Han er død. Mannen hun elsket. Han har vært død i 20 år, men han er her ennå. Brille (Heidi Gjermundsen Broch) kan ikke gi slipp. Det er fortsatt noe som er usagt og som henger igjen. Datteren er voksen, har kjæreste, men bor stadig hjemme med mor, med Brille. Et besøk hos legen viser at Brille skal dø, snart. Kanskje er det endelig på tide å gi slipp på fortiden og gå videre?

Frode Winther spiller mannen som Brille (Heidi Gjermundsen Broch) elsker og har elsket. Spilledåsa spiller fortsatt. FOTO: Dag Jenssen

Vi befinner oss på scene 3 på Det Norske Teatret. Rolf Kristian Larsen debuterer som dramatiker med l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. og Frank Kjosås får sin debut som regissør. Med seg har de solide skuespillere og en enkel scenografi. Dette er noe jeg hadde gledet meg til lenge, særlig etter å ha blitt kjent med Rolf Kristian Larsens skrivestil på Dramatikkens hus i september. En unormalt samlet norsk presse har også skrytt masse av forestillingen, selv sitter jeg skuffet igjen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Teksten fremstår solid, og skuespillerne spiller fantastisk, men det hele fremstår noe uforløst. Det virker for meg som om noe sitter litt fast, som en propp, og jeg klarer ikke la meg engasjere. Selve regien fremstår også ganske sprikende. Ofte sitter jeg å tenker “hvorfor gjør de dette”, ting gir generelt lite mening. Noe som er rart, når historien og rollegalleriet er så enkelt og ryddig. Bruken av musikk virker også litt påtatt, sluttscenene (jeg opplever at det er tre ulike sluttscener som spilles etter hverandre) er også merkelige. De formidler både humor, vemod og håp, i et slags sammensurium som gjør at ingen av delene fester seg i meg som publikummer.

Hun skal dø. Byråkraten kan hvile for en stund, men hva med sorgen? FOTO: Dag Jenssen

Dette er en kort og enkel forestilling med en spennende tekst og gode skuespillere, men så mye mer enn det makter den ikke å være. Jeg hadde høye forventninger til l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. kanskje er jeg litt farget av dette. Uansett sitter jeg igjen med en følelse av at det hele ender opp i en middelmådig forestilling som ikke er i nærheten av å nå sitt potensiale. Den sprikende slutten gjør det også vanskelig å feste forestillingen på en bestemt knagg. Dette er nok en forestilling jeg fort går videre fra.

Ulven er  tilbake på norsk scene. Han dukket først opp i 2011, i forestillingen Rock´n roll wolf på Trøndelag Teater og i Rockeulven på Nationaltheatret. Året etter tok han turen til Bergen, i Den Nationale Scenes Ulverock. Nå står han igjen på Nationaltheatrets hovedscene, i nyversjonen Ulven, klar for å sjarmere sitt publikum nok en gang. Det er i alle fall det han prøver på…

Flere skuespillere alternerer på rollene i Ulven. Her er Geita spilt av Mariann Hole og Ulven av Øystein Røger. FOTO: Erika Hebbert

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tyra Tønnesen står nok en gang bak regissør-roret. Ulven er hennes tredje versjon av forestillingen basert på filmmusikalen Med Grim og gru. Jeg har ikke selv sett noen av de tidligere oppsetningene, men jeg må tro at de var vellykkede, ettersom historien nå får ny drakt på Nationaltheatrets Hovedscene. Og den bokstavelige “drakten” er nydelig, med kostymer inspirert av tradisjonelle norske folkedrakter. Dessverre stopper den største begeistringen her. en her. Billige grep og slappe scener preger forestillingen, og det virker som Nationaltheatret ikke helt vet hvordan de skal ta sitt yngste publikum på alvor. 

Historien er ganske lett å henge med på. Geitemamma (Hole) er lei av sitt kjedelige liv og ønsker at noe spennende skal skje. Voila! Inn kommer den kjekke og farlige ulven (Nordrum) og det oppstår søt musikk mellom tamdyr og villdyr. Det oppstår også en ganske upassende seksuell kjemi, og det blir dessverre nokså pinlig når Geita og Ulven klør hverandre med et uttrykk som nærmer seg det orgasmiske. Ulven vil ha Geita, men han vill ikke ha hennes tre killinger. Han bestemmer seg derfor å spise dem, og sammen med Gaupa (Nordal), Eselet (Hagen) og Jerven (Alknes) legger han en plan for å fange dem. Nå må Geita gjøre alt hun kan for å beskytte barna, samtidig som hun kjemper mot sin egen tiltrekning til Ulven. 

​Villdyra er lei av å bli mobbet av tamdyra, og de bestemmer seg for å slå tilbake. FOTO: Øyvind Eide

Premisset er absolutt kult, men problemet med Ulven er at veldig lite fremstår som viktig eller substansielt. Vi tror aldri helt på at Ulven virkelig er slem, og vi gidder ikke å bry oss med gjengen av sidekarakterer som kakler og breker med slapp tilstedeværelse og diksjon. Sangene er fine, men teksten har det med å drukne i musikken. Vi får ikke alt med oss, noe som er synd, da mye av det jeg faktisk hørte hadde både en skarp og smart brodd. Forestillingen introduserer flere karakterer og hendelser som gir oss forventninger, men ser ut til å “glemme” å viderefølge dem. Scenen hvor den eldste geitekillingen Andrei (Johnson) og Eselet hjelper en lerke ut av et bur, er fin og forseggjort, men den er også overflødig for selve historien. Vi forventer derfor at lerka kommer tilbake, men det gjør hun ei. Vi forventer også at Eselet vil huske dette samarbeidet med Andrei, men på slutten forsøker han allikevel å grille den stakkars killingen. Scenen oppleves som unødvendig og bidrar til å gjøre forestillingen rotete. 

Mammageita elsker barna sine, men hun klarer ikke å stå imot spenningen av å bli med den farlige Ulven. Foto: Erika Hebbert

Det finnes allikevel noen elementer som drar forestillingen opp. Herbert Nordrum, i rollen som tittelkarakteren, er en fornøyelse å se på. Det er tydelig at han koser seg med materialet, og han leker med både kropp og stemme. Geitekillingene er så søte og sjarmerende at vi nesten skjønner at Ulven vil spise dem opp. De har noen fantastiske stemmer, i tillegg til et imponerende skuespillertalent. Når sant skal sies, har de en bedre tilstedeværelse og energi enn mange av veteranene på scenen. Eselet og Kyllingen (Marø) er to vittige biroller som fyrer opp latteren, og kostymene er helt magiske. Dessverre klarer ikke disse lysglimtene å redde Ulven som helhet.

Til slutt må det nevnes at barna i salen så ut som de koste seg, og sånn sett treffer Nationaltheatret her sin målgruppe. Men om du har en smårolling du vil ha med på teater denne høsten, så anbefaler jeg heller å sjekke ut noen av de andre barneforestillingene som går i Oslo. Så kan både du og yngstemann kose dere med teater som tar barn på alvor. 

Den anerkjente koreografien Ina Christel Johannessen er tilbake på Dansens Hus. Med seg har hun sitt kritikerroste kompani, Zero Visibility Corp. Forestillingen Who Told You This Room Exists? er første del i Johannessens kommende trilogi, som tar utgangspunkt i en overskrift med felles tematikk: menneskets søken etter mer, større og bedre. Kveldens overskrift er forlatt/tap, og hovedfokuset ligger i utforskningen av rommet. Og utforskning blir det, uten tvil. 

Danserne utforsker rommet i seg selv og hverandre. FOTO: Tale Hendnes

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Studioscenen har blitt et lite kammerteater. To vegger og et firkantet teppe skaper et åpent rom. På gulvet står tre benker i sort skinn. Inntil veggen ligger det en haug med blanke ark. Inn kommer tre av kveldens fire dansere. De henter ark, skrur på en prosjektor, og setter på en film av dem selv i et hus i Paris. Underveis begynner de å henge opp de blanke arkene over lysbildet på veggen. Allerede her starter utforskningen av rommet. Gjennom 80 minutter tar danserne oss gjennom en reise i rommet, enten det er det fysiske, det indre – eller noe helt annet. 

Danserne er glimrende. Deres bevegelser er lekne og alvorlige på samme tid, og utførelsen er bunnsolid i danseteknikk og spill. De danser alene med sitt eget særegne dansespråk, men også med hverandre. Det er i dette felleskapet forestillingen er sterkest. Når danserne kommer sammen oppstår det en helt utrolig dynamikk. De er ikke lenger enkelte dansere, men blir en symbiose i samarbeidet. Bevegelsene flytter seg fra den ene til den andre, i en forbløffende koreografi som spiller på reaksjoner og fysisk bevissthet. De utforsker rommet i hverandres kropper, og det er utrolig vakkert. 

Dansen er sterkest i felleskapet hvor nærheten bryter alle intimgrenser. FOTO: Yaniv Cohen

Det er ikke bare dansen som leker med dynamikk og rom. Lys og musikk er en like viktig del av regien, og det er tydelig at Johannessen har tenkt nøye gjennom alle valg. Lyset dimmes ned, for så å komme på igjen i raske og forfriskende skift. Musikkens rytme pulserer i takt med dansernes presise bevegelser, men rett som det er skiftes både tempo og volum. Skygger blir en del av scenografien og rommet utforskes ytterligere. Det er spennende og smart gjort. 

Jeg har litt problemer med å knytte tittelen forlatt/tap til kveldens forestilling. Danserne formidler mange uttrykk, men ingen som helt når nøkkelordene. Det oppstår scener hvor en blir holdt utenfor felleskapet, men de finner hverandre fort igjen, så det er vanskelig å rettferdiggjøre det som å bli forlatt. Ordet “tap” får jeg heller ikke helt til å passe inn. Dansen forteller om søsken som møtes på tross av deres forskjelligheter, fordi kjærligheten er størst. Jeg ser bare håp, ikke tap. Men premisset om å utforske rom treffer spikeren på hodet, og sånn sett lykkes Who Told You This Room Exists?. 

Fra et mørklagt rom oppstår det plutselig lys. FOTO: Tale Hendnes

Who Told You This Room Exists? er et godt eksempel på hvordan sceniske virkemidler kan løfte en forestilling til nye høyder. Den viser også at Ina Christel Johannessen og Zero Visibility Corp ikke uten grunn er blitt hyllet av bransjen både i Norge og i utlandet. Er du sulten på bra dans og scenemagi, så er Who Told You This Room Exists? helt klart forestillingen for deg. 

Det er november, men julen har allikevel begynt å vise sitt ansikt her til lands. Butikkene bugner med julebrus og pepperkaker, julebord-sesongen er godt i gang, og på Oslo Nye Teater får du servert julestemning til den store gullmedaljen. Både voksne og barn blir sjarmert i senk når teateret presenterer høstens store juleeventyr, Snøfall. 

Snøfall forteller historien om foreldreløse Selma (Mordal) som mest av alt ønsker seg en familie. Det får hun i form av bestefar Julius: FOTO: Bård Gundersen

Mange kjenner kanskje igjen tittelen, og det med god grunn. Snøfall dukket først opp som årets julekalender på NRK i 2016 – til stor begeistring fra både kritikere og publikum. Da var det pappa Klaus Hagerup, døtrene Hanne og Hilde, og Synne Teksum som sto for manuset. Teksum hadde også regien. Nå har Hanne og Hilde kjevlet 24 episoder ned til en to-timers lang familieforestilling, og Teksum har igjen tatt på regi(nisse)lua. Det høres kanskje umulig ut, men resultatet er en stram og god fortelling! Den er stappfull av barnlig glede, herlig julemagi og kanskje mest imponerende – en viktig lærdom om familie og tilgivelse. 

Historien er full av varme og sjarm. Foreldreløse Selma tror ikke på julenissen, men skriver allikevel et brev til han hvor hun innrømmer sitt høyeste ønske: en familie. Til vanlig bor hun med hunden Casper hos Ruth, som verken har peiling på barn eller hund. Men Selma finner raskt ut at julenissen ikke bare er ekte, han er faktisk bestefaren hennes. Som barna fra Narnia, reiser hun gjennom et skap og havner i Snøfall – byen hvor bestefar Julius (julenissen) bor sammen med alle småalvene sine. Selma får familien hun alltid ønsket seg og vi gleder oss over julemirakelet. Men det viser seg at juleidyllen kan slå sprekker, selv i Snøfall. Julius blir kidnappet av sin ambisiøse og bitre assistent Winter, så Selma og hennes nye venner må finne Julius før 24. desember – ellers blir hele julen ødelagt. 

Winter (Vermeli) er lei av “julebøll” og bråk. Han bestemmer seg for å ta over jobben som julenissen. Foto: Bård Gundersen

Det er en fantastisk gjeng med skuespillere som forteller historien på scenen. Emilie Mordal spiller Selma med et barnlig uttrykk og er både sårbar og tøff på samme tid. Vi kjøper at hun er tolv år uten spørsmål. Trond Høvik er den bamsete og snille julenissen vi alle ser for oss og Johannes Joner bruker hele kroppen i rollen som oppfinneren IQ. Ida Elisa Broch og Olavus Frostad Udbye spiller småalvene som hjelper Selma med å finne Julius, og det gjør de med utmerket tilstedeværelse og gjenkjennelige karakterer. Tarjei Sandvik Moe og Andreas Stoltenberg Granerud briljerer i sine komiske biroller og alle barneskuespillerne er herlige å se på scenen. 

Fortellingens store stjerner er allikevel Peter Vermeli I rollen som Winter, og Helle Haugen i rollen som Ruth. Vermeli har en fantastisk mimikk og den bruker han for alt den er verdt. Han er en skurk som er mer patetisk enn ond, men han klarer likevel å få sympati av sitt publikum. Mot slutten blir han avslørt som den sleipingen han er, men Julius velger allikevel å tilgi han. Nok et julemirakel!

Haugen spiller den noe nevrotiske og tilsynelatende ufølsomme Ruth, men så fort hun innser at Selma er borte, våkner en lenge undertrykt morskjærlighet. Hennes emosjonelle reise fra avisende forsørger til ulykkelig foreldrefigur, er så rørende og ekte at vi blir oppriktig glade når Selma velger å forlate Snøfall slik at hun kan komme hjem. 

Nabogutten Håkon (Sande Moe) er fast bestemt på å muntre opp Ruth (Haugen) med litt julestemning. Foto: Bård Gundersen

Henrik Skram tar sin originalmusikk fra serien og tilpasser den teatret. Den flyter upåklagelig inn i spill og historie, og julestemningen blir opphøyd uten at musikken gjør noe voldsomt ut av seg. Sangene er lette og fengende, og barna lar seg rive med. Oslo Nye tar i bruk sin fantastiske etasje-scene, og veksler mellom Snøfall og VU (Vår Verden) med imponerende skift. Det blir tatt i bruk mange finurlige grep på scenen som stadig får meg til å spørre meg selv: “hvordan gjorde de det?” Det er herlig teatermagi som skaper like herlig julemagi. 

Snøfall er for folk i alle aldre, fra de yngste til de eldste. Alle generasjoner var til stede under torsdagens premiere, og det så ut som de alle koste seg like mye. Er du gira på en juleforestilling i år, så burde Snøfall helt klart være første valget. Jeg garanterer julestemning!

Vi er tilbake i Elverum, nærmere bestemt på biblioteket i rådhuset. En hyggelig bibliotekar viser oss veien videre oppover og inn på et trivelig kontor. “Jeg holder på å skrive noe, kommer straks”. Line Margrethe Rustad er kultursjef i Elverum kommune. Vi møter henne på hennes røde kontor. En stor rød sofa, et stort bord med røde stoler, en pult – et lite rom som rommer mye. Vi setter oss ned i den røde sofaen med Elverumsputene for å høre mer om kulturlivet i byen, og hvordan det jobbes for å skape kulturopplevelser for ungdom.

Vi er klare for møte i den røde sofaen

“Jeg er en urelverumsing” begynner Line Margrethe, “og urelverumsinger sier i Ælverum, ikke på”. Hun beskriver seg selv som engasjert, strategisk og utålmodig. “Jeg vil at ting skal skje med en gang, det er noe jeg jobber med da”. Jobben som kultursjef har hun hatt i 9 år. “Ingen dag er lik, derfor har jeg både støvler og glittersko stående på kontoret”, hun peker bort i hjørnet hvor skoene og den knallrøde jakken hennes henger. Før hun tok jobben som kultursjef var Line ansatt i Norsk Tipping, og politiker for partiet Venstre, men nå handler alt om kulturlivet i byen. “Jeg er fryktelig stolt over hva vi får til, med det vi har, de rammene vi er gitt”.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg spør litt mer om selve jobben, hva vil det si å jobbe som kultursjef. “Det handler om drift og forvaltning, men også om det å legge tilrette for samarbeid. Jevnlig har jeg møter med for eksempel Musikkrådet. Da samles vi rundt det bordet der, og for eksempel koordinerer årshjulene til hverandre. Hvis det er to orgelkonserter i løpet av året, er det veldig dumt om de faller på samme dag. Slike kollisjoner unngår vi ved å ha dialog.” Hun forteller også om noen prosjekter som har opptatt henne de siste årene, som innspillingen av Kongens Nei i Elverum og leseprosjektet Menn i uniform som leser. “Forskning viser at de som driver mest med høytlesning i barnehage, skole og i hjemmet er kvinner. Derfor inviteres menn i uniform til å lese høyt nede i biblioteket. Vi har hatt besøk av en brannmann, en bussjåfør, en politibetjent…” Biblioteket er viktig og et tilbakevendende tema gjennom samtalen. Line Margrethe understreker verdien i det å ha et sted der man kan møtes, sette seg ned og snakke sammen. Bibliotek skal også være en arena for debatt. Elverum kommune inviterer derfor også foredragsholdere inn til biblioteket (feks sjakkforedrag med Hans Olav Lahlum og Atle Grønn, pluss godbiter fra Lahlums siste kriminalroman, torsdag 29. november).

Line Margrethe Rustad, kultursjef i Elverum Kommune

En annen ting som engasjerer Line er de to barne- og ungdomsteatrene i byen: Elverum barnemusikkteater og Alfarheim lille friteater. “Det at en by med 21.000 innbyggere har to barne- og ungdomsteatre som holder så høyt kunstnerisk nivå, det er helt fantastisk”. Hun trekker frem samholdet dette fører til og skryter av Robin Øverby som har regien på barnemusikkteaterets forestilling denne høsten – En ung skuespiller som kommer hjem til barndomsbyen og for å skape teater.

Elverum er ugler, og en utstoppet ugle er også på plass på kontoret til kultursjefen

“Jeg har jo Elverums fineste jobb” sier Line og trekker pusten. “Tenk å få jobbe med det som gjør folk glad”. Videre forteller hun om en ungdomsgenerasjon i endring. Om Ungdommens hus som må tenke nytt, og om rehabilitering av området utenfor ungdomsskolen, men også om en kommune med begrensning i budsjettene. “Vi må få mye ut av hver krone, og jeg synes vi får til mye med det vi har”. Kjærligheten til byen er det ingen tvil om… Line Margrethe Rustad er kultursjef i Elverum, byens fineste jobb.

– Helge 

På en kafe på Tøyen møter Teaterungdom Birgit Nordby. Skuespiller, prosjektutvikler og teatermenneske. Vi så henne sist på scenen i To hjem på Trikkestallen. En forestilling hun selv står bak ideen til. Hun ville skape noe om skilsmisse, “si noe om, gjøre noe om”. En dagsaktuell tematikk det snakkes mye om blant voksne. Birgit ville se på tematikken fra barn og unges perspektiv.

Kul dame med kul genser. Vi møter Birgit Nordby på Tøyen for en kjapp prat

“Man venner seg til sin egen historie”. Birgit trekker pusten. Hun forteller at hun selv vokste opp med skilte foreldre, og reflekterer rundt det at hun ble boende hos mor, mens broren hennes bodde hos faren. Hun reflekterer rundt et minne: “Jeg husker at vi satt i en bil”, men om det var snø eller stjerner, eller hva det var, er vanskelig å huske. Hjernen former minner for oss. To hjem ble iscenesatt ved hjelp fra Tigerstadsteatrets Toril Solvang, som står bak både manus og regi. Birgit tok kontakt med henne siden de begge delte engasjement rundt tematikken. Solvang har også stor erfaring med å gjøre research med barn og unge.  Utarbeidelsen av manus startet med nettopp et intervju av Birgit Nordby, om hennes opplevelser knyttet til skilsmissen i barndommen. Senere ble det mange intervjuer og mange historier. Historiene ble flettet sammen og formet til historien om jenta. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

“Vi ville at historien skulle handle om en sterk jente, en jente med guts”. Stikkord videre ble brudd og forflytning. “Vi vil si noe om hvordan dette oppleves i dag”. Vi skjønner fort at det å åpne for samtaler knyttet til tematikken står sentralt. Å bruke rommet i teatret for refleksjon og dialog. Å la teatret være en del av barns vekst.

Bilde fra To hjem. FOTO: Eskil Johsen/Tilnærmet lik

To hjem har alltid vært, og vil alltid være en forestilling for ungdom. Den er laget for å spille i Den kulturelle skolesekken. Veien dit har vært innom både Oslo Nye Teater og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Det er en forestilling også voksne kan ha godt av å se. Birgit trekker frem barns evne og vilje til å strekke seg langt for å beskytte sine foreldre. Hun er også tydelig på at det ikke finnes en rett løsning på problematikk knyttet til skilsmisse. Det som er rett for noen vil være helt feil for andre. Derfor er det viktig med dialog, at man tar samtalen, og at barn og unge får være en del av den.

Skjerfarmadaen trasker videre mot nye eventyr

Det er fantastisk å snakke med noen som brenner så mye for et tema. Engasjementet er så oppriktig og ærlig. Fokus på ungdommen er også så gjennomført og tydelig. Det er ingen tvil om at Tigerstadsteatret og Nordby Produksjoner virkelig ønsker å åpne for samtale. Tematikken er viktig, vanskelig og dagsaktuell. Å lete etter dialogen, ikke fasiten, er selve grunnmuren som driver To hjem videre til Rommen Scene og til Hedmark. Vi i Teaterungdom.no driver videre på jakt etter spennende mennesker, gode forestillinger og mer kultur for ungdom.

– Helge

Hva er Elverum barnemusikkteater? Akkurat nå er det En Julefortelling og 31 unge skuespillere. Det er foreldre, leder Regine Dyreng, regissør Robin Øverby og Elverum Kulturhus. Det er også samhold, engasjement og 30 år med teaterglede! Årets forestilling byr i tillegg på stram regi, et tydelig konsept og en glimrende Endre Bårdseng i hovedrollen. En Julefortelling er helt klart den beste forestillingen jeg har sett av Elverum barnemusikkteater. Gratulerer med 30 år!

Fortidens Ånd (Johanne Nygaard Thorset) viser Scrooge (Endre Bårdseng) fortiden.

Ebenezer Scrooge er gammel, rik og gjerrig. En sur og egoistisk mann som presser omgivelsene for hver krone han kan få ut av dem. Resultatet er sultende familier og knuste drømmer. Mens rikdommen vokser, blir Scrooge stadig mer ulykkelig, hardere og hardere. En jul oppsøkes han av sin avdøde kompanjong som forteller at Scrooge vil bli oppsøkt av tre ånder. Åndene viser fortiden, nåtiden og fremtiden. På reisen finner Scrooge ut at lykken ikke kan kjøpes for penger, og at omsorg og varme, gir mer glede enn all verdens penger.

Dickens roman fra 1843 er bakteppet for Elverum barnemusikkteaters forestilling dette året. Tematikken er gjenkjennelig og enkel, nesten banal. Utfordringen ligger i å gjøre En Julefortelling til noe mer enn en moralistisk historie om julen. Her ligger mye av ansvaret på regissør Robin Øverby, som trappet opp på teaterscenen for 16 år siden. Han makter å krydre forestillingen med velfungerende regigrep, og unngår fella med mange på scenen kun for at alle skal få skinne like mye. Stokkekamp-tango er også et herlig innslag som bør trekkes frem. Slike ting er gøy, når det gjøres innenfor en kontekst som gir mening. Her viser Robin rutine og teft.

Gjenferdet etter hans tidligere partner Jacob Marley (Stephan Iversen) lar grinebiteren Ebenezer Scrooge (Endre Bårdseng) få vite sin skjebne.

Det er heller ikke til å stikke under en stol at store deler av forestillingen bæres av hovedrolleinnehaver Endre Bårdseng. I en alder av 18 klarer han å tilføre karakteren tynge og troverdighet, selv gjennom en flott maske. Han kan være både fæl og ivrig, samtidig som replikkene leveres med meget god timing. Stykket står og faller på han, et ansvar han bærer med den største selvfølgelighet. Det er rett og slett imponerende.

Noe av det som fungerer så godt i En Julefortelling er fordelingen av plass og tid til de ulike rollene. Der tidligere forestillinger tidvis melker situasjoner eller karakterer til de står tørre og umotiverte igjen, klarer teateret denne gangen å effektivt bevege seg videre langs historielinjen. Alle får den tiden de trenger, verken mer eller mindre. Dette gjør også at noen av rollene står frem som bunnsolide, selv om de ikke har mest tid på scenen. Ane Lundemo er nydelig som den omsorgsfulle søsteren til Ebenezer Scrooge og Johanne Nygaard Thorset leverer en iskald Fortidens ånd, som virkelig setter stemningen for den andre verdenen.

Minner fra en annen tid. Ane Lundemo spiller godheten selv, lillesøsteren til Unge Scrooge i Ferdinand Behrens Dyrengs skikkelse.

Midtpartiet er forestillingens svakeste, og slutten kommer litt brått på, men dette er tross alt barneteater og det er lettere å tilgi. Det at musikken spilles live er selvfølgelig også med på å løfte forestillingen. Kostymene er også av høy kunstnerisk kvalitet, men noe av scenografien ser litt enkel ut. Her kunne de med fordel ha fulgt prinsippet “less-is-more”. 

Det som står igjen for meg er en følelse av at det er skuespillerne som bærer denne forestillingen, ikke kostymene, scenografen eller det andre rundt. Og akkurat det er helt fantastisk! For barnemusikkteaterets misjon er jo å gi unge skuespillerne muligheten til å stå på en scene, vise seg og øve seg fram. Teater er samhold og vennskap, et team som drar i samme retning. Den enorme spillegleden under årets forestilling smitter over på oss i publikum. 

Tango for to. Scrooge (Endre Bårdseng) kjemper mot Nåtidens Ånd (Hanna Kielland) i en herlig stokkekamp-tango. 

Elverum barnemusikkteater leverer, etter min mening, sin sterkeste forestilling på mange år. I bresjen for dette står en herlig gjeng unge skuespillere og en dyktig Robin Øverby. Jeg ser ingen grunn til at elverumspublikummet ikke skal oppsøke En Julefortelling. Jula kommer fort, og her blir julestemningen satt fra første strofe.  Jeg forlater kulturhuset med et stort smil om munnen. Elverum barnemusikkteater – gratulerer med 30 år!

Tabankas nye prosjekt ble tidligere i høst trukket fram som noe å glede seg til. Vi har så vidt bikket over i november når I:Object endelig fyller Dansens Hus med fargerikt og spent publikum. Den typiske tabankaintroduksjonen setter tonen for kvelden – vi roper “riddem” på ordre fra koreograf Thomas Talawa Prestø og oppfordres til å være rause med tilbakemeldingene underveis. Det gjenstår bare å se om vi vil juble med.

Tabanka kjennetegnes av sin kraftfulle og rytmiske dansestil. FOTO: Tale Hendnes

En introduksjon som Prestøs kan gå begge veier. Under Tabankas forrige oppsetning, Pulse, var det befriende å få “tillatelse” til å gi respons. Det var så sterkt og flott, og jeg fikk flere ganger lyst til å gi spontane tilbakemeldinger. Men oppmuntringen kan også gjøre tilskueren mer bevisst på forestillingens eventuelle mangler. Hvorfor vil jeg ikke rope “yes!” som de andre? Liker jeg det ikke? I løpet av urpremieren på I:Object streifer tankene meg…

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Forestillingen bruker god tid på å komme i gang. Det er dunkelt, vi hører bølgeskvulp, danserne skimtes så vidt. Det er vakkert og stilfullt, men det er ikke noe å rope “yes!” for enda, og kanskje kveles den spontane responsen akkurat her. Den rolige starten drar oss inn i et mørkt og poetisk univers med referanser til slavehandel – ikke et eksplosivt og fargerikt univers som motiverer til applaus og positive tilrop. 

I:Object skiller seg positivt ut fra det resterende programmet på Dansens Hus. FOTO: Tale Hendnes

Men plutselig sier det PANG! Raske rytmer og livlig koreografi tar over for tung, mørk sjø. Koreografien, lyset og danserne slår varmt i mot oss. Det er gøy og lett! “Yes!” roper de bak meg. Men det er kort vei mellom kontrastene. I neste øyeblikk simuleres et selvmord på scenen og en kvinnelig danser skriker seg gjennom en solo. Det er vanskelig å være helt åpen for det febrilske og voldsomme uttrykket, og det føles ubehagelig å skulle rope noe som helst. Jeg er ikke helt med på notene…

I:Object fortsetter lenge i samme spor. Dansere skriker og gråter, mens de beveger seg med kraft og motstand. Den koreografiske utførelsen er det ingenting å si på. Den afrikanske og karibiske dansestilen er energisk, spennende og underholdende. Det er heller den litt flate dramaturgien som skaper trøbbel. Repetisjonen av bevegelsesmønstre og musikkstil skaper ikke nok dynamikk, og den gjennomgående voiceoveren blir til slutt litt påtrengende. Det spenstige innslaget til No4-es “Jeg har aldri sett elg” er derfor svært kjærkomment! Victor Amel Olivares Pedersens nærmest hånlige tolkning av teksten skaper latter i salen og gir forestillingen noe helt nytt. Tabanka kjører en oppstykket form, og det ville vært forfriskende med flere scener som denne mellom alle de store følelsesutbruddene. Da ville jeg kanskje satt mer pris på det vonde også. Nå oppleves det som en litt for voldsom masse av pine og nød.

Varme og skjærende pine mikses sammen under Tabankas urpremiere. FOTO: Tale Hendnes

Jeg vil likevel anbefale forestillingen – spesielt til de som ikke har sett Tabanka Dance Ensemble før. Kribling i dansefoten er ikke til å unngå, og det er en helt spesiell varme i forestillingene deres. Det er befriende å se ensemblets mangfold i både etnisitet, kropp og bakgrunn på en nasjonal dansescene. Ikke minst er det herlig å få se kraften og energien i den afrikanske og karibiske dansestilen, utført av talentfulle, unge kunstnere. Så får vi håpe at deres neste forestilling byr på noe mer dynamikk.

Martinique, en fransk øy langt fra Frankrike. Lyder fra hverdagen, fuglesang, karneval, fløyter, hav og plystring. Chassol har besøkt fødestedet sitt, få år etter at foreldrene hans døde. På øya har han filmet og gjort lydopptak av lokalbefolkningen, noe som er kjernen i Big Sun. Filmen spilles for publikum, en film hvor rytmer skapes ved at lyder forsterkes og spilles i loop. Selv spiller Chassol tangenter live på scenen og med seg har han trommeslager Mathieu Edward. Resultatet er en verden av bilder, rytmer og glede.

En visuell og musikalsk opplevelse på Riksscenen. Chassol – Big Sun

Festivalen Oslo World arrangeres for 25. gang, 3.oktober til 4.november 2018. Festivalen har som overordnet mål å presentere ulike musikalske opplevelser fra ulike land, sjangere og tidsaldre. Franske Chassol kan krysse av på samtlige kjennetegn. Han er fransk, med opphav i Martinique i det karibiske hav, to ulike verdener. Sjangeren han befinner seg i er en slags hybrid mellom konsert, kunstfilm og lek med rytmer. Et unikt visuelt og musikalsk landskap, som vel så mye tilhører scenekunstfeltet som noe annet. Big Sun består av musikk både bestående av tradisjonelle instrumenter og rytmer fra Martinique, og moderne vestlig musikk. Land, sjanger og ulike tider blandes sammen og presenteres med en rytmesans og spilleglede man skal lete lenge etter.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Kveldens forestilling varer i omtrent 80 minutter. Filmen som spilles bak musikerne er delt inn i tre deler, som igjen er delt inn i små snutter fra øya. Vi får se fuglelivet, noen menn som spiller domino, dansende damer på karneval og mye mer. Chassol kombinerer lydene fra filmopptakene med livemusikk. Dette gir både musikken og filmen en ekstra dimensjon. Det hele føles autentisk og ekte.

Martinique, et piano, kunst

Men mest av alt er dette gøy. Chassol og Edward på scenen ler og smiler. De tuller med hverandre og leker seg for publikum. Spillegleden er til å ta og føle på. Selv om han er en ettertraktet musiker, som brukes av artister som Frank Ocean og Solange, er det tydelig at en onsdagskveld i Oslo fortsatt faller i smak. 

Hva er det egentlig vi har fått oppleve? Er dette en forestilling eller en konsert? Skal Teaterungdom.no oppsøke denne typen arrangementer eller havner dette utenfor det vi skal mene noe om? Jeg skal ikke svare for bastant på noen av disse spørsmålene, men det jeg kan si er at Big Sun er en oppvisning i sceniske virkemidler som gir publikum både latter og glede. Chassol beviser at han er en formidabel musiker og Oslo World bekrefter at de er en festival som makter å sette sammen et program av høy kunstnerisk kvalitet. Vi i Teaterungdom har fått en helt ny opplevelse, og den falt i smak.