Riksteatret, Kilden Teater og det Norske Teatret har denne høsten gått sammen om å lage teater. Kildemateriale er Olaug Nilssens Bragepris-belønnede bok Tung tids tale. Nå blir den teater med samme tittel. Med store navn bak både bok og forestilling er forventingene høye under urpremieren fredag kveld. Og Tung tids tale innfrir dem alle og leverer så det suser!

Samspillet mellom skuespillerne er uten tvil en av forestillingens store styrker. FOTO: Erik Berg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Olaug er mor til Daniel på 9 år. Da han var liten kunne Daniel synge på engelsk, liste opp rekker med sjeldne dyr og hjelpe mor med maten, men så begynte han å forandre seg. Sangen og praten forsvant, ble gjemt innvendig og gjort usynlig for mor. Legene ga han diagnosen autisme og livet ble brått endret. For Olaug ble det en kamp. En kamp mot helsetjenesten, byråkratiet, Daniel og ikke minst mot seg selv. Skuespillere Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh og Julie Moe Sandø er Olaug. De er også Daniel. De er leger og byråkrater. De er en kollektiv stemme som forteller om et liv med sorg, vansker og vanvittig mye kjærlighet. Det er umulig å fremheve noen over de andre, for på gulvet er de den samme. Selv når Jon Bleiklie Devik trer inn i rollen som Olaug, oppstår det kun et sekund med undring før overgangen blir det mest naturlige i verden. Det er en prestasjon uten like.

Manuset er en klipp og lim-versjon av bokens originale innhold. Alt er i jeg-form fra mor Olaugs perspektiv. Det er nødvendig for at vi skal bli kjent med både henne og Daniel og menneskene rundt dem, og effekten blir at vi i publikum også blir en del av jeget. Vi kunne vært Olaug. Vi kunne vært Daniel. Vi kunne levd i en virkelighet vi vet mange lever i, men som vi egentlig aldri vil forstå. Tung tids tale gir et lite, men realistisk innblikk i en slik tilværelse. Slik blir stykket nesten litt politisk, uten at jeg egentlig tror det er intensjonen. Det åpner øynene for hvordan bistand fungerer i vårt land, og hvordan et liv med autisme virkelig er når ingen ser på.

Skuespillerne veksler mellom tekst og rolle på ypperlig vis. FOTO: Erik Berg

På scenen er spillet konsentrert rundt en hul og firkantet boks. Innvendig er det en trapp, utvendig en dør og et vindu. Det er et klart bilde på hva som skjer bak lukkede dører versus ute i det åpne landskap, men boksen fungerer også som en ramme rundt et liv en ikke kan bryte ut av. I boksen er Daniel en gutt med autisme. Ute er han en gutt som legene vil gi en psykiatrisk diagnose. Både inne og ute er Olaug en fortvilet mor som kun vil sønnens beste. Det setter en klump i halsen og tårer i øynene.

I halvannen time blir vi invitert inn i et liv ulikt de flestes. Dette er virkeligheten som vi håper vi aldri vil oppleve, men i salen har vi ikke noe valg, så sant vi ikke velger å gå. Vi må gråte, vi må akseptere det vonde, men vi må også le av det. Vi må lære og forstå av denne virkeligheten som er mer enn bare teater. Min gjest på fredag jobber selv med barn med autisme, og han sa det så fint: «Dette var realistisk helt ned til øretelefonene på Daniels hode». Jeg oppfordrer til å lære og forstå. Se Tung tids tale. 

Det er festival på Dansens hus og etter dager med workshops er det klart for festivalkunstner Kate Pendry som inntar scenen med sin legendariske karakter, Johnny Johnson. Han som kan se på verden utenfra og si de tingene ingen kan si. Dette er virkelig en forestilling etter min smak.

Kate Pendry som Johnny Johson, omkranset av de to tause kvinnene. FOTO: Anita Hillestad

Vi befinner oss på Dansens hus, et av de flotteste og mest moderne teaterbyggene i Norge. Det er ikke uten grunn at Dansens hun har klart å hente Samme Raeymaekers fra Belgia som ny kunstnerisk leder. Akkurat i dag er det Praxis Festivalen som står på programmet, med temaet Piecemaking. Fokus er på det skapende arbeidet, og vi skal se en forestilling av en av festivalkunstnerne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ofte lar vi være å anmelde forestillinger som kun spilles en gang, men denne forestillingen måtte vi bare se! Pendrys ikoniske mannlige karakter, Johnny Johnson, skal se på og snakke om #MeToo. Jeg elsker Johnny og har gjort det i mange år. Karakteren er en slags britisk stand-up komiker, som man både facineres av og er litt redd for. Pendry er fantastisk med ord, har vunnet Ibsenprisen og vært husdramatiker på Dramatikkens hus. (Dersom du liker å lese dramatikk, bør du lese Erasmus Tyrannus Rex, som er skrevet for ungdom i forbindelse med Den Unge Scenen (DUS) i 2008). Når Johnny Johnson inntar scenen passer Teaterungdom.no på å være i salen.

Sorte hansker, harde sko, mørk dress, Johnny Johnson. FOTO: Anita Hillestad

Og vi er ikke de eneste. Salen er stappfull. Faktisk overfylt, slik at noen velger å sitte på gulvet for å få med seg aftenens seanse. Johnny entrer scenen selvsikkert. Han danser lett før han finner seg til rette i stolen som er satt frem til ham. Allerede her begynner han å kjefte lett. Mens de to tause kvinnene på hver sin side av scenen har fått tildelt røde skinnstoler i Mad Men stil, har han fått en typisk lenestol fra Ikea. Ikke noe bord, vannglass eller notatbok på Johnny. 

Dette skal visstnok handle om #MyToo, noe Johnny også kommer innom, men det er ikke det som er forestillingens virkelige drivkraft. Drivkraften er når det snakkes om Trump, om den verdenen vi lever i. Om amerikansk tegnspråk og at Bernie Sanders tegn minner om tegnet for håp. Johnny er korrekt, innenfor en ekstrem ukorrekt ramme.

Johnny Johnson er drøy, men han har lov til det. På en eller annen måte klarer Kate Pendry å balansere karakteren på en slik måte at han også er sjarmerende. Det er både gøy og lett ubehagelig når det blir gjort narr av en gjespende publikummer eller noen blir spurt om de er kjærester. Johnny styrer showet i to timer, på en måte som gjør det umulig å vite hvor mye som er planlagt kontra improvisert. Kate Pendry kan Johnny Johnson, og vi i publikum elsker det. 

Til å være et av de tydeligste høykultursymbolene i vår kultur, er operaen i Oslo særdeles smart konstruert. Det er ingen dørterskel der, bokstavelig talt. Hvem som helst kan gå ned i Bjørvika og si “jeg har vært på Operaen”. Du kan trampe på taket eller gå rett gjennom den om du vil! Det gjør den både folkelig og tilgjengelig. Hva så med innholdet? Klarer Den Norske Opera og Ballett å gi oss forestillinger som matcher byggets lave terskel? RAW kan vise seg å være et steg i riktig retning.

I RAW bestemmer danserne alt fra kostymer og koreografi til programtekst og kafésalg. Dette er deres sjel. FOTO: Renske Zwaan

RAW er Nasjonalballettens svar på dugnad. Dansere fra både hovedkompaniet og UNG-avdelingen har gått sammen på fritiden for å lage en forestilling for et veldedig formål. Alle inntekter fra billettsalg, merch-salg og kafé går til organisasjonen Young Future Foundation, og ingen får lønn for å stille opp. I seks måneder har de fått skape og produsere sin helt egen ballettforestilling. Det er et ambisiøst og friskt prosjekt, hvor danseren får utfolde seg i alle ledd av prosessen! I programmet presenteres 13 enkeltstående koreografier, og i løpet av 2,5 timer får vi oppleve det meste balletten har å tilby. Koreografiene strekker seg fra det helt tradisjonelle, med ballerinaen, hennes mannlige støttespiller og vakre pianotoner, til absurde grupperutiner med props, kostymer og skranglemusikk. Det er et vidt spenn av uttrykk, noe som holder interessen oppe gjennom den nokså lange seansen.

Ved pause er stemningen god. Åpningsrutinen Quote: The mind is a muscle drar deg inn i et utforskende og lekent univers, og følges opp av en informativ og morsom video om forestillingsprosessen. Videre følger flere virkelig flotte koreografier, akkompagnert av nydelig musikk. Vi får se vakker kjærlighet og destruktive forhold. Koreografiene er søkende og moderne. Bevegelsene utføres stilfullt og presist, og er fylt av følelse og ærlighet. Det oppleves som mer intimt enn andre ballettforestillinger. Dette er dansernes sjel. Selve formatet har også lagt seg på en mer moderne linje. De mange sekvensene skaper, tidsriktig nok, et hurtig tempo i forestillingen. Sammen med de følelsesladde koreografiene, minner konseptet om So you think you can dance. Dette treffer publikum! Vi får gi rask tilbakemelding, og hvis noe ikke treffer, er det kort mellom skiftene. Dette er fordøyelig for de fleste som tusler rundt “på operaen”.

Som tittelen tilsier, skal denne forestillingen være rå og utildekket. Dette er arenaen for å ta sjanser! Allikevel er det noen konvensjoner innenfor den klassiske balletten som det tydelig er vanskelig å løsrive seg fra. I første akt er hele fem av syv koreografier duetter mellom en mann og en kvinne. De to resterende er grupperutiner… I duettene løfter og dominerer den mannlige danseren ballerinaen, gjerne i bar overkropp, mens hun kjemper for sin selvstendighet. Som regel ender det i tap for ballerinaen. Heldigvis avslutter første akt med et lite opprør, når fem jenter danser seirende over sin “herre” i Inversion. Jeg øyner et håp. Når andre akt er i gang, og vi igjen blir møtt med samme gammeldagse forløp, svinner håpet helt. Hvor er mennenes følelser? Hvor er kvinnenes makt? Hvor er to kvinner som løfter sammen? Hvor er to menn som støtter hverandre? Vi får kanskje et hint av dette under Camilla Spidsøe og Andreas Heises duett mot slutten av forestillingen, men løpet er kjørt. Hele opplevelsen av forestillingen blir dessverre farget av denne frustrasjonen.

Historien om den undertrykte kvinnen og den dominerende mannen er helt klart levende tilstede utenfor operaens dører og vi skal ikke kutte den ut. På ingen måte. Men vi må også våge å vise de andre. Vi må våge å rive opp de gamle røttene og la dansen gi liv til alle følelser og historier. Jeg hadde håpet at RAW, med sine frie tøyler, skulle tørre nettopp dette.

Sommeren er slutt og skolen er i gang. Vi kjenner høsten komme snikende med vind og regn, og hva er vel bedre enn å kunne gjemme seg i en lun teatersal? Høsten er høysesong for premierer og nye forestillinger, og i kveld er vi på Black Box for å høre mer om hva de har å by på utover høsten. 
 

En egen vegg dedikert til alle høstens forestilling
 

Teatersjef Anne-Cécile Sibué-Birkeland leder an, og med seg på laget har hun en god del skuespillere, som forteller om forestillingene de skal spille i løpet av høsten. Et viktig poeng er at Black Box teater i løpet av høsten skal vise seg på flere forskjellige arenaer. Tormod Carlsen forteller om forestillingen Sail away with me, som han har laget sammen med scenograf Heidi Dalene. Forestillingen utspiller seg i en eikebåt på Aker brygge sin gjestehavn. Han poengterer at det nok er mer riktig å kalle dette en installasjon, hvor publikum kan komme på besøk fra kl 14-18, 24.-26. august. Her vil man få oppleve teater på nært hold, faktisk så nært som det han kaller én til én teater.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En annen spennende produksjon, er Fru Inger til Østeraat som har tatt seg turen helt til Otta Kulturhus. Dette er en horrorforestilling som utspilles over 8,5 timer i løpet av natten. Konseptet høres veldig kult ut, og bygger bl.a. på Ibsens stykke med samme navn. Det er Marie og Fredriks teaterlag som står bak oppsetningen, som har premiere 24. august. 
 

Teateret var fullt under høstlanseringen torsdag kveld. 

Selv om det skjer flere ting rundt om i Norge, får vi også presentert noen av forestillingene som skal spille på Black Box teater. Av dem, er det den greske tragedien Antigone jeg blir mest nysgjerrig på, men det er spennende tematikker bak alle høstens forestillinger. Det skjer mye på teateret og hver forestilling spiller bare noen får ganger, så her gjelder det å være tidlig ute med å finne ut hva man vil se. 
 

Bouchra Ouizguen Corbeaux har sin premiere i teatrets foajé. 
 

Kvelden avsluttes med visning av forestillingen Bouchra Ouizguen Corbeaux. Ut fra teksten i programmet har jeg mine forventninger, og jeg vil absolutt si det var en opplevelse. Mye lyd over lang tid er kanskje ikke helt heldig i Black box sin foajé. Det blir veldig intenst og jeg ser flere holder seg for ørene. Fredag 24. august spilles forestillingen i Botanisk hage på Tøyen, et helt annet rom som jeg tror vil kle forestillingen. Er du ute etter en helt annerledes teateropplevelse, er det her du bør befinne deg fredag ettermiddag! 

Nå er Teaterhøsten 2018 endelig i gang for Teaterungdom! Sesongens første forestilling kommer fra snart Ibsenfestivalklare Nationaltheatret, hvor vi har besøkt hovedscenen for å se Lykkeliten. Fra Kilden Teater i Kristiansand har Rune Andersen kommet for å fortelle om eget liv. En barndom med minner og huller. For selv med tivoli, søsken, kjærlig mor og besteforeldre, var det noe han ikke kunne komme unna. “For pappa drakk” og når pappa drakk, ble han voldelig.

Rune Andersen forteller om vesle Rune Andersen. En liten gutt, som altfor tidlig må bli stor. FOTO: Dag Magne Søyland

Og PANG! med denne tilståelsen setter Rune Andersen virkelig igang forestillingen Lykkeliten. Frem til dette har han brukt god tid på å sette publikum inn i sin barndoms verden, om blokka han bodde i, og om en pappa som var ute på havet på jobb. Han har også fortalt om Violett Irene Andersen: En kjærlig mor, som sammen med sine foreldre tok seg av barna. Humor er bærebjelken i denne første delen, som mest av alt oppleves som en transportetappe. Noe den heldigvis også viser seg å være, for med innrømmelsen av farens alkoholisme kan Andersen endelig fortelle om barndommen slik den virkelig var.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det tok Rune Andersen 40 år å kunne fortelle denne historien. Moren måtte dø først. Hun som så alle forestillingene hans frem til denne. Han lovet henne å vente. Når han nå letter på sløret er det på en troverdig og ærlig måte. Dette betyr noe, på ordentlig. Det merkes spesielt godt når han tar imot den stående applausen. Han er tydelig rørt og jobber hardt for å beholde fatningen. For meg oppleves faktisk dette som forestillingens høydepunkt. En voksen mann som kjemper mot indre følelser, formet av noe altfor vondt, men som tviholder på at dette er en historie med en lykkelig slutt. Det er få tørre øyne i salen når han for fjerde gang entrer scenen for å bukke.

Det har vært mange gode forbilder i livet til Rune Andersen. Disse får sine nøye tilmålte minutter av denne monologforestillingen. FOTO: Dag Magne Søyland

Listen over slike personlige monologforestillinger begynner å bli mange. Elske Kåss Furuseth har imponert med sin Kondolerer, fulgt opp av Gratulerer som ikke overbeviste like mye. Humor og komikk stod også i sentrum i Ingar Helge Gimle sin Hei jeg trenger litt hjelp her jeg, mens Gjertrud Jynge (som vi også har intervjuet HER!) går rett inn i alvoret i sin Frå landevegen (som gjør comeback på scenen 6. og 28.september – vi anbefaler alle å kjøpe seg billett). Derfor blir det umulig å ikke gjøre noen sammenligninger. På sitt mest alvorlige er Lykkeliten nær, ærlig og rørende. Når Rune reflekterer rundt farens voldsutbrudd og drapstrusler vokser klumpen i halsen seg stor som en basketball. Under parodiene faller jeg mer av. Rune er med andre ord best når han kun er Rune, og det er han heldigvis mesteparten av tiden. Lykkeliten er med andre ord en rørende og solid måte å starte teaterhøsten på!

Til slutt et lite PS: Det er ikke til å stikke under en stol at gjennomsnittsalderen i salen nok passerer 60. Faktisk ser det ut til at jeg kan være den yngste som har tatt turen til Nationaltheatret denne lørdagskvelden. Noe som både er interessant og skremmende… I løpet av høsten håper vi at Teaterungdom og våre lesere vil være med på å endre dette.

Teaterhøsten 2018 er straks i gang. Vi i teaterungdom er selvfølgelig spente på nok en teatersesong, der vi skal gjøre teatrene i og omkring Oslo tilgjengelig for et stadig voksende ungdomspublikum. Vi er her, for dere, på ungdommers egne premisser! I år som i fjor skal vi i redaksjonen lette litt på sløret rundt hva vi gleder oss spesielt til denne sesongen, og det er flere godbiter i vente…

6&7. FOTO: Duan NI. Tung tids tale. FOTO: Dreamstime. Georgs magiske medisin. FOTO: Muhammad Ali. Den spanske flue. FOTO: Gisle Bjørneby.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Helge: Det er klart for nok en spennende teaterhøst i hovedstaden hvor Ibsenfestivalen naturligvis står i sentrum. Nationaltheatret inviterer til festival med forestillinger fra inn og utland. Selv gleder jeg meg mest til Lille Eyolf av Teater Ibsen. Et av mine absolutte favorittstykker! Ellers synes jeg Oslo Nye kanskje har sesongen sterkeste program, hvor Jacobsen, værsågod! (jeg ELSKER Anne Marit Jacobsen) og Snøfall stikker seg ut. Urpremieren av Rolf Kristian Larsens stykke L.I.F.E.G.O.E.S.O.N. på scene 3 på Det Norske Teatret er også noe jeg ser frem til. Heidi Gjermundsen Broch pryder plakaten, noe som alltid er et godt tegn. Ellers vil jeg passe på å få med meg kinesisk minimalisme i form av 6&7 på Dansens hus og Alan Lucyen Øyens The Hamlet Complex på Den Norske Opera og Ballett. Mange godbiter med andre ord, i en sesong hvor det ser ut som om trenden er å satse på det trygge, fremfor det innovative.

Mari: Nei, dette er nok ikke sesongen som skal blåse oss over ende, men det er allikevel tre forestillinger som virkelig fanger min interesse. 1) Den kritikerroste boka Tung tids tale av Olaug Nilssen blir teater. Sammen med Kilden Teater og Det Norske Teatret, har Riksteatret urpremiere på forestillingen 24. august. Jeg gleder meg til å se en varm, humoristisk og viktig forestilling om “annerledesbarnet” og en mors kjærlighet. 2) Tabanka dansecrew vet å snakke til følelsene våre og kommer i høst med forestillingen I:Object på Dansens Hus. Med sine afrikanske og karibiske rytmer ønsker de å utforske dagsaktuelle temaer som migrasjon og rasisme. DET tror jeg kan bli heftig! 3) Arbeidstittel: Savnet fellesskap er Jonas Corell Petersens nye oppsetning på Nationaltheatret. Jeg forventer eksistensielle spørsmål i en absurd, humoristisk og finurlig innpakning – det har funket før!

Macbeth. FOTO: Eirik Malmo. Peer Gynt. FOTO: Fredrik Arff.

Stine: Ibsenfestivalen lover nok en gang stor kvalitet på Nationaltheatret, men flytter man blikket til de andre teatrene så finner man et par godbiter som jeg tror er verdt å få med seg! Det Norske Teatret satser igjen på Shakespeare, og i år er det Macbeth som står på plakaten. Jeg elsker Shakespeare, Macbeth og Det Norske Teatret, så dette tror jeg blir bra! Med selveste Ingeborg S. Raustøl i den krevende rollen som Lady Macbeth så kan det forventes skuespill i førsteklasse på Scene 2 i høst! Riksteateret samarbeider med Haugesund Teater og Sogn og Fjordane Teater, og setter opp Georgs magiske medisin av Roald Dahl. Jeg forventer rampete humor og stor underholdning av denne rå komboen!

Kamilla: Som Ibsen-fan er det ingen tvil om at Ibsen festivalen er et av høstens høydepunkter for meg! Likevel er det én forestilling som topper lista over ting jeg MÅ se, og det er Peer Gynt på Det norske teatret med 91 år gamle Toralv Maurstad i tittelrollen.Det jeg er mest spent på, er Den spanske flue på Oslo Nye Teater. Denne farsen er en klassiker for mange, og hvordan de skal løse den uten dører på scenen, er jeg veldig spent på. Er den komiske timingen på plass, kan dette bli en skikkelig fulltreffer, så det blir gøy å se!

Døgnfluer er festivalen hvor alt som presenteres er laget på 24 timer. Festivalen ble i år arrangert for 10. gang og Teaterungdom har vært på To skolerevyer laget på et døgn. Er det mulig å lage to skolerevyer på et døgn? Vi får se.

Som man kan se er dette en hektisk festival med mye på plakaten. PLAKAT AV:  Christa Barlinn Korvald

En gruppe videregåendeelever fikk i oppgave å lage to skolerevyer på 24 timer hvor alt av scene, lyd, lys, musikk, manus og regi skulle lages fra bunnen av. Oppgaven de fikk hadde følgende aktoversikt:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

1. Vi skal ikke skuffe dere

2. Hallo dere! Våkn opp!

3. Grønland, 1910

4. NORGE ? ET JÆVLA POTTITLAND

5. Det må da værra lov!?!?!?!

6. Vi har fire av dem.

7. RKP12923424532

8. Stå, gå, sitt, velg

9. Noen ganger må det ta slutt… eller?!

Revyene hadde fått navnene «Scenegal» og «Hvorfor ikke», spilt i nevnte rekkefølge.

To skolerevyer lages på et døgn, men er det egentlig en god ide? PLAKAT AV:  Christa Barlinn Korvald

Om sant skal sies, bærer begge revyene preg av å være produsert på 24 timer. De mangler en god del raffinement i spillet og jeg savnet også en del komikktiming. Suksessfaktoren i begge revyene var numrene med færrest medvirkende, noe jeg antar henger sammen med produksjonstid. Skuespillerne er helt klart talentfulle og det er mange gode enkeltprestasjoner, men tidsnøden gjør dem dessverre ingen tjeneste. Det er mange humre-øyeblikk, og et publikum stort sett bestående av venner, familie og kollegaer koser seg.

Lyd og lys har gjort en god jobb. Lysdesignet akkompagnerte revyene på fint vis, men lydteknikerne har nok hatt noen utfordringer da det til tider var vanskelig å høre skuespillerne. Spesielt fellesnumrene, hvor tekstene som rammet inn revyene ble formidlet, var veldig vanskelig å få med seg.

Jeg vil trekke frem bandet samt kostymer og rekvisitter som det beste med de to revyene. Musikken var godt fremført med fin formidling, og både kostymer og rekvisitter var snedig satt sammen.

Spørsmålet er da, var det mulig å lage to skolerevyer på 24 timer? Svaret: Tja.

Det er og blir revy laget på 24 timer. Mitt andre spørsmål blir da om kunst skal være bra til å være laget på 24 timer, eller om det rett og slett bare skal være bra?

Vi i Teaterungdom bemerker oss ofte at det er et mindretall av de yngre å se på Den Norske Opera og Ballett. Mandag kveld var ikke dette tilfelle, da var Hovedscenen fylt av publikummere i alle aldre, fra overraskende unge til de velkjente seniorene. Vi har sett Tanztheater Wuppertal Pina Bausch – en munnfull å uttale, men en sann glede å se på scenen!

Englevinger blir brukt som et gjennomgående virkemiddel i Tanztheater Wuppertal Pina Bausch. FOTO: Mats Bäcker

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nasjonalballettens egne huskoreograf Alan Lucien Øyen har regissert kveldens verk, som til tross for at tittelen er Tanztheater Wuppertal, også heter New Piece ll. Det er ikke bare dans på scenen denne gangen, men også teater. Koreograf Pina Bausch revolusjonerte dansen med sitt danseteater da hun startet kompaniet i 1973, og selv etter sin død i 2009 lever hennes visjon videre. Her kombineres dans med teater, bevegelser med replikker og dialog med duetter. Det er ikke tradisjonell dans, men heller ikke tradisjonelt teater. Mye er abstrakt og surrealistisk, men resultatet er alltid fantastisk.

Det er ingen sammenhengende historie vi ser. Heller blir vi invitert med i små historier som fortelles både gjennom skuespill og dans. Både handlingen og uttrykket i historiene er varierte, men tematikken går ofte mot det såre og dystre. Spesielt møter vi mange kvinner som har mistet noen. En søster sørger over brorens død, en datter må begrave faren, og en mor forteller kjærlig til sønnen om sin avdøde far. Det er mye død og mye selvmord, men det oppstår også øyeblikk av humor og plutselig latter. På Operaens hjemmeside står det at forestillingen er vokst ut av de 16 dansernes egne bevegelser og historier, og det synes så til de grader på scenen. Det ligger så inderlig mye sjel og lidenskap i alle historiene som blir fortalt, og de griper oss på et nesten intimt nivå. Danserne er også skuespillere, og de briljerer i begge former.

Utallige rekvisitter blir brakt inn på kort tid, og like kjapt blir de fjernet. FOTO: Mats Bäcker

Scenografien må nevnes som et kunstverk i seg selv. Hele scenen er fylt av ulike kulisser som dyttes, dreies og dras av danserne i alle retninger. De skaper alt fra et vanlig rom i hjemmet til en kirke. Ofte blir kulissene flyttet på mens en scene blir utspilt, og det er ikke før du flytter blikket at du innser at endringen har skjedd. Det kunne fort blitt kaotisk og distraherende, men presisjonen og timingene til danserne gjør at det hele skjer uanstrengt og med naturlig flyt. Bruken av scenografien blir en del av historien, så vel som den helhetlige opplevelsen. Det er rett og slett flott å se på.

Mesteparten av teksten blir fremført på engelsk, men det er også innslag av tysk og litt spansk. Alle danserne behersker engelsk godt, så det er aldri noe problem å forstå det de sier (med unntak av når de snakker tysk eller spansk selvfølgelig, noe som for meg er uforståelig). Det går derimot aldri utover historiene når de går over til fremmedspråk, for det er ofte utrykket som er det mest spennende. I tillegg til tekst og dans blir selvfølgelig også musikk brukt som et virkemiddel, og den forteller historiene på lik linje som alt annet. Den understreker handlingen og gir liv til følelsene som oppstår – ofte uten at vi tenker over det.

Danserne skaper fantastiske bilder på scenen, spesielt når de alle er samlet. FOTO: Mats Bäcker

Hvis det er noe jeg savner i Tanztheater Wuppertal Pina Bausch så er det, overaskende nok, mer dans. Jeg er personlig mer glad i teater, men når danserne først setter i gang med det de virkelig er gode på, så tar det pusten fra deg. De utfolder seg på scenen med grasiøse og imponerende bevegelser, og de gjør det alle med en slik lekenhet som får det til å se ut som dans er det letteste i verden. Det er nydelig å bli vitne til, og i de drøye tre timene forestillingen varer så skulle jeg for første gang ønske det var mer dans enn teater. Uansett er dette en forestilling vel verdt å se, og som vi så i kveld på publikum, så passer den for ungdom så vel som de voksne! Mine varmeste anbefalinger til Tanztheater Wuppertal Pina Bausch!

Heddadagene 2018 ble avsluttet søndag med en festkveld på Oslo Nye Teater hvor 13 priser ble delt ut. Heddaprisen deles årlig ut for fremragende prestasjoner innen norsk scenekunst. Vi i Teaterungdom.no var selvfølgelig tilstede for å heie, og for å feire.

I kaoset i den overfylte foajeen på Oslo Nye Teater fikk Teaterungdom.no lurt seg til et lite bilde for å dokumentere festkvelden

Kveldens konferansierer var Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes, som stødig ledet oss igjennom kvelden. Utallige kostymeskift ble gjennomført, og det ble både spilt teater og sunget. Det var også diverse kunstneriske innslag hvor spesielt “Attitudeproblem” med gudmor Marit Moum Aune med englevinger tok kaka. Dette var gøy. En annen rød tråd under årets utdeling var #stilleforopptak, teaterbransjens bidrag i #metoo-revolusjonen. Sterke kvinner står med andre ord i fokus. Et paradoks i den sammenheng er at hele 10 (av 12) priser gis til forestillinger med mannlig regissør. Nevnte Marit Moum Aune er eneste kvinnelig regissør som får sin forestilling belønnet denne kvelden. Det mener jeg er et tankekors og noe det bør tas tak i.

The Book og Mormon (som vi har anmeldt her!) ble kveldens store vinner med tre priser. Are Kalvø vant pris for sin oversettelse og Preben Hodneland for sin rolletolkning av Eldste McKinley. I tillegg vant de kveldens gjeveste pris “Årets forestilling”. Det Norske Teatret gjorde nærmest storeslem med 6 priser. I tillegg til disse tre prisene vant Antigone (som vi anmeldte her!) pris for “Beste audiovisuelle design”, og Utafor (les vår anmeldelse her!) ble ikke bare “Årets forestilling for ungdom”, de ble også belønnet for “Særlig kunstnerisk innsats”. En pris uten nominerte, og som ikke deles ut hvert år, kun hvis noen har gjort seg fortjent til den. Ungdomsteater satses det for lite på! Å trekke frem teamet på en slik måte er viktig og riktig. Vi i Teaterungdom er over oss av begeistring. Gratulerer!  

Utafor <3 FOTO: Dag Jenssen

Engler i Amerika (les anmeldelse her!) vant ved to av skuespillerne, Hermann Sabado og Ågot Sendstad noe som sikret Nationaltheatret to velfortjente priser, og bidrog dermed til at i hvert fall en kvinnelig regissør har stått bak en prisvinnende forestilling dette teateråret…. Trøndelag teater, som gikk inn i kvelden med like mange nominasjoner som Det Norske Teatret (8 i tallet) ble stående på 2 priser, begge til Glassmenasjeriet forestillingen med flest nominasjoner (5 stk). Ragne Grande ble kåret til “Beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle” og Johannes Holmen Dahl vant pris for sin regi. Trøndelag fikk en pris til, Gilles Berger vant pris for “Beste scenografi” for sitt bidrag til Garage (som vi anmeldte under Heddadagene her!) en forestilling av Cirka Teater og Turnéteatret i Trøndelag. “Beste barneforestilling” ble Tobias og dagen det smalt som dermed sikret pris også til Rimfrost Produksjoner og Hålogaland Teater.

Som en ekstra bonus, og til stor glede for oss som elsker å skrive om teater, ble det også utdelt en ærespris i år. “Heddakomiteens ærespris” ble gitt til Therese Bjørneboe, redaktør for Norsk Shakesspearetidsskrift. Kunstkritikk er viktig og under sterkt press. Prisen kan derfor sees på som et viktig symbol og et ønske fra bransjen om at dette trengs!

Alt i alt var dette en festkveld! Utafor skal selvfølgelig få ekstra ros av oss. Gratulerer, vi er så imponert over dere. Også håper jeg Heddajuryen og teaternorge tar tak i og får løftet frem flere kvinnelige sceneinstruktører og regissører. Det trenger vi! Takk for meg 🙂

– Helge

Den siste Heddadagen fylles Det Norske Teatret i praktfulle samekofter, for Det Samiske Nasjonalteatret Beaivvás er på besøk. Beaivvás skal være en viktig kulturbærer og formidler av samisk historie, kultur og identitet. Og på scene 3 klarer de nettopp dette, men det er ikke teater. Det vi får se, eller hovedsakelig høre, er utdrag fra den samiske multikunstneren Nils Aslak Valkeapääs teaterstykke “Den Rimhåra og Draumesjåaren”. Valkeapääs, også kalt Aillohas, blir vår usynlige hovedperson i denne lille timen på Det Norske Teatret.

Velkommen inn i et magisk univers! FOTO: Marit Anna Evanger

På scenen sitter to musikere med instrumenter jeg aldri har sett før. Til venstre står det fire stoler på rad, og sånn blir scenen seende ut. De medvirkende er en salig blanding av musikere og skuespillere. Man gjennomskuer kanskje at ikke alle har erfaring med en sånn her type tilstelning, men litt stive kropper og nervøse smil gir bare sjarmpoeng til Aillohas. Det viktigste her er uansett ikke hva vi ser, selv om koftene på scenen er helt nydelige, men hva vi hører. Jeg er ikke alene om å se litt stresset ut i det den første teksten om den Rimhåra blir lest på samisk. Like etter oversettes det til norsk, og alle som ikke pryder salen med tradisjonelle samiske drakter kan puste lettet ut. For heldigvis får vi høre om den nydelige naturen og verdenen den Rimhåra og reingjeteren er del av. Det kan bli vanskelig å følge historien fra A til Å da tekstutdragene jevnlig blir supplert med musikk og samisk sang. Poesi og joik blir en uslåelig kombinasjon. Sangstemmene, tonene og skuespiller Egil Keskitalos tilstedeværelse forvandler scene 3 til et svevende og mystisk univers.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Heddadagene nærmer seg slutten. Dette er vår siste anmeldelse fra årets festival. Nå gjenstår bare Heddaprisen i kveld!

Vi får høre mye om drømmer og tas til drømmeland med de vakreste toner, for det er der reingjeteren får svar og her et par i publikum dupper av. Men det er nok ikke vondt ment, selv lukker jeg ofte øynene for å se for meg Aillohas ord. De språklige bildene han maler er virkelig vakre, blant annet biter jeg meg fast i en som presser øret mot bakken og hører moder jords hjerte slå. Og livsvisdom som at man må lære å elske seg selv før man kan elske andre, eller at man ikke bør rope høyt om sine evner slik at de mister sin kraft når man tyr til dem.

Historien og tematikken er også dagsaktuell: for mennesker er kun en del av naturen. Klimaspørsmål dras dermed inn i denne drømmeverdenen og gjør «Den Rimhåra og Draumesjåaren» enda mer aktuell for ungdom. Vi får bare håpe at Beaivvás neste reise til hovedstaden viser oss Aillohas stykke i sin helhet. For det vil være verdt å få med seg.