, kostymer, lys og stemme spiller perfekt på lag. Skuespillerne forteller fra boken, går inn og ut av roller og kommenterer egne karakterer. Hele tiden innenfor rammefortellingen om Orlando. En vakker ung mann, som lever over flere århundrer, sover i syv dager og våkner opp som kvinne. Til slutt ender vi i vår egen tid med et spørsmål om leppene: “Hva er meningen med livet”.

Dronningen, en kvinne som bidrar med å få Orlando opp og frem. FOTO: Stig Håvard Dirdal

Det kan jeg selvsagt ikke svare på, men meningen med å drive på med teater er slike forestillinger. Hvor hele kroppen sitrer. Å skulle gå ut av salen føles vondt, for jeg vil jo bare at det skal vare og vare. Nina Ellen Ødegård er briljant i tittelrollen. Hun balanserer karakteren sin på en nydelig måte, og gjør Orlando til et barn av både sin og vår tid. Rollen forandres, men er egentlig hele veien seg selv. Ødegård er alvorlig når det trengs, men er ikke redd for å spille på humor heller. Noe forestillingen (i motsetningen til boken slik jeg leste den) er full av. Jeg ler mye og høyt. Samtidig som jeg mer enn en gang har en tåre i øyekroken. 

Hovedrollen betyr alt i denne oppsetningen. Alt handler i stor grad om å bygge et miljø rundt Orlando. Gi hen en mulighet til å utvikle seg og føle. Samtlige aktører på scenen gjør her en strålende jobb. Enten det er snakk om dans, musikk eller hyppige rolleskift. Finurlighet er også et stikkord. Alt er løst taktfullt og sømløst, som om alt som skjer er en selvfølge, selv om det overrasker. Jeg sier det igjen, Orlando er et mesterverk!

Nina Ellen Ødegård er fantastisk som Orlando. FOTO: Stig Håvard Dirdal

Jeg finner ingenting negativt jeg kan sette fingeren på. Her stemmer alt. Det er vanskelig å skulle forklare hvordan forestillingen utspiller seg, det foregår så mye. Tross alt spilles det ut flere århundrer i løpet av disse to og en halv timene. Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av at jeg elsker teater. Og i kveld elsker jeg Rogaland teater, Nina Ellen Ødegård og Orlando spesielt mye!

En kvinne snakker til en mann på stedet de møttes første gang. Når hun forlater scenen forteller mannen publikum at han er død. Han tar oss med til bygda han kommer fra, og vi får møte menneskene han kjente. Hvordan lever de han var glad i videre nå som han er borte?

Brageteatret viser Det er her vi kommer fra under Heddadagene 2018. FOTO:  Signe Fuglesteg Luksengard

Fra første stund skjønner jeg at dette vil bli en rørende forestilling. Menneskelige relasjoner og gode skuespillere bygger opp et fint og sjarmerende stykke. Hovedpersonen, som kanskje ikke er hovedpersonen likevel, er forteller, trubadur og koblingen mellom publikum og scene. Den fjerde veggen brytes, og publikum får et nært forhold til menneskene på scenen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Menneskelige relasjoner står i fokus. FOTO:  Signe Fuglesteg Luksengard

Det er her vi kommer fra passer nok best for voksne og eldre. Det er både latter og tårer i salen. Publikum kjenner seg igjen i og har medfølelse med karakterene på scenen. Man kan trygt si at skuespillerne gjør en strålende jobb, enten de portretterer en karakter eller flere. Også musikken er med på å underbygge følelsene ytterligere. Samspillet mellom musikk og karakterene er meget godt.

“Sangen om ditt liv, hva skulle den ha handlet om” FOTO:  Signe Fuglesteg Luksengard

Dette er en absolutt en forestilling jeg kan anbefale om du er på utkikk etter et kortere teaterstykke med godt innhold, og om du liker å bli rørt.
“Sangen om ditt liv, hva skulle den ha handlet om”

Rommet er mørkt og på scenen stikker kulisser og rekvisitter frem mellom en presenning. Vi lurer på hva som venter under den. Publikum er et bredt spektre av aldre, og når lysene dempes blir vi med inn på søppelfyllingen. Men noens søppel, er andres gull. Hva finner de på fyllingen i dag, og hva kan det brukes til?

På søppelfyllinga finner man mye rart! FOTO: Harald Øren

Det er to artige arbeidere vi får møte på fyllingen. Forholdet deres minner litt om Mikke og Langbein, og humoren deres traff både de eldre og de yngre. Her er det ingen tekst, bare språk som du kan tyde selv, og som publikum kan vi tolke stykket til det som passer oss best. Er vi 200 år frem i tid, eller kanskje noen år tilbake i en dystopi? Eller bor de to personene på en bortgjemt plass her og nå?

Etter hvert begynner mer og mer å skje på scenen, og det blir mye gøy å følge med på. Ti år gamle meg ville ha blitt svært inspirert til å finne på egne duppeditter etter å ha sett “oppfinnelsene” til de to arbeiderene. Om oppfinnelsene egentlig er til nytte eller underholdning er en annen sak.

Dingebomser for alt fra barn til besteforeldre blir testet ut. FOTO: Harald Øren

Forestilling er ment for tiårsalderen, og er rettet til Den kulturelle skolesekken. Lengden på stykket passer bra for aldersgruppen, da den varer omtrent femti minutter. Til tider er det ganske mørkt på scenen med musikk som gjør oss spente, men som også kan lage en skummel atmosfære. Jeg la merke til at flere av de yngste barna krøp nærmere foreldrene. Lys og lyd spiller en viktig rolle i stykket, i tillegg til den veldig intrikate scenografien.

Hva kommer til å skje med dette egget? FOTO: Harald Øren

Selv følte jeg at jeg falt mellom to aldersgrupper i salen. Besteforeldrene lo høyt av de søte og morsomme personlighetene på scenen, mens barna satt fremoverlent og fulgte med på dingsebomsene. Det er tydelig at dette er noe man kan se sammen, og at jeg kanskje burde tatt med noen i barneskolealder. Likevel ble jeg underholdt, og litt stresset av de siste ti minuttene, og har også ganske lyst på stekt egg. 

Dette er absolutt noe jeg vil anbefale å ta med barn i skolealder på. Det er en fin forestilling og det er mye man kan snakke om i ettertid! Den er nominert til Heddapris for beste barneforestilling og beste scenografi, noe den absolutt fortjener!