«Det å grave en hule under jorda og rett og slett bli der. Det er løsningen. Det må være i skogen. Jeg tenker på hva jeg skal ha med meg og hvordan døra skal være. En luke ned til hulen. Luken skal ha lås og være skjult under granbar. Kjettinglås for alltid å kunne låse.»

De fire aktørene i aksjon. f.v.  Modou Bah, Hanne Amalie Smedstad, Thea Borring Lande og Jo Berger Myhre. FOTO: L.P. Loretz

Vi blir hentet ute i foajeen av de tre skuespillerne som tar oss med inn i deres verden. Når vi kommer inn i salen spør de om vi kan hjelpe til. Sammen setter vi opp scenografien (kanskje deres hule?). Vi sitter alle sammen inne på scenen, innenfor disse tre «veggene», vi er selv i sentrum gjennom hele forestillingen.  

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I Rødlista følger vi de tre ungdommene Jorun, Sander og Sigrid på femten år. Forestillingen består av tre ulike monologer som gjennom hele stykket flettes sammen og forsterker hverandre. De tre monologene handler om det å føle seg utenfor og ønske å ha en tilhørighet. Tematikken blir sett på fra forskjellige ståsteder, men er tydelig hos alle. Jo, som den fjerde aktøren på scenen forsterker monologene og handlingen med egenkomponert musikk.

Hanne Amalie Smedstad viser oss at blått er rått. FOTO: L.P. Loretz

Rødlista har en utrolig sterk og ærlig tekst som tydelig viser en femtenårings tanker og følelser. Den er upolert og sannferdig. Det som gjør forestillingen virkelig ærlig er at teksten er basert på intervjuer med ungdom over flere år. Sammen med skuespillerne og den levende musikken blir dette en ærlig og helt rå teateropplevelse. Det er umulig å ikke føle en slags tilknytning til en av de tre monologene, og det at skuespillerne snakker direkte til deg, gjør det hele enda sterkere. Her er den fjerde veggen helt borte, det er intimt, direkte og sårt. 

Jeg synes det er utrolig bra at alle de som er medvirkende i denne forestillingen virkelig har gått inn for å lage en forestilling som tar opp problemer hos ungdom som ikke alltid er like tydelig hos alle. Tematikken er virkelig tatt på alvor. Jeg anbefaler Rødlista på det varmeste. Det er sårt og vondt, men veldig aktuelt. Om du var femten for mange år siden, er femten år i dag eller om du blir femten om noe år, så er dette noe du kan føle på eller kanskje observere hos noen andre rundt deg. Dette er teater som er skapt for teaterungdom!

«De færreste som lever i åpne forhold, vet om at det er det de gjør. Og det folk ikke vet har de ikke vondt av! Eller er det faktisk ærlighet som varer lengst?» Kilden Teater klarte å lokke Jo Strømgren ned til Sørlandet med tilbud om at han kunne få skrive et stykke om det han følte Kristiansand trengte mest. Resultatet ble Sidespringerne, en komedie i farsestil om utroskap.

Et teaterstykke om det Kristiansand trenger. FOTO: Kjartan Belland

Vi kommer inn og ser en scene med 5 mannekenger kledd som bruder og brudgommer. Snart dreier scenen og Ina Maria gjør seg klar til å få besøk. Det vi snart skal få se viser seg å være en utrolig innviklet og fascinerende historie. Alle skuespillerne spiller seg selv, men som veldig karikerte, noe som setter de i situasjoner de kanskje ikke ville ha oppsøkt selv. Vi følger Ina Maria, Steffen, Johannes, Lars Emil og Ingri, og får se deres intime forhold til hverandre. Vi får se rollene med hverandre i en privat setting, og møte de en og en hos psykologen Ingri hvor vi får et dypere innblikk i hver enkelt karakters liv og problemer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skuespillerne klarer gjennom hele forestillingen å bevare spenningen, og overraske publikum gang på gang. Hele forestillingen var blottet for kjedelige øyeblikk, og samtlige skuespillere utfylte hverandre på en veldig god måte. Timingen i Sidespringerne er intet mindre enn eksepsjonell!

Innviklede historier fortelles på dreiescenen. FOTO: Kjartan Belland

Gjennom hele stykket benyttes en dreiescene, hvor alle de forskjellige rommene blir skapt klart og tydelig. All scenografi er gjennomført i detalj, noe som gjør det ekstra gøy å se skuespillerne boltre seg.

Jo Strømgrens tekst er i tillegg utrolig bra. Dette er virkelig et stykke som burde ha vært satt opp over hele Norge. Sidespringerne treffer et stort aldersspenn og er nok like morsomt for ungdom som for godt voksne. Det skal nevnes at stykket spiller endel på sex, noe det er greit å være klar over. 

Jeg skjønner virkelig hvorfor Fedrelandsvennen ga terningkast seks! Jeg ble underholdt gjennom hele forestillingen og kan ikke si en negativ ting om opplevelsen. Anbefaler virkelig alle å få sett denne forestillingen om muligheten skulle by seg!

“Å være født i Norge er et stort privilegium,” sier Teatersjef Janne Langaas, og er tydelig i sin presentasjon av forestillingen  HELLO. Hun forteller videre om de som ikke er så heldige, at man må åpne øynene, og om de som har bygget seg et nytt liv. Hun avslutter med å skrive, “Norge har plass til dem”. Jeg må innrømme at jeg får frysninger på ryggen når jeg skriver de ordene, og det er ikke uten grunn.

De tre danserne danser og forteller sine historier.  FOTO: Lise skjæraasen

Om vi ønsker å innse det eller ei, så lever vi i en tid hvor ord som “vi” og “de” brukes mye. Folk kalles lykkejegere og blir fortalt at de blir båret på gullstol. Teater Innlandet, koreograf Therese Slob og teatersjef Janne Langaas treffer derfor spikeren på hodet når de henvender seg til ungdom. Uten tvil og nøling, uten lange avregninger eller diskusjoner om hjelp her eller der, helt kompromissløst sier de “Norge har plass”. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hello handler om å se hverandre og om å møtes som mennesker. Tre dansere forteller sine historier. Tre dansere med ulik bakgrunn og som ikke ser ut som en klassisk Ola Nordmann. De forteller om flukt og om kampen for et bedre liv. Det formidles via dans, film, musikk og replikker. Forestillingen er direkte og tydelig – her skal historiene frem koste hva det koste vil.

Abir Alyousofi leverer en overbevisende innsats. FOTO: Lise skjæraasen

Therese innfører en rekke virkemidler fra teateret inn i denne dans/teater-hybriden. Rekvisitter og tekst brukes flittig, men det er når de danser at de tre aktørene virkelig får skinne. Her får vi også se noen smil innimellom. Det er godt for dans skal jo også være gøy. Teksten er tidvis litt vel banal og fremførelsen av den også litt enveis. Da mistes litt av dybden som ligger under. Kanskje kunne noen sekvenser (spesielt midtveis) vært løst på en litt smidigere og mer finurlig måte. Ting flyttes på og av scenen fremfor å oppstå og forsvinne. For det blir virkelig magisk når ting daler ned fra himmelen og danserne får danse følelsene fremfor å si de høyt.

Alt i alt kan jeg trygt si at jeg tror på HELLO. Jeg tror det er viktig å formidle slike historier, spesielt til ungdom, og jeg tror at slike forestillinger kan være med på å endre holdninger og hjelpe folk med å møte hverandre som mennesker. De siste 15 minuttene er dessuten helt magiske, og budskapet som ligger bak vokser og vokser i bakhodet utover i de sene nattetimer etter at jeg har kommet meg hjem fra teateret. Derfor vil jeg gratulere Teater Innlandet med en viktig og flott produksjon, og for en viktig og flott målgruppe. Dette er en forestilling for Teaterungdom!

Et sted i krysningen mellom konsert, installasjon og konseptuelt teater finner vi New Skin, en oppsetning i samarbeid mellom Black Box teater, Ultimafestivalen og BIT-teatergarasjen. Forestillingen avkler på rituelt vis vårt samfunn dets forventninger og krav til seksualisering av menneskekroppen. Virkemidlene er mange og komplekse, men samtidig enkle og utrolig virkningsfulle. 
 

En krysning mellom konsert, installasjon og konseptuelt teater. FOTO: Ingrid Eggen

Scene 2 på Det Norske Teatret er dekket av små installasjoner, og bak en av dem står en kvinne kledd i hvitt. Hodet og brystet hennes er dekket av utsmykninger som får henne til å fremstå pre-historisk. Sangen hennes er fengslende, og stemmen lager lyder som resonerer dypt i magen. Akkompagnert av dette, beveger en annen hvit skikkelse seg over scenen og avdekker skulpturer og bilder av menneskekropper i alle tenkelige former og størrelser. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forestillingen består primært av musikk, lyder og bevegelse, noe som forsterker budskapet i den ene monologen som sier;  «Visste du at vår tidsregning starter omtrent 2.500 år før Kristus. Hva enn det betyr. Visste du at forut for dette har det vært velfungerende samfunn i hele 20.000 år. Hva enn det betyr.» 
 

Lys- og lyddesignet i denne forestillingen imponerer virkelig! FOTO: Ingrid Eggen

Gjennom forestillingen fascineres jeg over hvordan de mange lydinstallasjonene på scenen skaper et utrolig spennende, seremonielt bakteppe av lyd som akkompagnerer en billedlig hyllest til den mangfoldige menneskekroppen og alle dens uttrykk. Lysdesignet er virkelig noe av det beste jeg har opplevd. På et tidspunkt i forestillingen faller himmelen sakte ned over publikum, noe som fremprovoserer en nesten klaustrofobisk følelse. Vi blir sittende over himmelen og betrakte jorden fra oven, og jeg tenker over min lille, men utrolig viktige, rolle i dette enorme universet. Dette grepet alene gjør forestillingen verdt å få med seg.
 

Scenen blir i løpet av forestillingen forvandlet til et kunstverk. FOTO: Elin Wettergreen Værvågen

Når forestillingen er over står scenen igjen som et enkeltstående kunstverk som kunne vært en egen utstilling på Astrup Fearnly museet. En ode til mennesket og et viktig statement mot seksualiseringen av dagens samfunn. New Skin er et konseptuelt kunstverk som utfordrer samfunnets syn på mennesket, og dersom du vil oppleve noe helt annerledes, bør du definitivt få med deg kveldens forestilling!

Helt siden 1910 har sørsamiske barn blitt sendt hjemmefra for å bo på internat og gå på skole. Til å begynne med var dette en bevisst del av fornorskningspolitikken, hvor tanken var å effektivisere undervisningen av den «uvitende og ukunnige lappiske befolkningen». Senere ble internatskolene et middel i den samiske kulturens gjenreisning. Foreldrene sendte barna sine milevis av sted for at de skulle lære samisk språk og kultur, og så dem ofte ikke igjen før i feriene. Det samme skjedde med seksårige Maria. Hun skulle begynne på Åarjel-saemiej suvle på Snåsa. Uten pappa, og uten mamma, Tjidtjie.

Marja Lisa Thomasson spiller seksåring med barnlig sjarm. FOTO: Erik Børseth

Å se det samiske gjestespillet Tjidtjie under Heddadagene er som å se en familieproduksjon. Makan til sjarmerende oppsetning. De fire aktørene er som en liten familie, som alle har hver sine oppgaver og sine formidlingsegenskaper. Mamma joiker, far spiller instrumenter, lillesøster forteller og storebror danser. Selv blir jeg mo i knærne av godt fortellerteater, så ikke rart jeg forelsker meg i formatet med en gang jeg forstår at det ikke skal spilles ut overdramatiske scener i rokokkostil, men joikes, perkusjoneres, danses og fortelles på nøkternt vis. Det er slik jeg kjenner og elsker samisk kultur: Rett på sak, og tidvis abstrakt. Det Norske Teateret har hatt en lang rekke fortellerforestillinger i det siste, hvor man ikke får for lite, og akkurat ikke for mye.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hele forestillingen starter i mørket, scenografien er enkel og abstrahert. En boks laget i internatlaminat gulvspon som ser ut til å kunne flyttes på av skuespillerne. Et kjedelig element om man ikke kan leke med det. Men det kan man, og det gjør aktørene etterhvert også. For hele forestillingen er full av lek. Faktisk lek, som barn ville ønsket å være med på om de hadde blitt invitert opp på scenen; Lassokasting hvor man prøver fange en kjekk samtidsdanser som spiller reinkalv. Løpe i ring og leke sisten med en kjekk samtidsdanser som spiller ut dine egne følelser. Klatre på bokser med en kjekk samtidsdanser som spiller lekekamerat og flere komplekse følelser. Det hele er gjort til et løpende, lekende fortellermarathon. Aktørene blir faktisk slitne, noe som fikk meg til å ville være med i valsen og leke. Et utrolig smart grep. For veldig få i norsk historie har «vært med å leke» med disse barna eller involvert seg i de historiene som fortelles her. Tvert imot. Og nå sitter vi på kanten av setene våre og ber om å få prøve og leke med aktørene på scenen. Det får vi ikke lov til, fordi det ikke er våre historier å fortelle eller våre leker å leke. 

Den enkle scenografien forsterkes av leken som foregår på scenen. FOTO: Erik Børseth

Tjidtjie (mor)

Fra mørket hører vi joik med etterklang og fylde, samt en stemme som er jævlig klar over hva hun vil formidle. Det er åpningsnummeret. Joiken kommer igjen, og supplerer alle kritiske øyeblikk i fortellingen. Charlotte Kappfjell er strålende tilbakelent og vandrer gjennom forestillingen som et slags overnaturlig vesen av klang. 

Aehtjie (far)

Sammen med joiken leverer Tor Haugerud oss perkusjon fra klokkespill, trommer og ørsmå instrumenter som man ikke ser hva er. Sammen skaper Tjidtjie og Aehtjie det musiske bakteppet til Maria sine minner om barndommen. De klarer på en eller annen måte å gjøre det tungt når det trengs og lettspiselig når vi har fått nok av det dystre.

Maria spilles av skuespiller Marja Lisa Thomasson. Hun skriver ut samiske og norske gloser om hverandre. Hun ber bønn og avslutter med «forbanna inni Satans helvete, Amen». Vi blir redde, men så går hun tilbake til å være søt og forfjamset liten seksåring på internat. At det skremmende og barnlig sjarmerende ligger så tett, er noe av det som gjør denne forestillingen både utrolig underholdende og alvorlig. Fortellerstemmen til Maria geleider oss humoristisk og trygt gjennom en ellers litt hyperaktiv forestilling. Uten den hadde vi muligens følt oss som barnehage-onkler og -tanter med søvnunderskudd.

Miesie (Kalven)

Med alt fra følelsesforklarende dans til løping i sirkler, klarer Erlend Audestad Danielsen å si veldig mye uten å si ett eneste ord. Og han bare dukker opp fra starten av. Det er ingen som introduserer han. Selvfølgelig skal vi ha en danser på scenen hele tiden, enten han tar mye plass med lekeslossing og kunsterisk vandalisering av scenografien, eller om han tar liten plass ved å gjemme seg i tomrom og krype seg skjelvende sammen til trøst fra Maria. Alle kan få lov til å gjøre akkurat det de vil på scenen, fordi de har en såpass klar forståelse av hva de formidler hver for seg.

Deilig og behagelig å se på, ta med familien din!

Endelig er de her, Heddanominasjonene! 35 nominerte skal bli til 11 prisvinnere. Vi i Teaterungdom.no drister oss til å komme med en aldri så liten kommentar.

Orlando på Rogaland Teater vant prisen for “Beste forestilling” 2017. Nå er Heddadagene i gang, og 17. juni kåres en ny vinner. FOTO: Stig Håvard Dirdal

The Book Of Mormon (les vår anmeldelse av forestillingen HER!) som tidligere i år vant vår egne kåring av Årets forestilling 2017 , er ikke uventet blant de store favorittene. Etter å ha rasket med seg Musikkteaterprisen er det kun Heddapriser som står igjen. De har fire muligheter, deriblant kveldens gjeveste pris “Årets forestilling”. I tillegg har skuespillerne Kristoffer Olsen og Preben Hodneland blitt nominert til “Beste mannlige skuespiller/hovedrolle” og “Beste mannlige skuespiller/medspiller”. Tre nominasjoner man lett kunne forutse. I tillegg til dette har Are Kalvø’s oversettelse blitt nominert i kategorien “Beste scenetekst”, hvor han skal vurderes opp mot oversettelsen til Elisabeth Beanca Halvorsen av Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker og Tyra Tønnessen (en personlig favoritt) sine valg av bibelske tekster, sanger og salmer til Søndagsskolen. Begge produksjonene spilte på Trøndelag Teater, som i likhet med Det Norske Teatret har imponerende 8 nominasjoner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nationaltheatret er som vanlig også sterkt representert med seks nominasjoner. Den fantastiske Engler i Amerika  står for fire av dem. De gjeve prisene “Årets forestilling” og “Beste regi” i tillegg til skuespillerne Ågot Sendstad og Hermann Sabado som begge imponerte stort når vi hyllet forestillingen tidligere i vår (les anmeldelsen HER!). Personlig håper jeg forestillingen ender opp med minst 2 priser.

Vi elsket Engler i Amerika da vi så den tidligere i år, og krysser fingrene for at mesterverket blir Heddaprisvinner i flere kategorier. FOTO: Øyvind Eide

I tillegg til The Book of Mormon og Engler i Amerika er også En folkefiende på Rogaland Teater, Glassmenasjeriet (med hele fem nominasjoner, som er flest av samtlige forestillinger) på Trøndelag Teater og Panini-BoysRoom av Vegard Vinge og Ida Müller i samarbeid med Festspillene i Bergen og Berliner Festspiele, nominerte til “Årets forestilling”. Så får man se om klassisk teaterkunst, eller musikalsk komikk kan slå Vinge/Müller-universet i en slik kåring. Sistnevnte er (selvfølgelig) også nominert i kategorien “Beste scenografi/kostymedesign”, en pris de absolutt bør innkassere.

En pris Teaterungdom er ekstra spente på er “Beste forestilling for ungdom”. I fjor gikk prisen til kompaniet NIE og forestillingen We come from far, far away. En verdig prisvinner, hvor prinsipper rundt hvordan man lager forestillingene er viktig. En av årets nominerte havner også innenfor denne kategorien – Nyanser av gris (les vår anmeldelse av forestillingen HER!) er Antiteatrets 15. forestilling. De er godt kjent for teaterinteressert ungdom i hovedstaden og fortjener virkelig å være nominert. Jesus Christ Superstar​ fra Haugesund Teater er også nominert, i tillegg til Utafor (les vår skamløse skryting av forestillingen HER!) på Det Norske Teatret. Vi kommer til å sitte ytterst på stolkanten når vinneren blir lest opp, og ønsker alle tre nominerte lykke til!

Hurra for Antiteateret som lager forestillinger for ungdom, og gratulerer med Heddanominasjon. FOTO: John Andresen

I likhet med andre savner også vi en nyskreven scenetekst i scenetekst kategorien. På den annen side er det flott å se Tyra Tønnesen som nominert. Også nominasjonene til Kjersti Horn i kategorien “Beste regi” for Valdens historie (som vi har anmeldt HER!) og til Bjørn Floberg som “beste mannlige skuespiller/medspiller” i Kirsebærhagen (som vår anmelder kalte “udiskutabelt dritbra”, les anmeldelsen HER!) vil vi trekke frem som gode. Sterke prestasjoner som det er lett å glemme når enorme produksjoner som The Book of Mormon og Panini-BoysRoom er inne i bildet.

Alt i alt har 2017-2018 vært et sterkt teaterår, hvor vi i Teaterungdom.no har fått sett og anmeldt rekordmange forestillinger. Hele 16 av nominasjonene har vi dekket i løpet av året. Og flere skal det bli før utdelingen den 17.juni. For vi planlegger storinnrykk under HEDDADAGENE! For en festival!

Full oversikt over alle nominerte finner du her!

– Helge

Forestillingen Invasjon! av Sogn og Fjordande teater (SoFT) gjester Teater Manu under Heddadagene. En kreativ og sprudlende bombe av en forestilling der du blir grepet av teaterets magi fra første stund.

Teatrets magi på sitt beste fra Sogn og Fjordane Teater. FOTO: Bent Are Iversen

Dette er en kreativ og sprudlende forestilling, som er teknisk vanskelig å gjøre. Forestillingen starter med at vi blir møtt av tre skuespillere, hvorav to er kledd i beduin-antrekk og ønsker oss velkommen på arabisk «As-Salamu Alaykum». Publikum blir med ett tatt til østen og den arabiske verden. Gjennom hele forestillingen er det mye tekst og koreografi for skuespillerne, men det klarer de med glans. Overgangen mellom tablåene de skaper på scenen er sømløse og oppleves som veldig smooth. Av og til kan den nynorske teksten gå litt for fort og det er litt vanskelig å få med seg alt de sier. Men det er mye jeg liker med forestillingen. Spesielt godt liker jeg fjærvifte sekvensen og hvordan fjærviftene brukes rytmisk med musikken og som scenografi. Det viser virkelig frem det lekne teaterspråket regissør Frode Gjerløw har lyktes med å få fram.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kreativitet og energi kjennetegner Invasjon! FOTO: Bent Are Iversen

I starten gjør forestillingen et grep som overrasker alle i publikum. Flere av publikummerne blir opprørt og tar til og med til orde midt i forestillingen. Etter dette grepet har forestillingen publikum med en gang. Vi sitter med ørene på stilk og øynene fokusert på det som skjer på scenen. Hva grepet er ønsker jeg ikke å avsløre da jeg håper så mange som mulig vil se forestillingen.
 

Det er umulig å ikke bli engasjert underveis. FOTO: Bent Are Iversen

Teksten er skrevet av svensk-tunisiske Jonas Hassen Kemhiri og oversatt av Kristin Auestad Danielsen. Det er en god tekst og gjennom flere historier vi går inn og ut av, blir vi belyst rundt temaet “hva vil det si å være norsk i et flerkulturelt Norge i dag?” Forestillingen kretser rundt temaer som fryktretorikk og fremmedskepsis i et multikulturelt samfunn. Vi blir kjent med «Abulkasem» som tar form i flere figurer og blir etter hvert et eget begrep. Hvem var eller hva er egentlig Abulkasem?

Fantastisk, denne bør du se! FOTO: Bent Are Iversen

Forestillingen får oss til å le, den får oss til å bli pinlig berørt og den klarer å skape såre øyeblikk. Den fremstår som fresh og nytenkende. Alt hva en kan ønske seg på en god time. Jeg vil si at den absolutt passer for ungdommer. Noen av språkbegrepene som blir brukt kan være vanskelig å forstå, men forestillingen undervurderer ikke sitt publikum. Den gir heller ungdommer noe å strekke seg etter. SoFT har turnert rundt på ungdomskoler i Sogn og Fjordane og jeg håper flere ungdommer får muligheten til å se den i andre deler av Norge. Så spre ordet og kjenn din besøkelsestid! 

Det er umulig å ikke ha Håkjerringa svømmende rundt i hodet når man forlater salen etter å ha sett forestillingen Havboka. En syv meter lang hai på havets dyp, som kan ha levd siden den franske revolusjonen. For det er nemlig dette dyret, det lengst levende virveldyret på jorda, vi skal bli kjent med på Riksteatret fredag kveld. Morten Strøksnes, forfatteren bak suksessen Havboka, har tatt med seg lesere jorda rundt, i sitt forsøk på å fange Håkjerringa i Vestfjorden – og nå er det blitt teater.

“Det er ikke ofte en østlending får se et helt ensemble med vaskekte nordlendinger”, skriver vår anmelder. FOTO: Marius Fiskum

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hålogaland teater ønsker på sine nettsider publikum velkommen til en ramsalt og rocka fortelling. Det hele starter nokså rocka i det en kar kommer inn på scenen mens han spiller gitar, etterfulgt av syv bandmedlemmer. Det viser seg at seks av dem er skuespillerne som skal ta oss med på reisen til Morten og Hugo. Trond Peter Stamsø Munch og Kristian Fr. Figenschow spiller karakterene, eller rettere sagt, forteller og synger om dem. Alle forteller de om havet. Alle kommer de med fakta om havet. Alle forteller de om Lofoten, på nordnorsk. Det er ikke ofte en østlending får se et helt ensemble med vaskekte nordlendinger og det å høre om havet på en av de vakreste dialektene vi har, gir forestillingen et løft! Litt for ofte snubles det i replikkene, noe som dessverre kan ødelegge for de fine bildene Strøksnes har illustrert.

Alle synger de om havet, på engelsk vel og merke, et språk de behersker godt. Særlig Trude Øines har en sangstemme som bærer historien om Håkjerringa godt – hun kunne stått foran tusenvis av rockere og holdt konsert etter konsert! Men for en 25-år gammel løkkajente som meg, kan hennes lårklask bli litt vel mye. Figenschow er helt klart publikums favoritt, ettersom det kommer (høflig?) humring og latter fra salen hver gang han sier noe. Selv skjønner jeg ikke hva det er de ler av. Er han egentlig standup-komiker, eller er det en “havhumor” som jeg absolutt ikke forstår? Det eneste jeg vet, er at det nesten blir litt forstyrrende at Figenschow alltid skal si replikken sin med et lurt smil. Personlig vil jeg heller trekke frem Marius Lien, som med sin lune tilstedeværelse nøytraliserer påtattheten til standup-komikeren og rockedronninga. 

“Musikken gir et nødvendig avbrekk i en teksttung forestilling”, skriver vår anmelder. FOTO: Marius Fiskum

Det kan se ut til at denne gjengen, som alle prater om havet, ikke helt passer sammen. Som mitt følge sa etter forestilling, “det kunne minne litt om en gjeng billettkontrollører”. Forteller de historien om Håkjerringa fordi de har samme dialekt, eller hva er det som bringer dem sammen? Jeg må ærlig innrømme at jeg også blir litt forvirra over hva slags type teater dette er. Hovedsakelig så er det musikkteater, men samtidig også dokumentarteater, med hint av stand-up og innslag av barneteater. Det blir ikke enklere når scenen ser ut som et konsertlokale med preg av konferanse, hvor to skjermer på bakveggen viser oss hvor vakkert og brutalt havet er lengst nord. Ellers er det bare et par sorte kasser skuespillerne benytter seg av på måfå under sangnumrene. Man får heller ikke noen svar i kostymene, som på mange måter ser ut til å være deres private klær.

Jeg sitter i salen med mange spørsmål, og plutselig er Havboka over. På Hålogaland teater skulle forestillingen vare 2t og 25min, men blir i Oslo på 1,5t. Er det derfor jeg ikke skjønner slutten? Det er utfordrende å sette opp moderne romaner, og kanskje blir det ennå vanskeligere når det skal gjøres med sakprosa. Jeg og min generasjon er nok ikke den målgruppen regissør Anders T. Andersen ønsket å treffe, men det så ut til at den eldre garde likte forestillingen godt. Musikken gir et nødvendig avbrekk i en teksttung forestilling, men takket være noen merkelige regigrep kan det gi assosiasjoner til Allsang på Grensen, eller i dette tilfellet “Allsang på Skrova”. Om du har et ønske om å bli bedre kjent med Håkjerringa og Vestfjorden, tror jeg ungdommen heller bør lese boken og ta en roadtrip nordover. Om du ikke skulle ha tid – gjør som meg og drøm deg bort til mystiske Lofoten gjennom musikken og Moddis´ “Kæm va du”?.

Forestillingen Havboka  er en hyllest til havet. Det er et nydelig univers som unge mennesker fra storbyen kunne hatt så mye glede av å bli dratt inn i, men som her forsvinner i fattig scenografi, snublende skuespillere og en følelse av å ha havnet på jobbfesten til onkelen min. 

“Almost Nothing et forsøk på å presse vulgærmaksimalismen inn i et syltynt minimalistisk format”, står det beskrevet på Black Box teater sin hjemmeside. Det er et konsept som høres både uforståelig og ytterst spennende ut. Hva er egentlig vulgærmaksimalisme? Og hvordan kan et minimalistisk format være syltynt? Vi dro til Black Box teater for å finne det ut!

Mimikk og ansiktsuttrykk er en stor del av forestillingen. FOTO: Sveinn Fannar Johannsson

“En vulgærmaksimalisme, eller grovkunst, inspireres av det usømmelige og sterkt sanselige”, står det videre beskrevet på Black Box sin hjemmeside. Det stemmer ganske bra, for i Almost Nothing er det først og fremst det fysiske uttrykket som står i fokus. Det blir også brukt tekst fra boken Joelle Joelle av Vibeke Tandberg, men det er den menneskelige kroppen og mimikken som fanger interessen. Teksten er ute av kontekst og blir fremført av aktører som spenner kroppen så mye at det er vanskelig å få med seg hva som sies. Men dette gjør ikke noe, for det er ikke ordene som er viktig. Det er Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar sin tilstedeværelse og fysiske uttrykk som som utgjør forestillingen, og her briljerer de!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Formatet i forestillingen er som den beskrives, nemlig minimalistisk. Store scene på Black Box Teater er helt bar, foruten et teppe som ligger midt på scenen. Utrykket er også minimalistisk. Det er ingen store sekvenser av bevegelse eller høylytte stemmer, men heller blir alt gjort i det små. Når Omar setter sine føtter på teppet, er det med minimale og rykkete bevegelser. Når Vassvik skal sette seg ned, er det i et så langsomt tempo at det tar litt tid før vi registerer at han synker mer og mer. Men uttrykket er enormt. Vi ser de svetter, vi ser kroppen jobber, og vi ser ansikter som vrir seg i forskjellige grimaser. Det maksimale møter det minimalistiske, uten tvil. 

En stor lodden parykk finner veien til aktørenes hoder. En rar og morsom detalj som vekker nysgjerrigheten. FOTO: Sveinn Fannar Johannsson

Musikk er en viktig del av helheten. Den går i ett med resten av stien og supplerer med rolige toner og subtile skift. Kun et sted stiger lyden så voldsomt at vi kjenner bassen vibrere i setet, men uttrykket på scenen fortsetter i sine små utførelser. Den kraftige lyden understreker bare motsetningen mellom det maksimale og minimalistiske ytterligere. Effekten blir også at vi får et litt etterlengtet brudd, for noen av bevegelsesmønstrene kunne med fordel vært kuttet litt ned på. 

Dette er ikke en forestillingen jeg ville anbefalt til hvem som helst. Den krever mye tålmodighet, et åpent sinn og en interesse for det abstrakte og uforståelige. Men er du den som finner gleden i det surrealistiske og blir underholdt av de forunderlige øyeblikkene, så er Almost Nothing absolutt en forestilling verdt å se! 

Kritikerroste Hospitalet er tilbake på Operaen etter å ha vært spilt i 22 land verden over. The Guardian hyllet forestillingen og i Sydney-operaen ble den spilt i tre uker. I Oslo har den blitt spilt på Nationaltheatret (2005) og Dansens Hus (2008) og på Operaen i 2016. Nå er den tilbake på scenen som en del av Heddadagene 2018. Her møter man islandske sykepleiere som må slå ihjel tiden, i mangel på pasienter. Slike absurditeter som man etterhvert har lært at kjennetegner Jo Strømgren Kompani.

Jo Strømgren er tilbake i Operaen, med seg har han tre skitne sykepleiere. FOTO: Knut Bry

Den Norske Opera og Ballett sine huskoreografer har vi i Teaterungdom blitt glade i. Jo Strømgren har gitt oss forestillinger som Sult og Utkanten på Operaen og Salve regina på Dansens Hus, som var nominert i vår egen kåring av “Årets forestilling 2017”. Denne gangen er vi tilbake i Operahuset på scene 2. Selvmedisinering og venting står i fokus. Her er kvinner på scenen, sykepleiere i en absurd islandsk virkelighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi hører helikoptre fly høyt der oppe. De tre kvinnene er skitne og ekle. Seksualitet blandes sammen med frykt og vold. En nøkkel mangler. Et bilde. Kanskje kjærlighet? Virkeligheten på dette stedet er absurd. Total makt forderver fullstendig, også i Hospitalet. Men har egentlig noen av disse sykepleierne makt? Underlig og ubehagelig. Det er umulig å ikke mene noe om Hospitalet. Så hva mener jeg?

Hospitalet er en av forestillingene under Heddadagene 2018. 

Jeg er forvirret. I fem minutter elsker jeg forestillingen, de neste fem synes jeg det er fryktelig kjedelig. Nesten på grensen til banalt. Det er nesten konstant 1-5 i publikum som ler høylytt. Selv ler jeg ikke en eneste gang. Vold, sex og skitne kvinner er kanskje tematikker som ikke engasjerer meg nok. Jeg sliter også med det faktum at jeg ikke har sympati for noen av kvinnene. Alt dette kan riktignok bli bagateller dersom man bare er ute etter å føle noe. Jeg føler masse, og forstår godt hvorfor Hospitalet har blitt spilt over hele verden.
 

MÅ du se Hospitalet? Nei.

BØR du se Hospitalet? Tja.

Vil du angre HVIS du ser Hospitalet? På ingen måte! Det er så mye rart pakket inn i en drøy time. Selv er jeg, absurd nok, bare forvirret.