Den ellers så mørke og trange klubbscenen, der hvem som helst kan ende opp med et snev av klaustrofobi, er nå byttet ut med store skyggeseil, lett bris og benkerader i Latters “bakgård”. Sesongens første Sommer stand up sparkes i gang med fire standupkomikere, konferansier Lars Berrum og 200 solvarme publikummere. Det er en upåklagelig lett stemning før førstemann går på. Spørsmålet er om komikerne klarer å bevare den gjennom de to kommende timene…

Slik inviterer Latter til sitt sommershow på sine hjemmesider. 

Konseptet for Sommerlatter er såre enkelt: Fire utvalgte komikere står hver sin tur, mens en femte, i rollen som konferansier, shower mellom slaga. Det hele varer i to timer, med én pause på ti minutter. Det oppleves som akkurat passe mengde av det meste. Det er deilig å sitte ute en varm sommerkveld, komikerne holder et godt nivå innenfor en grei tidsramme, og konferansier Lars Berrum er et underholdende bindeledd som holder stemningen oppe i salen. Alt i alt må det sies å være en bra kveldsaktivitet for vennegjengen, og det er vi tydeligvis ikke alene om å tenke. Her er det benker på benker med gjenger, alt fra venninneflokk til firmafest. Klientellet skiller seg også ut fra det vi ofte ser på institusjonsteatrene i byen. Vi kan trygt si at gjennomsnittsalderen er noen tiår lavere på Sommer stand up. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Lars Berrum loser oss gjennom kveldens show. FOTO: Helge Langerud Heikkilä

Line-upen for denne kvelden, er også av den yngre garde. Sjur Koppen, Halvor Johansson, Sofie Frøysaa og Vidar Hodnekvam er alle godt under 40 år og leverer lettbeint og god standup for oss. Spesielt Johansson og Frøysaa viser seg fra sin beste side i bakgården. Sistnevnte med hardtslående og intelligent sarkasme og satire, mens Johansson på sin side briljerer med skarp timing og knallgode poenger. Begge har stort nedslagsfelt i lattermusklaturen! Helt klart kveldens to beste!

Sommer stand up er et fint event å dra på med “flokken”, (og ved flere anledninger vil det også være 18 års aldersgrense). På Latter får du til og med studentrabatt i baren! Får å få det beste ut av kvelden, vil vil anbefale deg å sjekke line-upen på forhånd. Det er nye komikere hver uke, så velg en dato med hvor dine favoritter står på scenen. Så vil også du få deg en god sommerlatter.

Vi har alle møtt ham i en eller annen form, Don Giovanni, rundbrenneren. Han som får alle, men ikke beholder noen. Han som bruker og manipulerer menneskene rundt seg og stadig vekk kommer unna med det. Er han forfører eller forbryter?

Bordet er dekket i Operaen. FOTO: Erik Berg

Don Giovanni er en av Mozarts mest kjente operaer, og kanskje den som inneholder flest enkeltstående «hits». Selv om du ikke er en vant operagjenger, kan jeg nesten garantere at du har hørt en eller flere av ariene fra denne operaen. Musikken er strålende og librettoen både humoristisk og dypt alvorlig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hovedscenen i Operaen ser ut som korridoren på et hotell. Don Giovanni står utenfor døren til et av rommene sammen med sin lakei, Leporello. Kvinne etter kvinne entrer rommet sammen med kurtisøren, og Leporello kvitterer etter hvert som de forlater det igjen. Han fører oversikt over alle Giovannis erobringer og skryter av det i den berømte katalogarien hvor han forteller at Don Giovanni har ligget med 2064 kvinner, hvorav hele 1003 i Spania.

Librettoens intriger oppstår i Don Giovannis forførelse av tre kvinner. To av dem er allerede sammen med andre menn, og den tredje er han selv gift med. Men det skjedde i forrige landsby, og tilhører med det fortiden. Vet et uhell dreper Giovanni den ene kvinnens far, og må derfor gå i dekning. For å komme unna med det hele, tvinger Giovanni Leporello til å bytte identitet med ham slik han at, nok en gang, kan komme unna med sine ugjerninger.

Samtlige på scenen leverer sterke rolletolkninger. FOTO: Erik Berg

Oppsetningen av Mozarts opera er gitt en moderne tvist, både hva gjelder regi, scenografi og libretto. Vegger og dører åpnes og lukkes, og omgjør på sømløst vis scenen fra hotellkorridor til ballsal. Det er enkelt, men komplekst, og fremhever handlingen på strålende vis. Handlingen i seg selv er også modernisert da Don Giovanni får fortsette sine erobringer i stedet for å avgå med døden slik han gjør i originaloppsetningen. Personlig har jeg veldig sans for denne endringen og merker meg Operaens progressive kunstformidling.

Alle sangsolistene leverer strålende sangprestasjoner og gestalter rollene sine meget troverdig. Jeg er imponert over deres evne til å fremheve detaljene i det komplekse samspillet. Operaorkesteret er i storform og formidler Mozarts fantastiske musikk på mesterlig vis, både solistisk og i tutti orkester. Alt i alt er sesongens oppsetning av Don Giovanni et mesterverk, og jeg vil virkelig anbefale alle å få den med seg.

Blokk til Blokk er både konsert og forestilling. Formen ligner den vi så i 2016-suksessen Etterlyst: Jesus med Bjørn Eidsvåg. Her får man altså i pose og sekk. Spørsmålet er om det fungerer like godt med tunge beats og spyttende østkantrapp.

Blokk til blokk tar oss med til Don Martin, Castro og Felas egen oppgvekst, i blokkene på østkanten. FOTO: Michael Ray Vera Cruz Angeles

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg vet ikke hvor mye du vet om det å vokse opp i Groruddalen i blokk. Jeg vet ikke hvor mye du kan om Don Martin, Castro og Fela heller. Etter Blokk til blokk forstår du det sikkert ikke veldig mye mer, men du har i hvert fall blitt opplyst  om bredden og vidden i byen vår! Gjennom tirader av rim og aggressive hiphop-bars om trange kår og motvinds-oppvekst øst for Oslo S, kan vi skimte konturene av hovedstadens mangfold.

Bak de superraske og ofte ustoppelige rapp-tekstene, så finnes det altså slike Oslofortellinger. Ja, hvem hadde trodd! Det Norske Teateret gjør det mulig for oss å bli med inn i blokkoppgangen og inn i leilighetene, bak lukkede dører. Vi får virkelig leve oss inn i låt på låt, som en det skulle vært en sosialrealistisk musikal. Forestillingen gjennomsyres av en veldig tilgjengelighet til ofte ufortalte historier, uten å sugar-coate det alt for mye.

Romsås t-banestasjon rommer mange minner og blir derfor en sentral del av forestillingen. FOTO: Michael Ray Vera Cruz Angeles

Ved siden av meg er vennen min overbegeistret og kommer med små overbeviste godlyder og «aha mmm», som for å rappe med. Dette til tross for at han er vokst opp på Sørlandet, med søndagsskole og barnekor hver uke. Han dras enkelt inn i beretningene deres, hva som preget ungdomstiden, lidenskapen deres, og frustrasjonen mot en kommune som bruker millioner på Norges største stålampe, samtidig som ungdomsklubbene deres legges ned. Så kommer droppet, og beatsen og alle linjene, og da forstår man hva som ligger bak tekstene til disse gutta.

Det er kanskje mye å be om, men dette er en konsertform enhver artist burde vurdere. Og husk å gå på forestillingen – ikke glem det!

Et pent dekket bord. En platespiller. To slanke lys. To kvinner. Gulrøtter. Kunstverk. DADA.
Ifølge Wikipedia er dadaismen en kulturell bevegelse med opphav i tiden omkring første verdenskrig. Kunsten fra denne tiden er ment å være anti-estetisk, og dadistene baserte sin atferd på blant annet anarki og kynisme, samt forakt for skjønnhet og sosial organisasjon.

Ett bord, to kvinner, DADA, f.v. Lise Andrea Grimelund-Kjelsen og Irene Nessa Bjørnevik. FOTO: Elin Wettergreen Værvågen

Dadaismen er beslektet med surrealismen, og det er nettopp det kveldens teaterforestilling er: Surrealistisk. Men den har likevel et ganske konkret budskap mellom linjene. DADA forteller om familie, splid og samhold gjennom måltidet, noe som legger grunntonen for forestillingen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Som en del av Rampelysfestivalen 2018 presenterte Teater Leikhus sin forestilling DADA, en performanceforestilling som utfordrer den konvensjonelle forventningen til teateret.

Lille Scene på Black Box teater er helt bar. På gulvet står et pent dekket bord med to slanke lys. En kvinne entrer scenen, tenner lysene, omdirigerer platespilleren og setter seg. Nervøst kikker hun seg rundt og venter. En ny kvinne entrer scenen. Hun går målrettet til bordet med en flaske i hånden.

Drikke. Chips. Forrett. Gulrøtter. Hovedrett. Skittels. Dessert. Konkurranse? Død? DADA.

Enkelt og absurd, som en stjernehimmel. f.v. Lise Andrea Grimelund-Kjelsen og Irene Nessa Bjørnevik. FOTO: Elin Wettergreen Værvågen

Forestillingen foregår nesten uten ord, noe som er utrolig virkningsfullt, og som skaper en rekke følelser i meg. Det var vakkert, motbydelig, interessant, latterlig, vanvittig provoserende og innimellom hysterisk morsomt. All things DADA.

På et tidspunkt stod de to skuespillerne oppå det ikke lenger pent dekkede bordet og spyttet gulrotbiter i ansiktet på hverandre. Midt oppi all surrealismen var min assosiasjon at dette så ut som en stjernehimmel.

Jeg har fremdeles ikke klart å bestemme meg for om jeg likte dette eller ikke, men vil anbefale alle som har muligheten til å få med seg forestillingen for å kunne avgjøre det selv. 

Hvorfor er ikke Pernille på skolen? Og hva skjedde egentlig med den nugattiboksen i Berlin?

Antiteateret er klar med sin forestilling nummer 15: Nyanser av Gris. f.v. Oda Schøll, Tarjei Sandvik Moe, Camilla Klaudiussen, Nils Bendik Kvissel, Harald Rosenstrøm og Alfred Ekker Strande.
 FOTO: John Andresen

Antiteaterets 15. forestilling finner sted på Hartvig Nissen videregående skole. Vi står henslengt som usikre tenåringer i gangen i det forestillingen starter, uten å ane hva som skal skje. Musikk og en fortellerstemme fra høyttaleren i gangen gjør oss nysgjerrige. Vi forstår at noe har skjedd på klasseturen i Berlin, og at karakteren Elias er involvert. Han kommer gående opp trappa og smeller igjen døra bak seg. Etterhvert blir vi fulgt inn i klasserommet hvor vi setter oss bak pulter og blir ropt opp ved fornavn av læreren, men Pernille er ikke der.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Denne timen har en av skolens rådgivere kommet til klassen for å snakke om rus og sex. Til tider er det hysterisk morsomt med den eldre rådgiveren, spilt av Oda Schjøll, som ikke helt forstår hvordan hun skal navigere i powerpointpresentasjonen hun har laget. Samtidig som den yngre læreren forsøker å hjelpe uten å ydmyke henne for mye.

Nyanser av #Metoo. f.v. Tarjei Sandvik Moe, Camilla Klaudiussen, Harald Rosenstrøm og Alfred Ekker Strande. FOTO: John Andresen

Teaterformen er spennende, og som publikum er det gøy å føle seg som en del av klassen. Vi får i løpet av forestillingen delta anonymt i en kahoot om rus og seksualitet, samt andre overraskende momenter som får oss til å føle oss deltagende. I starten oppleves det lite dynamisk med lange monologer fra lærerne, og jeg sitter en stund og håper på at det vil ta seg opp. Det utvikler seg heldigvis, og tenåringene blir etterhvert mer sentrale i forestillingen full av temperament og ungdommelig overmot. Diskusjonen dreier seg snart om Pernille og det som skjedde mellom henne og Elias i Berlin. Hva skjedde egentlig? Hva er rykter og hva er sant? Pernilles venninne, spilt av Camilla Klaudiussen, forsøker å vri samtalen mot dette, men lærerne stopper det gang på gang. Den pratsomme eleven spilt av Tarjei Sandvik Moe, gjør mindre vellykkede forsøke på å være politisk korrekt, og det oppstår heftige diskusjoner om feminisme og seksualitet.

Alfred Ekker Strande, som spiller Elias, imponerer spesielt med sin troverdige og komplekse karakter, som i løpet av forestillingen er igjennom store deler av følelsesregisteret. Vi får se to brudd, hvor han er i dialog med broren sin. Dette er rørende og gir oss større innsikt i hvem Elias er. Allikevel er det som om karakteren mangler noe, og tidvis kan man stille seg spørsmål om han virkelig har et så dyptpløyende dilemma som det legges opp til.

Antiteateret satser på ungdom skuespillertalenter. som Tarjei Sandvik Moe, Alfred Ekker Strande og Camilla Klaudiussen. FOTO: John Andresen

Forestillingen heter Nyanser av Gris, og det er nettopp det vi får. Vi blir servert ulike nyanser av #metoo-debatten, uten at historien går i dybden. Selv skulle jeg gjerne blitt enda bedre kjent med karakterene og sett at det sto enda mer på spill. Innholdsmessig er det altså litt å gå på, men når det er sagt, så er teaterformen veldig interessant. For ungdom i videregåendealder tror jeg forestillingen er spesielt viktig og engasjerende. For selv om temaet ikke behandles dyptgående, presenterer forestillingen flere nye og interessante perspektiver for ungdom.

Antiteateret har nok en gang lyktes med å lage tilgjengelig og engasjerende teater for et yngre publikum. Som teaterungdom anbefaler jeg derfor Nyanser av gris, både for deg som har gått mye på teater, og for den mindre erfarne teatergjenger. Selv ser jeg frem mot, og gleder meg til neste forestilling av Antiteateret!

Vi befinner oss i Kroatias hovedstad Zagreb, i året 1913. På denne tiden er Kroatia en del av Østerrike-Ungarn, og det er på tide å feire den ungarske helgenkongen, Stefan, med en årlig høstfest. Her er alle inviterte, fattige så vel som rike, skuespillere så vel som publikummere. Dans, mat, alkohol og sex florerer på scenen, og vi i salen er med på festen fra start til slutt. Det er vilt, kult og rått, og vi elsker det!

Dette er festen du ikke vil gå glipp av! Musikken fenger, og skuespillerne imponerer med både sang og spill. FOTO: Siren Høyland. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Scene 2 er for anledningen kledd om til det ugjenkjennelige. Store, sorte tepper henger fra taket og kun en liten del av gulvet, nærest publikumssetene, er synlig. En naken kvinne kommer ut gjennom teppene. Hun smiler til publikum før hun begynner å kle på seg. Først undertøy, så en stram dress. Hun spør publikum om hjelp til å ta på leppestift. En ung gutt på første rad rekker ut en hånd, og slik er stykkets premiss satt fra start. Teppene løftes på høyre side, og skuespillerne spiller og synger festen inn. De inviterer publikum opp til dans, og vi lar oss forføre. Jeg er en del av festen, bokstavelig talt, når jeg danser i ring på scene 2 med skuespillere og publikummere. Det er overraskende, nytt og spennende, men først og fremst er det utrolig gøy!

Teppene er teltet hvor kongsfesten foregår, og for en fest det er! Mennene slåss og vedder, damene flørter og drikker, og hele tiden er det storslagen sang og dans. Gjestene feirer sosialismen, og mat og drikke flyter rikelig. “Hvem vil ha vin?!”, roper Ellen Birgitte Winther, og plutselig sitter vi med en kopp i hånden. Geir Kvarme serverer nydelige lammepølser i pitabrød, og Amell Basic løper rundt med kokende te. Her skal ingen sitte sultne eller tørste. Lukten av mat på grillen sprer seg rundt i rommet, mens festen beveger seg videre.

Mens gjestene drikker og fester, blir mat laget på sidelinjen. FOTO: Siren Høyland. 

Klokken tikker av gårde, og festen bringer nå frem de mørke sidene av samfunnet. Horene stiller seg opp, og alkoholen har trengt seg inn i blodet. Gravlundsarbeideren Janez (Thune) vil ha den vakre Anka (Frogner), men hun aviser han. Drevet av rus og sorg henger han seg i byens bordell. Men festen tar allikevel ikke slutt for Janez. Han kommer tilbake som levende død, og han vil ikke gi seg før han får kvinnen han elsker. Han møter andre som seg selv, hevnsvunne sjeler som ikke kan stå imot kallet fra musikken og feiringen. Selv ikke døden kan stoppe den siste kongsfesten.

Med repet fortsatt om halsen, kommer Janez (Oddgeir Thune) tilbake som levende død for å forsette festen. FOTO: Siren Høyland. 

Det er en fryd å se skuespillerne utfolde seg på scenen. De synger, gråter, stønner og skriker seg gjennom festen. Ofte hører man ikke det de sier i alt støyet, men er det nå ikke sånn det ofte er på fest? Musikken stiger i takt med røstene, og du navigerer deg gjennom situasjonen ved å se på kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Vi ser at Janez er sint, fortvilet og så forferdelig forelsket. Vi ser at Anka er lidenskapelig, sterk og ulykkelig, men mest av alt ser vi at hun er fryktelig, fryktelig full. Å spille full troverdig er ingen enkel sak, så hatten av til Charlotte Frogner for en av de sterkeste prestasjonene jeg noen gang har sett henne gjøre.

Sex og fyll følger som en naturlig utvikling av enhver storfest, og i sentrum av alt står horen, Anka (Charlotte Frogner). FOTO: Siren Høyland. 

Men en gang må festen slutte. Teltet må tas ned, og verden utenfor må nok en gang bli synlig. Janez er død, men han klarte ikke å gi slipp på Anka. Naken og skitten forfølger han henne, mens hun bare vil ha fred for døden som ikke vil gi slipp. Da teppene heises ned, foregår det en voldsom kamp på scenen, men de døde er og blir døde, og de levende må til slutt få fred. Festen skal avsluttes en gang for alle, og publikum stiger ned på scenen for en siste dans. Kongsfesten er endelig ferdig, og applausen runger i salen.

Se denne forestillingen. Det er mitt råd til alle dere der ute. Dropp hjemmefesten, og dra heller til Det Norske teatret for en teaterfest uten like! Det er vakkert, stemningsfylt og gripende, og når man går ut av salen sitter festen fortsatt i deg. Jeg har prøvd mitt beste å beskrive denne ekstraordinære forestillingen, men den må først og fremst oppleves. Terningkast seks til Den siste kongsfesten, og takk for en fest jeg sent vil glemme! 

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.» Knut Hamsun og Sult starter showet når huskoreograf Jo Strømgren og Nasjonalballetten inntar hovedscenen med to verk.

Strømgren har en uhøytidelig tilnærming til dansen, som gir forestillingen en helt egen lekenhet og glede. FOTO: Erik berg

Vi begynner i Utkanten. Et lite sted hvor folk ser på folk som ser på folk. Hvor vinduer er noe man kan se både inn og ut av. Katolikkene gjør sitt inntog. Ting forandres. Den milde bakgrunnstemmen loser oss igjennom forestillingen og gjør oss kjent med dette stedet og disse menneskene. Selv om husene er små og slitne, og både bygninger og antrekk grå, blir man glad i disse menneskene. Underlige små mennesker som lever sine liv på Utkanten av byens kjas og mas.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg får assosiasjoner til en Roy Andersson film. Estetikken og formspråket er så stramt og teknisk utført at man forelsker seg i denne verdenen fra første til siste sekund. De ulike karakterene gis akkurat passe mye plass. Varigheten er perfekt. Man er sulten på mer, og nettopp Sult er det vi kommer inn til etter pusen.

Folk som ser på folk som ser på folk. Som en evig dans. FOTO: Erik Berg

Knut Hamsuns mesterverk omhandler den sultende dikteren, hans øyesten Ylajali og byen Kristiania. I Strømgrens koreografi er selve diktingen konkretisert i form av en enorm blyant. Ylajali er vakker, forførende, ung og ren. Dikteren på sin side er herjet og selvfølgelig plaget av sult. 

For meg oppleves Sult som litt kjedelig utført. Riktignok er verket nydelig pakket inn. Scenografi og kostymer er lekkert. Lydbildet, laget av Maja Ratkje, som for anledningen selv er tilstede på scenen, er mektig og korrekt. Man blir absolutt kjent med Kristiania, dikteren og kjærligheten, men den helt store sulten uteblir. 

Silas Henriksen og Maja Ratkje i samspill, helt uten å tre inn i hverandres univers. FOTO: Erik Berg

Jo Strømgren er utvilsomt dyktig. Hans finurlige måte å leke seg i spennet mellom teater og dans er magisk. Og i Utkanten får han lekt seg til fulle. Det er en uhøytidelighet i arbeidet hans, som gjør at selve gleden ved dans kommer frem. Dette kler Operaen! Jo Strømgren kler Operaen! Denne forestillingen er kanskje ingen innertier, men første del Utkanten er ikke spesielt langt unna heller. Jo Strømgren: Sult og Utkanten er absolutt verdt å se, selvom andre del på ingen måte klarer å toppe den første. 

For åtte år siden startet kompaniet Statsteatret sitt enorme prosjekt: De skal lage én forestilling til hvert tiår i norgeshistorien, fra 1900-2000. Med én forestilling i året, betyr det at de nå har kommet til det beryktede 80-tallet. 1980 – Aker Brygge sparer ikke på hverken hockeysveiser, overdådig pop, skinnsofaer, familiedrama eller skulderputer. Her får du alt du håper på, i en helstøpt og back-to-the-roots teateroppsetning!

De fire skuespillerne Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Gard Bjørnstjerne Eidsvold utgjør hele maskineriet til 1980 – Aker Brygge. FOTO: Thomas Kvitvik

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Statsteatret driver ikke med noe fiksfakserier. De er fire menn som lager teater. Her er det ingen lydmann, ingen lyskvinne, ikke noe stort maskineri bak det vi ser. På scenen står kun en beige skinnsofa. Det vi får se i kveld er enkelt og greit godt, gammaldags teater av den beste sorten! Statsteatret har truffet på alle de viktige parametrene, som skiller mindre gode forestillinger fra de aller, aller beste. For det første er Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Gard Bjørnstjerne Eidsvold stødige skuespillere med en herlig tilstedeværelse, kjemi og timing. Sammen med regissør Yngve Sundvor har de funnet fram til noen solide karakterer som skaper mulighet for gjenkjennelse og – ikke minst – komikk. Disse to parametrene danner selve grunnlaget for en suksess. Syr du det hele sammen med en god dose 80-tallsmusikk, nostalgiske referanser og et lass av komiske situasjoner, har du en vinneroppskrift.

Brødrene Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er opphavet til mange av latterbølgene i salen. FOTO: Thomas Kvitvik

1980 – Aker Brygge er en av få forestillinger som har får meg til å le både ukontrollert og høyt, og det er jeg absolutt ikke alene om. Publikum ler lenge og vel i hver eneste scene. Det nedstrippa uttrykket får situasjonen og karakteren til å skinne. Det er ingen lag å fortolke og det treffer deg momentant. Både det humoristiske og det fine. Til tross for enkel kostymering og karikerte skikkelser, blir vi glad i Per Kjerstads “mor Agnes” og Gard Bjørnstjerne Eidsvolds “Einar med spesielle behov”. Noe av genialiteten ligger i scenografiens nøkternhet og spillets intimitet. Vi er den fjerde veggen og titter inn i familiedramaet. Det er noe sitcom-aktig over det hele. Det oppleves nærmest som å sitte og se en skikkelig god episode av “Mot i brøstet”.

Mor Agnes (Per Kjerstad) og eldste bror Einar (Gard Bjørnstjerne Eidsvold) gir forestillingen en ekstra varme. FOTO: Thomas Kvitvik

Statsteatret har mottatt lovord fra oss før, og det ser ikke ut til å stoppe med det første. Som et barn av 90- tallet, gleder jeg meg allerede til neste forestilling! I mellomtiden gir jeg 1980 – Aker Brygge mine varmeste anbefalinger.

Rosas danst Rosas, koreografien som ble Anna Teresa de Keersmacker sitt store gjennombrudd i 1983, har nå inntatt Dansens hus og publikum strømmer inn for å få med seg premieren. På scenen står fire kvinnelig dansere, klare til å ta oss gjennom noe som skal vise seg å bli et skikkelig maraton av bevegelser.

Det er imponerende å se hvor synkrone danserne er. De har stålkontroll på hvor hverandre er i rommet til enhver tid. FOTO: Anne Van Aerschot

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det starter rolig. Alt er helt stille og hostingen blant publikum blir lagt godt merke til uansett hvor godt man prøver å skjule det. Likevel har danserne sine tegn for å komme seg videre til neste bevegelse. Pust. Pusten blir brukt aktivt og er selve grunnlaget for bevegelsene. Lyden fra pusten og bevegelsene lager spennende rytmer, og vi blir nesten mer opptatt av rytmene enn det som faktisk skjer på scenen. Første del blir litt for treg for vår del. Det starter bra, men etter mange repetisjoner begynner vi å bli lei, så tankene flyr til en helt annen planet. Og sånn fortsetter det. Forestillingen består av mange deler, hvor hver del er et sett med bevegelser som gjentas til det litt kjedsommelige. Vi liker allikevel baktanken og lager vår egen historie om jentene som først sliter med å stå opp for å komme seg på skolen. De vokser gjennom stykket og utforsker kropp, seksualitet og vennskap.

Scenografien er sparsom, men det står helt i stil med forestillingen. Elleve stoler stå i venstre hjørnet når det starter, og disse blir brukt på ulike måter av danserne. Stolene står i sentrum når de er en aktiv del av dansen, og videre blir de plassert bakerst og bidrar til historiefortellingen. Nå en danser sitter bakerst alene, mens resten danser synkront på scenen, skapes det et sterkt bilde av utstøting og ensomhet. Kostymene følger den minimalistiske og synkrone trenden. De fire danserne er alle kledd identisk i grå skjorter og skjørt, over sorte tights. Når de tar på seg brune lærsko gir det enda større assosiasjoner til skolebenken og ungdommelighet. 

Bruken av lys setter alltid danserne og bevegelsene i fokus. FOTO: Anne Van Aerschot

Koreografien er spennende, og den delen hvor de danser sittende på stoler, likte vi spesielt godt. Vi blir fascinert over danserne som danser seg gjennom dette maratonet på ca 100 min eksplosiv dans uten pause. Det er først de siste 10-15 minuttene vi ser at danserne er ordentlig slitne, og da mister de maska fort. Det blir en kamp på liv og død, hvor målet er å komme seg gjennom den siste koreografien uten å besvime. Men kanskje er det en baktanke med dette? Vi tror likevel at både publikum og dansere kanskje hadde hatt en enda bedre opplevelse om forestillingen var 30 min kortere. 

Mot slutten stiger både dansen og musikken, og det føles som en naturlig avslutning. Når musikken og danserne brått slutter runger applausen i salen. Men det er ikke ferdig helt enda. Vi får se en stille epilog i dunkelt lys, hvor danserne repeterer et siste sett med bevegelser. Når det endelig avslutter er det et opphold før applausen starter på ny. Men når publikum skjønner at det er ferdig er det ingenting som kan dempe jublet. Begeistringen er stor og gulvet vibrerer i takt med klappingen og trampingen. Det er ingen tvil om at publikum elsket Rosas danst Rosas, men vi tror allikevel at denne forestillingen egner seg best for de som er spesielt interessert i dans, og da gjerne samtidsdans. For oss ble den som sagt, litt for lang. 

Dramatikkens Hus er ikke bare arena for nye scenetekster og konsepter, det er også en hus hvor de vil tenke høyt om teatret og livet. Gjennom sin foredragsserie får norske scenekunstnere dele sine tanker om nettopp dette. Denne tirsdagskvelden er det skuespiller Gine Cornelia Pedersen som sitter på barkrakken. Hun skal snakke om det hun selv betegner som “universets bibliotek” – Æteren.

Gine Cornelia Pedersen er vant til å stå på en scene, men var spent på mottakelsen av hennes foredrag om æteren. FOTO: Mari Noodt.

I følge Dramatikkens Hus skal alle foredragsholderne velge seg en kunstner som utgangspunkt for samtalen. Gine Cornelia Pedersen har valgt seg Edvard Munch. Eller “Eddie” som hun gjentatte ganger benevner han som. Dette er en kunstner hun har brukt mye tid og energi på, og som hun selv innrømmer å ha fått et særdeles nært forhold til. Hun har lest i dagboknotater og bøker, på nett og på bibliotek. Men hun har også sett han, snakket med han og blitt personlig. I sitt indre. Og det er dette som er essensen i Pedersens foredrag: Hennes mulighet til å være åpen for sin egen underbevissthet, og dermed finne levende bilder.

Det virker kanskje litt søkt, og det er hun innforstått med, men hun ber oss være nysgjerrig og barnlig til sinns: våge å bli med på tanken hennes. Ved hjelp av automatskrift og automattegning, hvor man bare lar hånden gå av seg selv, hevder Pedersen at hun kan få materiale fra dette “universets bibliotek”. Et bibliotek av erfaringer, tanker, ideer, mennesker. Skuespilleren beskriver energisk hvordan hun skrev begge sine romaner, kun ved å gå inn i denne underbevisstheten og notere med automatskrift.

Det er interessant å høre på henne, og det er noen ville teorier hun annonserer. Til tider oppleves det mer som å være på et vekkelsesmøte enn et foredrag, og beskrivelsen av denne tilstanden, gir sterke sammenkoblinger til spiritisme og åndelighet. Jeg undrer meg om mottakelsen hadde vært like varm og velvillig om foredraget ble holdt av en predikant eller en annen troende… Settingen, på Dramatikkens Hus sammen med kunstnerfeller, gjør Pedersens “preken” mindre ekstrem. Etter publikums spørsmål å regne, ser publikum på dette som en god kunstnerisk arbeidsmetode og skyver unna kritiske spørsmål om troen på det spirituelle.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål og tanker etter Pedersens foredrag, men det er spennende at Dramatikkens Hus åpner for det! Det er godt å se en institusjon som tør å spørre, grave, være åpen. På den måten tror jeg teaterkunsten også kan utvikle seg til å bli aktuell og viktig! Finner du et foredrag du kunne tenke deg i kalenderen deres? Forhåndsbestill billett – det er gratis og blir fort fullt! Men vit at du må tørre å tenke store og dype tanker om teatret og livet.