Jeg tok båten ut til Gressholmen for å se på barneteater. Jeg tok på meg regntøyet og trosset været, for ingenting er bedre enn litt teater på regnværsdager. På Gressholmen Kro ble jeg møtt av Ellen Jerstad, Torgeir Vassvik og Andrea Skotland. Vi var dessverre ikke så mange publikummere, men vi som møtte opp til denne prøveforestillingen fikk oppleve noe helt spesielt. Det var virkelig verdt turen.

Øyteateret har inntatt Gressholmen Kro. FOTO: Håkon Borg

Usynlige Grenser er en musikk- og fortellerforestilling hvor man blir kjent med samiske eventyr. Vi blir tatt med ut på vidda, ned i Saavje-verdenen, gjennom vannet og inn i frodige skoger. Det er en spennende fantasireise hvor man får oppleve mye, blant annet en gutt i en bjørnekropp og underverdenen. Forestillingen passer utrolig bra for skolebarn på de nederste trinnene, som er den tenkte målgruppen.  

I Usynlige Grenser møter vi Torgeir Vassvik og Ellen Jerstad. FOTO: Håkon Borg

Fortelleren Ellen Jerstad og musikeren Torgeir Vassvik står på scenen når vi kommer inn i rommet. Idet vi har satt oss begynner forestillingen. Vi blir med en gang dratt inn i de samiske eventyrene. Ellen har en utrolig god evne til å fortelle, noe som gjør at det aldri blir kjedelige øyeblikk. Hun holder spenningen oppe mens publikums fantasi får løpe fritt. Torgeir lydlegger det hele med sin musikk. Musikk som sto veldig bra alene og var med på å berike de eventyrene vi fikk fortalt. Sammen utgjør de en nydelig duo som den kulturelle skolesekken kan glede seg til å få besøk fra. Jeg synes det er fint at de har laget en intim forestilling med samiske eventyr, og musikk som barn i barneskolen skal få gleden av å bli kjent med. Den setter virkelig i gang fantasien og for mange barn blir det sikkert et møte med eventyr og musikk som de ikke er vant med.

Jeg anbefaler dere med barn i alderen 5 og oppover til å ta med barna deres bort på Riksscenen søndag 16.september for å se premieren deres der kl.13! Det er en opplevelse det er verdt å få med seg.

En besettelse har tatt over Hovedscenen på Den Norske Opera & Ballett. En besettelse over en kvinne og tre kort. En besettelse som sakte men sikkert går over i total galskap og forfall. Spar dame er en intens reise inn i et sinn som ikke klarer å se forbi sin egen vinning – uansett konsekvenser.

Besettelse er det store temaet i Spar dame. FOTO: Erik Berg

Håret reiser seg på armene idet orkesteret begynner å spille intromusikken. Melodiene er vakre og musikerne upåklagelige, slik man forventer av både Operaen og Tsjajkovskij. Men noe i tonene får det til å grøsse nedover ryggen. Dette er ingen lystig forestilling, og den beskjeden blir gitt publikum fra første strofe. Når teppet går opp reiser hårene på armene seg ytterligere. Hele scenen er dekket av enorme, flisbelagte vegger som strekker seg forbi det øyet ser. En gang var veggene hvite, men ikke nå lenger. De er skitne og forfalne, og i midten sitter vår hovedperson. Han er barbeint, kledd i hvit dress og armene er klamret rundt seg selv i en parodi av en tvangstrøye. Vi ser det regissør Arnaud Bernard og scenograf Alessandro Camera vil vi skal se: en mann i et galehus.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi følger denne mannen gjennom hans galskap. Herman, en utstøtt som ikke klarer å finne sin plass i 1700-tallets Russland. Ganske raskt tror vi at vi forstår hans galskap. Han er lidenskapelig forelsket i den vakre Lisa, barnebarn av en grevinne og langt utenfor hans liga. I tillegg er hun forlovet med fyrsten Jeletskij. Men det viser seg at Lisa er like lidenskapelig fortapt i Herman som han er i henne, og de innleder et hemmelig forhold rett under bestemorens skarpe øyne. Herman lærer at Grevinnen, kjent som Spar damen, vet om tre kort som kan vinne et hvert spill. Tre kort som hun kun har røpet til to andre, og ryktet sier at tredje personen hun røper hemmeligheten til, vil ta hennes liv. Herman får en ny besettelse, han må få vite hemmeligheten bak disse tre kortene, og galskapen vokser.

Det er fantastiske bilder som skapes når hele koret kommer på scenen. FOTO: Erik Berg

Peter Wedd spiller den plagede Herman, og det gjør han med en innlevelse og troverdighet det til tider er vondt å se på. Sangen er selvfølgelig fantastisk, men følelsene han tar med i både stemme og uttrykk er virkelig magisk. Det er rått, ekte og dødsens ærlig. Hans register har et spenn som fyller både sal og scene, og galskapen han uttrykker sitter i hele kroppen gjennom de nesten fire timene operaen varer. Det er nok til å gjøre deg som publikummer både mentalt og fysisk sliten. Galskapen ligger i Herman sin forelskelse. Det er hverken Lisa eller de tre kortene han elsker, men selve besettelsen.

De andre aktørene imponerer også. Svetlana Aksenova spiller den fortvilede Lisa som ikke forstår hva som plager Herman. Hennes forvirring og sorg er sterk, og stemmen hennes nydelig. Koret er som alltid dyktige og mater handlingen med sang og spill der det behøves. Spesielt gjør Hege Høisæter en briljant prestasjon som Grevinnen. For et uttrykk hun har på scenen! Kropp og mimikk er presis helt ut i fingerspissene, og hun stjeler oppmerksomheten hver gang hun kommer inn. Dirigent Lothar Koenigs leder orkesteret trygt gjennom handlingen, og musikerne leverer bunnsolid.

Kostymet til grevinnen er fantastisk. Hun er uten tvil forestillings mest uforglemmelige karakter! FOTO: Erik Berg

Scenografien holder seg til de skitne, hvite veggene og galehus-metaforen forblir. Den forsterket galskapen på scenen, og følelsen av forfall blir ytterligere fortalt gjennom oppsprukken tapet og knust marmor. Den Norske Opera & Ballett imponerer gang på gang med sine fantastiske scenografier, og Spar dame er intet unntak. Enkel, men med små presise detaljer som underbygger galskapen i handling og karakterer. Ingenting er tilfeldig.

Spar dame er en fantastisk forestilling, men den krever mye av deg som publikummer. Det er en tung historie som tar opp tunge temaer, og man blir sliten i sin begeistring. Men er du glad i de vanskelige følelsene (og ikke minst opera), så er Spar dame vel verdt turen ned til en av våre flotteste kulturbygninger!

Anne Marit Jacobsen inviterer til fest – ingen avskjed, men en ny start! 50 år som skuespiller har satt sine spor og dette levende overflødighetshornet har satt av tid i “pensjonisttilværelsen” til å lage soloforestilling. Her lånes og gis det i et spekter som strekker seg fra Fredrik Høyer og Beatur, til Ibsen og Brecht. I en drøy time får (etter min mening) Norges største sjarmtroll underholde sitt publikum på Centralteatret til Oslo Nye. Jacobsen, takk skal du ha!

Jacobsens varme og dybde stråler på scenen i Jacobsen, værsågod! FOTO: Jarle Nyttingnes

I salen er det som best kan beskrives som teatereliten i Norge. Her er gjennomsnittsalder på ca 60 år, dette er de som har levd et liv med Jacobsen. Dette kunne hun ha melket, her kunne man ha kjørt på med en forestilling skreddersydd for den eldre garde. Jacobsen velger å gjøre det motsatte. Hun ser til ungdommen. Fuck Hedda som ble fremført under Heddaprisen 2018 gjør comeback. Her har Beatur laget musikken (en musiker vi stiftet bekjentskap med på Det Andre Teatret tidligere i år, under Karatekidden, en forestilling hvor Anne Marit Jacobsen forøvrig var blant publikum i salen). Fantastiske Fredrik Høyer (Grønlandsutraen og Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping) har skrevet en moderne tekst til Hedvig, rollen Jacobsen kanskje er aller mest kjent for. Vi får også noen klassikere fra norsktimen på ungdomsskolen i det Episode av Inger Hagerup blir fremført. Det er med andre ord et hav av ungdommelige referanser og virkemidler i bruk i Jacobsen, værsågod! – Noe vi i Teaterungdom synes er helt fantastisk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jacobsen har en bredde av karakterer og uttrykk, her som en herlig, gammel sladrekjerring. FOTO: Jarle Nyttingnes

Vi har tidligere sett Anne Marit Jacobsen sammen med Benedicte Maurseth i et vellykket lite pusterom på Riksscenen kalt Lett regn av lys. En liten time med teatermagi. Jacobsen værsågod! når ikke helt opp til dette nivået. Hele forestillingen er revypreget, noe som nærmest kan kalles en trend, og følger sånn sett naturlig etter Åpent Forhold på Chat Noir og Tre elefanter i rommet på Latter. Forskjellen er at Jacobsen er best i alvoret. Som en usikker og ulykkelig Hedvig, som en fantastisk tekstformidler, eller som seg selv. Sjangeren kan nesten virke litt mot sin hensikt. For mens tøysenummeret Reka er forglemmelig, er Peer Gynt bunnsolid, og alt som handler om Vildanden, Hedvig og Poesi står til 6er på terningen.

I likhet med denne anmeldelsen er forestillingen også en vandring i referanser, minner og lek. Det kan resultere i at forestillingen enten treffer deg eller ikke. Jacobsen treffer meg med nesten alt hun gjør. Hun er så gjennomført sjarmerende. Hun kunne ha solgt meg hva som helst, noe den laaaange stående applausen viser at jeg ikke er alene om å synes. Når det er sagt er ikke dette en forestilling du på død og liv må se. Men dersom du har et forhold til Hedvig, Jacobsen, slampoesi og ungdommelige impulser iscenesatt av en legende med teateret som ryggrad, da er dette forestillingen for deg. 

Jacobsen sier værsågod! Jeg sier tusen takk!

Veien fra Tøyen t-bane til Oslo Teatersenter er lang og bratt, og blir som en treningsøkt i seg selv når været plutselig er litt varmere enn man trodde da man dro fram en tjukk hettegenser tidligere på dagen. Bygget er gjerdet inn, og det er først når vi har gått et stykke forbi, vi innser at vi har gått feil vei. Gode og svette finner vi endelig fram til Tvillingrommene i 3. etasje på Teatersenteret.
 

Kule bevegelser og formasjoner er gjennomgående i hele forestillingen

Vi blir møtt av en blid gjeng som er like nysgjerrige på oss, som vi er på dem. Gjengen, som de kaller seg, består av regissør Mine Nilay Yalcin og de fem skuespillerne Junaid Khan, Guillermo John Magno, Hina Zaidi, Jahanger Ali og Taro Vestøl Cooper. Alle er utdannet fra Nordic Black Xpress, men det er første gang de jobber sammen som et ensemble. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Arbeidet med forestillingen Asfaltpuls startet i fjor under den store debatten om østkantungdommen. En debatt der de voksne fikk snakke mye, mens ungdommen selv ikke ble hørt. I følge regissør Mine, er det mange vrangforestillinger om ungdom i media, så hun vil gi ungdommen egen stemme. Det er lett å se på ungdom som en gruppe, men man må ikke glemme at denne gruppen består av mange enkeltindivider med hver sin historie. “Jeg vil lage en forestilling som møter ungdom der de er, jeg vil møte debatten”, sier Mine. Hun forteller om hvordan hun oppfatter at ungdom ofte blir sett ned på, og stilt i et dårlig lys i media. Derfor ønsker hun å kommunisere på en annen måte ved å vise ting fra ungdommens perspektiv, og bruke et språk de forstår. 
 

Taro Vestøl Cooper stirrer pubikum i senk

Det er ikke mange teatre på østkanten, og det er et godt stykke med toget inn til Oslo sentrum. I tillegg er teaterbilletter ofte veldig dyre, noe som resulterer i at teater og scenekunst er lite tilgjengelig for østkantungdommen. Asfaltpuls kommer derfor til å fylle en plass som per i dag står tom. Med sin mobile scene kan de lett flytte seg rundt, og med en plan om å ha alle forestillinger ute, blir de lett tilgjengelige.  

I løpet av september skal Gjengen spille forestillingen sin 37 ganger rundt omkring på nøye utvalgte steder. De har lagt ned mye arbeid i å kartlegge når og hvor de kan møte ungdom. Sammen med flere fritidsklubber og ungdomshus har de landet på en turnéplan, der de aller fleste forestillingene finner sted på østkanten av Oslo. Turnéplan finner du ved å søke opp Asfaltpuls på facebook. 

Selve forestillingen er bygget opp rundt tekster av årets Ibsenprisvinner, Malmfrid Hallum, og fremføres som et slags dikt. Vi er så heldige å få se en hel gjennomgang av forestillingen, bare tre dager før premieren. Scenen er plassert midt i rommet, der tanken er å ha publikum på alle sider. Denne dagen er vi bare tre personer i salen, så det blir en intens fremføring. De fem skuespillerne har dratt på seg hver sin svarte hettegenser og de koselige folkene vi møtte bare noen minutter tidligere, er blitt forandret til en urban og rebelsk ungdomsgjeng. Dette er noe helt annet enn forventet. Vi blir sugd inn i en ungdomsgjeng som forteller om alt livet har å by på – historier som kunne skjedd på en hvilken som helst skole. Det er dødsrått! Jeg elsker hvert av de 20 minuttene forestillingen varer, og skal jeg si noe negativt, må det være at forestillingen var litt for kort, for jeg skulle gjerne sett mer! 

Gjengen er samlet med regissør, Mine, i midten
 

Asfaltpuls er en gripende forestilling som absolutt er verdt å få med seg! Konseptet er rettet mot ungdom, og passer midt i blinken for våre lesere. De blander inn gamle greske kor-tradisjoner, der gruppen går fra å snakke som enkeltindivider til å ha en samstemt kraftig stemme som forsterker ordene. Selv om det ikke er direkte dans, er bevegelsene koreografert ned i minste detalj, noe som gjør det til et spennende bilde. Det er en høyst aktuell forestilling som lar ungdom være ungdom og tar teater til nye høyder. Jeg digger det og gleder meg til å følge med på prosjektet! 

Det serveres svik, grådighet og død på Scene 2 når Macbeth inntar Det Norske Teatret. Macbeth, også kalt «Det skotske stykket», er et av Shakespeares mest kjente og spilte stykker. Nå blir tragedien kledd i ny drakt og Teaterungdom måtte selvfølgelig få den med seg.

Med heksene i bakgrunnen fortviler Macbeth over sin egen undergang. FOTO: Erika Hebbert

Hærfører Macbeth har nettopp seiret i kamp mot irer og nordmenn. Han har kjempet for sitt land og sin kjære frende Duncan, kongen av Skottland. På slagmarken møter han tre hekser som forteller at han vil få et jarledømme. De forteller at han vil bli konge av Skottland. Bare noen timer senere når Macbeth har vendt hjem, blir han utnevnt til jarl av Cawdor. Betyr det at heksene snakket sant, vil han også bli konge? Denne spådommen blir Macbeth sin undergang. Hans ambisiøse hustru, Lady Macbeth, skyr ingen midler for å få dronningtittelen, og sakte men sikkert samler det seg en sti av lik på deres vei til makten.

Det Norske Teatret har bevist at de ikke er redde for å sette opp de store verkene til Shakespeare. Med titler som Hamlet og Romeo og Julie bak seg, så var det bare snakk om tid før Macbeth fant sin plass i rekken. Det er veteran Peer Perez Øian som står for regien på stykket som har blitt tolket og analysert gang på gang. Det er et stort ansvar å bære, men Øian og ensemblet får det til. De gir historien den formen den trenger, hvor tekst og tematikk står i fokus fremfor handling. Det er ordene som belyser menneskets intensjoner og motivasjoner. Slik forstår vi karakterene. 

Ekteparet Macbeth velger en blodig sti på veien til makten. FOTO: Erika Hebbert

Preben Hodneland gjør en sterk prestasjon som Macbeth. Han balanserer perfekt de mange nyansene i karakteren, fra den lojale tjeneren til kongen, til den økende maktsyken som kommer av heksenes spådom. Hans reise fra ærlig mann til morder og tyrann er troverdig, og vi sørger når den sympatiske mannen krysser grensen og blir stykkets skurk. Ingeborg Sundrehagen Raustøl imponerer som Lady Macbeth. Hennes spill er mindre utagerende enn hennes motpart, noe som kler relasjonen. Hennes spill inviterer til sympati, men i bunn og grunn er det henne som driver Macbeth videre i sin grådighet. Vi ønsker å like både henne og Macbeth, men vi må til slutt innse at slaget er tapt. Ord og handlinger dømmer dem, og de får begge sin straff til slutt.

De andre mannlige skuespillerne trer ut og inn av forskjellige roller. I skotskrutete dresser marsjerer de langs handlingen og fører beretningen videre. Et par av disse klarer dessverre ikke å gi teksten den diksjonen den krever, og ofte blir ordene borte i uklar tale og slapp replikkføring. Det stopper flyten og skaper brudd i historien. Ettersom teksten er det som leder historien videre er dette veldig synd, da mange nok detter ut av handlingen som en konsekvens. De tre heksene er stadig å se i bakgrunnen, kledd i hvite tyll-skjørt og med glatte hoder. De vrir seg rundt til mystiske melodier, og stemmene deres er forvridde og utenomjordiske. Det er en kul effekt og veldig virkningsfullt. De blir noe opphøyd og forunderlig – både mennesker og ikke-mennesker på samme tid.

Ingeborg S. Raustøl briljerer som den slu Lady Macbeth. FOTO: Erika Hebbert

Scenografien følger ideen om tekst i fokus. Den er skarp, hard og naken og konturene blir gjort synlig av sterk belysning. Bak henger det et oppstrimlet forheng som gjør lite for å skjule det som skjer i rommet. Alt er blottlagt. Forræderiet, sammensvergelsen og planleggingen kan ikke gjemmes, de er rett og slett for store. Det dunkle lyset skaper skygger som forsterker den dystre fortellingen. Musikken er skreddersydd til stykket og ligger som et kontinuerlig lydbilde på handlingen. Stemningen blir satt fra første stund og vrir seg rundt ord og aksjon til siste slutt. Det er et mesterverk i seg selv.

Macbeth er vel verdt turen til Det Norske Teatret, men Shakespeares tunge tekster er ikke for alle. Jeg tror de aller fleste har kommet over Shakespeare på et eller annet vis tidligere og har gjort seg opp en mening om hva de synes. Er du den som liker hans verk, så anbefaler jeg Macbeth på det sterkeste. Synes du det blir for mye tekst og for lite handling, så vil det nok være best å se noe annet. Er du den som ennå ikke har gjort deg noe bekjentskap med Shakespeare, så er Macbeth helt klart et godt sted å starte!

Lørdag formiddag var det mange som hadde funnet veien til Samisk hus for å få oppleve historien om Staaloe, en mytologisk skikkelse fra samisk folklore. Huset ligger sentralt i Oslo, og skuespiller Marianne Kappfjell ønsker velkommen til forestilling. Hun vinker alle barn så langt frem i den lille salen som mulig. Hun advarer om at det kan komme til å bli skummelt, men ikke så skummelt.

Det er dramatisk stemning på Samisk hus Oslo når Staaloe inntar scenen. FOTO: Bjørn Leirvik

Trollet Staaloe bor i skogen utenfor en liten samisk landsby. Han liker å plage samene ved å gjøre avlingene deres dårlige, dyrene deres syke, kreve inn skatter og i ytterste konsekvens drepe dem. Den samiske bosetningen frykter Staaloe og gjør alt de kan for å unngå hans vrede. Bortsett fra den unge, dumdristige Kauras. Han er ikke redd for Staaloe og bestemmer seg for å beseire det uredelige vesenet.

Marianne Kappfjell gestalter alle forestillingens fire roller i strålende samspill med publikum. De dynamiske skiftene mellom karakterer imponerer og underholder, og treffer målgruppen godt. Først og fremst barna, men også de voksne, ler, gisper og engasjerer seg gjennom den gode halvtimen forestillingen varer.

Det er utrolig fint å se hvordan denne forestillingen, som er et samarbeid mellom den sørsamiske bokbussen Gærjah og Åarjelhsaemien Teatere AS, tar opp og forvalter den muntlig overleverte samiske folkloretradisjonen. Disse historiene, som har vandret fra øre til munn i alle år, lærer barn om folkevett og forstand, og den unge Kauras er bemerkelsesverdig lik vår egen Espen Askeladd.

Folkloren forvalter en viktig del av vår kulturarv, og i fortellingen om Staaloe gjøres det på en veldig fin måte. Det var skummelt, men heldigvis ikke så skummelt.

Teaterungdom.no ble startet for å gjøre ungdomsteater mer tilgjengelig. Det lages utrolig mye bra teater for den yngre garde, men selve teaterhuset har latt vente på seg. Bygget har aldri vært tilgjengelig. Tilgjengelighet og flere muligheter for samarbeid har manglet, selv om mange gode produksjoner finnes der ute. KLODEN ønsker å endre på dette.

Vi settes oss ned for en prat med Elin Rekdal. En sporty dame med vennlig smil og smittende humør. Hun forteller om KLODEN, et knutepunkt i et nettverk med felles mål om å vise mer god scenekunst for flere barn og unge. Drømmen er et eget bygg, et teaterbygg for barne og ungdomsteater. KLODEN har gjennomført en mulighetsstudie rundt et bygg i Kabelgata på Økern. Tegningene er flotte og ideene mange. KLODEN tør å drømme stort. Tanken er å bli et programmerende teater slik som Dansens Hus og Black Box teater, men med scenekunst for det unge publikummet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Mange kompanier gjør veldig mye bra” sier Elin, «derfor er det behov for et visnings- og utviklingssted. I dag viser Den Kulturelle Skolesekken mye, mens det finnes for få offentlige øvings- og visningslokaler for teater og dans for barn og unge.»

Selv om ikke bygget er på plass ennå har KLODEN gjort seg bemerket. Under Heddadagene satte de opp et telt rett foran inngangen til Nationaltheatret. Her viste de forestillinger som Brune (som vi anmeldte HER!) og Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping (som vi hyllet HER!). «KLODEN i sentrum» mottok over 70 søknader fra folk som ville spille i teltet og utover høsten har de flere spennende ting på trappene. Blant annet Asfaltpuls i september (som du snart vil kunne lese mer om her på siden…).

Vi heier virkelig på KLODEN! – dette er en gjeng med samme mål som oss. Ungdomsteater fortjener å løftes opp og frem.

For den nysgjerrige kan du lese mer om KLODEN og deres arbeid HER! Sjekk også ut UNGE STEMMER HER! Dette er bra greier. Teamet bak KLODEN er en rå gjeng som vi helt sikkert vil komme tilbake til utover høsten. Bare vent å se…

– Helge

Det kinesiske kompaniet TAO Dance Theater har turnert i over 40 land, og i disse dager dansens forestillingene 6 og 7 på hovedscenen på Dansens Hus. Vi tok turen og fikk oppleve asiatisk minimalisme i form av første og andre del av Tao Yes Straight Line Triology. Resultatet både imponerer og splitter.

Der dansens på rett linje, stramt og polert. FOTO: Duan Ni

Hovedscenen på Dansens Hus er bekmørk og stille. Det finnes nok ingen sal i Oslo som kan bli like helsvart som denne. Ikke ett eneste punkt å feste blikket på. Intense strykertoner fyller gradvis det mørke rommet, og etterhvert kan vi skimte et svakt, svakt lys på scenegulvet. Det pulserer og skifter regning, på samme måte som musikken. I det dunkle lyset kan vi glimte skikkelser. Seks dansere på rekke, i bølgende synkron koreografi. Som en egen organisme, som en ryggrad i bevegelse. Forestillingen er såvidt i gang og jeg er fengslet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det beste ordet for å beskrive opplevelsen av 6, kan bare være “fengslende”. Musikken maler på uten stans, og øker i både volum og intensitet, helt på grensen til det utmattende. Lyset følger den samme intensiteten og beveger seg fra side til side i en pulserende takt. Også den i en evigvarende loop. Elementene danner en spesiell atmosfære i rommet. Det er påtrengende og forlokkende på samme tid. Yes koreografi og kompaniets utførelse glir sømløst inn i dette universet.

Som en ryggrad, sterk og mektig. FOTO: Tao Ye

Med ryggraden som utgangspunkt, er bevegelsesmønsteret dynamisk og originalt. Som tittelen på triologien tilsier, står danserne på rekke. De beveger seg som én, med en enorm presisjon, og ser påfallende like ut. Like kroppsfasonger, kort hår, identiske kostymer, nøytrale ansikter. Dette er ikke individer, dette er et kollektivt kunstverk. Det synkrone i bevegelse og uttrykk er imponerende. I samsvar med musikk og lys, maler også dansen på i en evigvarende rytme, full av intrikate, unike og hurtige bevegelser. At danserne makter å gjennomføre det hele uten et eneste feilskjær, tyder på en enorm disiplin, og et voldsomt forarbeid. Applausen blir i så måte en manifestering av denne disiplinen, og også et bilde på det kollektive kunstverket. Danserne beholder sitt uttrykksløse ansikt, og går militant fram for å bukke. Stadig like synkront. Det er ikke rom for personlige følelser i et slikt verk.

Etter første del er jeg sliten. Opplevelsen av akten kan nesten beskrives som en transe. Jeg lot øynene hvile på den bølgende organismen av dansere og musikken fylle hodet. Jeg var fengslet i vel 20 minutter. Så måtte hodet ha en liten pause, og jeg forsvant vekk fra det intense universet på scenen og inn i mine egne tanker. 35 minutter er i lengste laget, og det bikket dessverre over i utmattelse mot slutten. En liten pause senere har vi fått pusten tilbake og er klare for 7. Mørket sluker igjen salen, men ikke før vi har blitt vant til det, skrus flombelysningen på. Danserne står igjen på rekke, denne gangen i hvitt, på et hvitt gulv. Det er helt stille, og danserne begynner på nytt med sin flytende koreografi. Det er noe skuffende å bli servert det samme som før pausen må jeg innrømme, og med danserne så blottstilte uteblir følelsen av kollektiv og organisme. Jeg fengsles ikke. I denne delen er musikken fjernet, til fordel for dansernes egne stemmer. Det er til en viss grad et spennende valg, men oppleves mest av alt som et element som gjør meg mer bevisst på det som skjer. Jeg sanser ikke lenger, men fokuserer på kroppene, på ansiktet, på svetten, på pusten. Jeg ser dem som dansere, og kunstverket forsvinner. Jeg tenker mer enn jeg føler.

6 & 7 er et verk ulikt alt annet jeg har sett på norske scener, det i seg selv er spennende. Selv om opplevelsen er splittet, mellom det fantastiske og det utmattende. 

«Den spanske flue. Fordi du trodde du kjente den», er overskriften på denne nyoppussede varianten av klassikeren vi alle (hvertfall de fleste) kjenner fra ABC-teateret og NRK. I følge hjemmesiden, har Oslo Nye dristet seg til å lage en farse helt uten dører, og allerede ved første øyekast blir jeg usikker på om dette er en god idé. Forventningene er likevel store, og fallhøyden likeså.

Den spanske flue slik du neppe har sett den tidligere! FOTO: Gisle Bjørneby

Det kryr av mennesker på Oslo Nye Teater – både kjente og ukjente. Det er premierekveld, så store deler av teaternorge er samlet i salen. Den spanske flue står på plakaten, og jeg er spent. De kjente dørene er byttet ut med trampoliner og har påfølgende lydeffekter fra forestillingens one-man-band, bestående av Leif Osen. Dette er en forviklingskomedie hvor alt som kan gå galt, går galt. Det kreves timing og presisjon, og på den biten treffes det godt. Det er mange skuespillere i sving, så at alle er ved rett inngang, til rett tid, med riktig replikk, er noe av det som imponerer meg mest! 
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En spretten forestilling, bokstavelig talt. FOTO: Gisle Bjørneby

Andreas Stoltenberg Granerud kommer inn som et friskt pust. Dette er et nytt fjes for meg, men allerede nå en skuespiller jeg gleder meg til å se mer av. Hans versjon av Fritz Bergstrøm er akkurat passe ekkel og full av ungdommelig energi. Komikeren Nils-Ingar Aadne gjør en slående teaterdebut og passer perfekt inn i dette stykket. Han er nok den som er aller best på komisk timing, noe som kanskje også er å forvente av en komiker?

Noen forestillinger er klassikere av en grunn og bør ikke tulles for mye med, med mindre det er gjennomført ut i fingerspissene. Det er dessverre ikke denne forestillingen. Scenografien er i utgangspunktet ganske kul, men «parketten» sitter ikke ordentlig i kantene, så det skinner ganske fort igjennom at dette er plastikk. Inngang via trampoliner er en spretten variant som slo godt an i Tyskland noen år tilbake. Jeg digger også trampoline-inngangene, men her er det ikke noen logisk sammenheng – noen hopper inn, andre kommer gående. Og selv om man ikke har en fysisk dør på scenen, er det fortsatt markante inn- og utganger som fungerer på samme måte, bare uten smellingen av dørene. Jeg skjønner derfor ikke konteksten i overskriften. “Fordi du trodde du kjent den”. Historien er fortsatt den samme, og med unntak av spillestil og konstant åpne dører, er det ikke noe påfallende nytt ved denne forestillingen. 
 

Den spanske flue er gøy, men ikke gøy nok. Foto: Gisle Bjørneby

Så hva skal man si? For meg som ikke har sett stykket nok ganger til å huske alle forviklingene, er det selve historien som driver forestillingen. Spillestilen er noe sånt som melodramatisk slapstick, og det hele blir rett og slett litt for heseblesende og slitsomt for min smak. Jeg får følelsen av å være på barneteater for voksne. Det er ikke kjedelig, men det er heller ikke kjempe morsomt. Likevel ser de eldste i salen ut til å storkose seg, så jeg vil tørre å påstå at dette nok er en forestilling med en mer voksen målgruppe enn meg og den yngre garde. Å anbefale forestillingen til en gjennomsnittlig norsk ungdom er derfor noe jeg ikke kommer til å gjøre, men er du av typen som liker overdramatiske karakterer i live-action-tegneseristil – kjør på! 

Kultur. En tittel som sier alt og ingenting. Dette kan være nesten hva som helst, faktisk. Det vi vet, er at forestillingen spilles på Latter og at Pernille Sørensen står på scenen. Kan det bli noe annet enn gøy?

Man får litt følelsen av å være i Harry Potter når statuene på bildene plutselig beveger på seg.

Med en så bred tittel er det vanskelig å vite hva man skal forvente, men vi får fort servert en slags plan – høykultur vs lavkultur. Hva er hva, og hvem tilhører de forskjellige gruppene? Det blir fort konstatert at stand up er lavkultur, mens opera er høykultur – for å dekke noen av ytterpunktene. Likevel kan høykulturelle folk se på lavkultur, og omvendt. Her er det bare å holde tunga rett i munnen! De høykulturelle er tålmodige. De går på opera, museer og kunstutstillinger. Vi får høre noen elleville historier om hvordan det er å ha med barn på museum, og hvordan man som forelder noen ganger tenker litt for høyt. Når det i tillegg blir påpekt under en av historiene at “dette er faktisk helt sant”, hyler publikum enda høyere av latter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ganske gøy å observere hvordan publikum kollektivt kaster seg fremover hver gang det kommer en god punchline, og de er det mange av! Pernille Sørensen tar oss med på en kulturell reise, hvor ordet kultur blir nevnt i omtrent hver setning, uten at vi på noe vis går lei. Dette er et omfattende ord som kan favne mye. Det er fascinerende å se en forestilling som handler om så mye forskjellig, men samtidig har så smoothe overganger. Fra å snakke om gamle engelske dronninger er det ikke lang vei til dagens bloggere. Historien om kvinnenes utvikling i Norge tar oss fra stemmerett i 1913 til silikonpupper på 2000-tallet. Det er mye snakk om kvinner, kropp og temaer som normalt gjør folk ukomfortable, men Pernille Sørensen får det til å virke helt naturlig. 

   
Pianoet er med i et ganske overraskende avslutningsnummer. 

I løpet av en drøy time, har jeg fått en god dose kultur, med mye latter på kjøpet. Jeg digger Pernille Sørensen og storkoser meg på denne forestillingen! Det er gøy å se en forestilling med så god flyt, og punchline på punchline. Forestillingen er nok ikke direkte rettet mot ungdom, men den tar opp så mange forskjellige temaer at alle har noe de kan kjenne seg igjen i. Det er gode referanser, og selv om jeg falt ut på noen av de politiske greiene, sitter jeg fortsatt igjen med en kjempegod opplevelse!